Tigris i isen - 25. juni

English version follows…

I Mushamna vet man aldri hva dagen bringer. Søndagens frustrasjon over båtmotor ble avløst av ei ny uke med nye muligheter. I løpet av natten hadde et stort isflak lagt seg lagelig til utenfor hytten. Jeg trodde knapt mine egne øyne under morgentoalettet mandag morgen. 15 sel på isen! Observasjonen ble bekreftet av to stk fangstmenn. Snart var vi alle i båten, klare for jakt. ”Elvebåten Tigris” ble kjapt padlet ut til fangsteldoradoet. Fangstdama fikk æren av å være førsteskytter, mens kara fortøyde båt og gjorde klart til flåing. Jeg fikk snart oppleve at snaddjakt i sol og varme er en helt annen greie enn i 20 kalde og gråvær. Den ellers så sky selen var tørr i pelsen og koste seg på isen. Den var ganske så motvillig til dykk ned i det våte og kalde element. Den lå på isen i det lengste, og jeg fikk fem sel før patronbeltet var tomt. Gutta fikk has på ytterligere tre sel og snart fikk jeg førstehånds innsikt og opplæring i snaddflåing. Veldig bra! Kjøttstativet fikk påfyll mens Einar satte i gang med spekking av skinn. Tommy sjekket snørene i Vårfluesjøen, og jaggu ble det fangst der og! I tillegg har våre ”frittgående høner” startet storproduksjon av egg. Nå er det ærfuglegg til alle måltid og ikke måte på luksus for fangstfolket! Været veksler mellom sol og tåke, men Sankthansaften ble feiret i fjæra med midnattssol over bakt røye med flamberte poteter. Dagen derpå feiret vi likegodt jul, siden det var et halvt år siden sist. Nå har juletreet fra Hardanger gått opp i røyk og vi fordøyer pinnekjøttet mens ærfuglen ”kukkler” og snøen smelter i rekordfart. Ett år har snart gått og det blir uendelig rart å reise herifra. Jeg kommer til å føle meg ”naken” uten hund og gevær! Samtidig gleder jeg meg til joggetur på barmark uten rifle. Og selvsagt aller mest til å se mamma, tantebarn og venner. Likevel vil en stor del av meg forbli her oppe blant ærfugl, terner og isflak på drift. Nedreisen blir nok et kultursjokk!

Seal hunt on the drift ice
You never know what the day brings… Sunday I was frustrated due lack of boat engine and possibilities for seal hunting. Monday morning a huge bit of ice had drifted towards us, bringing 15 ringed seal to “our doorstep”! Eager we paddled out with the rubber boat. The boys took the boat up while I went sneaking for seal… Soon after I had shot five seal and was out of ammunition. With only two spare bullets I had ti stop in case I did not kill the seal on the first shot. But I was quite pleased anyway! Hunting on a warm and sunny day is completely different from hunting in minus 20 and wind. Once the seal is dry and warm, it prefers to stay on the ice instead of diving into the cold water. For this reason they stay longer on the ice, and the hunting is easier. Pulling the animals back to the boat was a heavy job, but still very satisfying, knowing we now had dog food for quite a while. And the best thing was to learn proper slaughter technique from Tommy and Einar. Very interesting! Soon after all the meat was safely in the meat rack and Einar started preparing the skins. Tommy went to Vårfluesjøen to look for fish. This must have been out lucky day. In addition to fresh arctic char, we could also enjoy fresh Eider eggs from our birds nesting close to the cabin. Yummi! Midsummer was celebrated with a barbeque in the Midnight sun, enjoying grilles fish and potatoes. The day after we just as well celebrated ½ year Christmas with a real Xmas dinner… Now the Christmas tree is put on fire and we watch the snow melt while I pack my things and prepare for leaving. It will be very strange… I will fell nude without any dog or rifle! But on the other hand, running on grass without a weapon is something I really look forward to. And of course, most of all I look forward to seeing my mother, family and friends. But I think it will be a big culture chock, so I guess a part of me will still be stuck amongst terns, Eiders and floating ice in Woodfjorden…

Delirium - 21. juni

English version follows…

Våren kom med et brak! Snøen smelter vannvittig fort og fuglene er i storslag. Ærefuglene har lagt sine første egg og ei rolig ea har funnet sin plass under kjøkkenvinduet, på kloss hold til Tundras ytterste lenkeradius. Jeg vaser rundt i delirium og ser vinteren blir forvandlet til våren jeg kom til for ett år siden. Endelig er denne flotte tiden tilbake, og jeg verker etter å se marka og terrenget smelte fram. Det er sårt å vite at jeg ikke skal følge våren og jeg gruer meg veldig til å dra herfra. Samtidig gleder jeg meg enormt til å se familie og venner igjen. Jeg har en periode vært litt lei av is, snø og resultatsløs seljakt. Nå vrenges magen i irritasjon over at vi ikke kommer oss ut med båten! Fremmede båter har derimot ankommet vår verden. Lørdag spekket skinn vi da en luftspeiling kom til syne på fjorden. Jeg løp inn og hentet VHF’en. To sekunder etter spraket det i radioen. Turistbåten Stockholm ville komme på besøk! Snart vasset ni hyggelige svensker opp snøbakken til Mushamna. Hundene gikk i fistel over kos og klem. Vi ble glade for hyggelig prat samt ei stor eske ferskvarer. Det siste kom meget godt med. Samme kveld ventet vi nemlig nabo Tommy fangstmann til gards! Tommy har hatt en strabasiøs tur fra Austfjordnes. Ti mil med råtten snø, våt is, slush og gjørme er tung jobb, selv for en ultrasprek Røldøling! Fangstmannen var rent forkommen da jeg plukket ham opp på Lille Krypinn lørdag kveld. Men etter ”befruktning” gikk han bananas og var klar for ny dyst. Vi var litt av et syn der vi suste hjem. Tommy og Bajas som scootersjåfører, Rusk og jeg som blindpassasjerer på sleden. Men turen gikk fint og snart kunne vi nyte Einars fantastiske røyemiddag i varm hytte. Mushamna er Tommys mellomstasjon på vei mot piker, vin og sang i sør. Fangstmannsferien står for tur. Nå nyter jeg å ha to dyktige karer i hus! Men aberet er at den forbanna impelleren er og blir gåen! Det er utrolig hvor mye en slik liten dings ødelegger for oss! I dag var det kobbe på flak og perfekte forhold for jakt. Kjøttstativet er slunket og jeg drømmer om å lære skikkelig slakteteknikk fra to erfarne fangstmenn. Men med åre og spade kan vi ikke dra langt til havs. Vi er landfaste som aldri før og det er utrolig frustrerende! I dag har Einar fra Lønneberget spikket ny åre, mens Tommy fangstmann har laget harpun. Jeg har virret rundt som en elektrisk tulling og får ikke gjort noen verdens ting. Dimmefeber, vemod, forventning og frustrasjon har satt meg helt ut. Ei uke med ei labil Linda kan bli en prøvelse for gutta. Men vi krysser fortsatt fingre for båtliv, fangst og ferske kobbesveiver i stativet…

Delirium
Spring came sudden! Snow is melting in an amazingly speed and the terns are crazy. The eider ducks laid their first eggs and a trusty bird found her spot just under the kitchen window. I am shuffling around in a kind of delirium state. I was a bit sick of snow, ice and bad conditions for seal hunting. Now we have perfect conditions, but no boat! This tiny thing in the cooling system is broken. But that is enough to put us on shore, not being able to hunt the seals floating by on the ice. Really annoying! Sea is opening up, and Saturday the first boat appeared. Stockholm came by with nine nice people and a big casket of fruits and vegetables. Perfect, as we were expecting our neighbor Tommy to arrive. He has been walking 100 kilometers through ice, wet snow, mud and slush from Austfjordnes to Lille Krypinn. When I came to pick him up, he was truly thrilled by bananas, oranges and apples. We jumped on the scooter; - Tommy and Bajas in front, me and old Rusk on the sledge. Two hours later we could enjoy Einars delicious meal with fresh arctic char in Mushamna. Nice! Three hunters are now running around at the station, spotting seal and becoming growingly frustrated by the boat situation. Simultaneously, I am stressed by the fact that I soon will leave this paradise. I look forward to meet family and friends again. But it is sad to leave as this magnificent season is starting. I am in an electric state, confused by various feelings of sadness, excitement and frustration. I hope the boys will cope with a crazy Linda, and that we soon will be able to hunt some seal. At the final of my year, I would love to learn some tricks from two experienced seal hunters…

Solskinnstid - 20. juni

English version follows…


Onsdag 17. Juni opprant med sol og gleden var stor! Med fornyet pågangsmot gikk vi straks i fjæra for å mekke båtmotor. Gleden var kortvarig og Linda lærte et nytt ord som plutselig fikk stor betydning for ferdsel på fjord: Impelleren var gåen! Dette betyr null kjøling på motoren og dermed ingen hestekrefter i hekken. Til alt overmål fant jeg to impellere på hytta dagen før, men disse var selvsagt for små. Det var bare å innse båtsesongen som tapt. Impelleren hadde antagelig tørket fast i pumpehuset under lagring, Dette burde vi selvsagt ha tenkt på. Men nå var det for sent! Ny del er bestilt, men det kommer neppe folk slik forholdene er nå. Vår eneste trøst var at det var alt for mys is på fjorden til å bruke båt. Dermed kledde vi oss atter i overlevelsesdrakt og kamoklær for å hoppe fra flak til flak til kobber og sel. Slukøret etter forsøk uten fangst, dro vi til Vårfluesjøen. Når vi skuflet bort overflatesørpe rakk boret akkurat gjennom den 1,5 meter tykke isen. Det var tid for pilking! Atter ble det null fangst, og etter ei natt på Fiske Bays tak returnerte vi Mushamna. Vel hjemme spottet Einar en sel på isen, og det ble nok et nattlig flakhoppeforsøk. Men nei, vi måtte ta til takke med tacopizza med inntørket selkjøtt! Lykken snudde på fredag: Først var vi i Torelldalen med scooter og holdt på å bli landfaste der oppe. Heldigvis fikk vi begge scooterne hjem og endret taktikk til trygg ferdsel med ski og hund. I Vårfluesjøen ventet ei fin røye under isen – og glade dro vi atter hjem. Jeg rakk bare sette brøddeig før Einar så nok en sel på isen. Denne gang var det vindstille og mye åpent vann. Kjapt fikk vi påhengs’en av båten og tok årene fatt. Rettere sagt ei åre + en spade! Vi skuflet oss ut på flaket og litt etter hadde vi dagens fangst vel om bord. Nå skal selskinnet spekes, - en trivelig jobb i sola. Fuglene synger lystig og stadig flere arter varsler sin ankomst til ”Arktiken”. Vi kan nesten se snøen smelte mens terner og ærfugl trykker seg sammen på små barflekker. Årets første ærfuglegg lå ved hytteveggen i dag. Ja, nå er det i alle fall vår!

Sunny days!
Three days ago the sun suddenly showed up! Uplifted we went to the boat to fix the boat engine. The joy was short. Soon we realized the “impeller” in the cooling system was broken. Amazingly I found two of them at the hut the day before. But of course they were wrong size… Quite annoying really, we should have checked if it had dried out during storing before starting the engine. But what is done is done. I quickly ordered a spare part. But for now the fiord is full of ice, and no visitors will come. For the same reason we could not go out with the boat anyway, so we were kind of eased by that. We went by scooter to an area where we spotted a sea on the ice. Jumping from one icefloe to another is fun! But the chances for seal are small… We ended up going to Vårfluesjøen instead. After removing some slush on the top of the ice, we just got through the 1.5 meter thick ice with our drill. We got no fish, but a nice night sleeping on the roof of Fiske Bay. We left two baits out and went back to Mushamna for another seal “hunt-jumping” attempt. Again, a lot of fun, but no dinner… But the day after our luck changed direction. A scootertrip to Torelldalen almost left us stuck in water and slush, but we managed to get home with both scooters. Afterwards we skied safely to Vårfluesjøen with two eager dogs in front and one laze lady behind. And yes! One arctic char!! Nice. As we came home, Einar spotted another seal on the ice. This time it was quite a lot of open water, and the boat was useful. After removing the engine, we paddled with one oar and a shovel! Soon we were close to the seal, and I could crawl towards it on the ice. Happily we went home with fresh seal meat for the dogs and a nice skin for us to prepare. In the sun, this is enjoyable work. Terns entertain us with twitter and fights, while the eider ducks wobble around squeezing together on bare patches. We can nearly watch the snow while it melts. And today we found he first eggs. Now it is definitely springtime!

Våt vår -15. juni

English version follows…

Våren vår står i vannets tegn. De siste dagene har i alle fall vært særdeles våte! Mandag så vi endelig ei storkobbe på et isflak langt der ute. Og fristelsen ble stor. Einar er vant med isflakhopping fra det store ishav. Dermed var det bare å kle seg i hvitkamoklær og hoppe i gang. Fra flak til flak gikk det, og snart var vi faktisk på skuddhold til dyret. Det ble bom. Men kanskje var det like greit? Veien hjem var nemlig ikke like lett. To ivrige jegere fant fort ut at flakene var på drift, til tross for vindstille vær. Overlevelsedrakter er gode å ha når man må legge på svøm i isvann. Med isøks i den ene hånda og geværet i andre, var vi litt av et syn. Pulk med flere hundre kilo kjøtt på slep kunne fort blitt jobbigt! Men vi var snart på fast grunn og kunne stampe oss opp dypsnøen til ei varm hytte. En artig tur hadde vi uansett hatt! Dagen derpå hadde østavinden gjort sitt og draktene kom på igjen. Nå var fjorden isfri på vår side, og det var dags for å sjøsette båten. På grunn av problemer med kjølinga på motoren, ble turen kort. Men så innbød heller ikke haglebyger og vind til langtur. Det er lite som minner om sommertid her oppe. MEN vi hadde et par timer med sol her om dagen, og da kom årets første ærfugl labbende opp for å inspisere barflekkene. Fuglene har fortsatt ikke lagt seg på redet, men de tasser stadig oppom oss. Parvis to og to vasser de seg bortover snøflatene med hunnens klukkende ”gakkgakkgakk” og hannens rolige ”oooaa”. Trivelige naboer. Og snart blir det kanskje egg å få!

Wet wet wet
The last days have been “wet wet wet” in more than one way… Monday we tried to reach a bearded seal lying on the driftice. But as the ice was not steady all the way, we had to jump. Getting out there was OK. Getting back home was more like a challenge! Despite calm weather, the ice was drifting fast enough to break up our “path”. Instead of jumping, we now had to swim. With ice axes and a pulkas with hunting equipment, we must have been quite a funny sight! In situations like this survival suits are important “lifesavers”. Without them, an excursion like this would have been more than exciting… Anyway, we managed to get home, quite happy that we did not shoot the seal. Getting the meat home would have been a huge job! The day after all the ice was gone. Eastern winds have opened our side of the fiord, so today we got the boat out. The cooling on the engine did not work very well, so the trip became short. We have to figure out the engine problems before going on any trip. But wind and hail did not tempt us to go far anyway… There is not much feeling of summer up here. BUT the eider ducks recently started to walk around the hut looking for bare patches. Funny to see the birds stumble around in the snow chatting “oooaa” and “gakkgakkgakk”. Maybe soon we will have some fresh eggs…

Sydentur 14. juni

English version follows…

Vi har lenge hatt lyst på en tur til vår bistasjon Kapp Auguste i sør. Torsdag dro vi på rekognoseringstur med Frost og Tundra. Turen til Jakobsenbukta og noen kilometer lengre sør er fin med hund. Men derfra gjør bratte skrenter og steinur det litt verre. På dyp, råtten snø fikk vi fort bekreftet at langtur med Tuna var uaktuelt. Gamlemor trives best hjemme på tunet nå. Og siden vi likevel måtte sette igjen en hund, bestemte vi oss for å ta tuen uten ”Bestemor og barna”. For meg er det sikkert sunt å være litt borte fra dyrene. Jeg har blitt nesten sykelig opptatt av de tre skapningene som i perioder har vært mitt eneste selskap. Jeg trenger nok litt tilnærming til normalt liv! Dermed ble det tur for to. Fredag snødde det tett, så turen ble utsatt. Einar tok gutta på luftetur til Vårfluesjøen mens ”Mor” og ”Bestemor” ble hjemme og kappa ved. Nå har Stihl-saga gjort sin jobb og skal straks rengjøres og pakkes ned for hjemreisen. Vi pakket og gjorde oss klare til Woodfjorden skimaraton! Lørdag opprant med relativt høyt skydekke og kald vind fra sør. Fin temperatur for en skitur. Jakobsenbukta kan krysses på is, men resten av turen gikk langs land. Drivisen er tett i alle retninger, så lunsj ble inntatt med en slumrende isbjørn på isflak som underholdning. Røde fjellsider fri for snø møtte oss da vi nærmet oss Kapp Auguste. Iskanten lå like nord for hytta, men Laguna var isfri og rødsildra var allerede i ferd med å blomstre av på barflekkene. Stor kontrast fra vår snøverden 20 kilometer lenger nord! I sør er det store barflekker og et yrende dyreliv. For fangstfolket var det mest påfallende at hele 10 ringsel koste seg på det korte strekket med fastis. Vi håper drivisen flyter mot nord så vi kan ta båten på jakt snart!! Det er ingen vits å skyte når man ikke får med seg viltet hjem. Dermed ble det pause med Real Turmat på hytta før snutene atter vendte mot nord. Siden jeg ikke vil la hundene stå lenge alene, tok vi turen som en lang dagstur. Men returen ble riktig fin, sogar med et glimt av midnattssol. Det er godt Svalbarddøgnet har mange timer! Men etter 42,2 + 4 kilometer på ski og vafler klokka fem om morgenen, var det lett å henfalle til ”sagende tømmer”. Woodfjorden vårmaraton er over for i år.

Woodfjorden maraton
For a long time I have wanted to go to Kapp Auguste, a little hut further south in Woodfjorden. But conditions have been difficult, and they still are. Thursday we took Frost and Tuna to Jakobsenbukta. Getting there is OK. But as we cannot use the sea ice, an area with steep rocky hills further south is a bit tricky. For Tuna the snow is far too deep and rotten for any long walks now, so she prefers to stay at home. But I do not like to leave her alone for long. As we had to leave her anyway, we decided to take the whole trip as a long daytrip without dogs. Saturday we headed south, skiing in cloudy, windy weather. Perfect for a ski marathon! Half way we had lunch while watching a polar bear sleeping on an iceflow. Further south, we reached red mountain sides with no snow. The saxifraga opositifolia had already finished her blossoming. Crazy. At Mushamna there are hardly bare patches yet! We also saw the first Arctic Skua and a lot of goose. But the fiord was still covered by ice up to the Laguna by the cabin. To our annoyance ten ringed seal were enjoying a cloudy day on the ice. A shame we cannot get there by boat or scooter so we could bring some met home! Instead we ate dried food at the cabin before heading back home. Early in the morning we reached Mushamna. After 42.2 + 4 kilometers by ski and waffles with jam for breakfast, I was more than ready for some hours of sleep…

Kort-i-sol -11. juni

English version follows…

Tirsdag la vi ut på det som skulle være en spennende tur til Gråhuken via Garmbreen og Balbergbreen. Vi var spente på om ruten var mulig, og det funderer vi fortsatt på! Vel oppe på høyeste punkt var tåken så tett at nedkjøring på ukjent bre var uaktuelt. Det var bare å snu. Men Tuna la fort inn protest da vi ikke rente eksakt samme spor ned igjen. Da snudde gamla. Hun ville heller gå OPP igjen i fast spor! Det endte med snuoperasjon for å hente henne og overtale fruen til å bli med ned… Dama syntes nok det hele var en unødvendig lang omveg til vår nærmeste bistasjon Vårfluesjøen! Men hun var nok glad for at vi lett lot oss overtale til å stoppe der. Med soveposer og mat i sekken var det en lett avgjørelse. Det er litt ekstra stas å ha hund på hyttetur. Med dyrene sovende tett rundt huset, høres Tunas snorking natten gjennom. Det er en lyd jeg virkelig vil savne… Tiden her oppe renner ut, og hverdagen presser seg på. Mitt sommeropphold i Mushamna er allerede avkortet i begge ender. Slik er det når jobben kaller. Det er rart å ha så mye tid nå – og vite at det snart bli stress og kav for å rekke alt og alle. Nå håper vi bare værgudene vil være snille med oss så vi får utnyttet de siste ukene her oppe. Skodde, sludd og mye råtten snø gjør lange skiturer med hundetrioen vanskelig, samtidig som selen uteblir. Fjorden er full av tett drivis, så båtlivet er utsatt på ubestemt tid. Heldigvis fikk vi et avbrekk med 4,5 timer sol i går. Det trengte vi! Både hundene og jeg fikk heteslag i fem plussgrader og sol, så aktivitetsnivået sank til bunns. Nå ligger skodda atter ned på hustak og fjordis, så nå har vi våknet til liv igjen... Gårdagens korte grilling og sløving i solveggen var perfekt. Nå vil vi ha mer finvær!

Short ”sun-day”
Tuesday we headed for an exciting excursion across two glaciers up north. But dense fog on the highest point stopped us from downhill skiing into unfamiliar terrain. As we did not even know if the crossing was possible, we could not take any chances. We had to head back the same way. For us it was OK to ski down close to our old track. But Tuna was not very happy. Instead she wanted to walk back up! We had to walk back up again to persuade her to follow us down the hills. It was amazing how well she kept up with us heading uphill, but downhill is not her thing. She likes to keep to her slow and steady paste. And I guess she thinks going long detours like this is highly unnecessary as we ended up at our closest hut Fiske Bay for the night… Anyway, she was pleased to have her meal, and all night I could hear her snore just outside the thin walls. It is amazing how she manage to fall asleep and snore heavily even on our short lunch breaks. This is a sound I will really miss as our time here at Mushamna is coming to its end. Work in Ny-Ålesund has already shortened my Mushamna summer in both ends. It is strange being here with so much time, knowing we will soon be back to chasing around trying to find time to everything and everyone. Now we hope for nice weather so we can fulfill some of our aims before leaving here. Fog and snow means poor possibilities for both seal hunting and long skiing trips. And with the fiord full of close drift ice, boat is out of the question. This means we are a bit “stuck in the conditions”, waiting for things to change. Yesterday we had a few hours of sun – having a barbeque and enjoying it to the most. We want more sun and seal on the ice!

Grått, grått, grått -9. juni

English version follows…

Gråværsdagene står fortsatt i kø her i nord. Fuglekvitteret tilsier sol og sommer, men fortsatt er alt bare hvitt og grått. Tåke, snø og sludd råder, - og sikten er elendig. Men innimellom alt det gråe har vi fått oss en liten topptur med mye tung nysnø, samt en tur til Elvetangen med scooter. Det var nok årets siste tur dit på snø, men nå er vedlageret klart til å varme nye overvintrere. Nordaværet har fylt opp både Widjefjorden og Woodfjorden med drivis, så båtsesongen er utsatt. Derfor drar vi heller av gårde på en ny skitur så vi får ”luftet vettet” og sett annet enn hyttevegger og kjøttstativ i Mushamna…

Grey days
Snow, fog and bad visibility is still “everyday life” in Mushamna. Twitter from the terns makes is sound like summer, but everything is still white! We have been on some short ski trips, but seen no seals. Yesterday we went to Elvetangen and chopped wood for the coming season. Both Wijdefjorden and Woodfjorden are full of drift ice after many days of northern winds. I guess we have to postpone the boat season a bit longer… Instead we head for a new ski trip with the dogs. At least here is more than enough snow!

Tandoori sel og julestemning -7. juni

English version follows…

Nordaværet råder fortsatt i Mushamna. Det betyr gråvær, lavt skydekke, litt vind og mye nedbør. I går morges våknet vi til 10 cm nysnø og en fjord full av drivis. Ikke mye sommerfølelse å spore her i gården! Det var snarere julestemning som inntok heimen når vi gikk i gang med storstilt pølseproduksjon på stua. Einar pølsemaker har lansert ringsel tandoori med rødvin. Jeg er viss på at DET blir en slager! Pølser med blåbærsaft kan nok også bli populært. Alt må testes! Nå henger pølsa til modning mens selskinnet er spent opp til tørk. Vi venter på vårlig sol så selen fristes til å krype opp på isen igjen. Rødnebbterna kom 5. Juni, så det ER vår, selv om det ikke ser slik ut. Gummibåten er lappa og behørig puslet sammen, så nå gjenstår bare blikkstille fjord med isflak og sol. Kanskje vi snart får has på ei storkobbe? I mellomtiden sysler vi med alt fra ved og hundeskiturer til masjonesmaking og baking, mens vi gomler i oss sushi og sjokoladekake. Kaffeinntaket er godt over normalen, og om kveldene er det mørketidsstemning med rare filmer på ”lerretet”. For oss som har vært borte fra sivilisasjonen så lenge, er alle impulser ”nye”. Litt morsomt å få en fersk kompanjong som er like blank på det siste års nyheter som meg. Ikke mange andre som må finlese faktarubrikkene i Innsikt for å skjønne hva Twitter er. Her er det kun ekte fuglekvitter!

Tandoori seal and christmas spirit
Weather is still showing its black-and white colors in Woodfjorden. Low clouds, some snow, some rain, some winds. Yesterday we woke up to ten centimeters of fresh snow and a fiord full of ice. Not much of a summer feeling! It felt more like Christmas as we started making sausages out of seal meat while snow was falling down outside the window. Einar sausagemaker introduced seal with Tandoori spice mix. This is sure to be a big success! Now we need some more meat and skin to work with, so we hope the sun soon will come out and tempt the seals to climb up on the ice. We have also fixed the rubber boat and made it ready for sailing. Hopefully we can soon go and look for bearded seal on the iceflows. But first we need less ice and good visibility. Meanwhile we work on various things around the hut, go on skitrips with the digs and spend quite a lot of time baking, eating, reading, drinking coffee and watching strange movies. We have both been “out of civilization” for a long time, so for us everything is “new”. We are probably the only Norwegians that had to read in a magazine to discover the meaning of Twitter. The only Twitter up here is from real birds – especially frantic terns looking for a partner and a spot without snow.

Rundtur! -4. juni

English version follows…

Mens folk hjemme bader og nyter 25-30 grader, har vi fortsatt minusgrader her i nord. Men det er egentlig bra, for det betyr gode snøforhold! Tirsdag kveld gikk vi til Gråhuken med hundene, og planen var å returnere via Balbergbreen og Garmbreen neste dag. Men med lavt skydekke og gufsen nordavind, fortsatte vi heller til Elvetangen. Det var kjærkomment å innta lunsj i Lille Krypinn! Men med vinden i ryggen, var det ikke ille å fortsette sørover heller. Hundene kan veien godt nå, så det går radig unna på godt føre. Etter ei natt ved ”elskede Elvetangen” (favoritthytta mi!), returnerte vi Mushamna via Ottobreen. Heldigvis fikk vi le for nordavinden straks vi kom oss inn i Vatnedalen, så det ble en behagelig tur til tross for lavt skydekke og tåke på breen. Gutta (to og firbente) og jeg får trent tålmodigheten mye når det må stoppes et tjuetalls ganger for å vente på tispa Tuna. Men gamlemor slutter aldri å imponere. Drøyt 60 kilometer på to dager er slett ikke verst for ei dame på hennes lader! Dessuten er hun utrolig søt der hun kommer tråkkende i sitt eget tempo. Det er aldri noe klussmed Tuna, hun kommer alltid etter! Og så snart hun har nådd oss igjen, går hun noen skritt forbi for å vise at vi slett ikke behøver å stoppe for hennes skyld! Likevel var det nok godt med selkjøtt og en god hvil hjemme i Mushamna. Nå må vi se vær og føre an før neste plan tenkes fram. Snøen smelter sakte, men sikkert. Fortsatt er det snø til fjæresteinene, men det har smeltet ei lita stripe bred nok for fjæreplytten. Nå kommer krigerske terner hver dag som helst…

Trip around the areas
While people back home enjoy 25-30 degrees, we still have temperatures below zero. But that is good for the snow conditions! In grey weather and Northern winds, we walked to Gråhuken Tuesday evening. The day after, we wanted to walk across some glaciers and head back home. But low clouds and heavy winds made us change our plans and continue to Elvetangen instead. It was nice to have a lunch break at Lille Krypinn, sheltered by winds and precipitation. But with the wind in our back, the 30 km walk was not bad at all. The dogs know the way now, so they pull pretty well. And Tuna is following behind. After one night at our lovely hut in Wijdefjorden, we went back home across Ottobreen. Luckily we were in shadow for the winds as soon as we reached Vatnedalen, so we had a pleasant walk despite low clouds and fog on the glaciers. In these conditions, the trip was like a short little afternoon walk. The boys (two and four legged) and I had to practice out patience while waiting for Tuna twenty times. But we are very impressed by her. More than 60 kilometers and 500 altitude meters in two days are not bad for a lady of her age! She is a cute little thing, following in her steady speed, never minding any obstacles or temptations on her way. Now we are all back in Mushamna, looking at the weather before making any further plans. Snow is melting steadily, but slowly. We still have 1.5 meters of snow outside the cabin. But along the shore we have seen the first purples sandpipers, and soon the terns will come back and start their war against all living beings…

Hverdagsliv -2. Juni

English version follows…

Etter ei vannvittig finværshelg har hverdagen kommet til Mushamna. Vi har hatt flere dager med gråvær og vind, og dermed ingen lange turutskeielser. Men Einar ser ut til å takle hverdagen bra! Han har kommet inn i alle rutiner på rekordtid, og tar gjerne i et tak både med vedarbeid og huslige sysler. Nå er han i ferd med å konstruere seil av et laken på en gammel pulk, så vi kan snike oss inn på snadden… Men foreløpig har selen kokelig uteblitt fra Laguneisen. Det er nok kaldt og kuslig for den og! Vi har jobbet videre med garving og smøring av skinnet fra forrige fangst, og håper det blir bra. I så fall må vi prøve oss på flere… Men først skal vi utnytte oss av minusgrader og fast snø. I dag tusler vi til Gråhuken, før vi setter kursen rundt noen breer og tilbake hit. Blir godt å få en runde på bistasjonene! Nå haster det dessuten med å utnytte snøen før mildværet setter inn og elvene går opp…

Every-day-life

After a fantastic weekend weather-wise, we now have ”normal” weather. It has been quite grey and windy, so trips have been shorter. We have also spent some time indoors, fixing various things. Einar is working on a “sail” to put on a pulkas. This way we hope to sneak close to the seal… But for now, we’ve had no chance to test it out. I guess the seal prefer to stay in the water when it is cold like now. We will take advantage of the chilled temperatures and go for a skitrip with the dogs. It is always nice to go to the other huts and see something else… And now we have to “hurry” before mild weather open the rivers and shorten our skiing possibilities…

Flying start! -1. Juni

English version follows…

Einar fikk en ”flying start” på hverdagen som fangstkompanjong. Og da tenker jeg ikke på ankomsten med helikopter, men på alt vi har fått gjort de første dagene! Uværet dagene før, ga oss perfekte snøforhold, så jeg var rastløs som få. Heldigvis virker Einar til å tåle ei hyperaktiv Linda som helst vil gjøre alt på en gang. Fine dager med godt vær har vært sjelden vare i vår, så de må utnyttes! Allerede første ettermiddag så vi sel i Laguna, dog uten å lykkes å komme på skuddhold. Påfølgende dag våknet vi til strålende sol! Nye forsøk på sel ga ikke hell, så vi dro hjem for å mekke scooter. Med ”mechanical support” på telefon fra Oddbjørn og Knut, fikk vi liv i Widetraken. Og dette måtte selvsagt feires! Med nød og neppe kom vi oss opp Ottobreen og ned til våren i Vatnedalen. Det er alltid litt surrealistisk å komme fra Woodfjorden til det yrende dyrelivet i Wijdefjorden. Her var ikke bare gås og ærfugl, men også masse reinsdyr. Det gikk som det måtte gå. Den kvelden kunne hundene lykkelig gnage på hver sin reinsdyrklove, mens vi kunne nyte stekt reinshjerte med sopp. Like greit med en grå start på lørdagen. Etter en sein frokost gikk vi løs på rengjøring av steikovnen. Drivveden gir mye aske og det har lenge vært dårlig trekk. Det måtte et ferskt hode til for å se løsningen. Selvsagt var renselukene geniale i sin enkelhet! Snart glødet Rosa Petra som aldri før, og temperaturen i steikovnen steg til uante høyder. Fornøyde kunne vi konstatere at solen hadde kommet fram. Sel liker sol, og denne gang måtte en snadd bøte med livet. Einar fikk briljert med sine ypperlige slakteferdigheter og vi bestemte oss for å ta vare på skinnet. Dermed ga vi oss selv arbeid nok. Resten av dagen gikk med til spekking og skraping av skinn. Etterpå fortjente vi virkelig en kveldstur til Tårnfjellets topp – med puddersnø på turen ned. Konge! Vel hjemme ble kobbesveiver kokt til et nattlig måltid. Med ferske poteter til, smakte det faktisk rett så bra! Søndag opprant med mer sol, og fine forhold for videre jobb med selskinnet samt lufting og bleking av mine reveskinn. Hundene fikk seg en skikkelig skitur, dog uten sel i Laguna. Likevel kunne gårsdagens fangst nytes etter en omgang på grillen i solveggen. Det blir vanskelig å overgå Einar første dager som fangstmann!

Flying start
Einar got a flying start on his month in Mushamna! And by this, I do not think about his helicopter arrival, but all the things we managed to do during his first days here. The bad weather I had before Einar came, had given us perfect snow conditions for both scooter and ski. Of course we had to take advantage of this. And the sun was shining as well! It was hard to choose what to do first; hunt, ski, get the boat out… We decided to look for seal first of all, and already on Einars first afternoon in Mushamna we spotted seal on the Laguna. Our first hunt attempts did not turn our very well, so we went back to the station to fix scooter instead. With mechanical support by phone, we managed to get the Widetrak going. And this we had to celebrate! We JUST managed to drive up Ottobreen and down to the spring in Vatnedalen. It is always amazing to come across to my neighbor fiord Wijdefjorden. There is so much wildlife there! We saw a lot of goose and Eider, and also some reindeers. So now we have fresh reindeer meat… It was still enough snow to drive back via Gråhuken, and I could show Einar our whole area in perfect conditions! Midnight sun already turned our day upside-down, as we made the dishes at three o’clock in the night. But the next morning was grey, so it was OK to sleep in. Next big project was cleaning out the oven. It has been working very poor lately, and obviously I needed a clever mind to find all the removable bits and pieces. It was of course, geniously easy. Now the Rosa Petra stove is in perfect shape for baking! As we finished the job, the sun came out. And again we went to look for seals. This time we managed to shoot a ringed seal and Einar could show me his great skinning skills. We decided to tan the skin, and that really gave us a big job removing all the blubber. We deserved a nice climb to Tårnfjellet after all this. Perfect snow and a great view! In the end of the day, we could enjoy boiled seal “legs” with fresh potatoes. Yummi. As the weather still was nice on Einars third day here, we could continue the sealskin work outside, preparing it in various solutions. My foxes could hang out in the sun, while we went for a run with the dogs. Followed by lunch and barbeque dinner in the sun, it is hard to know how a trapper life can be better.

Luftbesøk! -29. Mai

English version follows…

Så var endelig dagen der. 28ende mai! I en måned hadde jeg sett fram til besøk. Nå svinset jeg rundt som en sosekopp. Jeg var vannvittig spent på å treffe folk etter så lang tid alene. Siste kveld gikk alt i surr. Jeg svidde kaka og måtte lage ny. Alt ble kaos. Jeg var rett og slett spent! Deler av meg ville være alene med dyra litt til. Men mitt virkelige jeg ville ha folk i hus. Med en gang! Ventetiden ble småhektisk. Når hundene ulte, hørte jeg helikopterduren i det fjerne og livet ble ett smil. Det var utrolig hyggelig å få veterinær, piloter og Sysselmannsfolk i hus. Hundene fikk sin dose rabiesvaksine, mens mennesker fikk mat. At sausen var svidd, gjorde ingen ting. Kobbe og reinsdyr ble gomlet i godt lag, og snart fikk Anders en smak av sin etterlengtede kake. Lindset’en har flere forsøk på samvittigheten, men scooter hjalp ikke i år. Det måtte helikopter til for å komme til Mushamna og de tre K’ene! ;-) Besøket gikk fort – og snart klapret Airlifts Dauphin videre til Tommy på Austfjordnes. Snille Doffen fraktet både post, søppel og gamle reveskrotter til sivilisasjonen. Nå var det dags for meg å sjekke alle eskene som kom til meg. Og ikke minst til å bli kjent med Einar! Einar Stikbakke er en kamerat av Narve som var fangstkompanjong i høst. Nå må en medisinstudent fra Ringsaker slite med ei pratesjuk Linda! Einar har ett års permisjon fra studiene og har en imponerende reiserute: New Zealand på langs, selfangst i Vestisen, en måned på Mushamna og sykehusjobbing i Sudan! Dette kan bli spennende. Allerede på første hundetur så vi sel i Laguna. Finværsdager på denne tiden er høytid for snaddjakt på isen der. Vi skyndte oss hjem med hundene. Tilbake i Laguna, var selen borte. Men den kommer nok tilbake! Nå håper vi på godt vær den siste tiden så vi får suse rundt på jakt og høye topper. Snille Stine, Bestefar og en ukjent fe (?) hadde sent vannvittige mengder frukt og godis. Hjertelig takk! Reinsdyrtacos med ALT tilbehør inklusive hjemmelaget tzatziki og guacamole smaker intet annet enn fantastisk for ei fangstdame etter flere måneders frukt- og grønnsakstørke. Jeg gleder meg allerede til frokostblanding med fersk melk! Samtidig ser jeg at fangståret snart er over. Smaken av sivilisasjonens verden har innhentet oss. Om en måned reiser vi herfra. Heldigvis har jeg gleden av å reise tilbake og nyte tiden her fram til 1. September. Men fangståret som sådan er snart slutt. Nå må hvert sekund nytes!

Visitors from the air!
Suddenly the day was there. 28th of May! I’ve been waiting for this date since Sverre Bjørn and Knut left me one month earlier. Time for company! The last days I was running around myself, making snailmail ready, preparing food for the lunch, cleaning. I was so excited! To see people again after my time alone was quite thrilling. A part of me wanted more time alone with the dogs! But the real Linda was longing for company. I was amazingly excited, running around like a hyperactive kid at Christmas time. All my last preparations was a mess. I ruined the cake and burnt the sauce. As the dogs started howling, I ran out. Helicopter was coming! Somebody put a big smile on my face. And soon I could see the old Dauphin coming. Welcoming the veterinarian, pilots and Sysselmann people was a great feeling. The dogs got their rabies injections, and soon we could all go inside for lunch. Sealmeat, reindeer and burnt sauce was put in second line. For me, talking to people was the main thing. Visits like this are short, and soon the group had to head to Tommy at Austfjordnes. But left were boxes of fresh food, mail and of course Einar! Einar Stikbakke is a 25 year old medical student from Ringsaker. Now he has taken one year leave to do some exciting travelling. His schedule is walking New Zealand from top to bottom, hunting seal in the sea northwest of Norway, one month at Mushamna and then working at a hospital in Sudan! Will be an exciting guy to have around! Already on our first skitrip with the dogs, Einar and I spotted ringed seal on the ice in the Laguna. By the time the dogs were on lash at Mushamna, the seals were gone. But this is prime time for seal hunting on the ice, so they will come back! Now we hope for a lot of nice weather for both hunting and skiing. At the same time we will enjoy fresh fruits and vegetables sent to us from friends in Longyearbyen. Thank you so much! Rein deer tacos with salads, tomatoes, homemade tzatziki and guacamole tasted fantastic after such a long time without vegetables. I already look forward to breakfast with fresh milk! This all reminds me that the time in Mushamna is coming to an end. Soon I will be back to civilization. Now it is time to enjoy every minute!

