Bamseinvasjon! -9. mai

English version follows

Det er vanskelig å si hva slags mekanisme som utløser en isbjørnvandring. Men torsdag 7. Mai var det nettopp det som skjedde i Mushamna. Det begynte pent og rolig med at Fost varslet bjørn om morgenen. Jeg sto opp og tuslet ut for å se. Nede ved landkallen sto en ungdommelig bamse og gnafset i seg godsaker fra søppelplassen min. Da jeg kom, sprang han fort ut på isen. Men så snart jeg snudde, listet han seg tilbake. Karen var bare ungdommen, så jeg tenkte han fortjente de få spekkbitene jeg hadde kastet sammen med hundeskitten. Om kort tid ville alt være borte, og da ville han nok tusle videre. Mens jeg ventet, pakket jeg Stihlsaga på scootersleden og gjorde meg klar til å dra til Gråhuken for å kappe ved. Jeg kikket stadig ned på isen, og plutselig fikk jeg se en stor bamse i bestemt trav mot ungdommen der nede. Jyplingen løp straks bort. Ingen tvil om hvem som var sjef! Men da maktbalansen var avgjort, snudde den store bamsen og gikk bort fra maten! Jeg skjønte lite inntil jeg så småtassen som kom sin mor i møte. Mens binna satt vakt, løp tassen mot middagen. Jeg jaget dem begge bort, men knappe fem minutter senere kom nok en ung bamse joggende fra sør. Denne ville også smake spekk. Tassen var tøff som få, men måtte bryne seg på isens strenge hierarki. De fire bamsene surret rundt på isen og vekslet på å forsøke å snike seg mot maten. Jeg kunne ikke annet enn å ta med våpen, kamera og liggeunderlag for å ta befestning på hyttetaket. Fra beste tribunepass fikk jeg være vitne til et skuespill av de sjeldne når den femte bamsen kom luskende for å se hva som sto på! Alt i alt var seks ulike bamser i aksjon, og flere av dem holdt seg i området det meste av dagen. Hundene var i storslag, og jeg vekslet mellom jageteknikker som skremmeskudd, plasthagl og scooter. Dette var definitivt ikke dagen for å forlate hundene! Sjansen for at hund blir tatt av bamse er minimal, og ingen av disse virket aggressive eller interessert i hundene. Likevel er det min store frykt, så det var veldig uaktuelt å la hundene stå alene. I Mushamna blir agendaen ofte satt av ytre faktorer. Så også på denne dag. I stedet for kappe tømmer på Gråhuken, nøt jeg en fantastisk dag på hyttetaket mens jeg finleste avisene Knut hadde tatt med seg. Ragnhild som står brud i dag, kunne sikkert svart meg på alle mine spørsmål om ANC og Jacob Zuma. Isteden jager jeg isbjørn i midnattssol og sender gratulasjoner til både Ragnhild, Caroline og de nybakte ektemenn…

Invaded by polarbears!
It is hard to say how rumors spread in the Polar Bear World. But the 7th of May rumor was: Meat by Mushamna! The dogs don’t like seal blubber. They eat the meat, and leave the blubber. A few old bits of this were thrown on the ice together with some dog shit. Must be lack of food for the Woodfjorden bears, ‘cause this was enough to tempt at least six different Polar Bear to Mushamna last Thursday. First a young lonesome guy came wandering. Soon after, a huge bear came along. Obviously the first one knew who the boss was. He ran off quickly, and the big one turned and told her kid it was time for dinner. The small polar bear had just started to enjoy his meal when scary Linda came along to chase them both away. Soon after, yet another small bear came running from the south. He seemed too small to be alone, but unfortunately it was not easy for him to win in this strict hierarchy. He was for sure still hungry as he was chased away by the others… The four of them stayed out on the ice, waiting for me to disappear, as the fifth bear came along. This was a huge guy that I managed to scare pretty well with the scooter. Yet another bear came by, while the four first visitors stayed in the area the whole day. For sure, not the day for me to leave the dogs and chop wood at Gråhuken, as planned. Instead I stayed on the roof, mixing between reading, watching bears and trying various ways to scare them off. A perfectly normal day in the trapper world… ;-)

Endelig SOL!

