Julestemning i oktober!

English version follows...

Snø og vinter har kommet til Mushamna. Temperaturen ligger på minus 10-15 og det blåser mye. Dermed er vi ofte nede i minus 30 effektive, og kaldt nok for både kinn og batteri. GPS’en må ha nye batteri daglig! Og alt fryser. Tidligere var fokus å få det kaldt nok på matbua, nå er fokus å flytte mat nærmere varmekilden. Vi må passe på den luksusen vi har. Skjønt i matveien lever vi stadig som grever. Rømmegrøt den ene dagen, den neste reinsfilet med fløtesaus, ovnsstekt poteter og gulrøtter med pasjonsfruktpurre og brunsukker a la Junior. Da er det suverent å lage mat på Rosa Petra. Steikovn og fire gryter putrer samtidig – med varme i hytta som bonus. Helt gratis!
Dagslyset svinner fort hen, og for meg betyr det julestemning. Den kommer alltid når kveldene blir mørke og talglysene tennes. Når puddersnøen i tillegg laver ned, er det vel ikke annet å vente! Bildet forsterkes av lange frokoster, god mat samt tid til både tur, hund, lesning og inneaktiviteter. Men Narve er ikke helt klar for pepperkaker og julesanger enda, så jeg sniksynger når han ikke kan høre meg. Bra det blåser og føyker litt når vi er på ski ;-)
Ukas ”julebudskap” er at Sysselmannens julehelikopter kommer 8. Desember. Det blir som en julaften i seg selv! Da kommer Airlift med prest og Sysselmann – og Endre. I tillegg ga Inge gladnyhet om at jeg får disponere nok ett sete. Så da spørs det om Marta og Bestefar må krangle om hvem som skal få besøke Tuna. Og meg J Utrolig mange som fortjener å få plassen etter all hjelp folk har bidratt med, men det er ikke så mange som har hunden sin her! Tuna er ikke den sprekeste i flokken, så som regel løper hun løs bak når vi er på tur. Men hun viste seg god å ha da bamsen kom mot hytta på Fiske Bay her om natta. Jeg våknet av hundene, men bamsefar var allerede langt av gårde da jeg kom meg ut av posen. Og Narve sov seg uvitende gjennom det hele. Tror slegga må fram for å vekke ham neste gang! Behagelig nok har det ikke vært et eneste ekkelt bamsebesøk siden Narve og Tuna kom – på tross av at bamsen stadig krysser våre spor og vaser rundt hytta mens vi er på tur.
Revefangsten starter 1. November, så de siste forberedelser er i gang. Stua fungerer som åtepinnespikkeverksted med spon og flis i hver ei krå. Dessverre har vi fått utnyttet de siste dagenes lys mindre enn ønsket. Null tegn til røye, rype eller rein måtte til slutt kompenseres med topptur for å få ut frustrasjon. Og planlagt scootertur med hundefôr til bistasjonen gikk bort i blindeføre, laussnø og nå også scooterproblem. Jeg har steika og banna en del de siste dagene, og mekanikerhjelp via iridium er dyrt! Man burde hatt både mekaniker, elektriker og dataingeniør her, så kunne vi ha konsentrert oss om fangst og høytlesning av gamle røverhistorier fra tiden da fangstmenn virkelig var fangstmenn, og ikke slabbedasker som oss. Men uten scootere blir vi i alle fall tusen problem fattigere og jekla spreke nå som fellerøktinga starter. Det betyr vel at vi kan ete enda mer mat og snop, og det har vi i overflod!

Christmas spirit!
I know it’s not Xmas yet, but tell me: How can I not get in the Christmas mood as light is vanishing, snow is falling and temperatures are below minus ten degrees? In addition we sleep long in the mornings, enjoy time for reading and indoor activities, eat A LOT of good food, and have time for skiing with the dogs. We even live close to Santa!! So for me the mood of the season is natural, even though I sing my Christmas songs when Narve cannot hear me ;-)
Sysselmannen has decided that the date for the Christmas helicopter will be 8th of December. It is almost like Christmas Eve when the Governor of Svalbard comes in the darkness together with people from the church in Longyearbyen. The flight also means exchange of my companion from Narve to Endre. In addition Sysselmannen has been kind enough to let me invite a friend. There are so many people I would like to honor by this opportunity! But this time I prefer that Marta or Bestefar can come here and say hello to their Tuna – and also me ;-). Tuna might not be the fittest dog around anymore, so she is happy to run behind when we are skiing. But she is still a good Polar bear dog. A few nights ago she scared the bear away from Fiske Bay. As I got out of my sleeping bag, the barking had already scared the bear far away. We’ve only had “easy” polar bear visits lately. We see a lot of tracks, but they act polite and get out of our way!
Days are getting short now, and we are doing the last preparations for fox trapping. We wanted to take the scooter and drive some dog food to other huts in our trapping area. But every technical bits and pieces seems to brake. We should have had a mechanic, an electrician and a computer engineer here so we could focus on the fox! The stories we read at night makes us understand we are really not at all like trappers used to be… They did not waste any time at broken scooters or generators – but shot Polar Bears and risked their life to get the prey! We look out the window and do indoor preparations or write emails if the weather is too shitty ;-)

Motvind fra nord!

English version follows...


