Nå er den flotte høsten her for fullt. Fantastiske farger! Med stjernehimmel og et snev av nordlys over snødekte fjell, er det så vakkert at man nesten må klype seg i armen. Det er dette vi er her for! I dag skinner sola og gir den fineste vårstemning. Tiden skal nytes!Temperaturen har ligget på null og nedover, noe som er bra for kjøttet i stativet. Mildperioden ble bekymringsfullt lang, men nå skal det gå greit. Bakken har fryst til, så det er flott å gå i terrenget nå. Snøen fra i fjor har hardnet, så nå kan vi gå på steder som tidligere nesten var uframkommelige på grunn av råtten snø. Men første gang innerst i Torelldalen ga ikke særlige forhåpninger for fangsten. Ikke tegn til liv! På tross av lang tid med perfekt sporsnø og tur hver dag, har vi kun sett spor etter to ryper og en rev. I tillegg til et par bamser. Årets første rype var forresten en komisk sak. Jeg lurte meg som vanlig opp på ryggene bak hytta før hundene våknet. Men ikke tegn til fugl. Idet jeg spiste frokost, så jeg at Frost og Tundra kikket på noe. Jeg tenkte kanskje det var bjørn. Men neida. Tre meter fra Tundras hus sto ei rype. Dermed ble fangsten sikret i tresko og stillongs ;-)
Flott tid til tross, har mørket sine bakdeler. I natt var jeg plaget av en gjenstridig bamse. Jeg våknet av at Frost bjeffa argt. Da jeg kom på stua, skimtet jeg Frost i ytterkant av lenka med en stor skygge like ved seg. Prustinga fra en irritert bjørn kunne høres idet jeg åpnet vinduet og fyrte av et knallskudd. Den løp, men ble ikke reddere enn at jeg kunne se to øyne ved sjøen i lyset fra hodelykta. Flere skudd måtte til før jeg kunne konsentrere meg om på rose den djerve hunden!
For første gang hadde jeg problemer med å sove etter bamsebesøk. Og jeg falt tilbake til gamle vaner med ullklær i senga. En time etter klynket Frost – men jeg kunne ikke se noe. Retninga han kikket indikerte langs hytteveggen. Denne gang fikk jeg hjelp av gluggen i ytterdøra. Ryggen på bamsen var like ved trappa! Jeg priste takknemmelig Hovelsruds solide byggverk. Bamsen ble skremt på nytt, men å følge etter den i halvmørket var uaktuelt. Jeg synes det blir for risikabelt når jeg ikke kan se hvor den er. I stedet satte jeg meg ved vinduet og speidet sammen med Frost. Nå var jeg glad for min svindyre kikkert med god lysstyrke! Tjue minutter senere kom bamsen tuslende forbi i fjæra. Denne gang hadde den kurs nordover, så jeg ventet i håp om at han var på vei herifra. Plutselig ble Frost helt fra seg. Og det er ikke rart. Langs fjæra svømte en haug med hvitfisk! De kunne til forveksling ligne en skokk isbjørn, så ikke rart vaktmannskapet ble ivrig i tjenesten!
Nå var det dags for litt søvn. Men klokka sju klynket Frost på ny. Denne gang tuslet bamsen forbi hytta mot tønna der vi brenner søppel. Takk og lov for dagslys. Nå fikk Frost og jeg jaget tullingen på svøm. Og denne nysgjerrige karen vil vi aldri se igjen! Reking av sporene viste at han hadde herjet under kjøttstativet ei stund før han gikk opp mot hytta. Nå er jeg enda gladere for at Bestefar Stein og Bestemor Marta lar meg låne Frost og Tundras mamma. En varsler som isbjørndronninga Tuna blir bra å ha i mørketiden!
Magnificent light and troublesome visitor
Now we enjoy the beauty of changing light. I know why I am here, when I see white mountains and clear sky with stars and a glimpse of Aurora. It is nothing but beautiful.
The temperatures are always below zero now, so the ground and the snow from last yare is solid frozen. Finally it is easy to walk where the snow never disappeared! But for the hunting and trapping, it does not look very promising. Despite trips every day, we’ve only seen tracks from two ptarmigans and one fox. I have been looking for ptarmigans every morning, but the first one was actually shot after I came back from my morning hunt! As I had breakfast I noticed the dogs were looking at something. I thought maybe there was a Polar bear. But there – three meters from Tundra’s house – I could see the first “rype” since I got here. That was an easy hunt…
The loss of light is not only a good thing. Last night an annoying bear ruined my sleep. I woke up by an angry, barking Frost. As I came to the living room, I could see Frost at the end of his lash with a big shadow next to him. When I opened the window and fired a flare, I could hear the angry breathing from the bear. Scary. He ran away, but not very far. From the light of my headlamp I could see two eyes by the sea, and I had to fire more flares before he disappeared. One hour later Frost woke me up again. This time he was looking towards my cabin and I had good use of the little window in the door. I got a glimpse of the back of the bear standing by the stair and was happy for a solid door! I chased him, but did not dare to follow him further away. It does not feel safe enough when I am not able to keep track of where he is!
This time I could not sleep, but sat down by my window using my binoculars. I am happy I bought good ones for dawn light now! After a while the bear came strolling along the beach. I thought about chasing him again, but decided to let him alone. Hopefully he would continue to the North. Some seconds after Frost got mad again. And I do not blame him! A big group of belugas swam along the beach! A magnificent sight. And for my watchdog it looked like a bunch of Polar Bears…
After some sleep, Frost made noises again. It was seven o’clock in the morning, and now I could easily see the big bear passing outside the hut. This time we could finally follow him and chase him properly. Frost and I managed to get the bear out on a long swim and I certainly hope we will never see this curios bastard again. This was a really scary one! From the tracks I could see he was playing under the meat rack for a while before he walked up to the dogs in front of the cabin. Now I am even happier that Granddad Stein and Grandmother Marta let their Tuna – the mother of Frost and Tundra – come here. A proper watch dog for bears is more than useful in as the darkness comes.
But the contrast in the Arctic is amusing. After a beautiful sunrise we will now enjoy a day in the sun. I think the everlasting changes are the reason why people love Svalbard so much. Fear and joy, darkness and sunlight, changing seasons, happiness and excitement. All in one.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar