Vedsjau på Gråhuken

English version follows…

Mushamna 17. Maitog gikk via Vårfluesjøen og anløp Gråhuken i spor 2. 15 minutter senere ankom drillpike Tuna i spor 3. Nasjonaldagen bød på minusgrader og et gnistrende føre som pirret fandenivoldske unghunder. Det var ikke lett å holde dem i et moderlig tempo! Jeg ploget meg 15km fra Mushamna til nordspissen av Andrèland. Likevel måtte vi titt og ofte stoppe opp og vente på den ærverdige dama som kom i sitt eget tempo der bak. Men da vedskjul og hytte kom til syne ved iskanten i nord, var det bare å slippe opp bremsen og fare i veg. Uten reinsdyr i mils omkrets er det ingen fare. Den gamle madammen vet hvor vi skal, og hun kommer når hun kommer. Tempoet er satt, og innimellom må hun jo lukte på nedlagte feller og annet spennende pjask. Joda. Hun er en bortskjemt dame! Ved hytta satte jeg i gang med årets mest intense vedøkt. En lang kveld og en enda lengre Dagen Derpå måtte til for å kløyve alle kubber og bære veden inn. Selv om neste overvintrer ser ut til å bli en Skybert, skal alt være på stell. Jeg vet ikke om Christiane Ritter ville ha bifalt min vask i det lille Musehull, men blåfargen på veggene ble i alle fall en helt annen! Og mens nyvaskede gardiner og kjøkkenhåndklær tørket på taket, kunne gutta og jeg suse oss en sein kveldstur mot Wijdefjorden. Det er lite snø i år, så flere bare flekker har allerede kommet fram på Gråhukodden. Snart kan ærfuglen legge egg! I dag gikk Mushamnabanden hjem igjen, også denne gang med Tuna et stykke der bak. Men heldigvis kom vi oss frem og tilbake i minusgrader og skarpt føre. Etter en lang periode med varmegrader, hadde vi en uryddig frontpassasje 16. Mai. Det var vindstille, liten storm, plussgrader, minusgrader, sol, overskya, snø, havblikk og bølger som slo metervis over en høy landkall (iskanten ved fjæra). Alt på en dag! Siden da har vi hatt stabilt vær med overskya og minus 3 grader. Det er bra, for nå hadde både hunder og fangstdame behov for et par dagers miljøforandring. Det er deilig med en hyttetur, selv for meg som er på hyttetur året rundt. Og selv om Nasjonaldagen ikke ble feiret ut i de sene nattetimer, er jeg en av de få som har sittet på Gråhukens hyttetak og lest de to siste kapitlene i Christiane Ritters ”Eine Frau erlebt die Polarnacht”. En berikende opplevelse å lese om våren som kom til Gråhuken, mens jeg sitter på samme hyttetak og titter ut over smeltende is, ærfugl og det eksakt samme landskap hun og Herman opplevde i 1939…

Woodchopping at Gråhuken
The Mushamna National day parade arrived at Gråhuken Sunday evening; - the two eager boys and me first, Tuna a while after. The Gran old Lady takes her own time. My legs are stiff after trying to slow down the paste of the youngsters. Sometimes we still have to stop and wait until the lady reaches us. The strange thing is that she doesn’t seem to mind too much. She is terrified of being left alone. But once out skiing, she knows I will wait for her sooner or later. And she quite seems to enjoy her freedom! If I let her run too far behind, she occupies herself with smelling at old traps and other interesting things. So I better keep her close enough! But when we have our aim in sight, I speed up and let Frost and Tundra run as fast as THEY want. Tuna knows the way to the huts, and I know she soon will be at the door, looking for a treat after her successful run. Funny old lady. It is really great to have her snoring some meters away as I work on the drift wood. This time I chopped wood for 1.5 days, and carried it all inside the hut. Now it is plenty of wood for the coming overwinterer! Sadly there will be none the coming year, but maybe the year after? I certainly hope so. I also did quite a job inside the hut, cleaning floors, washing curtains etc. I do not think old Christiane Ritter would have been overly impressed by my work, but at least it was satisfying to see the walls turn blue as I cleaned away all the dirt… And it was truly nice to be out on the Grey Hook in light and mild weather. Out on the Northernmost point there was even some patches with rocks and no snow! The Eiders can soon start laying eggs! Weather lately has been changing a lot, - wind calm, heavy winds, warm, cold, clouds, snow and some spots of sun. But the fiord is open and spring is in the air. Sitting on the roof and reading the last chapters in Ritters book was extraordinary. Not many people have been sitting on her roof, while reading about her sitting on the same roof 80 years ago, watching the exact same scenery with melting ice and Eider Ducks on the fiord…