Frostad seilte i medvind fra nord. Vi går på ski i motvind! De siste dagene har det blåst og føyka mye – så nysnøen er godt fordelt på fonner og finurlige skavler. Terrenget rundt husveggen er forvandlet til et lite eventyr! Og hundene har vist seg som ekte polarhunder, sovende som nedsnødde baller utenfor husene sine.
Fangstlivet forløper med null fangst. Rypa har blåst bort og Bamsetassen Colargol okkuperer sindig isen i Laguna i håp om et selmåltid. Reinen er i Vatnedallen – trygt på andre siden av bre og fjell. Det er det eneste stedet vi har sett sorten. Vi er snart redde for å bli sultne! Tommy på Austfjordens meldte om ca 200 ryper her om dagen. Greit nok at terrenget her er dårligere, men det er likevel flaut når fangsutbyttet vårt må divideres på ti… Men vi nyter dem vi har! I går mesket vi oss med rypebryst, bacon, rødbeter og rosmarinsaus med rosiner. Og sprøstekt røstipotet. Mmmm ;-)
Selv om vi egentlig har det veldig bra, har jeg hatt et par motstridige dager denne uka. Talentløs scootermekking og problemer med dårlig lading på batteribank ispedd dagen jeg burde holdt senga. Med 25 knops vind og 11 minusgrader, kunne jo det ha vært en god ide uansett! Men så skulle jeg ta en runde med firbentgutta og se etter sel, pluss en runde med Narve og Tuna for å sette ut feller og kike etter rype. Vel hjemme dumpa pumpehagla i trappa som fem biter. ”Skruhetta” som holder våpenet sammen var borte vekk. Neppe nødvendig å si at leting var fåfengt, men runden ble likevel tatt for andre gang. Og da mista jeg min kjære teleskopmagnet jeg fikk av Arnstein! Samme kveld ble alle duppeditter som kom i min veg ødelagt. Og hjelpen er ikke alltid nær! Da er det jaggu bra man er to så tankene kommer over på andre ting. Godfølelsen kommer når man endelig finner løsningene. Olav ved Voigt Jakt og Fiske i Målselv løste haglesaken elegant sammen med Tore på IGP i Longyear. Delen er allerede i posten! Reimfestet på rifla fungerer med tokomponents epoxylim, utelampa er fiksa og ny magnetpenn på veg sammen med de ekstra skruene jeg trengte til innsugingshetta på scooteren. Ære være fantasi og gode hjelpere i fjern og nær, blir de fleste problem løst…
I dag var det flott rødskjær på ettermiddagshimmelen. Ellers blir det stadig litt mørkere… Heldigvis har bamsene valgt å holde seg unna etter at Narve og Tuna kom til gårds, så nå sover vi veldig godt om natten!! Men vi ser en god del spor i nærheten - blant annet etter den bittelille bamsen som farter ensom rundt. Han har veltet tønna vi brenner søppel i samt spist litt scooter på sin sultne vei. Men han møtte bokstavlig talt veggen da han ville inn i hytta mens vi var borte. Vi slutter aldri å prise Hovelsruds verk! Og han har rett i mye. Vi klarte å sove andføttes på brisken i Lille Krypinn – som etter Hovelsruds sigende har plass til 1,5 fangstmann. Med vårt labre fangstsutbytte kan vi knapt kalle oss så mye som 1,5 av den sorten, men vi gir ikke opp!

Northern winds
Snow and heavy winds are now changing our surroundings into a fairytale landscape. And the dogs seem to enjoy sleeping like snowy balls outside their houses. Real Polar dogs!
Our hunting is poor. Tommy at Austfjordnes shot approximately 200 ptarmigans! We have to divide by ten… Ouugh. Even though this terrain is poor, - that’s bad! But we’ve hardly seen tracks either. Seal hunting is impossible without a boat, at least as long as the ice in the Laguna is occupied by our polar bear Colargol. Reindeers would have been great! But the only animals we have seen are safe on the opposite side of the glaciers. Our luck has just not been the best lately! I even managed to lose an important thingy on my shotgun. All the sudden it fell in five pieces and the missing thing was embedded by snow… Went searching for it for hours, but quite useless as the winds were 24 knots and snow covering everything pretty fast. The same evening everything that got in my way seemed to brake! Luckily I managed to fix most of the things today. And thanks to good helpers in Longyearbyen and Målselv, a new thingy for my shotgun is already posted, ready to fly here if a helicopter decides to come by.
There has been very few Polar bears visiting the hut since Narve and Tuna came. A tiny one has been close several times, tasting our scooters and my survival suit. He tried to get into the house while we were away, but a small bear cannot fight this building! I often send praises to the builder Kjell Reidar Hovelsrud for his nice work… And we sleep well at night ;-)

Rundtur til bistasjonene

English version follows...

Rundtur til bistasjonene er viktig for å gjøre seg kjent i terrenget og for å sjekke at alt er i orden på hyttene. Videre må revespor og feller lokaliseres! Vi bakte derfor noen brød ekstra og tuslet oss til Vårfluesjøen onsdag ettermiddag. Turen startet med daggammel fullmåne over fjellene. Flotte kulisser for å trekke dagens middag fra isen. Etter ei natt i Fiske Bay-hytta avsluttet vi garnfisket og la ut godsaker ved revefeller i nærheten. Ferske spor! Jaggu ble det tre ryper på oss ved hytteveggen, samt tre til 500 meter lenger bort i lia. Men der tok også matauket slutt. Knapt et rypespor var å se på resten av turen! Og eneste rypene var Tuna og meg. Skjønt vi er vel for gamle røyer å regne ;-)
Ut-av-sovepose-mila var lang på Gråhuken. Etter hvert kom ski på beina og rifle på rygg. Men veien videre var slett ikke trygg. På tross av en sommer med mye snø, er det uvanlig lite snø i terrenget nå. Den første mila rundt neset og sørover i Widjefjorden var verre enn ventet. Priser meg fortsatt lykkelig over at jeg tok med to par gamle Åsnesski. Det er ingen krise at hvit kjerne dominerer under skia så lenge de nye skiene fortsatt står på kottet. Verre er det at pulken allerede er gjennomsiktig og stripete. Utstyrforbruket matcher dessverre ikke inntektsgrunnlaget fra fangsten!
Lille Krypinn er neste tak på turen og hytta er akkurat så liten som den høres ut. En elegant entré er umulig; - Narve må brette seg i to for å krype inn! Under sommerens veddugnad svor jeg på å slippe mange overnattinger i den knøttlille bua. Likevel var det uproblematisk å benke seg andføttes på en smal brisk. Ovnen kan fyres i liggestilling – og neste dag var det bare å brette seg ut og skli videre. Den trivelige Elvetanghytta ligger ca 15 kilometer lenger sør, de siste kilometerne kun med steinur! Der tok vi knekkene på siste rest av ski og pulk mens jeg forbante meg selv for at jeg ikke tok sekken på ryggen og satte igjen resten. Men plassen er utrolig fin. Og selv om vi forsynte alle hyttene med nødproviant, var familien Pettersens depot kjærkommet. Havregryn med sirup er bensin for kroppen! Og det kunne vi trenge da vi søndag tok snarveien hjem over breene. Været var akkurat så fint som Torkel hadde formidlet; klarvær, vindstille og måne. Fantastisk flott! Da vi trippet av gårde klokka halv ni mumlet Narve optimistisk om hjemkomst klokka 21. Jeg tippet to timer senere. To minutter etter hang jeg pesende bak Narve i ura. Ikke rart vi kom hjem lenge før! Ungfolen småløp av gårde med sekken på ryggen og veddemålet som åte. Etter kom ei heseblesende Linda med Tundra foran, sekk, ski og rifle slengende rundt skuldrene, samt pulk og Tuna som dregg bak. Karikatur av desperat singel kjerring i 30åra! Lykken var stor da jeg ei stund senere slang sekken på pulken og sklei bak ivrige hunder inn Vatnedalen.
Jeg må innrømme at jeg var noe bekymret for sigøynerfølgets andre kvinnelige medlem da vi skulle opp 700 høydemeterne med snødekt bre. Tuna tok oppgaven som dregg på alvor! Vel oppe fikk fruen et kjøttbein mens vi lurte henne oppi pulken. Men der ville hun ikke sitte. Heldigvis ble mine bekymringer gjort til skamme da vi kunne slippe henne løs. Hun rullet ned Ottobreen som et trappetroll i sporene våre. Og vel nede i Laguna, sprang dama i tet. Tre mil er vel ingen ting for en hund av Tunas kaliber! Hjemme i kald hytte inntok vi tobente middagen iført scootersko og dunjakke. Likevel var det som å komme til sivilisasjonen da vi kom til Mushamna. Bare timer etter ankomst var vi tilbake i hverdagstrivialiteter med frustrasjon over PC som går i lås – dog gleden over å få venner fra verden inn i stua via SkyFile. Fangstlivet er nok ikke som det en gang var. I dag har jeg mekket scooter med mekanikerbistand fra Oddbjørn via iridium, mens både mamma, venner og Tommy på Austfjordnes ble nådd via dyrebare minutter i satellittenes underlige verden. Dagen ble avsluttet med pizza, øl og Kill Bulljo. Joda, fangstlivet følger utviklingen! Det eneste vi mangler er kapasitet nok til å overføre ferske bilder fra en flott tur i fantastisk natur …

Checking the other stations
Trappers at Mushamna can use four huts northbound, around the tip of the peninsula and along the coast of Widjefjord. This week Narve, the dogs and I went skiing and spent one night at each hut. It is necessary to know the terrain before the dark season, and also to check that the cabins are okay and look for foxtracks and traps.
We started off Wednesday afternoon with a small to walk to Vårefluesjøen under the full moon. We got a fish in the net under the ice. The next morning we started off with six ptarmigans before lunch. We were therefore quite optimistic! But unfortunately we did not see any more tracks from ptarmigans on the rest of the trip…
After one nigt at Gråhuken, we continued to Widjefjord and the tiny cabin Lille Krypinn. It is small!! But somehow we managed to make ourselves quite comfortable. Nice to fire the stove from the bed in the morning! And the scenery was beautiful! The next hut – Elvetangen – is bigger and quitee a treat. A shame that the snow conditions are bad. Both skis and pulkas are totally ruined now… I am happy I brought two pairs of my old Åsnes skis, while the new ones are still waiting for more snow.
After checking the weather forecast we decided to walk back to Mushamna across the glaciers. It is a quite long walk for a day, so I was seriously concerned if it would be OK for Tuna. It is 700 meters up to the highest point on the glacier, and Tuna was not happy as she made her way up the snowy, steep areas. But once at the highest point, she got a bit of meat and was happy as ever. On the way down we let her loose and she almost rolled down the tracks like a kind of pet toy. As we arrived in the Laguna, she was suddenly in front of the team with her tail high up. This girl can still do a lot!
Despite a frozen house and dinner wearing down jackets, Mushamna was like entering civilization. We were quickly back to swearing at the computer when it crashed for no reason – and happy when it worked and we could get the world into the living room through SkyFile. Trappers life is really not as it was! Today Oddbjørn helped me via iridium while I was trying to fix the scooter. In the evening I got news from Mum, friends and even Tommy trapper at Austfjordnes. Now we have enjoyed pizza, a beer and a movie… The lives of trappers are also developing – in good and bad ways!

Invasjon fra sør!

English version follows...

På vei hjem fra garnsjekking i Vårfluesjøen fikk vi se noe rart. Over åsen sør av hytta kom et bugnende teppe av oransje prikker mot oss. Ka farsken??! Da dottene begynte å skli ned bakken mot tjernet, besluttet vi at dette ikke var jaktbar art. Vi fosset oss mot dem med hundene i front. Og jaggu. En flokk tyskere, var det! Med selveste Cecilia i front; - ei jente jeg ble kjent med da hun var på feltarbeid i Ny-Ålesund og telte gås for Maarten Loonen natta lang. Nå telte hun oransje ungdommer fra Bremerhafen!
En måned etter båtsesongens slutt, var det morsomt å få huset fullt av unge tyskerter. Og med seg hadde de både toalettpapir (!), lakris og q-tips fra Ny-Ålesund. Joda, vareleveransen er det lite å si på! ;-) Uventet på denne tiden av året. Gjengen var lystig og glad – særlig etter å ha sett på bamsetassen i Laguna. Videre fikk de sett både selkjøtt i stativet og nyfisket røye presentert av Narve. En biolog er bra å ha i hus når så mange vitebegjærlige ungdommer kommer forbi.
Resten av kvelden foreløp rolig for både folk og fe. Men Narves nybakte brød luktet kanskje for godt. For plutselig var minibamsen fra i går natt ved stativet. Etter en kort stopp gikk han rett mot hund og hytte. Til tross for at aggregatet durte og lyskasteren sto på fullt, tasset han uredd mot huset. Men et knallskudd skremte ham av gårde. Greit at bamsen velger å komme på klar fullmånenatt!! Ikke fullt så kjekt at han gnafsa i seg halve ryggstøtta på scooteren i løpet av gårnatta. Hundene sover nok litt for godt…
Legger vi godviljen til, kan vi si at solstrålene glimtet over fjellet i sør i dag. Og nå er det nok definitivt slutt på den gleden. Vi drar straks av gårde mot nord for å sjekke garnet og dra videre mot Gråhuken og Elvetangen. Krysser fingrene for fangst!

German invasion!
In our way home from Vårfluesjøen we spotted something strange on the hills south of Mushamna. A bunch of orange dots came rolling down the hill. We soon realized that this was an unknown species for the area. We let the dogs in front, and soon we could take a closer look on the two-legged animal. Young Germans! A whole bunch of them! And in front – Cecilia, an old friend of mine who used to do fieldwork in Ny-Ålesund. Last time I saw her she was counting geese for Maarten Loonen. Now she was counting orange German youngsters. Cool J
The whole group came by Mushamna to pet dogs and look at our facilities. I think they thought I was kind of crazy volunteering to spend the winter here! But they were all very polite and well behaved, as Narve and I showed them seal in the meat rack and fresh Arctic Char. Really nice visitors. They even brought toilet paper (!), Chinese recepies and other strange stuff from Ny-Ålesund. The postman is never far away!
After the visit, we had a quiet evening at the hut. But I think Narve’s bread smelled too good as we got it out of the Rosa Petra stove… Maybe the Tiny Polar Bear understood that crispy crust taste better than the scooter seat he tried to eat last night... All the sudden he was under the meat rack and only made a short stop before he came straight to the house. Despite noise from the generator and lights! But flares scared him off for the rest of the night.
Today we saw a glimpse of sun for the very last time this year! Now we wander off north to have a look for reindeers, ptarmigans and were to put up fox traps… Back in a few days.

Verken fugl eller fisk?

English version follows...

Første forsøk på garnfiske under isen på Vårfluesjøen endte freidig med fem fine fisk. Og gleden var stor!! Det skal innrømmes at vi mikka og styra ei stund før vi fikk satt garnet. Vi ville ikke drasse på motorsag, så vi ble både våte og svette under hogging av hull. Men fangsten er vi svært fornøyde med. For førstegangs-garnfiskere-under-isen å regne, er seks kilo fisk på en kald og klar oktoberdag helt greit. Og det gjorde ingen ting at Narve skaut seks ryper på vegen!
Vi burde jo egentlig hatt konkurranse om hvem som skyter mest rype. Men med hunder som tørner tulling når de ser fugl, må arbeidsfordelinga være klar. Jeg er hundeanker, mens Narve løper med børsa. Er det storvilt i sikte, er det min tur. Blodig urettferdig egentlig, siden vi ikke har sett et eneste spor av rein i området. Videre har vi sjekket Laguna for sel hver bidige dag, men der er Bamsetassen ”Colargol” sjef. Han har flyttet dit, og vokter isen etter alle kunstens regler. Vi har til og med sett ham forsøke å grave hull i isen! Luftehull til selen, tenkte han sikkert. Men verken han eller vi har fått meske oss med blodig biff så langt.
Ryper er det også forsvinnende få av. Vi tasser vel 15-20km daglig, men spor er sjelden å se. Fottur til Jakobsenbukta uten rype var litt kjedelig. Men vi har fått lokalisert en del av Mikkels vegvalg, så vi håper det kan bære frukter når fellefangsten starter 1. November. Foreløpig har vi satt ut noen feller i terrenget og spredd litt godbiter rundt noen av dem. Ellers håper vi på mer snø. Det går greit å tråkle seg til Vårfluesjøen på ski, men jeg er sjelglad jeg tok med to par gamle ski. Sålen til de gamle Åsnesskiene ligger i strimler i terrenget her, mens de splitter nye skiene står godt plantet på Mushamna. Likeså med scooter og slede. Men kanskje snart…
Narve har nå vært her ei uke. Han skled inn i fangsttilværelsen uten om og men eller dikkedarier. Så de kommende måneder ser lyse ut til tross for stadig mørkere dager. Utrolig kjekt å være to! I dag var det nesten skyfritt, så vi håpte og få et glimt av sol. Men jaggu lurte den oss. Nå ser vi den neppe før neste år. Men dagene er fortsatt lange og lyse, så vi har ingen unnskyldninger for å holde oss inne. Dog skal mye kaffe konsumeres – og god litteratur leses. Dermed er vi nok ikke tidlig ute av døra hver dag… Mon tro om dørstokkmila blir lang i mørketida!
Narve og Tuna har så langt vært isbjørnimmune! Men i kveld tasset en liten bamse forbi døra, og begge ga lyd fra seg. Det er bra. Hundene trives for øvrig godt sammen. De roer seg mer når de er tre og vi er to. Ikke et knyst når vi lar dem stå alene ei stund! Men Tundra sto lavt i kurs her om dagen. Idet vi var klare for avmarsj til Mushamna, kom fem ryper og satte seg noen meter fra oss! Tundra var løs og tok opp jakten. Dermed fikk verken vi eller han fangst. Når går han i bånd! I dag trakk Tuna det lengste strået og fikk løpe ved siden av mens gutta måtte trekke oss hjem fra fisketuren. Passelig pensjonisttilværelse for en Primadonna ;-) I kveld kappes hun og Frost om bamsevarsling. Men Frost forvirres litt av Noorderlicht som tøffer seg innover fjorden. Både han og jeg synes det er pussig å se båt etter flere uker uten tegn til sjøliv!