Ensomme mai -27. mai

English version follows…

Plutselig er mai nesten over. Der betyr også slutten på min tid alene i Mushamna. Bortsett fra et todagers besøk, har jeg vært alene med hunder, bamser og ærfugl i en måned. For en hypersosial person som meg, var det slett ikke planen! Jeg hadde ventet en vår med hemsen full av folk nesten kontinuerlig. Men is og snø ville det ikke slik. Besøkende snudde underveis, eller oppga planene når de hørte om vanskelige forhold. Det er pussig å bo i en verden der livet i så stor grad avhenger av ytre faktorer! Selv i min ensomhet, var det faktorer utenfor meg selv som for en stor grad bestemte dagens agenda. Råtten snø betydde at jeg ikke kom meg på langtur, verken med hund eller scooter. Isbjørn ved stasjonen, betydde at jeg ikke kunne forlate hundene. Var det sel i sikte, ja, så ble det jakt. Samtidig måtte jeg hele tiden være bevisst på at jeg var alene. Spenstige toppturer og lange utfarter ble lagt på hylla. Selv med nødpeilesender rundt livet og telefon i sekken, var hjelpen mange timer unna. Snøskred, beinbrudd eller ferdsel på utrygg is. Begrensningene ble irriterende store i forhold til forventningene for våren i Mushamna! Men hvem skulle hjelpe meg hvis jeg fikk problemer? Alt måtte vurderes ekstra grundig. Samtidig var det ingen å rådføre seg med når scooter, aggregat og annet utstyr gikk i stå. Frustrasjonen gikk i taket! Det er ingen tvil om at motgang er lettere å takle når man er to! Savnet etter familie og venner ble stort, og jeg ble skikkelig nedfor da jeg innså at jeg sannsynligvis ikke rekker hjem til min venninne Eldris bryllup. Humøret var som berg og dalbane! Er man to, ”bufrer” man hverandre og får tankene over på andre ting. Nå måtte venner ”brukes” via mail og telefon. Da slo det meg hvor trist det må være for mennesker som er ensomme i mengden! En kjapp prat med en god venn snudde sinne til smil. Det samme gjorde en koserunde med Tundra, Frost og Tuna. Det hendte jeg ikke ville stå opp fordi det var så hyggelig å ha selskap av mennesker i drømmene! Men så fort dagen var i gang, fikk jeg aldri tid nok til alt jeg ville. Når oppholdet alene gikk mot slutt, nytte jeg hver eneste time. Jeg har fått en enestående mulighet til å oppleve naturen på nært hold sammen med mine tre firbente sjarmører. Jeg har sett våren komme på en av klodens vakreste steder, og jeg har vært vitne til et dyreliv av det sjeldne. Alle spor har vært mine egne – eller dyrespor. Den siste dagen alene fikk jeg en fin topptur med puddersnø på Tårnfjellet. Nå ser jeg fram til å sette svinger sammen Einar! Men tiden alene har blitt et fint minne. Ensom mai i Mushamna; snakk om privilegium!

Lonely may
Soon May is over, and that also means the end of my time alone in Mushamna. Except a two day long visit I have been alone with the three dogs for one month exactly. For a hyper social person like me, this is a strange experience. It is something I would never think about doing! I always thought April and May would be busy months full of visitors. But ice and snow conditions wanted it differently. And suddenly I was here, all by myself. Looking back now, time has been running fast. But I am the first one to admit it hasn’t always been easy! I can assure you that “sharing sorrows makes them smaller” is more than a saying!! When scooter and generators broke, there was nobody there to neither support me in trying to fix or to tell me “what the heck, we’ll find a way…” And when I was full of grief because I realized I might not get home in time for my friend Eldris’ wedding, there were nobody there to “buffer” my disappointment. Sometimes when I woke up in the morning, I just did not want to get out of bed. I knew I would spend the day alone, and that made my mood low. In my dreams there were people, so I just wanted to sleep and have company!! But once up and about, it was better; - making the fire, saying hello to sleepy dogs, looking at the weather and deciding what to do. I never got bored; there was always so much to do! Chop wood, ski with the dogs, look for seals… Suddenly the day was over, and I did not want to go to bed, because there were still so many things to do! As I realized my time alone was soon over, I appreciated the loneliness and freedom of being alone even more. Maybe because “seeing the end of things” makes time more comprehendible and you start making more out of it? I don’t know. But I do know the whole thing has been a valuable experience in getting to know myself. I was sometimes sick of the limitations given me because I always had to be so careful. There was nobody around to rescue me if I was caught in an avalanche or went through the ice! But still - being alone in the nature, enjoying wildlife and the everlasting changes in the surroundings, is a privilege. I feel sorry for people feeling alone in the crowd. That is a whole different story. With friends supporting me by e-mail and telephone, my bad days became good. And I could always “put myself together”, go out and chop wood, and then go skiing with the dogs. A cuddle with Tundra, a hug from Frost or a “smile” from Tuna could make any sad moment cheerful. My last day alone, I spent with the dogs + skiing in the mountain behind the cabin. For such a long time, all tracks I’ve seen have been made by me or animals. Now I look forward to see one more track + have more freedom to enjoy downhill skiing, longer trips and seal hunt in company with Einar.