Svalbardliv: Reinsjakt

Som fastboende på Svalbard er jeg sikret å få tildelt reinsdyr under jakta. Med jegerprøve og oppskyting i boks, kan man søke på ulike område og dyr. I år var jeg heldig og fikk førstevalget: Fritt dyr i Reindalen!

Når Bjørn kom på jobb fredag, overtok han vakttelefonen. Dermed kunne jeg labbe i veg etter jobb. I åttetida bars det i veg mot Gustavdalen utenfor Svea. Tundrak fikk være med på nåde og jeg angret som en hund på den avgjørelsen. To minutter etter bilen så vi de første dyrene. Så gikk det slag i slag. 22 reinsdyr før vi kom inn i området! Med en gal hund i bånd, fungerte vi som et jag. Dyra var ikke redde og flokken stoppet stadig på 30-100 meters hold. Men de labbet i front inn mot terrenget. Greit nok, tenke jeg! Selv om de aller fleste tok en U-sving før vi krysset den gyldne linjen.

Når vi nærmet oss jaktterrenget dukket plustelig tre staselige bukker opp. Jeg var alene og hadde egentlig tenkt å skyte en kalv. De smaker best og er lettest å bære! Men bukkene var selvsagt fristende. Jeg håpet hundeglammet skremte dem mot terrenget, noe som nesten stemte. Men jeg tviler på at jag er lovlig på Svalbard. Snart stoppet bukkene opp, og jeg passerte lengre ned. Når de gikk enda litt lengre ut, måtte jeg av med sekken og sjekke kartet. Med to jekker og diverse jaktutstyr i sekken, var den tung nok til å holde hunden. Jeg trippelsjekket kartene. Var jeg nære nok? Slukøret måtte jeg innse at jeg fortsatt var ca 150 meter fra grensen. Det var bare å tusle videre.

Ved hytten som var lånt for natten, ble Tundrak satt på lenke. Jeg pakket ut sekken og kikket etter bukkene. Sist jeg så dem var de på tur opp mot fjellet. Nå var de borte! Jeg tok sekken på ryggen og klatret oppover lia der jeg så dem sist.

Fjell og fjord viset seg fra sin aller beste side og jeg angret på at speilrefleksen min lå hjemme. Men på reinsjakt alene er vekt viktig. Kun kompaktkamera med rusk på sensoren fikk passere. Derav dårlig bildekvalitet...

Langt oppi lia var det masse spor og veldig oversiktlig. Men intet dyr var å se. Jeg labbet meg utover til en liten dal. Og der var de. Fire bukker beitet i et søkk. Jeg la den sjette kula i kammeret for å være sikker. Så satte jeg sikringa på og krøp framover. Bukkene beitet fredelig og jeg hadde den ene på kornet før den snudde seg mot meg. Jeg siktet på en stor kar lengre opp. Noen sekunder hadde han breisida til og jeg trykte til. Men nei, jeg hadde glemt at sikringa var på! Nå hadde dyra oppdaget meg og de ble litt urolige. Igjen siktet jeg på den som var litt mindre. Sekunder senere var han menneskemat. De tre andre bukkene kikket opp og sprang noen meter ned dalen før de luntet unna. Kunne lett skutt fire dyr om man var mange med kortet i lomma...

Jakta er bare en brøkdel a jobben. Etterarbeidet er jobben - og slakting alene er slitsomt nok! Men etter ei stund lå innboller på bakken og kjøttet trygt forvart i sekken. Jeg var glad jeg ikke hadde skutt den største, dette var tungt nok! Med børa på ryggen klarte jeg såvidt å få sekken på. Glad jeg kom meg helskinna ned lia og tilbake til hytta!

Kjøttet ble oppbevart på verandaen og nå var jeg glad Tundrak var på laget som isbjørnvakt. Jeg forsøkte å sove noen timer, men var sliten og frossen. Endelig i søvn, varslet Tundrak bjørn. Jeg spratt ut av sengen og ut på verandaen. Bamsen viste seg å være et reinsdyr på nattlig vandring. Ingen fare for kanibalisme, kjøttet var trygt!

Neste morgen opprant med fantastisk sol. Endelig! Jeg var tidlig oppe og pakket snippesken. Tilbud om bærehjelp etter lunsj kom via sms, men jeg ville hjem å få kjøttet hengt opp før jeg gikk tilbake på jobb. Sekken var svintung! Men det var bare å labbe i veg. Hvis jeg satte ned sekken fikk jeg den ikke på igjen. Staheten lenge leve!

Morgenstemning

Sukkertopp bak hytta

I starten var Tundrak en engel. Men så kom vi atter inn i reinsdyrland. Dyra fra kvelden før hadde tydeligvis gått mot Svea igjen. Hunden var gal og jeg holdt på å klikke. Han var heldig som kom seg helskinna hjem! Tung sekk, ulendt terreng og hund med jaktinstinkt er en dårlig kombo. Jeg var utslitt og temmelig lettet da vi kom til bilen. Mest på grunn av hunden!

Fikk heldigvis med meg de flotte fjellene på hjemveien, tross alt...

Vel tilbake i Svea måtte jeg sjekke vekta på sekken. Og ja, den var tung nok! 45,5kg er mer enn nok for meg. Igjen var jeg glad den største bukken fikk gå....

Kjøttet fikk mellomhenging i Svea til jeg skulle til Longyearbyen. Her ble det henging i vårt nye hjem og smaksprøver til både svalbardfolk og langveisfarende seilfolk.