Fishing in the ice
Today we made our first attempt with fishing net under the ice. We did not care to bring the chainsaw, so we were quite wet after cutting the holes. Despite no wind and a nice day, ten degrees minus makes everything freeze quite fast. But we were extremely happy as we pulled out five big reddish Arctic chars… Mmm... Nice dinner! On the way to the lake, we also saw some ptarmigans. So the hunting of today has been quite good ;-)
We thought about having a competition which of us could get most ptarmigans. But the dogs go mad when they see the birds! Therefore one of us has to serve as a dog anchor while the other one hunt. So far Narve has been the bird hunter, while I carry the rifle and hope for reindeers. But not even a track so far, despite more than 15 kilometers walking/skiing every day. Also the hunt for seals has been bad. A polar bear is making himself comfortable in the Laguna, while he waits for dinner to pop up. But no seal wants to lie on the ice while he is there. That means no fresh meat for either us, nor the dogs or the Polar bear…
There is still not much snow, so skiing with the dogs is kind of a kamikaze project. Half the sole of our skis are now spread over the rocky hills in the neighborhood. Hopefully we can use the new Åsnes skis – and the scooters – pretty soon. Meanwhile we have to use protection for our knees…
Narve has been here for one week now. We’ve never seen each other before he came here! But he emerged straight into the hunting life. No stress and no fuzz. We have a lot of coffee to drink, and a lot of books to read. That means we are sometimes a bit slow getting out! Still we spend many hours outside every day. I guess we will not see the sun anymore this year. But it is still light enough to shoot until six o’clock in the afternoon.
Tonight we have a very small Polar Bear trying to get close to the house. It is the first one we’ve had close to the hut since Narve and Tuna came here. But it sounds like Tuna still remember her skills. Frost is also barking for the bear, but is a bit confused after seeing lights on the fiord. The Dutch sailing boat Noorderlicht is the first boat we have seen for a month. Now they will spend some days doing science on sea ice in the Laguna.

”Fangstfamilie” på fem!!

English version follows...

Tirsdag var det årets første Julaften på Mushamna! Jeg våknet til skyfri himmel for første gang på tre uker. Endelig kunne jeg se sola! Da helikopteret kom flappende klokka elleve skinte sola så vidt over fjellet og ønsket Narve og Tuna velkommen til vinterlandskapet. Med vindstille og minus 10 grader var det ren og skjær marsstemning og utrolig fint!
Ut av helikopteret kom Narve tuslende sammen med Lars, assisterende Sysselmann – samt Silje og en haug med ”hennes” crew fra Airlift. Tuna kom sammen med Eero. Gjensynsgleden var stor! Eero har fangstet på Mushamna både med og uten Hovelsrud. Og Tuna har vært fangstdame her før. Utrolig artig å se dem igjen i disse omgivelsene. Eero burde ha vært her i flere uker og ødslet av sin kunnskap!
Å se folk etter tre uker var en bra ting! Når 12 stk gamle og nye bekjente benket seg rundt bordet for å spise grøt og spekemat, ble det nesten litt julestemning. Dog med strålende sol utenfor og uten mandel i grøten. Men gavene var det mange av. Med helikopteret kom både nytt aggregat, masse post, frukt, grønt, smågodt og hemmelige gaver. Trivelig!!
Besøket gikk selvsagt alt for fort! Men så var det tid for Narve og meg å hilse skikkelig på hverandre. Det blir spennende å bo så tett på noen man aldri har truffet før! Men med en trivelig og lun fyr som Narve skal det gå veldig bra. Og allerede første dag viste fangstaspiranten seg nyttig! Rekognosering til Laguna viste ingen sel og kun bamsetassen på isen. Men Narve sikret rypemiddag på hjemveien. Med tre ivrige ”fuglehunder” ble det nærmest loddtrekning om hvem som skulle være hundeanker og hvem som fikk skyte. Men gutten måtte jo få komme i gang! Og middagen ble god ;-) Artig å kokkulere sammen med noen igjen.
Onsdag morgen opprant med kuling, regn og plussgrader. Med gnister og føyk under skia dagen før, var Narve lite imponert over mitt påskrytte skiføre. Det gikk i rykk og napp til latter og besvær på et tynt snølag. Nå ble det ikke bedre. Vi kom oss likevel til Laguna med en eldgammel pulk. Vår venn bamsetassen satt ved et hull og ventet på selmiddag. Men han tuslet høflig sin veg da vi kom. Snill gutt! Men ingen sel. Dermed ble det nok en runde på rabbene for matauk – nå til fots og med to ryper som resultat. Hundene var fortsatt elleville til det kaotiske. Det må være fuglehund i blodet! Men likevel trekkhund nok til at vi kom oss hjem på et vis. Tuna er nok i en annen formliga enn sine to sønner! Men med gradvis lengre turer skal formen blir fin. Kos og klapp er alle like glade i, og Tuna roet seg allerede første kveld hun var her. Den gamle damen kjenner seg sikkert igjen og tenker skrekk og gru framfor ei kald mørketid med bamse og lange turer!
Fortsatt null grader her, men vi skal prøve å komme oss til Vårfluesjøen på gamle ski. Hvis det ikke er mye overvann, blir det et forsøk med pilk og kanskje garn. Men vi ønsker oss kuldegrader og snø!!

”Family of five”
Tuesday was Christmas at Mushamna! For the first time in three weeks I woke up to clear skies. As the helicopter arrived at 11, the sun popped over the mountains and greeted Narve, Tuna and the visitors for the day. Inge, Tor and deputy from Sysselmannen came together with Silje and “her crew” at Airlift. And finally – Eero with Tuna. Eero has been a trapper at Mushamna both alone and with Hovelsrud that built the cabin. He has also been here with Tuna! So it was great to see them together here at Mushamna. And very nice to get some good advices from Eero.
It was fantastic to see people after three weeks alone! Great to have to cabin full as 12 people sat down to share a meal with African “biltong” and other meat dishes made at Mushamna. Nice to talk with old friends and some new acquaintances. And of course the visit was too short…! But as they left, it was time to give Tuna a lot of cuddle, open boxes with exciting stuff brought by the helicopter – and start “getting to know Narve”. Really funny situation to have a complete stranger living so close! But the first impression is very good, so I do not have any fear for the coming two months. Narve seems like a nice guy! And already at the first day here he shot his first ptarmigans! Not bad ;-)
Wednesday we woke up to heavy wind and some rain… The layer of snow was thin and on the border of what is possible for skiing with dogs in front. Now it got even worse… We still managed to get to the Laguna with an old pulkas. But we only saw the same Polar Bear as the day before. And no seals. Luckily we found two more ptarmigans instead. And the rest of the day was enjoyed inside reading and looking out at the rain… Today it is still 0 degrees! But we will try to go to Vårfluesjøen and check if it is possible to sit on the ice and do some fishing…

Endelig vinter!

English version follows...

Nå er det vinter! I går kunne jeg endelig komme meg så langt som til Våfluesjøen med to ivrige hunder foran og en pulk bak. Nå er det en sann gleder å ha to trekkhungrige dyr! Det gikk så gnistene føk, for å si det mildt. Det er bra jeg har mine gamle ”ferdigherpa” Åsnes Nansen her, for det blir mye stein! I nedoverbakkene må jeg sette fri Tundra så jeg kommer meg ned med knærne i behold. Men etter et par dager med mildvær denne uka, vil det nok danne seg en liten såle. Så med neste snøfall blir det veldig bra. Gleder meg utrolig til å utvide aksjonsradiusen. Men ski og scooter blir det lettvint å farte mellom Mushamna – Vårfluesjøen/Fiske Bay – Gråhuken og Elvetangen. Nå som vi ti tillegg blir to, bør det bli noen lengre turer fort! ;-). Forhåpentligvis vil vi da også finne noe rype. Daglige turer har kun gitt spor etter to ryper samt fire ryper ved hytta! Derav to i sekken.
Jeg hadde nok en nærgående bamse på besøk her om natten. Den snuste på kjøttstativet og gikk deretter rett opp til hundene. Jeg våknet da den sto noen meter fra stuevinduet mens Frost sto en meter unna bamsen og bjeffet iltert. Etter to jaginger med knallskudd ga den seg, og siden har det vært stille. Nå har jeg satt snublebluss rundt stativet for å få et lite forvarsel. Videre har jeg laget meg tregitter a la Roger foran frontvinduet på stua. Da har jeg kontakt med hundene og verden utenfor, og kan skyte med knallpenn for å få bamsen kjapt unna om det trengs. Hundene trenger også støtte!
Kontakten med hundene har vært utrolig viktig denne tiden jeg har vært alene. Fangst uten hund er helt meningsløst! Trygghet, kos og nå også transport. Noen uker alene her er i utgangspunktet en flott opplevelse! Litt verre er det når man er trist. Noen dager har vært veldig tunge – særlig siden det har vært så mange uklarheter rundt når Narve kunne komme. Støtte fra venner som har mailet og ringt har vært veldig godt. Nå er det godt å kjenne at utferdstrangen kribler og at humøret stiger i takt med at kroppen fungerer bedre. Fortsatt litt grums i lungene, men stadig bedre. Nå er jeg klar for langtur og seljakt på isen i Laguna!
Dagen i dag åpenbarer seg med skyfri himmel! For tre dager siden hadde jeg sol i en halv time. Det var bare ubeskrivelig flott. I dag vil vi nok se sola hele tiden den klarer å karre seg over fjellene her. Det blir en fantastisk velkomst for Narve, Tuna og de som kommer på dagsbesøk med Sysselmannens helikopter. Forventningen over å se folk dirrer i kroppen, så hva passer vel bedre enn å servere ”julegrøt” og spekemat til lunsj ;-) Takk til alle dere som har hjulpet meg å orge ting jeg trenger!! Torkel, Erlend, Knut, Marta og Stein - dere er suverene!

Finally winter!
The ski season is finally here! The dogs and I managed to get to Vårfluesjøen, although the river was open and I had to take the skis off to get to the cabin Fiske Bay. Quite rough skiing still, so I am glad I have my old Åsnes Nansen skis with a lot of stonemarks already. At the down hills I had to let one dog loose to manage to stop fast enough for bigger rocks under the surface of the snow. I hope for more snow pretty soon!! It is so great to be able to use the dogs. Now it is perfect to have two eager dogs! We can get a lot further with less effort the humans and more joy for the dogs.
I had one more visit of curious polar bear the other night. Woke up when he was just outside my window – with Frost barking a meter or so away from him. I scared him with signal flares twice. After that I haven’t seen him. It is good to be able to open the window and scare the bears away quite fast. I have to protect the precious dogs! They have been a great company during my weeks alone. Without them I would never have done it!
Tuesday morning I woke up to clear skies, a perfect welcome for Narve, Tuna and the visitors coming for the day. It will be great to see people and to get company. I really look forward a LOT LOT LOT!!

Høstlig hverdag og lettelsens sukk

English version follows...

Nå nytes høstelige hverdager på Mushamna. Der er en fantastisk tid når temperatur og sol kryper nedover. Gjensynet med Karlsvogna er hjertelig, og det første nordlys en liten åpenbaring. Joda, mørketiden kommer med stormskritt. Det snør som tusan og gradstokken viser minus 10. Fantastisk flott. Snart blir det skiføre!
Mine planer om tur mot rypeterreng rundt bistasjonene strandet etter helgas besøk av ”den avskyelige snømannen”. Jeg ble for første gang skikkelig redd! Dagen etter mitt nattlige besøk gikk jeg i konstant nervøsitet og kikket tre ekstra ganger langs alle snøkledde lier. Til tross for at jeg nå kjenner hver en stein, trodde jeg stadig en ny dump dukket opp. Mot neste kveld var nervene i høykant. Vil han komme tilbake i natt? Det var første nærkontakt med en sulten, uredd bamse i mørket. Videre er det første gang en bamse har kommet mot meg når Frost og jeg har fulgt etter den med bråk og knallskudd. Der og da er man konsentrert om våpen, ammunisjon, bjørn og hund. Frykten kommer etterpå. Jeg ble ved stasjonen og voktet ”min borg”. Slike bamser må holdes på avstand! Sammen med hundene tok jeg en rekerunde for å kartlegge bamsens bevegelser og lette litt på trykket. Jeg var sjeleglad den ikke kom tilbake neste natt! Nervene er nå under kontroll, dog mer frynsete enn før. Mitt behov for en skikkelig isbjørnvarlser er styrket – og ønsket om en kompanjong likeså…
Jeg er en selvstendig person som hater å være avhengig av andre. Jeg har ingen problemer med å være alene her noen uker og trengte ikke eksakt dato for når Narve og Tuna kommer. Likevel var det slitsomt å ikke vite om jeg fikk se folk på to måneder. ”Airlift kommer kanskje på i løpet av oktober/november” er ganske vagt og vanskelig å forholde seg til. Både for meg – og Narve, som måtte være pakket og klar på kort tid. Bevegelsesradiusen min ble begrenset av behov for å sjekke mail og telefon daglig. Hvis transport ordnet seg på kort varsel, måtte folk, hund, post og utstyr organiseres kjapt. Lettelsen var større enn ventet da Inge hos Sysselmannen ringte og meddelte at de kommer på tirsdag. Plutselig skjønte jeg mammas tårereaksjon da jeg kom ned fra Aconcagua. Først da jeg var velberget nede skjønte hun hvor bekymret hun hadde vært. På samme måte innser jeg nå at usikkerheten rundt selskap eller ei har tatt mer energi enn jeg har villet innse. Nå er jeg hoppende glad og gleder meg til vi blir to. Eller rettere fem! Kjære ”Bestemor” Marta og Bestefar Stein – tusen takk for at jeg får låne, Tuna! Jeg vet dere vil savne henne. Men jeg går mørketiden tryggere i møte og lover å behandle henne som den dronning hun er. Det blir mye selkjøtt og mye kos!
Som fangstfolk på Sysselmannens hytter blir man fort en slags offentlig person mange vil mene mye om. Særlig når jeg i tillegg skriver blog og tjener noen slanter på avisartikler! Mange mener at jeg i min situasjon burde vise verden at jeg klarer ei overvintring alene - mens andre mener jeg bør ha selskap hele tiden! Heldigvis råder en viss selvråderett. Jeg har alltid drømt om et år på fangst. Men jeg har aldri tenkt på det som et soloprosjekt! Jeg er et sosialt vesen som trives med folk. Mange jenter og gutter ville ha klart ett år alene her oppe. Men jeg har ikke behov for å bevise at jeg er en av dem. Mitt behov for å skrive meg inn i historien som ”første kvinne alene på Mushamna er ikke-eksiterende. Jeg er gjerne alene her i perioder, men foretrekker å dele opplevelsene – og særlig mørketida - med en tobent jeg kan prate med. Derfor blir det slik. Så får dette punktet føye seg til alle andre punkt folk gjerne må mene mye om. Men to skal vi være. Slik blir det!
Nå nyttes dagene til ryperunder samt utbæring av feller. Vann til vask og hund bæres fra hull jeg hugger i isen på tjernet ved hytta. Videre har jeg tatt inn solcellepanel og feiet pipene. Og mitt siste isbjørnbesøk var av det lettvinte slaget. Han løp på 800 meters avstand (!) da Frost og jeg kom mot ham. Det er kun slike bamser vi vil ha ved Mushamna! Mulig han fikk smake mine gummikuler i baken ved et tidligere besøk. Bamsetassen ser ut til å bo i Laguna, for vi traff ham der i går også. Men når de er så ”høflige”, er naboskap ingen sak!

Everyday life in the autumn
Now we enjoy everyday life at Mushamna. Temperature is sinking below minus ten degrees Celsius. And the snow is falling – and falling. Soon we will be able to go skiing! It is fantastic to see the stars and a glimpse of Aurora again. Nice! Days go by quite fast. Me and the dogs put out fox traps and look for non-existing ptarmigans. Cutting ice and getting water etc also takes some time.
Last weekend’s Polar Bear visit gave me a fright and stopped my plans of going further north to the other stations for a while. I wanted to protect my cabin in case he came back! Bears like this can really make trouble. It’s the first one that came towards me and Frost as we started the chase. Gave me the creeps – and I was nervous the whole day fearing he would come back the next night. Luckily he did not. So now my nerves are under control again! The last bear I saw ran when I was at 800 meters distance! I think his butt got at taste of my rubber bullets during the summer... This young bear seems to be living by the Laguna at the moment, but a neighbor like him is acceptable ;-).
It has been quite tiring not to know when I could expect to see people again. As the boat season is definitely over, I had to rely on a training flight with Airlift and hope Narve could join them “sometimes during October or November”. Puh. Made my days a bit hard to plan, as I felt I needed to check mail etc quite often and rush into action for organizing people, equipment and food if the day was suddenly here. After the visit of the big “snowan” in the darkness – my need for a good Polar Bear dog was even stronger. Therefore I was really happy when Inge from Sysselmannen called me and said they decided to make it a Sysselmann’s flight. They will be here at Tuesday! I was so happy by the message – more relieved than expected. When I climbed Aconcagua Mum cried on the phone when I got down to civilization. Just then she realized how worried she has been. I think it was the same for me. I have been worried that I would not see people until Mid December. For me isolation alone was not the aim with this winter. So I am very happy it all seems to work out now. For Narve it is good to be able to plan his things. Also Grandma Marta and Granddad Stein can make the Polar Bear queen Tuna ready for traveling. My dear friends, thank you so much for letting me have Tuna here! I know you will miss her. But she is very welcome and I promise to take well care of her and give her a lot of cuddle!!

Flott lys og nærgående besøk

English version follows...

Nå er den flotte høsten her for fullt. Fantastiske farger! Med stjernehimmel og et snev av nordlys over snødekte fjell, er det så vakkert at man nesten må klype seg i armen. Det er dette vi er her for! I dag skinner sola og gir den fineste vårstemning. Tiden skal nytes!
Temperaturen har ligget på null og nedover, noe som er bra for kjøttet i stativet. Mildperioden ble bekymringsfullt lang, men nå skal det gå greit. Bakken har fryst til, så det er flott å gå i terrenget nå. Snøen fra i fjor har hardnet, så nå kan vi gå på steder som tidligere nesten var uframkommelige på grunn av råtten snø. Men første gang innerst i Torelldalen ga ikke særlige forhåpninger for fangsten. Ikke tegn til liv! På tross av lang tid med perfekt sporsnø og tur hver dag, har vi kun sett spor etter to ryper og en rev. I tillegg til et par bamser. Årets første rype var forresten en komisk sak. Jeg lurte meg som vanlig opp på ryggene bak hytta før hundene våknet. Men ikke tegn til fugl. Idet jeg spiste frokost, så jeg at Frost og Tundra kikket på noe. Jeg tenkte kanskje det var bjørn. Men neida. Tre meter fra Tundras hus sto ei rype. Dermed ble fangsten sikret i tresko og stillongs ;-)
Flott tid til tross, har mørket sine bakdeler. I natt var jeg plaget av en gjenstridig bamse. Jeg våknet av at Frost bjeffa argt. Da jeg kom på stua, skimtet jeg Frost i ytterkant av lenka med en stor skygge like ved seg. Prustinga fra en irritert bjørn kunne høres idet jeg åpnet vinduet og fyrte av et knallskudd. Den løp, men ble ikke reddere enn at jeg kunne se to øyne ved sjøen i lyset fra hodelykta. Flere skudd måtte til før jeg kunne konsentrere meg om på rose den djerve hunden!
For første gang hadde jeg problemer med å sove etter bamsebesøk. Og jeg falt tilbake til gamle vaner med ullklær i senga. En time etter klynket Frost – men jeg kunne ikke se noe. Retninga han kikket indikerte langs hytteveggen. Denne gang fikk jeg hjelp av gluggen i ytterdøra. Ryggen på bamsen var like ved trappa! Jeg priste takknemmelig Hovelsruds solide byggverk. Bamsen ble skremt på nytt, men å følge etter den i halvmørket var uaktuelt. Jeg synes det blir for risikabelt når jeg ikke kan se hvor den er. I stedet satte jeg meg ved vinduet og speidet sammen med Frost. Nå var jeg glad for min svindyre kikkert med god lysstyrke! Tjue minutter senere kom bamsen tuslende forbi i fjæra. Denne gang hadde den kurs nordover, så jeg ventet i håp om at han var på vei herifra. Plutselig ble Frost helt fra seg. Og det er ikke rart. Langs fjæra svømte en haug med hvitfisk! De kunne til forveksling ligne en skokk isbjørn, så ikke rart vaktmannskapet ble ivrig i tjenesten!
Nå var det dags for litt søvn. Men klokka sju klynket Frost på ny. Denne gang tuslet bamsen forbi hytta mot tønna der vi brenner søppel. Takk og lov for dagslys. Nå fikk Frost og jeg jaget tullingen på svøm. Og denne nysgjerrige karen vil vi aldri se igjen! Reking av sporene viste at han hadde herjet under kjøttstativet ei stund før han gikk opp mot hytta. Nå er jeg enda gladere for at Bestefar Stein og Bestemor Marta lar meg låne Frost og Tundras mamma. En varsler som isbjørndronninga Tuna blir bra å ha i mørketiden!

Magnificent light and troublesome visitor
Now we enjoy the beauty of changing light. I know why I am here, when I see white mountains and clear sky with stars and a glimpse of Aurora. It is nothing but beautiful.
The temperatures are always below zero now, so the ground and the snow from last yare is solid frozen. Finally it is easy to walk where the snow never disappeared! But for the hunting and trapping, it does not look very promising. Despite trips every day, we’ve only seen tracks from two ptarmigans and one fox. I have been looking for ptarmigans every morning, but the first one was actually shot after I came back from my morning hunt! As I had breakfast I noticed the dogs were looking at something. I thought maybe there was a Polar bear. But there – three meters from Tundra’s house – I could see the first “rype” since I got here. That was an easy hunt…
The loss of light is not only a good thing. Last night an annoying bear ruined my sleep. I woke up by an angry, barking Frost. As I came to the living room, I could see Frost at the end of his lash with a big shadow next to him. When I opened the window and fired a flare, I could hear the angry breathing from the bear. Scary. He ran away, but not very far. From the light of my headlamp I could see two eyes by the sea, and I had to fire more flares before he disappeared. One hour later Frost woke me up again. This time he was looking towards my cabin and I had good use of the little window in the door. I got a glimpse of the back of the bear standing by the stair and was happy for a solid door! I chased him, but did not dare to follow him further away. It does not feel safe enough when I am not able to keep track of where he is!
This time I could not sleep, but sat down by my window using my binoculars. I am happy I bought good ones for dawn light now! After a while the bear came strolling along the beach. I thought about chasing him again, but decided to let him alone. Hopefully he would continue to the North. Some seconds after Frost got mad again. And I do not blame him! A big group of belugas swam along the beach! A magnificent sight. And for my watchdog it looked like a bunch of Polar Bears…
After some sleep, Frost made noises again. It was seven o’clock in the morning, and now I could easily see the big bear passing outside the hut. This time we could finally follow him and chase him properly. Frost and I managed to get the bear out on a long swim and I certainly hope we will never see this curios bastard again. This was a really scary one! From the tracks I could see he was playing under the meat rack for a while before he walked up to the dogs in front of the cabin. Now I am even happier that Granddad Stein and Grandmother Marta let their Tuna – the mother of Frost and Tundra – come here. A proper watch dog for bears is more than useful in as the darkness comes.
But the contrast in the Arctic is amusing. After a beautiful sunrise we will now enjoy a day in the sun. I think the everlasting changes are the reason why people love Svalbard so much. Fear and joy, darkness and sunlight, changing seasons, happiness and excitement. All in one.