Firedagersstormen -26. mai

English version follows…

I fire dager til ende har Mushamna vært preget av minusgrader, kuling og snø. For min del har det egentlig vært helt greit. Jeg har mer enn nok å ta meg til inne! Dissekering er på moten blant damene i Mushamna. Mens Tuna parterte havhest, plukket jeg fra hverandre gjestesenga og laget ny. Videre har ymse deler av min kjære Rosa Petra steikovn fått gjennomgå. Trekken ble plutselig dårlig! Og siden pipa er feid og fin, må problemet ligge i ovnens indre. I dag fant jeg et nytt hulrom å koste der inne, så nå håper jeg kakebaksten kan ta til. På torsdag kommer nemlig veterinærhelikopteret! Alle hunder på Svalbard får årlig revaksinering av rabies Det betyr lunsjbesøk! Så fangstdama er overlykkelig. Videre kommer ny fangstkompanjong til gards, så det er ikke rart at husmora står på hodet inne i diverse kriker og kroker for å rydde og gjøre rent. Når nedbøren stilnet av, måtte jeg skynde meg å starte aggregatet så støvsugeren fikk seg litt mat. Aggregatet går som ei klokke og mekaniker Linda er like stolt hver gang det starter på ett drag. Ingen snøføyk i luftinntaket her, takk! For øvrig funker vindmølla som den skal, med den følge at radioen hyler høyt når vinden blåser. Det var bare med nød og neppe jeg fikk med meg ei nyhetssending her om dagen. Men slik de driver på i Korea, er det kanskje bedre å være lykkelig uvitende om tingenes tilstand. Jeg får heller pusle videre med mitt. Jeg er godt i gang med pakking og føler nesten at året er omme. Men når solen titter fram, er jeg glad det ennå er en måned igjen til Nordsyssel henter hunder og utstyr. Gutta og jeg fikk en fantastisk skitur i stålende sol og puddersnø. Men sjøen gikk hvit og vinden blåste nye skyer hit. Dermed rakk jeg ingen nattlig topptur på Tårnfjellet i sol. Men kanskje i morgen…

Snow and wind
The last four days there have been heavy winds, snow and quite cold. For me it did not matter too much, ‘cause I always postpone my indoor work. I need bad weather to get some cleaning etc. done! And now it’s about time. On Thursday the annual “veterinary helicopter” will arrive. This is a service from Sysselmannen, where a veterinarian comes and gives all the doggies’ new injections of rabies vaccinations. That also means I will have visitors, and I really look forward!! Even better is that my new companion will arrive with the helicopter. That means we will be two during the last month before Nordsyssel picks up dogs and equipment. I am already well into packing, and somehow I fell the year is over! But I certainly hope for a great June before I go south for a while. This afternoon there was a glimpse of sun, and I had just enough time to go skiing with the dogs. Enormous amounts of powder! But unfortunately winds were too heavy for me to go downhill skiing afterwards. Hopefully tomorrow…

Gråhvite dager -22. mai

English version follows…

Woodfjorden er nå en verden i pastell. Eller, ikke en gang det! Alt er i nyanser av grått, blått og hvitt. Det er så fargeløst som bare Svalbardvåren kan være! I natt er fjorden blikk stille og en hvalross svømmer utrettelig frem og tilbake fremfor stasjonen. Flokker med ærfugl farer forbi, mens små grupper med gås skvaldrer høylydt når de passerer hustaket. Foruten fuglene, er det helt helt stille… Det er som om hele verden står stille her oppe! Det eneste som avslører at tiden beveger seg, er barflekkene som vokser ørlite grann dag for dag. Jeg tror hundene og jeg må ha en barflekkfestival snart for å bryte opp i alt det monotone! Likevel flyr dagene av gårde. Nylig så jeg vårens første ringsel i Laguna! Nå er alt annet isfritt og snadden jobbet nok lenge for å lage hull i den tykke isen som har ligget der siden tidlig i høst. For meg betyr det daglige selspeideturer. Men er det ingen sel der, kan jeg like godt ta en topptur på Tårnfjellet. I går gikk jeg ryggen i strålende solskinn mens jeg hele tiden kunne holde øye med både Lagune-isen og hundene der hjemme. Jeg er alltid litt nervøs når jeg forlater hundene, så det er greit å være i kikkert – og hørevidde så jeg kan skynde meg hjem hvis en innpåsliten bamse kommer på besøk…

A world in black and white
At the moment Woodfjorden is like a world in black and white. It is as colorless as only the Spitsbergen spring can be! With low, grey clouds over the silent fiord, there is no other colors than some faded variations of blue. Otherwise everything is like an old black- and white photo. Tonight the fiord is completely calm and a lonely whalrus is swimming back and foirth at the fiord. Some Eider Ducks and goose makes some noise as they pass the station. Otherwise everything is quiet. Is like time is standing still! But still time flies. Recently I spotted the first ringed seal on the ice in the Laguna. That means I am back to my daily “looking-for-seal-trips”. But when there is no seal, I can do what I want. Yesterday I climbed Tårnfjellet in beautiful sunshine! From there I can watch both the Laguna and the station, so I can keep track of both seals and dogs. I am always a bit nervous when I leave the dogs alone, so it is good to be in hearable distance. In a case a angry polar bear comes along, I can hurry back for their rescue…

Vedsjau på Gråhuken

English version follows…

Mushamna 17. Maitog gikk via Vårfluesjøen og anløp Gråhuken i spor 2. 15 minutter senere ankom drillpike Tuna i spor 3. Nasjonaldagen bød på minusgrader og et gnistrende føre som pirret fandenivoldske unghunder. Det var ikke lett å holde dem i et moderlig tempo! Jeg ploget meg 15km fra Mushamna til nordspissen av Andrèland. Likevel måtte vi titt og ofte stoppe opp og vente på den ærverdige dama som kom i sitt eget tempo der bak. Men da vedskjul og hytte kom til syne ved iskanten i nord, var det bare å slippe opp bremsen og fare i veg. Uten reinsdyr i mils omkrets er det ingen fare. Den gamle madammen vet hvor vi skal, og hun kommer når hun kommer. Tempoet er satt, og innimellom må hun jo lukte på nedlagte feller og annet spennende pjask. Joda. Hun er en bortskjemt dame! Ved hytta satte jeg i gang med årets mest intense vedøkt. En lang kveld og en enda lengre Dagen Derpå måtte til for å kløyve alle kubber og bære veden inn. Selv om neste overvintrer ser ut til å bli en Skybert, skal alt være på stell. Jeg vet ikke om Christiane Ritter ville ha bifalt min vask i det lille Musehull, men blåfargen på veggene ble i alle fall en helt annen! Og mens nyvaskede gardiner og kjøkkenhåndklær tørket på taket, kunne gutta og jeg suse oss en sein kveldstur mot Wijdefjorden. Det er lite snø i år, så flere bare flekker har allerede kommet fram på Gråhukodden. Snart kan ærfuglen legge egg! I dag gikk Mushamnabanden hjem igjen, også denne gang med Tuna et stykke der bak. Men heldigvis kom vi oss frem og tilbake i minusgrader og skarpt føre. Etter en lang periode med varmegrader, hadde vi en uryddig frontpassasje 16. Mai. Det var vindstille, liten storm, plussgrader, minusgrader, sol, overskya, snø, havblikk og bølger som slo metervis over en høy landkall (iskanten ved fjæra). Alt på en dag! Siden da har vi hatt stabilt vær med overskya og minus 3 grader. Det er bra, for nå hadde både hunder og fangstdame behov for et par dagers miljøforandring. Det er deilig med en hyttetur, selv for meg som er på hyttetur året rundt. Og selv om Nasjonaldagen ikke ble feiret ut i de sene nattetimer, er jeg en av de få som har sittet på Gråhukens hyttetak og lest de to siste kapitlene i Christiane Ritters ”Eine Frau erlebt die Polarnacht”. En berikende opplevelse å lese om våren som kom til Gråhuken, mens jeg sitter på samme hyttetak og titter ut over smeltende is, ærfugl og det eksakt samme landskap hun og Herman opplevde i 1939…

Woodchopping at Gråhuken
The Mushamna National day parade arrived at Gråhuken Sunday evening; - the two eager boys and me first, Tuna a while after. The Gran old Lady takes her own time. My legs are stiff after trying to slow down the paste of the youngsters. Sometimes we still have to stop and wait until the lady reaches us. The strange thing is that she doesn’t seem to mind too much. She is terrified of being left alone. But once out skiing, she knows I will wait for her sooner or later. And she quite seems to enjoy her freedom! If I let her run too far behind, she occupies herself with smelling at old traps and other interesting things. So I better keep her close enough! But when we have our aim in sight, I speed up and let Frost and Tundra run as fast as THEY want. Tuna knows the way to the huts, and I know she soon will be at the door, looking for a treat after her successful run. Funny old lady. It is really great to have her snoring some meters away as I work on the drift wood. This time I chopped wood for 1.5 days, and carried it all inside the hut. Now it is plenty of wood for the coming overwinterer! Sadly there will be none the coming year, but maybe the year after? I certainly hope so. I also did quite a job inside the hut, cleaning floors, washing curtains etc. I do not think old Christiane Ritter would have been overly impressed by my work, but at least it was satisfying to see the walls turn blue as I cleaned away all the dirt… And it was truly nice to be out on the Grey Hook in light and mild weather. Out on the Northernmost point there was even some patches with rocks and no snow! The Eiders can soon start laying eggs! Weather lately has been changing a lot, - wind calm, heavy winds, warm, cold, clouds, snow and some spots of sun. But the fiord is open and spring is in the air. Sitting on the roof and reading the last chapters in Ritters book was extraordinary. Not many people have been sitting on her roof, while reading about her sitting on the same roof 80 years ago, watching the exact same scenery with melting ice and Eider Ducks on the fiord…

Stusslig nasjonaldagsfeiring -17. mai

English version follows…

Det er en noe stusslig feiring av Nasjonaldagen på Norges nordligste boplass… Vedhogst og kjøring av tømmer er neppe ”tillatt” på Nasjonaldagen, men jeg må utnytte meg av kuldegrader og fastere snø. Av samme grunn skal jeg forsøke å få med meg alle dyra til Gråhuken for å kløyve veden jeg har kappet der ute. Det kan bli en bra avveksling for både folk og fe! Og slikt kan man tillate seg når man likevel er alene. Besøk fra Ny-Ålesund strandet i ryggplager, mens de som forsøkte seg fra Longyearbyen måtte snu pga vanskelig forhold og scootere som gikk i stå. Det er nok fortsatt mulig å komme seg hit, men fra Wijdefjordsida er både Elvetangen og Forkdalen umulig nå. Dermed blir det et kort 17. Maitog i Mushamna! To ivrige grønskyer i front, Linda med pulk og Tuna drillpike diltende bak. Vårt ”tog” har i det store og hele vært kort den siste tiden. Mildvær og råtten snø gjør det umulig for Tuna å holde tritt. Som regel snur hun etter få meter og går hjem. Da er det bare for meg å sette henne i lenke ved hytta til vi kommer tilbake. For to dager siden ble hun likevel med en liten tur. Gutta jumpet av gårde, mens Tuna så ut som ei lita kobbe som kravlet seg gjennom snøen. Jeg så bare ryggen og snuten av det stakkars dyret! Ikke rart hun vil være hjemme. Selv med ski på beina tråkket jeg gjennom til knes. Det går bedre når vi kommer opp i høyden, så vi burde ha flyttet oss opp på breen for en periode! Men ved sjøen er det liv så det holder, så det er morsomt å holde seg i lavlandet også. Nå er det fritt for is, så isbjørnen kommer svømmende. Mer festlig er det med fuglelivet. I går samlet en stor flokk seg nedenfor hytta; hundrevis av ærfugl, praktærfugl og polarmåke. Litt av et kor! Se, det har vi i alle fall på nasjonaldagen!

National day with short parade
The 17th of May National day parade at Mushamna is quite short… Two eager dogs in front, Linda with a red pulkas as number two, and Lady Tuna struggling at the back… The plan is to go to Gråhuken to chop wood. Bringing the dogs and stay overnight, makes a good change for both me and the dogs. For a long time we have been stuck close to the station because of mild weather and rotten snow. For Tuna it has been impossible to keep up with the rest of us. She looks more like a seal “swimming” in the snow – I could only see her back and nose last time we were out! Poor dog. Not easy for her when I fall through up to my knees even when wearing skis! Chopping wood at the National day is not very acceptable, but I have to make advantage of the cold weather if I want to bring the dogs. And as we are alone anyway, it does not matter too much. Visitors from Longyearbyen were on their way, but they sadly had to turn due broken scooters and difficult conditions. That means our only company is swimming polar bears and flying birds. But there is not much we can do about it. Yesterday hundreds of Eider ducks and King Eiders had a stop at the fiord by the cabin. It might be lonely up here, but at least we have the most beautiful choir!

Isfri fjord -14. mai

English version follows…

Så er Linda atter alene i Woodfjorden. Det var fantastisk å få et avbrudd i ensomheten. Jeg ble høy på livet! Nå må jeg trykke på ”reset”-knappen og omstille hodet til solovirksomhet. Jeg har tusen ting å ta meg til, så jeg kjeder meg ikke. Men det er litt stusslig å våkne til tomt hus hver dag. Tiden flyr likevel av gårde. Etter 1,5 døgn med stiv kuling fra sør, er fjorden nå isfri. Ved Vårfluesjøen krydde det av ærfugl dagen etter at isen gikk. Nå er jeg spent på kommende fugleliv! Det kan nok stemme at våren var en måned sein i fjor. Det har allerede blitt noen bare flekker på brinken ved fjorden, så det er ikke veldig langt unna snømengden da vi kom i juli i fjor! Det minner om jeg snart har opplevd et helt kalenderår her oppe. Om to uker kommer veterinærhelikopteret og ny makker. Deretter er det bare litt over en måned før Nordsyssel kommer og plukker oss opp. For min del er det bra at Mushamna skal stå tom neste år, for jeg får den glede å reise opp igjen og bli her til 1. Sept. Det blir fantastisk bra! Men mye skal skje før den tid. De siste dagene har jeg laget kjøttdeig og biltong fra reinsdyret jeg skaut i Verdalen. Resten av kjøttet er nå flyttet til fuglefri kasse i kjøttstativet. Jeg har så smått begynt å pakke og sortere ting, men vinterklærne trenger jeg enda. I dag har det vært strålende sol og litt over null grader. Med stiv kuling trengs det likevel både dun og votter! Vindmølla har surret som gal og lager voldsomme forstyrrelser på radioen. P1 på mellombølge tåler verken vær, vindmølle, aggregat eller inverter. Det gode er likevel at vindmølla nå fungerer! Hodet streifes stadig av tanker om tusenlappene jeg hadde spart dersom mølla hadde fungert i vinter. Men istedenfor å ergre meg, må jeg glede meg over at solcelle og vind nå gir kraft nok til alt annet enn støvsuger og fryser. Så får jeg bare håper at radioen funker så jeg får vite hvem som vinner Grand Prix. Jeg er sikkert den eneste i Norge som aldri har sett bilde av Alexander Rybakk! Men jeg heier på dem som visstnok danser halling i bakgrunnen…

The ice is gone!
It was great to have visitors, but now I am alone again. I have to reset my mind! I have thousands of things to do, so I never get bored. But I must admit it is a bit sad to wake up to an empty house. As I start my daily business, days still pass very fast. After 1.5 days of southern winds, ice has disappeared and I am waiting for the fiord to be full of chuckling Eider Ducks. Me and Anne saw almost one hundred of them by Vårfluesjøen the day after the ice was gone there. Now it even starts to melt at the rocky area where they usually nest. It convinces me that spring was one month late as we came here last July. It is soon as much bare patches as then! All this reminds me that the year is soon over. In two weeks the veterinarian will come to put rabies vaccination on the dogs. At the same time my new companion will arrive. Then it is already one month until Sysselmannen comes to pick us up! Dogs, scooters and I will go to Ny-Ålesund, where I will work for a few weeks. Afterwards I am lucky enough to be able to go back to Mushamna. As the cabin will be empty next winter, Sysselmannen allows me to stay here until 1st of September. Lucky me!

Briljant besøk! -13. mai

English version follows…

Natt til søndag skjedde det jeg knapt turte å håpe på. Besøk! Anne og Endre er på feltarbeid i Nordvest-Spitsbergen Nasjonalpark sammen med Helge og Trygve. Vi hadde flere ganger pratet om mulighetene til å besøke hverandre. Min visitt til dem strandet i mangel på hundepasser. For deres del talte flere odds i mot: Isen var dårlig, været varierte, Trygve hadde skadet foten sin og de hadde tre scootere på fire mann. Hva nå? Lørdag morgen ringte Anne og sa de kanskje ville forsøke til natten. Aggregatet sto og de trengte å lade ustyr. Dessuten hadde snø og is stabilisert seg noe. Vi hadde tro på at fjellpasset mellom Verdalen og Jakobsenbukta nå hadde minimal skredfare. Kanskje de ville forsøke! Glad suste jeg til bistasjonene for å kappe ved. Seint lørdag var jeg hjemme og Anne ringte for å si de kom. Fortsatt turte jeg ikke å slippe jubelen løs. Jeg gikk i gang med rydding i heimen, men jeg ville ikke lage maten klar. Det ville bringe ulykke! Klokka fire gikk jeg til køys. 1,5 time etter våknet jeg av at hundene ulte! ”Howlin’ Huskies” betyr to ting; scooter eller helikopter. Jeg løp lykkelig ut! Og jo, langt i sør kom tre prikker mot Mushamna. Jippy, de klarte det! Gjengen hadde kurs mot Laguna, og glad kjørte jeg dem i møte for å sjekke isen fra min kant. På Laguna var det overvatn så det holdt. Jeg måtte snu. Med telefonen klar, satte jeg meg på scooteren og ventet på å høre fra de andre. Pussig å være så nær. Vi sto noen hundre meter fra hverandre med hver vår iridium telefon til øret. Veien over isen varr fristende kort, men vi ble raskt enige om at Georgbreen – Ottobreen var et bedre alternativ. Safety first! For meg var det helt perfekt. Ruta over breene er fin. Nå visste jeg de kom! Jeg skyndte meg hjem og skar opp reinskjøtt til gryta, mens bordet ble dekket med øl og brus. 1,5 timer etter svingte scooterne inn på tunet, deriblant min egen Doffen, som er utleid til feltarbeidet. Alle – og Endre især - fikk en varm velkomst av hundene. Litt etter kunne menneskene nyte en uvanlig frokost med forrett, hovedrett og dessert. Samt god drikke til. Det sier seg selv at vi ikke kunne gå til sengs med en gang… Neste dag startet seint om ettermiddagen. Men natt og dag er som flisespikkeri å regne når man er i midnattssolens land! Vi rakk både lang søndagsfrokost, jentetur med hundene, guttetur på scooter og prøvetaking av stein (de måtte jo jobbe også). Middag ble denne gang inntatt til mer normal tid, hvis midnatt er for normalt å regne. Solen sto i alle fall høyt! Og alle hadde mistet kontroll på det med natt og dag og slik. Enkelte mente liketil det var vanskelig å vite hvilken årstid man var i. Her dumpet vi bort i både juletre og julesang, påskegodt og sommersol. Men for Endre og meg var det klart at vi var i en annen årstid enn sist vi var sammen i Mushamna. Videoklipp og bilder brakte minnene tilbake til mørketid, tre par stillongser og dager da man ikke våget seg utenfor døra uten å prakke på både luer, votter og dun. Jovisst, det har skjedd mye de siste månedene. Tiden flyr! Mimring og besøk gikk også fort, og mye ble gjort. Norges mest praktiske filosof, fikset sågar overgangen mellom telefon og takantenne! Tusen takk, Helge! Men dessverre har alt en ende. Natt til tirsdag måtte de fire returnere til flere oppgaver i Vest-Spitsbergens vakre fjellheim. Etter to dager med mildvær, var Bockfjorden nå uaktuell, så en lengre rute måtte følges på returen. Kjøringa foregikk på natta for å få mindre overvann og fastere snø. Veien skulle gå via Vonbreen, men selv midt på natta møtte de ett badebasseng i front. Ruta ble lagt om via Woodfjorddalen og Elnabreen. 12 timer senere var de tilbake i teltleiren. For meg var det godt å vite at de fire hadde kommet seg vel hjem. Senere på dagen blåste det opp til kuling fra sør. Neppe noen god ting for isen i Woodfjorden… Jeg var glad timinga var på vår side denne gang. Takk for besøket, kjære venner!!! (Trafikklysgutta og den lille lyse damen kan treffes på http://www.icebound.no/ og på www.blogg.nrk.no/rastlos . Noen som nynner på “I like traffic lights?” Det gjør jeg! ;-))

Briliant visitors
I had stopped hoping for May visitors as Anne called me up Saturday morning. She was at fieldwork in the northwest of Spitsbergen together with Endre, Helge and Trygve. Endre, Anne and me had often talked about the possibilities to meet during this fieldwork. But everything seemed to work against us; - bad ice, broken scooters, strange weather, a wounded knee…. Not the easiest lottery to win, in dead! But sometimes faith and nature is on our side. Saturday evening at eleven o’clock Anne called me back. They were all packed and ready to go! Still I did not dear to dance. If the conditions on Bockfjorden were poor, they had to turn back. I started cleaning the house. But to have the food ready means bad luck! Instead I went to bed to get some sleep. 1.5 hour after, I woke up by “howling huskies” and Tuna singing. This is the doggy way to tell me about scooters or helicopters. I rushed out with my binoculars. Far south I could spot three scooters moving towards me. I got dressed and jumped on my scooter. I wanted to check the ice from my side. A few meters out on the Laguna, I had to turn. It was a layer of slush between the ice and the snow. Not good for heavy sledges, nor for stopping to check the depth of the ice. I turned and went ashore, sitting on my scooter with my phone ready. As the group came to the spot across the Laguna, I soon had Endre on the phone. The distance was so short… But a few hundred meters with poor ice is bad enough. We decided that they should drive the safe route via Georgbreen and Ottobreen, while I went home to make dinner. I was extremely happy. Now I knew they would soon be here!!! The table was set while my Rudolf Stew got ready. 1.5 hour later, happy dogs and a cheerful Linda could greet our fours visitors. I was “high on life” as we all sat down to have a three course breakfast with champagne and good drinks. Of course we had to stay up for a while – and sleep late. But even with a late Sunday “morning”, the girlies found time to go skiing with the dogs, while the boys went out on scooters to take rock samples for science. With dinner starting at Midnight this time, it was not that bad, or what!? Day and night is a worthless topic when sun is shining all the time. Still it made us kind of confused. It did not help that both Easter Napkins and Christmas songs joined us as we tried to avoid ruining the Christmas tree completely. But Endre and I knew a lot had changed since last time we were together in Mushamna. Looking at photos and film clips, we could hardly believe how dark it was in December. Neither that we had to dress up in four layers of clothes just to go out and have a pee… Spring is different, for sure! Time is running fast, so did the visit. Monday evening they had to head back to the camp. After some days with mild weather, they now had to make a detour via Vonbreen. They travelled during night to avoid a lot of melting water. But still they met a swimming pool in front of the glacier. Luckily they could drive Woodfjorddalen to Elnabreen, and after a 12 hours long trip, they back in their camp. I was pleased to know, as the southern winds started blowing heavily Tuesday afternoon. This is not good news for the ice, I am afraid. Seems like spring is in a rush! (To read more about the visitors, check out http://www.icebound.no/ & www.blogg.nrk.no/rastlos . Camp song: “I like traffic lights”.)

En solskinnsdag -11. mai

English version follows…

Mange dager bare passerer. Andre dager blir noe man husker og ser tilbake på med et stort smil! For meg ble lørdag 9. Mai en smilets dag. Jeg våknet i sekstiden av at hundene varslet bjørn. To bamser var ute på isen, og jeg trodde først det var binna og ungen som var tilbake. Men hva drev de med? Ved nærmere kikkertsyn så jeg at det var ei lita binne og en stor hann på elskovsferie! Med stuevinduet som orkesterplass, rigget jeg kamera i en fei. Det var langt hold, men dog. En artig opplevelse!! Når de to var ferdige med sitt, tuslet de videre ut på isen. Et par timer senere var de to tilbake, nå et steinkast unna hytta. Parringstiden er en av de få perioder hann- og hunnbjørnen faktisk kamperer i lag for en kort periode. Resten av året er de bitre fiender, og isbjørnunger er særlig utsatt for arge hannbamser. Venner eller ei, var de ikke innstilt på hundeglam og leven. Snart lusket de videre. Binna og ungen kom forbi like etter, men forhåpentligvis var hannen opptatt av andre ting enn å ta avkom av egen art. Kanskje de er snillere i parringstiden? Jeg tenkte bamsens ”hall” kunne gi meg hell. Dermed satte jeg i gang med mekking av aggregat i solsteika. Det ene jukset, det andre sto. Nå ville jeg bytte om forgasserne for å få ett som gikk godt! Det ble fort steiking fra annet enn sola. Jeg forbannet meg selv da jeg plutselig sto med to aggregat uten tegn til liv! Ett med slark er tross alt bedre enn ingen! Uten aggregat, ingen PC-bruk, og heller ikke sjanse til å fryse ned mat hvis mildværet trår til igjen. Takk og lov hadde jeg hellet med meg. Etter gjentatt finjustering på fjører i forgasserne, gikk både Honda1 og Honda2 som klokker! Og hellet ville ingen ende ta. I strålende solskinn tok jeg turen til Lille Krypinn og Gråhuken for å kappe ved. Scooteren og motorsag funket fint som få. Vel hjemme igjen tok jeg fatt på neste oppgave; nedlasting av film! Uten tilgang på internett, er det mangt som ikke virker. Nedlasting og registrering av program er en slik ting. Men med Knut som god medhjelper, gikk også dette i boks. Endelig kunne jeg se opptak helt tilbake til sommermånedene i Ny-Ålesund. Jeg hadde vel sittet ved PC’en ennå om det ikke var for at Anne ringte midt i filmvisningen. Sammen med Endre, Helge og Trygve, var hun på feltarbeid og plutselig fri for aggregat. Kunne de lade hos meg?? Så klart! Jeg har jo to! Gledestrålende utvekslet vi de siste oppdateringer på is og føre. Halv tolv om kvelden satte de seg på scooterne og Linda tok til med støvsuging og rydding. Klokka seks neste morgen ulte hundene og varslet folk! To timer etter benket fem glade sjeler seg rundt et ”frokostbord” med reinsdyrskav, ertesuppe og en aldri så liten skvett champagne. Et døgn som dette fortjente absolutt en skål før det gikk inn i historien - mange timer på etterskudd…

A sunny day in paradise
Some days just pass. Other days become history! I will remember Saturday 9th of May with a big smile ;-). The dogs woke me up and I could see two polar bears on the ice. I thought it was the female with the cub coming back. But what were they doing? In the binoculars I could see the most amazing thing. A small female and a huge male were mating just outside my front window! It was quite far out on the ice, but still close enough for a few bad quality snapshots. After finishing their business, they both went towards the west. But two hours later they were back, curious about the station. Seemingly the noise from the dogs was too much for the lovers, so they soon kept going. Female and male polar bears never spend time together except during this short time of flirting. During the rest of the year they are more like enemies, and the old male can even kill youngsters! The female with the cub came along some minutes later, but hopefully the old guy was minding his own business... After the special start of the day, I decided to fix the generators. One of two was working, but not very well. After one hour of work, none of them was working! I was not happy at all… But after some adjusting on the carburetors BOTH of them were working! I was more than happy. And with my overflow of luck, I took the old scooter and went straight to Lille Krypinn. Some hours after, I had finished chopping wood at both Lille Krypinn and Gråhuken. Scooter and chainsaw, - everything was running smoothly this day. When I got back to Mushamna, I even managed to download videos from my film camera. Downloading programs is hard when you do not have any internet connection. But with a little help from Knut, it all worked out. It was the first time downloading since autumn and I could have been stuck on the computer for many days watching old clips. But at 11 o’clock in the evening Anne called me. She was at field work with Endre, Helge and Trygve at the other side of the fiord. But their generator was broken, so now they wanted to come and visit + recharge all their equipment. I was happy as hell. Good friends visiting AND my generators were working! This was more than I could hope for, and I prayed that the ice and snow would make it possible… Anyway, I rushed around, cleaned up the whole cabin, prepared beds and kept me fingers crossed. And YES! At seven o’clock in the morning three scooters with four people arrived in Mushamna. Both the dogs and I greeted them with frantic happiness. One hour later, five people could sit down and enjoy a champagne breakfast with Rudolf stew. A day like this certainly deserved to end with a big toast!

Bamseinvasjon! -9. mai

English version follows

Det er vanskelig å si hva slags mekanisme som utløser en isbjørnvandring. Men torsdag 7. Mai var det nettopp det som skjedde i Mushamna. Det begynte pent og rolig med at Fost varslet bjørn om morgenen. Jeg sto opp og tuslet ut for å se. Nede ved landkallen sto en ungdommelig bamse og gnafset i seg godsaker fra søppelplassen min. Da jeg kom, sprang han fort ut på isen. Men så snart jeg snudde, listet han seg tilbake. Karen var bare ungdommen, så jeg tenkte han fortjente de få spekkbitene jeg hadde kastet sammen med hundeskitten. Om kort tid ville alt være borte, og da ville han nok tusle videre. Mens jeg ventet, pakket jeg Stihlsaga på scootersleden og gjorde meg klar til å dra til Gråhuken for å kappe ved. Jeg kikket stadig ned på isen, og plutselig fikk jeg se en stor bamse i bestemt trav mot ungdommen der nede. Jyplingen løp straks bort. Ingen tvil om hvem som var sjef! Men da maktbalansen var avgjort, snudde den store bamsen og gikk bort fra maten! Jeg skjønte lite inntil jeg så småtassen som kom sin mor i møte. Mens binna satt vakt, løp tassen mot middagen. Jeg jaget dem begge bort, men knappe fem minutter senere kom nok en ung bamse joggende fra sør. Denne ville også smake spekk. Tassen var tøff som få, men måtte bryne seg på isens strenge hierarki. De fire bamsene surret rundt på isen og vekslet på å forsøke å snike seg mot maten. Jeg kunne ikke annet enn å ta med våpen, kamera og liggeunderlag for å ta befestning på hyttetaket. Fra beste tribunepass fikk jeg være vitne til et skuespill av de sjeldne når den femte bamsen kom luskende for å se hva som sto på! Alt i alt var seks ulike bamser i aksjon, og flere av dem holdt seg i området det meste av dagen. Hundene var i storslag, og jeg vekslet mellom jageteknikker som skremmeskudd, plasthagl og scooter. Dette var definitivt ikke dagen for å forlate hundene! Sjansen for at hund blir tatt av bamse er minimal, og ingen av disse virket aggressive eller interessert i hundene. Likevel er det min store frykt, så det var veldig uaktuelt å la hundene stå alene. I Mushamna blir agendaen ofte satt av ytre faktorer. Så også på denne dag. I stedet for kappe tømmer på Gråhuken, nøt jeg en fantastisk dag på hyttetaket mens jeg finleste avisene Knut hadde tatt med seg. Ragnhild som står brud i dag, kunne sikkert svart meg på alle mine spørsmål om ANC og Jacob Zuma. Isteden jager jeg isbjørn i midnattssol og sender gratulasjoner til både Ragnhild, Caroline og de nybakte ektemenn…

Invaded by polarbears!
It is hard to say how rumors spread in the Polar Bear World. But the 7th of May rumor was: Meat by Mushamna! The dogs don’t like seal blubber. They eat the meat, and leave the blubber. A few old bits of this were thrown on the ice together with some dog shit. Must be lack of food for the Woodfjorden bears, ‘cause this was enough to tempt at least six different Polar Bear to Mushamna last Thursday. First a young lonesome guy came wandering. Soon after, a huge bear came along. Obviously the first one knew who the boss was. He ran off quickly, and the big one turned and told her kid it was time for dinner. The small polar bear had just started to enjoy his meal when scary Linda came along to chase them both away. Soon after, yet another small bear came running from the south. He seemed too small to be alone, but unfortunately it was not easy for him to win in this strict hierarchy. He was for sure still hungry as he was chased away by the others… The four of them stayed out on the ice, waiting for me to disappear, as the fifth bear came along. This was a huge guy that I managed to scare pretty well with the scooter. Yet another bear came by, while the four first visitors stayed in the area the whole day. For sure, not the day for me to leave the dogs and chop wood at Gråhuken, as planned. Instead I stayed on the roof, mixing between reading, watching bears and trying various ways to scare them off. A perfectly normal day in the trapper world… ;-)

Endelig SOL!

English version follows

Endelig kom sola til Mushamna. Det er utrolig deilig! Skyfrie dager har vært sjelden kost i vår. ”Men no ha sola komme fær å bli!” Når solen skinner, smiler livet. Uansett. Jeg glemmer problem med scooter, aggregat og andre dippedutter som ikke virker som de skal. Nå er det bare å nyte! I går var det hele 15 varmegrader i solveggen foran hytta. Mens de slår plenen der hjemme, er vel knappe fem grader i skyggen lite å skryte av. Men for meg og hundene er det nok til at vi blir slått ut av varmen. I sola er det tross alt 37 grader varmere enn for ei uke siden! Gutta ligger rett ut hele dagen, mens matmor blir varm etter kort tid ved hoggstabben. Verst er det likevel for Tuna. Gamlemor tusler i hælene mine dagen lang og peser som en gammel gris når vi går en runde rundt hytta. Det blir ingen langtur på oss så lenge hun har det slik, stakkar! Det er nok varmt under tykk pels og solid fettlag. Men Tuna er ei artig dame som byr på stor underholdning, og god isbjørnvarsling. Så hun er god å ha likevel! Vanligvis hyler hun som en løpsk dampmaskin når jeg tar seletøy på de andre hundene. De siste dagene har hun innsett at det er best å holde seg hjemme og vokte fortet. Guttene og jeg har lagt våre skiturer til klokken 23. Rundt midnatt er solinnstrålingen tross alt minst, og snøen hardner litt. Med en redusert bande som dette, har jeg ikke de helt store forhåpningene om å få gjennomført tur til Elvetangen. En nattlig transportetappe til Gråhuken kan bli langt nok! Jeg biter i det sure eplet og innser begrensningene. Nå har jeg fått tid til å omstille meg i hodet og kan heller glede meg over mulighetene Tross alt er det vår og utrolig vakkert. Dette er tid som må nytes!

Finally sun!

Finally the sun came back to Mushamna! It has been a seldom guest this spring. Now it should stay here! Everything is easy when the sky is clear. I forget about broken scooters and stupid generators. And just enjoy! Yesterday I had plus 15 degrees close to the wall in front of the cabin. Amazing! With 37 degrees more than one week ago, it is not strange that both the dogs and I need some time to adjust. Tuna struggle the most. Only after following me around the house, she is breading like a walrus! Sad to say, but I have to forget about long skitrips with the dogs. I dreamt about Elvetangen one more time, but that seems impossible in these conditions. The Gran Old Lady Tuna normally scream like a pig when I put harness on Frost and Tundra. She is always afraid of being left alone. The fear is still, there, but now she accepts that we go for a run without her. Falling through soft snow for every step is a hard job. But she is an amusing old lady – and a hell of a Polar Bear watchdog. So I just accept the situation and spend more time chopping wood – and less time on long skitrips. As long as I can enjoy the sun, I am happy!

Mildvær til besvær

English version follows

Mildvêr er ikkje berre til det gode for livet i Mushamna. Eg er vant til luktfri hundebæsj som er knall hard. No er den våt, ekkel og luktar drit! På den andre sida må eg snu på tankegangen når det gjeld mat som skal halde seg. Eg er vant til 20 minus der alt frys nesten uansett kor eg sett det! Det har vore ”frysar” i alle rom unntatt stova. No byrja både det eine og det andre å tine. Greitt at eg et masse, men no skulla eg hatt ei hus fullt av svoltne gjester som kan hjelpe meg å ete unna ting! Men der er også mildveret min fiende. Det har vore plussgrader i fleire dagar no. Det er slettes ikkje bra for isen… I helga var fem grupper med til saman 13 Svalbardfolk på tur til Mushamna! Men som ofte før i vinter, vart alle stoppa av lite is og meldingar om mildvêr. Det er så trist! Mushamna er eit ynda mål for langvegsfarande på Svalbard. Eg har sjølv vore her kvar vinter i mitt Svalbardliv, og kvar gong har eg vorte tatt vel imot av fangstfolket i Woodfjorden. Eg har gleda meg til å vere vertskap for gamle og nye venner! Men skuffelsane har vore mange, etter kvart som det eine besøket etter det andre har stranda i vær og føreforhold. Ironisk at eg var stup trøytt og sliten den eine kvelden vi hadde huset fullt i påska! No gjer plussgrader, overvatn og smeltande is kål på årets scootersesong. Den våte snøen som dalar ned i dag, er verste sort. Da tiner alt rekordfort! Eg må innsjå at eg nok blir åleine nokre veker no, og det er i og for seg greitt. Men humøret går som en yo-yo! Små problem lager djupe daler i humøret. Telefonantenna som ikkje virka, aggregatet som fuskar og scooteren som ikkje går. Alt gjer meg litt ekstra motlaus når eg ser på tomme madrassar og kjøt som heng klart til å ta imot storinnrykk. Då saknar eg venner, og vert ekstra lei meg for bryllaup, konfirmasjonar og andre familiesamankomster eg gjerne skulle vore med på. Då må eg hogge ved og ta ein skitur med gutane mine, samt kose litt med Tuna som slit med å halde følgje i den våte snøen. Bamsane ved kobbekadaveret har gått sin veg etter mange dagars fest, og ingen vart frista til å følgje pulkens blodspor til kjøttstativet. Dermed kan vi i Mushamna nyte tida åleine, snu døgnet på hovudet og håpe at det snart blir SOL og minusgrader… Da skal vi prise våren, helse snøspurven, dra på tur og kose oss!

Mild weather

Mild weather is not what I want in Mushamna just now. I am used to temperatures well below 20 minus. Now I had between 0 and 5 (!) plus for several days! What happened to the nice temperatures in-between?? Hopefully they will come soon. Accompanied by some sun! Now I have wet snow in the air, and that is like a positive feedback in the melting process of the snow. Nice to have a roof without snow, but shitty to pick up wet and smelly dog shit! I am used to frozen things with no smell. Now it smells like, yes, SHIT! Another problem is the food I store. I am used to having a “freezer” in any room. Where ever I put things, it should be frozen within hours. Now I have to take care of a lot of food that might go off if I do not get a crowd here soon! Unfortunately the mild weather gives me a problem with that too… Snow is melting, and ice is melting. This weekend 5 groups with 13 Spitsbergen people tried to reach Mushamna from various directions. But nobody made it. It makes me sad that so few friends managed to reach Mushamna this spring. Housing good people was a big part of my dream for this year. Now I must see that scooter season is coming to an end. It is not too bad to be stuck alone here for some weeks. But I must admit my mood is like a yo-yo! Small problems are getting big, and I curse the broken scooter, a generator hardly working and the F..ing antenna on the iridium phone. It makes me want to fly home and join family gatherings instead of being stuck in the snow all alone! But then I go to the dogs and give them a cuddle, before we rush off over the snow covered grounds. Tuna can hardly keep up now, as the mild snow is wet and hard to handle. But with some extra cuddling and a piece of seal meat, she is happy too. The Polar bears have all finished their feast on the “kobbe” carcass. And luckily none of them were tempted to follow bloody tracks to the meat rack. Instead they just gave us a show before they left the area. Now the dogs and I are more than ready to get some sunshine, and nice long walks accompanied by happy tuned snow sparrows…

Bamsemums i Midnattssol

English version follows...

Nå er jeg sannsynligvis den personen i verden som har minst sjanse for å få svinevirus. Ingen ting er så galt at det ikke er godt for noe! Alle helgens besøk ble kansellert. Og det er jeg jaggu glad for! I går kom det mildvær med pluss to grader og regn (!). Veldig lite bra for isen, ei heller for ferdsel i skar og bratte fjellsider. Jeg er nok isolert for annet enn helikopterbesøk så sant det ikke blir en real kuldeperiode nå. Det blir spennende å se utviklingen. Jeg er uansett veldig glad for at jeg fikk skutt kobbe før mildværet kom. Det var i grevens tid! Kjøttstativet var nesten tomt, og jaggu kan det hende det ble eneste jaktsjanse på ei stund. Måsene har hatt flere dagers fest ved kadaveret der ute på isen. I går kom også en bamse på middag. Tenk så bra å finne en slik gave på isen? Han så ut til å kose seg bra med gratis mat der ute i midnattssola. Jeg satt lenge i sola og kikket på ham. Det er like greit å nyte solnettene og heller sove seg gjennom gråværsdager! I dag er det overskyet og pluss fem grader. Det drypper fra taket! Sprøtt. På isen er kobba nå okkupert av ei binne med to fjorårsunger. Bra ungdyra får seg litt spekk! Mine firbente har gitt opp bamsevarslinga og slumrer i varmen. De bryr seg lite om at matmor har strevd for å fikse chokhendelen på Wide Trak’en i dag. Jeg har visst flere tommeltotter enn pekefingerklyper. Til slutt røsket jeg av variatorreima og tauet doningen hjem med Indy’en foran. Nye vennskap innledes stadig her på stasjonen. Nå skal jeg lære meg å stole på nok ett vrak av en scooterkompanjong... Til trøst hogg jeg ved så flisene føk. Ei øks er en enkel innretning man alltid kan stole på!

Rainy day, sunny night
Now I am probably the one person in the world with least chance of getting Virus A. There is something good in everything, including isolation! All the planned visits for the weekend were cancelled, as usual. I was sad first, but now I am happy. Yesterday it was raining! Combined with plus two degrees Celsius, there is no good news for the sea ice. Neither no good for travelling in steep mountain slopes. I must be glad that nobody takes risks to come here! I am also glad I shot the seal two days ago. It seems like it was my only chance for a while. Now there are no new seals on the ice – and temperature has rose to plus 5. Still the ice by the seal carcass seems to be more than thick enough to hold a heavy polar bear. A “big man” enjoyed a free meal in the Midnight sun last night. In the beginning he chased away some sea gulls. But after a while they seemed to dine peacefully together. Today the “kobbe” is occupied by a female with two cubs, seemingly from last year. They are eating, resting and seemingly having a great time out there. Mean while me and the dogs are enjoying the warmth. Lately nights have been sunny and days cloudy. Just as well we sleep during day…

Vår i lufta!?

English version follows...

Kalenderbladet er snudd og jeg må nesten le. Fargerik epleblomstring i Hardanger. Er det mulig!? Her er det fortsatt hvitt så langt øyet kan se og temperaturen vil nok være på den blå skalaen en god stund til. Likevel er det faktisk ett snev av vår i luften. Snøspurven kom på aprils siste dag. Utrolig trivelig med kvitring og lyd! En og annen stormåse samt litt skvaldring fra passerende ærfugl er alt jeg har hørt så langt. Men det er nok vår. De siste dagers mildvær har laget svarte flekker i fjellsidene og mørke parti på isen. På den våte isen har også kobbene kommet fram! Jeg ville feie pipa før frokost i dag. Idet jeg gikk opp på taket, så jeg to mørke dyr der ute. Fangstdama var ikke sein om å lade geværet, kle seg i hvitt og dure ut på isen. Det store dyret gir mat nok til alle. Ytrefilet til folket, kjøtt til vofser og spekk til små bamser i vekst. Hundene spiser lite spekk, - kun etter harde økter midtvinters. Om våren er spekk overflødig, så jeg håper ei binne med unger snart får glede av kadaveret på isen. Kobba lå knappe 800 meter fra hytta. Likevel var det en stri tørn å få hundrevis kilo bekmørkt kjøtt til kjøttstativet. Ett parti med baks langs land gjorde det umulig å bruke scooter. Samtidig ville jeg helst ikke ha overivrige hunder på isen. Det endte med at kjerringa var hest. Kobba ligger ofte på tynn is, så jeg sikret meg med både overlevelsesdrakt og ispigger. Jeg var nok litt av et syn der jeg bakset meg gjennom baksen, dyende svett i den varme drakta, med håret til alle kanter og tung pulk full av blodig kjøtt. Hundene hylte seg hes mens matmor klatret opp og ned stigen til stativet med fristende kjøtt. Men når maten ble servert, grein Tundra og Frost på nesen og snudde seg bort. En tørr reinsdyrryggard var mye mer fristende! Mor Tuna derimot, fråtset i blodig biff og ville stadig ha mer. Det endte med at Mushamna utsatte 1.maitoget til dagen derpå. Løpetur etter et slikt måltid er neppe sunt! Fangstdama priser heller våren godt hensatt på reinsdyrfellen ved hytteveggen, - i overskyet og minus 5 grader, med PC på fanget og rødvinsmarinert selkjøtt på grillen… Nå er det vår!

Spring is in the air??!

The first of May I turned the page on my Norwegian calendar and looked straight onto blooming apple trees and green lanes in the beautiful fiords of Hardanger. It stroke me, woew, is it possible??? Here everything is still white white white… BUT spring is in the air. The snow sparrows are back, greeting me with happy melodies and promises for temperatures rising above minus 20. The last days I’ve had between minus 10 and minus 2 degrees, warm enough to make more dark patches on the ice. This is good for the bearded seal, which seems to enjoy sunbathing on thin ice. As I got up on the roof the clean the chimney this morning, I spotted two dark animals on the ice just outside the cabin. I rushed inside and put on my white clothing, before skiing out on the ice. Soon after the first “kobbe” of the year was shot. But now the work started. Getting all the meat home was quite a job! Ice boulders along the shore made it impossible to use the scooter. And with dark patches on the ice, I did not dear to take eager dogs. Instead, I was both slaughter and “horse”. To be absolutely sure, I put on my survival suit. I must have been quite a sight – sweaty and warm, pulling a huge pulkas full of dark, bloody meat over ice covered by a thin layer of slush. Puh. I was truly happy as I got the meat up to the meat rack. And as I climbed the ladder up and down several times, the dogs got wilder and wilder. In the end it was time for a meal with fresh meat. For Frost and Tundra the disappointment was hard to hide as the bloody stuff was placed in front of them. Instead they wanted to enjoy a dry, old reindeer spine, while Tuna had the time of her life, eating enormous amounts of meat. I even had to cancel the first of May parade. Running cannot be good after a meal like that! So while Tuna was resting, I enjoyed a barbeque with seal meat marinated in red wine and garlic. Mmm ;-) Wearing my dirty down jacket, eating outside in minus 5 degrees, I could certainly sense it: Spring is in the air!

Kobbejakt på isen

English version follows...

Etter seks dager med trivelig besøk, var det stusslig å våkne uten å ha folk i hus! Trøsta var at Silje, Kristin og Daniel skulle komme til helga. Men akk nei. Sønnavind og mildvær gjør alle bekymret for isforholdene. Og det med rette. Fangstdama har blitt fryktelig ambivalent til det hele; - på den ene side tror jeg isen er trygg, og jeg ønsker mer av alt å ha huset fullt av venner! Samtidig kan man aldri være sikker. Og ei ulykke på veien, ville vært verre enn noe. Siden jeg er alene, tar jeg heller ikke sjansen på å reise langt for å sjekke de usikre isområdene. Så nå går jeg på vent og innstiller meg på en solomåned hvis isen ikke skjerper seg! Det var slett ikke meningen å være så lenge alene. Men jeg kan ikke annet enn å ta skjeen i egen hånd og jobbe på med vårens oppgaver. Sammen med Sverre Bjørn og Knut har jeg fått kjørt inn og kappet mye tømmer, så nå koser jeg med ved hoggstabben. Likevel er seljakt Pri 1! Ironisk nok har vi kun sett sel på isen sør for Kapp Augusta. Men med de nevnte isforhold, reiser jeg ikke dit alene. Jeg holder meg heller på trygg ”grunn” ved Mushamna! Flere ganger for dag tar jeg speiderunder med ski, hund eller scooter. Jeg har aldri sett så mye is uten sel! Men seint i ettermiddag så jeg endelig to flekker langt der ute. Jeg skyndte meg hjem og kledde på kamuflasjeklær, skisko og ryggsekk med slakteutstyr. Nødpeilesender ble spent rundt midja, mens kikkert og ispigger slang om halsen. Med avstandsmåler og ekstra ammunisjon i lomma, ble gevær og øks prikken over i’en. Dermed bar det ut på isen. Målet var en stor baks på ei åpen flate. Fra den skulle jeg se kobba, mente jeg. Men nei. 1,5 kilometer etter så jeg fortsatt bare et hav av baks – og ingen kobbe. Slukøret gikk jeg mot land, og spent klatret jeg opp i høyden for å se om kobba fortsatt lå der. Og jo da, en av to lå fortsatt der ute i baksen! Det var bare å dure utover isen igjen. Jeg tok peiling på nytt, og denne gang kjørte jeg en stor omveg med scooteren for å nærme meg dyret før jeg tok beina fatt. Atter ble det bomtur. Da jeg for tredje gang sto på haugen og peilet, mente jeg at jeg skulle finne dyret. I kikkerten kunne jeg se både skispor og scooterspor. Jeg hadde jo vært så nærme! Men avstander er vanskelige å bedømme på isen. Jeg måtte prøve en siste gang! Alle gode ting er tre, og denne gang VISSTE jeg at jeg var på rett kurs. Skiene ble atter spent på, og jeg forsøkte å gå i så rett linje som baksen kunne tillate. Men på tross av klatring på høye iskosser for å speide etter dyret, fant jeg ingen verdens ting. Kun is og baks så langt øyet kunne se… Vel tilbake på haugen måtte jeg innse at det ene dyret jeg hadde sett kanskje var en mørk flekk på en isbaks, tross alt. Skisporene mine gikk i alle fall faretruende nært ”dyret”! Det ble reinslever og hundefôr på hundene i dag, - ingen nyslaktet kobbe. Dette året skal visst alt være på hodet; - for lite is der, for mye snø der og ingen sel eller rein i mils omkrets. Men det skal ordne seg til slutt. I morgen prøver jeg igjen…

Sealhunt on the ice
After nearly a week with two guys around, it was boring to wake up to an empty house. I was happy new visitors were due for the weekend! But thin areas of ice and weather forecast with southern winds, scared them all away. Now I have to prepare myself for a month all by myself. I thought April and May would be full of friends visiting me, but the ice wants it otherwise. For me it is a strange situation. I think the ice is safe enough both at Elvetangen and through Woodfjorden. BUT it changes rapidly. And being alone, I cannot take any risks going to the uncertain areas to check. I just have to wait and see, meanwhile minding my own business and my daily life in Mushamna. Sverre Bjørn and Knut helped me to pull some wood to the station. Now I enjoy chopping wood! But still my main project is looking for seals on the ice. Despite many daily tours by ski, dog or scooter, I hardly ever spot seals. Pretty unusual! The only seals we saw so far are on the ice south of Kapp Augusta. But due an area of thin ice just north of Kapp August, I will not go there alone. Instead I check the areas nearby Mushamna. Today I finally spotted two bearded seals on the ice. They were far out, but I thought what the heck – I have to try! Rapidly I hurried home to dress up in camouflage clothing and backpack with knifes. Then I put on emergency transmitter, axe, ice spikes, distance measuring device, binoculars and my gun… I tried to make a plan how to reach the animal, but down on the ice it is hard to spot anything among boulders and ice. After 1.5 kilometers of walking, I decided to head back. My second attempt went by scooter on the ice, but no seal was to be seen. My third attempt was as bad as the first ones. 2 kilometers out on the ice, I turned back again. There was no way to find this animal. Back on the higher level ashore, I realized the dark spot could have been a shadow from an ice boulder after all. I could spot my tracks fairly close to the “animal” – I could not have missed it if it was there. But the second animal was gone. So maybe it will be back tomorrow. At least I will try to find it!

To gode naboer!

English version follows...

Torsdag kom endelig sola til Mushamna. Og med den kom guttebesøk fra sør. Sverre Bjørn og Knut kjørte via Woodfjorden fra Ny-Ålesund - og nå ble det liv i leiren! En scooter har holdt stand ved inngangsdøra siden jeg skulle skifte innsugingsgummi i desember. Dette funket dårlig når størrelsen var feil! Nå kom gutta med nye deler og stor iver etter å spa fram den gamle Indy’en. Kort tid etter var nye deler på plass og scooteren klar for nye eventyr. Dette allerede før vi fikk øl og middag på bordet! Snart gikk gutta i gang med neste prosjekt, nemlig å fikse vindmølla. Den har dessverre vært ute av stand siden tidlig i høst. Knut’en startet feilsøking, og snart dinglet Sverre Bjørn i stigen for å plukke ned hele stasen. Mushamna HMS snudde seg vekk og håpte på det beste. Alt gikk vel, og feilen ble oppdaget: Kabelbrudd inne i ”armaturet”, stålrøret som holder antenna oppe. Antagelig har is og snø tvunget kabelen nedover til den røk? Nå lader mølla som den skal, og jeg kan bare ergre meg over all vinden jeg ikke fikk nytte av i vinter. Isteden var det tusenlapper til bensinaggregatet som flagret i vinden. Godt det finnes folk som kan fikse slikt! Det er nok bare å fastslå at det var en fryd å ha de to gode naboene i hus. Vedhogst, fyring, oppvask og hjelp til matlaging gikk av seg selv. Lidtveiten imponerte sågar med pannekaker til frokost, mens Knut dro til og fiksa printeren min på beste luringvis. Når man har gitt opp alt og skal til å kaste herligheten i veggen, skal stasen snus opp ned. Se der ramla ei tusjpenntopp ut av maskineriet! Dagens finelektronikk tåler jaggu ikke mye! ;-) Men denne uka fungerte alt. For meg som har labbet på ski over breene i hele vinter, var det en fryd å suse over Ottobreen på Sverre Bjørns spreke Lynx. Jaggu klarte Wide Trak’en å holde følge også. Han kan hvis han vil! Vi fikk fastslått at fjellpassene ikke er tilrådelige. Spadeprøve avslørte grovkornet, rennesnølignende lag nærmest bakken. Videre har årets merkelige vindretninger skapt skavler og fonner folk helst ikke bør utsette seg for. Synd, men sant. De siste tre årene har dette vært gode ruter for å unngå dårlig is. Nå kan kun ruta over Georgbreen og Ottobreen anbefales, men for øyeblikket er isen mellom Mushamna og Jakobsenbukta OK. Istykkelsen lengre sør varierer mer, så jeg er skikkelig spent på dagene framover. På grunn av whiteout og iståke ble Sverre Bjørn og Knut noen dager ekstra. Nå er de vel tilbake i Ny-Ålesund, men nye besøk er på veg. Onsdag blåste sønnavinden fra klokka fem på to til halv ni, samtidig som temperaturen steg fra minus 24 til 0! Bra for vindmølla! Men lite bra for isen… Nå er det atter kaldt og vindstille, så jeg krysser armer og ben for at isen seg så kommende besøk kommer seg trygt helt fram til Mushamna…

Handy visitors!
Finally the sun came to Mushamna! And soon I also had two handy men on my door. Sverre Bjørn and Knut came by scooter from Ny-Ålesund. Five minutes after arrival at Mushamna, they started to dig out the scooter that has been stuck by my doorstep since December. I wanted to change some parts, but realized they were wrong size. Now the boys came with the correct sized parts, and soon the scooter was running. Next thing they wanted to fix the windmill. To my big annoyance, it hasn’t been working since early autumn! A shame, - during the winter we’ve had more than enough wind to run it! Knut spent a long time checking and searching for cause of the problem. Soon Sverre Bjørn was climbing a shaky ladder on the roof. A risky operation, maybe, but they located the problem! The cable inside the iron tube that holds the mill was broken! Most likely it has been torn apart by ice and snow. The boys fixed it, and now I can save petrol for the generator as long as the wind is blowing. Amazing how much two handy guys can do in a few days. Even my printer was fixed! These are for sure great guys to have around. Sverre Bjørn even impressed us by serving pancakes for breakfast! And on his new Lynx I could drive happily over the glaciers I have walked by ski so many times. What a feeling. Unfortunately we could confirm that the mountain passes are not safe this year; - too much avalanche danger and steep snowdrifts. That means we have to rely on the glaciers and the sea ice. Sverre Bjørn and Knut drove safely back to Ny-Ålesund Tuesday night, but Wednesday it was mild and blowing from the south for many hours. Good for the windmill – but maybe bad for the ice. Now I hope the conditions are still OK for my next visitors…