Høstlig hverdag og lettelsens sukk

English version follows...

Nå nytes høstelige hverdager på Mushamna. Der er en fantastisk tid når temperatur og sol kryper nedover. Gjensynet med Karlsvogna er hjertelig, og det første nordlys en liten åpenbaring. Joda, mørketiden kommer med stormskritt. Det snør som tusan og gradstokken viser minus 10. Fantastisk flott. Snart blir det skiføre!
Mine planer om tur mot rypeterreng rundt bistasjonene strandet etter helgas besøk av ”den avskyelige snømannen”. Jeg ble for første gang skikkelig redd! Dagen etter mitt nattlige besøk gikk jeg i konstant nervøsitet og kikket tre ekstra ganger langs alle snøkledde lier. Til tross for at jeg nå kjenner hver en stein, trodde jeg stadig en ny dump dukket opp. Mot neste kveld var nervene i høykant. Vil han komme tilbake i natt? Det var første nærkontakt med en sulten, uredd bamse i mørket. Videre er det første gang en bamse har kommet mot meg når Frost og jeg har fulgt etter den med bråk og knallskudd. Der og da er man konsentrert om våpen, ammunisjon, bjørn og hund. Frykten kommer etterpå. Jeg ble ved stasjonen og voktet ”min borg”. Slike bamser må holdes på avstand! Sammen med hundene tok jeg en rekerunde for å kartlegge bamsens bevegelser og lette litt på trykket. Jeg var sjeleglad den ikke kom tilbake neste natt! Nervene er nå under kontroll, dog mer frynsete enn før. Mitt behov for en skikkelig isbjørnvarlser er styrket – og ønsket om en kompanjong likeså…
Jeg er en selvstendig person som hater å være avhengig av andre. Jeg har ingen problemer med å være alene her noen uker og trengte ikke eksakt dato for når Narve og Tuna kommer. Likevel var det slitsomt å ikke vite om jeg fikk se folk på to måneder. ”Airlift kommer kanskje på i løpet av oktober/november” er ganske vagt og vanskelig å forholde seg til. Både for meg – og Narve, som måtte være pakket og klar på kort tid. Bevegelsesradiusen min ble begrenset av behov for å sjekke mail og telefon daglig. Hvis transport ordnet seg på kort varsel, måtte folk, hund, post og utstyr organiseres kjapt. Lettelsen var større enn ventet da Inge hos Sysselmannen ringte og meddelte at de kommer på tirsdag. Plutselig skjønte jeg mammas tårereaksjon da jeg kom ned fra Aconcagua. Først da jeg var velberget nede skjønte hun hvor bekymret hun hadde vært. På samme måte innser jeg nå at usikkerheten rundt selskap eller ei har tatt mer energi enn jeg har villet innse. Nå er jeg hoppende glad og gleder meg til vi blir to. Eller rettere fem! Kjære ”Bestemor” Marta og Bestefar Stein – tusen takk for at jeg får låne, Tuna! Jeg vet dere vil savne henne. Men jeg går mørketiden tryggere i møte og lover å behandle henne som den dronning hun er. Det blir mye selkjøtt og mye kos!
Som fangstfolk på Sysselmannens hytter blir man fort en slags offentlig person mange vil mene mye om. Særlig når jeg i tillegg skriver blog og tjener noen slanter på avisartikler! Mange mener at jeg i min situasjon burde vise verden at jeg klarer ei overvintring alene - mens andre mener jeg bør ha selskap hele tiden! Heldigvis råder en viss selvråderett. Jeg har alltid drømt om et år på fangst. Men jeg har aldri tenkt på det som et soloprosjekt! Jeg er et sosialt vesen som trives med folk. Mange jenter og gutter ville ha klart ett år alene her oppe. Men jeg har ikke behov for å bevise at jeg er en av dem. Mitt behov for å skrive meg inn i historien som ”første kvinne alene på Mushamna er ikke-eksiterende. Jeg er gjerne alene her i perioder, men foretrekker å dele opplevelsene – og særlig mørketida - med en tobent jeg kan prate med. Derfor blir det slik. Så får dette punktet føye seg til alle andre punkt folk gjerne må mene mye om. Men to skal vi være. Slik blir det!
Nå nyttes dagene til ryperunder samt utbæring av feller. Vann til vask og hund bæres fra hull jeg hugger i isen på tjernet ved hytta. Videre har jeg tatt inn solcellepanel og feiet pipene. Og mitt siste isbjørnbesøk var av det lettvinte slaget. Han løp på 800 meters avstand (!) da Frost og jeg kom mot ham. Det er kun slike bamser vi vil ha ved Mushamna! Mulig han fikk smake mine gummikuler i baken ved et tidligere besøk. Bamsetassen ser ut til å bo i Laguna, for vi traff ham der i går også. Men når de er så ”høflige”, er naboskap ingen sak!

Everyday life in the autumn
Now we enjoy everyday life at Mushamna. Temperature is sinking below minus ten degrees Celsius. And the snow is falling – and falling. Soon we will be able to go skiing! It is fantastic to see the stars and a glimpse of Aurora again. Nice! Days go by quite fast. Me and the dogs put out fox traps and look for non-existing ptarmigans. Cutting ice and getting water etc also takes some time.
Last weekend’s Polar Bear visit gave me a fright and stopped my plans of going further north to the other stations for a while. I wanted to protect my cabin in case he came back! Bears like this can really make trouble. It’s the first one that came towards me and Frost as we started the chase. Gave me the creeps – and I was nervous the whole day fearing he would come back the next night. Luckily he did not. So now my nerves are under control again! The last bear I saw ran when I was at 800 meters distance! I think his butt got at taste of my rubber bullets during the summer... This young bear seems to be living by the Laguna at the moment, but a neighbor like him is acceptable ;-).
It has been quite tiring not to know when I could expect to see people again. As the boat season is definitely over, I had to rely on a training flight with Airlift and hope Narve could join them “sometimes during October or November”. Puh. Made my days a bit hard to plan, as I felt I needed to check mail etc quite often and rush into action for organizing people, equipment and food if the day was suddenly here. After the visit of the big “snowan” in the darkness – my need for a good Polar Bear dog was even stronger. Therefore I was really happy when Inge from Sysselmannen called me and said they decided to make it a Sysselmann’s flight. They will be here at Tuesday! I was so happy by the message – more relieved than expected. When I climbed Aconcagua Mum cried on the phone when I got down to civilization. Just then she realized how worried she has been. I think it was the same for me. I have been worried that I would not see people until Mid December. For me isolation alone was not the aim with this winter. So I am very happy it all seems to work out now. For Narve it is good to be able to plan his things. Also Grandma Marta and Granddad Stein can make the Polar Bear queen Tuna ready for traveling. My dear friends, thank you so much for letting me have Tuna here! I know you will miss her. But she is very welcome and I promise to take well care of her and give her a lot of cuddle!!