Delirium - 21. juni

English version follows…

Våren kom med et brak! Snøen smelter vannvittig fort og fuglene er i storslag. Ærefuglene har lagt sine første egg og ei rolig ea har funnet sin plass under kjøkkenvinduet, på kloss hold til Tundras ytterste lenkeradius. Jeg vaser rundt i delirium og ser vinteren blir forvandlet til våren jeg kom til for ett år siden. Endelig er denne flotte tiden tilbake, og jeg verker etter å se marka og terrenget smelte fram. Det er sårt å vite at jeg ikke skal følge våren og jeg gruer meg veldig til å dra herfra. Samtidig gleder jeg meg enormt til å se familie og venner igjen. Jeg har en periode vært litt lei av is, snø og resultatsløs seljakt. Nå vrenges magen i irritasjon over at vi ikke kommer oss ut med båten! Fremmede båter har derimot ankommet vår verden. Lørdag spekket skinn vi da en luftspeiling kom til syne på fjorden. Jeg løp inn og hentet VHF’en. To sekunder etter spraket det i radioen. Turistbåten Stockholm ville komme på besøk! Snart vasset ni hyggelige svensker opp snøbakken til Mushamna. Hundene gikk i fistel over kos og klem. Vi ble glade for hyggelig prat samt ei stor eske ferskvarer. Det siste kom meget godt med. Samme kveld ventet vi nemlig nabo Tommy fangstmann til gards! Tommy har hatt en strabasiøs tur fra Austfjordnes. Ti mil med råtten snø, våt is, slush og gjørme er tung jobb, selv for en ultrasprek Røldøling! Fangstmannen var rent forkommen da jeg plukket ham opp på Lille Krypinn lørdag kveld. Men etter ”befruktning” gikk han bananas og var klar for ny dyst. Vi var litt av et syn der vi suste hjem. Tommy og Bajas som scootersjåfører, Rusk og jeg som blindpassasjerer på sleden. Men turen gikk fint og snart kunne vi nyte Einars fantastiske røyemiddag i varm hytte. Mushamna er Tommys mellomstasjon på vei mot piker, vin og sang i sør. Fangstmannsferien står for tur. Nå nyter jeg å ha to dyktige karer i hus! Men aberet er at den forbanna impelleren er og blir gåen! Det er utrolig hvor mye en slik liten dings ødelegger for oss! I dag var det kobbe på flak og perfekte forhold for jakt. Kjøttstativet er slunket og jeg drømmer om å lære skikkelig slakteteknikk fra to erfarne fangstmenn. Men med åre og spade kan vi ikke dra langt til havs. Vi er landfaste som aldri før og det er utrolig frustrerende! I dag har Einar fra Lønneberget spikket ny åre, mens Tommy fangstmann har laget harpun. Jeg har virret rundt som en elektrisk tulling og får ikke gjort noen verdens ting. Dimmefeber, vemod, forventning og frustrasjon har satt meg helt ut. Ei uke med ei labil Linda kan bli en prøvelse for gutta. Men vi krysser fortsatt fingre for båtliv, fangst og ferske kobbesveiver i stativet…

Delirium
Spring came sudden! Snow is melting in an amazingly speed and the terns are crazy. The eider ducks laid their first eggs and a trusty bird found her spot just under the kitchen window. I am shuffling around in a kind of delirium state. I was a bit sick of snow, ice and bad conditions for seal hunting. Now we have perfect conditions, but no boat! This tiny thing in the cooling system is broken. But that is enough to put us on shore, not being able to hunt the seals floating by on the ice. Really annoying! Sea is opening up, and Saturday the first boat appeared. Stockholm came by with nine nice people and a big casket of fruits and vegetables. Perfect, as we were expecting our neighbor Tommy to arrive. He has been walking 100 kilometers through ice, wet snow, mud and slush from Austfjordnes to Lille Krypinn. When I came to pick him up, he was truly thrilled by bananas, oranges and apples. We jumped on the scooter; - Tommy and Bajas in front, me and old Rusk on the sledge. Two hours later we could enjoy Einars delicious meal with fresh arctic char in Mushamna. Nice! Three hunters are now running around at the station, spotting seal and becoming growingly frustrated by the boat situation. Simultaneously, I am stressed by the fact that I soon will leave this paradise. I look forward to meet family and friends again. But it is sad to leave as this magnificent season is starting. I am in an electric state, confused by various feelings of sadness, excitement and frustration. I hope the boys will cope with a crazy Linda, and that we soon will be able to hunt some seal. At the final of my year, I would love to learn some tricks from two experienced seal hunters…