Livet er merkelig. Aldri skulle man vel tro at hypersosiale Linda skulle være alene på Norges nordligste boplass! Men jaggu ble det slik. Og når tiden har snudd på hodets omstillingsbryter, er det slett ikke så ille. Nå hadde du sist tid til å høre dine egne tanker?Det er mange år siden jeg har vært så alene. Faktisk ikke siden de høstene jeg gikk sau-jerv-oppsyn i Sunndalsfjella! Skjønt – da var det vel aldri ni mil til nærmeste nabo og 16 mil til sivilisasjonen. På den annen side har jeg nå både hus og hund, så ensom er jeg ikke. De to ”hertingane” som Sverre Bjørn ville ha kalt dem, er selskap til tusen. Tundra er ”ertflis” og kan gjøre meg så sint at jeg nesten sprekker som et lemen. Men 99 % av tiden er Frost og Tundra verdens beste selskap. De duger både til kos, beskyttelse og lange samtaler. Og som regel blir vi enige når matskåla kommer fram.
Det er utrolig stille her nå. Gåsa tok til vett for mange uker siden, og for ei uke siden vendte også tusen terner nebbene mot sør. Kun smålom’en skvakler mens det drives flygetrening for årets kull. De har hatt suksess i tjernet like ved hytta, og snart skal de også på langtur. Da blir det stort sett meg, hundene og bamsene igjen. Det har vært en og annen Brakar på besøk de siste dagene, men når Frost og jeg kommer farende snur de på hælen og lusker herifra. Har heldigvis sluppet vanskelige bamser – og binner med småtasser. Dessuten er det nå lettere å jage enn noen sinne. Mildværet har smeltet det meste av snøen og det er mer sommer en noen gang! En fryd å gå rundt i terrenget nå, så det ergrer meg at motstridig lungegrums holder meg unna rypejakt og lengre sonderingsrunder. På den annen side har jeg fått orden på lyskastere på taket pluss ryddet enda mer rundt husene. Utrolig mye søppel fraktes hit med sjø og vind. Videre bærer hytta preg av at det skiftes folk årlig. Ingen tør helt å kaste det nestemann kan få bruk for. Angrer på at jeg ikke sendte ned mer skrot og skrammel da Nordsyssel var her!
Pusletid alene med hundene er rett og slett bra. Selv om jeg håper at formen snart holder til en rypetur til Gråhuken! Kanskje i morgen… Fin alenetid til tross, er jeg glad for at vi blir minimum to her når mørket senker seg. Venners jungeltelegraf gikk fort da jeg ønsket meg fangstkompanjong for mørketiden. Utrolig mange bra folk har meldt sin interesse. Sosiale Linda skulle gjerne tatt i mot hele bunten og hatt vinterleir her oppe! Men i praksis ville nok det blitt litt for mye av det gode. Jeg beklager til dem som så sitt snitt til å sette liv i ”magens” fangstdame- eller mann!! Om dere virkelig vil, får dere nok sjansen igjen…!Jeg fikk ”velge på øverste hylle” og endte med to gutter som har bred friluftserfaring og kjennskap til bamser og Polarnatt i Nord. Narve jobber for Jens i Bolterdalen, har fisket mye, jaktet noe og prøvd seg på beredning av skinn. Videre har han forsert Nunatak river i Alaska. Vi har aldri truffet hverandre, men Junior og Vebjørn er våre felles kompiser og ”garantister”. Narve kommer opp i starten av oktober så sant transportetappen går i boks. Kings Bay teller naturlig nok på knappene om det er for seint på året til at Teisten kan gå opp, så nå er vi spente! Narves hjemreise løser seg trolig ved at vi får disponere ett sete på Sysselmannens julehelikopter i midten av desember. Da bytter Narve med Endre – lystig felespiller, klatremann og doktorgardsstudent på UNIS. Jeg kjenner ingen av dem! Så dette blir et sosialt eksperiment! Men de høres ut som trivelige og reflekterte gutter, så dette tror jeg blir bra. Endre blir her ut februar. Med lys og fjordis (!) kommer nok scootere fra Ny-Ålesund og Longyear sigende, så da regner jeg med sosiale tider. Tove blir fangstdame da dersom hun ikke kommer seg opp en tur i høst. Arnstein vil jage bamse, Torkel vil spandere mer vin og Kai & Karine skal ta med appelsin. Besøkslisten er allerede tettere enn flyavgangene fra Ny-Ålesund – så pusterom alene blir nok også verdsatt. Dette skal bli et bra år okke som!
Time for thoughts
Nobody could believe that a social person like me would end up being alone at the northernmost settlement in the world (?)! But here I am, ninety kilometers from the closest neighbor (Tommy at Austfjordnes) and 160 kilometers from the closest civilization (Ny-Ålesund). After getting used to the idea, it is not too bad. I enjoy the nature and to be able to hear my own thoughts. It is very quiet here now! The geese left a while ago and the last terns disappeared a week back. The red-throated divers are making some noise while the young ones practice the flying. Otherwise it is only me, the dogs and the Polar Bears. None of us make much noise, except from when Tundra is teasing Frost and they start fighting while we walk. Sometimes he makes me terribly mad! But most of the time they are just very good companions. And normally we agree in everything as soon as dinner is served!
I have been lucky enough to get many offers from volunteers that want to come and join me for the dark season. I felt bad when I had to say” no” to good people I really like! But all in all I think I end up with a good solution. Narve is now working for Jens in Bolterdalen. He is able to come here in the beginning of October, as long as we manage to solve the transport problem. It is already kind of too late for boats, but we hope to find a solution soon. Narve will stay until mid December. Hopefully we can use one seat at the Christmas helicopter run by the Governor of Svalbard. In this case, Narve will then be exchanged by Endre. Endre is a PhD student at UNIS. I do not know any of them! But they both have broad outdoor experience and sounds like great guys. So I think it will be good. Endre will stay until end of February. As the light is returning, I think there will be many visitors from both Longyearbyen and Ny-Ålesund. And in between it is nice with some time alone. So I am sure the season will be good despite all the changes…
Now I hope to get rid of my flu very soon, so I can have a walk to Gråhuken and look for ptarmigans. Hopefully tomorrow…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar