Natt til søndag skjedde det jeg knapt turte å håpe på. Besøk! Anne og Endre er på feltarbeid i Nordvest-Spitsbergen Nasjonalpark sammen med Helge og Trygve. Vi hadde flere ganger pratet om mulighetene til å besøke hverandre. Min visitt til dem strandet i mangel på hundepasser. For deres del talte flere odds i mot: Isen var dårlig, været varierte, Trygve hadde skadet foten sin og de hadde tre scootere på fire mann. Hva nå? Lørdag morgen ringte Anne og sa de kanskje ville forsøke til natten. Aggregatet sto og de trengte å lade ustyr. Dessuten hadde snø og is stabilisert seg noe. Vi hadde tro på at fjellpasset mellom Verdalen og Jakobsenbukta nå hadde minimal skredfare. Kanskje de ville forsøke! Glad suste jeg til bistasjonene for å kappe ved. Seint lørdag var jeg hjemme og Anne ringte for å si de kom. Fortsatt turte jeg ikke å slippe jubelen løs. Jeg gikk i gang med rydding i heimen, men jeg ville ikke lage maten klar. Det ville bringe ulykke! Klokka fire gikk jeg til køys. 1,5 time etter våknet jeg av at hundene ulte! ”Howlin’ Huskies” betyr to ting; scooter eller helikopter. Jeg løp lykkelig ut! Og jo, langt i sør kom tre prikker mot Mushamna. Jippy, de klarte det! Gjengen hadde kurs mot Laguna, og glad kjørte jeg dem i møte for å sjekke isen fra min kant. På Laguna var det overvatn så det holdt. Jeg måtte snu. Med telefonen klar, satte jeg meg på scooteren og ventet på å høre fra de andre. Pussig å være så nær. Vi sto noen hundre meter fra hverandre med hver vår iridium telefon til øret. Veien over isen varr fristende kort, men vi ble raskt enige om at Georgbreen – Ottobreen var et bedre alternativ. Safety first! For meg var det helt perfekt. Ruta over breene er fin. Nå visste jeg de kom! Jeg skyndte meg hjem og skar opp reinskjøtt til gryta, mens bordet ble dekket med øl og brus. 1,5 timer etter svingte scooterne inn på tunet, deriblant min egen Doffen, som er utleid til feltarbeidet. Alle – og Endre især - fikk en varm velkomst av hundene. Litt etter kunne menneskene nyte en uvanlig frokost med forrett, hovedrett og dessert. Samt god drikke til. Det sier seg selv at vi ikke kunne gå til sengs med en gang… Neste dag startet seint om ettermiddagen. Men natt og dag er som flisespikkeri å regne når man er i midnattssolens land! 
Vi rakk både lang søndagsfrokost, jentetur med hundene, guttetur på scooter og prøvetaking av stein (de måtte jo jobbe også). Middag ble denne gang inntatt til mer normal tid, hvis midnatt er for normalt å regne. Solen sto i alle fall høyt! Og alle hadde mistet kontroll på det med natt og dag og slik. Enkelte mente liketil det var vanskelig å vite hvilken årstid man var i. Her dumpet vi bort i både juletre og julesang, påskegodt og sommersol. Men for Endre og meg var det klart at vi var i en annen årstid enn sist vi var sammen i Mushamna. Videoklipp og bilder brakte minnene tilbake til mørketid, tre par stillongser og dager da man ikke våget seg utenfor døra uten å prakke på både luer, votter og dun. Jovisst, det har skjedd mye de siste månedene. Tiden flyr! Mimring og besøk gikk også fort, og mye ble gjort. Norges mest praktiske filosof, fikset sågar overgangen mellom telefon og takantenne! Tusen takk, Helge! Men dessverre har alt en ende. Natt til tirsdag måtte de fire returnere til flere oppgaver i Vest-Spitsbergens vakre fjellheim. Etter to dager med mildvær, var Bockfjorden nå uaktuell, så en lengre rute måtte følges på returen. Kjøringa foregikk på natta for å få mindre overvann og fastere snø. Veien skulle gå via Vonbreen, men selv midt på natta møtte de ett badebasseng i front. Ruta ble lagt om via Woodfjorddalen og Elnabreen. 12 timer senere var de tilbake i teltleiren. For meg var det godt å vite at de fire hadde kommet seg vel hjem. Senere på dagen blåste det opp til kuling fra sør. Neppe noen god ting for isen i Woodfjorden… Jeg var glad timinga var på vår side denne gang. Takk for besøket, kjære venner!!! (Trafikklysgutta og den lille lyse damen kan treffes på http://www.icebound.no/ og på www.blogg.nrk.no/rastlos . Noen som nynner på “I like traffic lights?” Det gjør jeg! ;-))Briliant visitors
I had stopped hoping for May visitors as Anne called me up Saturday morning. She was at fieldwork in the northwest of Spitsbergen together with Endre, Helge and Trygve. Endre, Anne and me had often talked about the possibilities to meet during this fieldwork. But everything seemed to work against us; - bad ice, broken scooters, strange weather, a wounded knee…. Not the easiest lottery to win, in dead! But sometimes faith and nature is on our side. Saturday evening at eleven o’clock Anne called me back. They were all packed and ready to go! Still I did not dear to dance. If the conditions on Bockfjorden were poor, they had to turn back. I started cleaning the house. But to have the food ready means bad luck! Instead I went to bed to get some sleep. 1.5 hour after, I woke up by “howling huskies” and Tuna singing. This is the doggy way to tell me about scooters or helicopters. I rushed out with my binoculars. Far south I could spot three scooters moving towards me. I got dressed and jumped on my scooter. I wanted to check the ice from my side. A few meters out on the Laguna, I had to turn. It was a layer of slush between the ice and the snow. Not good for heavy sledges, nor for stopping to check the depth of the ice. I turned and went ashore, sitting on my scooter with my phone ready. As the group came to the spot across the Laguna, I soon had Endre on the phone. The distance was so short… But a few hundred meters with poor ice is bad enough. We decided that they should drive the safe route via Georgbreen and Ottobreen, while I went home to make dinner. I was extremely happy. Now I knew they would soon be here!!! The table was set while my Rudolf Stew got ready. 1.5 hour later, happy dogs and a cheerful Linda could greet our fours visitors. I was “high on life” as we all sat down to have a three course breakfast with champagne and good drinks. Of course we had to stay up for a while – and sleep late. But even with a late Sunday “morning”, the girlies found time to go skiing with the dogs, while the boys went out on scooters to take rock samples for science. With dinner starting at Midnight this time, it was not that bad, or what!? Day and night is a worthless topic when sun is shining all the time. Still it made us kind of confused. It did not help that both Easter Napkins and Christmas songs joined us as we tried to avoid ruining the Christmas tree completely. But Endre and I knew a lot had changed since last time we were together in Mushamna. Looking at photos and film clips, we could hardly believe how dark it was in December. Neither that we had to dress up in four layers of clothes just to go out and have a pee… Spring is different, for sure! Time is running fast, so did the visit. Monday evening they had to head back to the camp. After some days with mild weather, they now had to make a detour via Vonbreen. They travelled during night to avoid a lot of melting water. But still they met a swimming pool in front of the glacier. Luckily they could drive Woodfjorddalen to Elnabreen, and after a 12 hours long trip, they back in their camp. I was pleased to know, as the southern winds started blowing heavily Tuesday afternoon. This is not good news for the ice, I am afraid. Seems like spring is in a rush! (To read more about the visitors, check out http://www.icebound.no/ & www.blogg.nrk.no/rastlos . Camp song: “I like traffic lights”.)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar