Kobbejakt på isen

English version follows...

Etter seks dager med trivelig besøk, var det stusslig å våkne uten å ha folk i hus! Trøsta var at Silje, Kristin og Daniel skulle komme til helga. Men akk nei. Sønnavind og mildvær gjør alle bekymret for isforholdene. Og det med rette. Fangstdama har blitt fryktelig ambivalent til det hele; - på den ene side tror jeg isen er trygg, og jeg ønsker mer av alt å ha huset fullt av venner! Samtidig kan man aldri være sikker. Og ei ulykke på veien, ville vært verre enn noe. Siden jeg er alene, tar jeg heller ikke sjansen på å reise langt for å sjekke de usikre isområdene. Så nå går jeg på vent og innstiller meg på en solomåned hvis isen ikke skjerper seg! Det var slett ikke meningen å være så lenge alene. Men jeg kan ikke annet enn å ta skjeen i egen hånd og jobbe på med vårens oppgaver. Sammen med Sverre Bjørn og Knut har jeg fått kjørt inn og kappet mye tømmer, så nå koser jeg med ved hoggstabben. Likevel er seljakt Pri 1! Ironisk nok har vi kun sett sel på isen sør for Kapp Augusta. Men med de nevnte isforhold, reiser jeg ikke dit alene. Jeg holder meg heller på trygg ”grunn” ved Mushamna! Flere ganger for dag tar jeg speiderunder med ski, hund eller scooter. Jeg har aldri sett så mye is uten sel! Men seint i ettermiddag så jeg endelig to flekker langt der ute. Jeg skyndte meg hjem og kledde på kamuflasjeklær, skisko og ryggsekk med slakteutstyr. Nødpeilesender ble spent rundt midja, mens kikkert og ispigger slang om halsen. Med avstandsmåler og ekstra ammunisjon i lomma, ble gevær og øks prikken over i’en. Dermed bar det ut på isen. Målet var en stor baks på ei åpen flate. Fra den skulle jeg se kobba, mente jeg. Men nei. 1,5 kilometer etter så jeg fortsatt bare et hav av baks – og ingen kobbe. Slukøret gikk jeg mot land, og spent klatret jeg opp i høyden for å se om kobba fortsatt lå der. Og jo da, en av to lå fortsatt der ute i baksen! Det var bare å dure utover isen igjen. Jeg tok peiling på nytt, og denne gang kjørte jeg en stor omveg med scooteren for å nærme meg dyret før jeg tok beina fatt. Atter ble det bomtur. Da jeg for tredje gang sto på haugen og peilet, mente jeg at jeg skulle finne dyret. I kikkerten kunne jeg se både skispor og scooterspor. Jeg hadde jo vært så nærme! Men avstander er vanskelige å bedømme på isen. Jeg måtte prøve en siste gang! Alle gode ting er tre, og denne gang VISSTE jeg at jeg var på rett kurs. Skiene ble atter spent på, og jeg forsøkte å gå i så rett linje som baksen kunne tillate. Men på tross av klatring på høye iskosser for å speide etter dyret, fant jeg ingen verdens ting. Kun is og baks så langt øyet kunne se… Vel tilbake på haugen måtte jeg innse at det ene dyret jeg hadde sett kanskje var en mørk flekk på en isbaks, tross alt. Skisporene mine gikk i alle fall faretruende nært ”dyret”! Det ble reinslever og hundefôr på hundene i dag, - ingen nyslaktet kobbe. Dette året skal visst alt være på hodet; - for lite is der, for mye snø der og ingen sel eller rein i mils omkrets. Men det skal ordne seg til slutt. I morgen prøver jeg igjen…

Sealhunt on the ice
After nearly a week with two guys around, it was boring to wake up to an empty house. I was happy new visitors were due for the weekend! But thin areas of ice and weather forecast with southern winds, scared them all away. Now I have to prepare myself for a month all by myself. I thought April and May would be full of friends visiting me, but the ice wants it otherwise. For me it is a strange situation. I think the ice is safe enough both at Elvetangen and through Woodfjorden. BUT it changes rapidly. And being alone, I cannot take any risks going to the uncertain areas to check. I just have to wait and see, meanwhile minding my own business and my daily life in Mushamna. Sverre Bjørn and Knut helped me to pull some wood to the station. Now I enjoy chopping wood! But still my main project is looking for seals on the ice. Despite many daily tours by ski, dog or scooter, I hardly ever spot seals. Pretty unusual! The only seals we saw so far are on the ice south of Kapp Augusta. But due an area of thin ice just north of Kapp August, I will not go there alone. Instead I check the areas nearby Mushamna. Today I finally spotted two bearded seals on the ice. They were far out, but I thought what the heck – I have to try! Rapidly I hurried home to dress up in camouflage clothing and backpack with knifes. Then I put on emergency transmitter, axe, ice spikes, distance measuring device, binoculars and my gun… I tried to make a plan how to reach the animal, but down on the ice it is hard to spot anything among boulders and ice. After 1.5 kilometers of walking, I decided to head back. My second attempt went by scooter on the ice, but no seal was to be seen. My third attempt was as bad as the first ones. 2 kilometers out on the ice, I turned back again. There was no way to find this animal. Back on the higher level ashore, I realized the dark spot could have been a shadow from an ice boulder after all. I could spot my tracks fairly close to the “animal” – I could not have missed it if it was there. But the second animal was gone. So maybe it will be back tomorrow. At least I will try to find it!