English version follows

Endelig kom sola til Mushamna. Det er utrolig deilig! Skyfrie dager har vært sjelden kost i vår. ”Men no ha sola komme fær å bli!” Når solen skinner, smiler livet. Uansett. Jeg glemmer problem med scooter, aggregat og andre dippedutter som ikke virker som de skal. Nå er det bare å nyte! I går var det hele 15 varmegrader i solveggen foran hytta. Mens de slår plenen der hjemme, er vel knappe fem grader i skyggen lite å skryte av. Men for meg og hundene er det nok til at vi blir slått ut av varmen. I sola er det tross alt 37 grader varmere enn for ei uke siden! Gutta ligger rett ut hele dagen, mens matmor blir varm etter kort tid ved hoggstabben. Verst er det likevel for Tuna. Gamlemor tusler i hælene mine dagen lang og peser som en gammel gris når vi går en runde rundt hytta. Det blir ingen langtur på oss så lenge hun har det slik, stakkar! Det er nok varmt under tykk pels og solid fettlag. Men Tuna er ei artig dame som byr på stor underholdning, og god isbjørnvarsling. Så hun er god å ha likevel! Vanligvis hyler hun som en løpsk dampmaskin når jeg tar seletøy på de andre hundene. De siste dagene har hun innsett at det er best å holde seg hjemme og vokte fortet. Guttene og jeg har lagt våre skiturer til klokken 23. Rundt midnatt er solinnstrålingen tross alt minst, og snøen hardner litt. Med en redusert bande som dette, har jeg ikke de helt store forhåpningene om å få gjennomført tur til Elvetangen. En nattlig transportetappe til Gråhuken kan bli langt nok! Jeg biter i det sure eplet og innser begrensningene. Nå har jeg fått tid til å omstille meg i hodet og kan heller glede meg over mulighetene Tross alt er det vår og utrolig vakkert. Dette er tid som må nytes!

Finally sun!

Finally the sun came back to Mushamna! It has been a seldom guest this spring. Now it should stay here! Everything is easy when the sky is clear. I forget about broken scooters and stupid generators. And just enjoy! Yesterday I had plus 15 degrees close to the wall in front of the cabin. Amazing! With 37 degrees more than one week ago, it is not strange that both the dogs and I need some time to adjust. Tuna struggle the most. Only after following me around the house, she is breading like a walrus! Sad to say, but I have to forget about long skitrips with the dogs. I dreamt about Elvetangen one more time, but that seems impossible in these conditions. The Gran Old Lady Tuna normally scream like a pig when I put harness on Frost and Tundra. She is always afraid of being left alone. The fear is still, there, but now she accepts that we go for a run without her. Falling through soft snow for every step is a hard job. But she is an amusing old lady – and a hell of a Polar Bear watchdog. So I just accept the situation and spend more time chopping wood – and less time on long skitrips. As long as I can enjoy the sun, I am happy!

Mildvær til besvær

English version follows

Mildvêr er ikkje berre til det gode for livet i Mushamna. Eg er vant til luktfri hundebæsj som er knall hard. No er den våt, ekkel og luktar drit! På den andre sida må eg snu på tankegangen når det gjeld mat som skal halde seg. Eg er vant til 20 minus der alt frys nesten uansett kor eg sett det! Det har vore ”frysar” i alle rom unntatt stova. No byrja både det eine og det andre å tine. Greitt at eg et masse, men no skulla eg hatt ei hus fullt av svoltne gjester som kan hjelpe meg å ete unna ting! Men der er også mildveret min fiende. Det har vore plussgrader i fleire dagar no. Det er slettes ikkje bra for isen… I helga var fem grupper med til saman 13 Svalbardfolk på tur til Mushamna! Men som ofte før i vinter, vart alle stoppa av lite is og meldingar om mildvêr. Det er så trist! Mushamna er eit ynda mål for langvegsfarande på Svalbard. Eg har sjølv vore her kvar vinter i mitt Svalbardliv, og kvar gong har eg vorte tatt vel imot av fangstfolket i Woodfjorden. Eg har gleda meg til å vere vertskap for gamle og nye venner! Men skuffelsane har vore mange, etter kvart som det eine besøket etter det andre har stranda i vær og føreforhold. Ironisk at eg var stup trøytt og sliten den eine kvelden vi hadde huset fullt i påska! No gjer plussgrader, overvatn og smeltande is kål på årets scootersesong. Den våte snøen som dalar ned i dag, er verste sort. Da tiner alt rekordfort! Eg må innsjå at eg nok blir åleine nokre veker no, og det er i og for seg greitt. Men humøret går som en yo-yo! Små problem lager djupe daler i humøret. Telefonantenna som ikkje virka, aggregatet som fuskar og scooteren som ikkje går. Alt gjer meg litt ekstra motlaus når eg ser på tomme madrassar og kjøt som heng klart til å ta imot storinnrykk. Då saknar eg venner, og vert ekstra lei meg for bryllaup, konfirmasjonar og andre familiesamankomster eg gjerne skulle vore med på. Då må eg hogge ved og ta ein skitur med gutane mine, samt kose litt med Tuna som slit med å halde følgje i den våte snøen. Bamsane ved kobbekadaveret har gått sin veg etter mange dagars fest, og ingen vart frista til å følgje pulkens blodspor til kjøttstativet. Dermed kan vi i Mushamna nyte tida åleine, snu døgnet på hovudet og håpe at det snart blir SOL og minusgrader… Da skal vi prise våren, helse snøspurven, dra på tur og kose oss!

Mild weather

Mild weather is not what I want in Mushamna just now. I am used to temperatures well below 20 minus. Now I had between 0 and 5 (!) plus for several days! What happened to the nice temperatures in-between?? Hopefully they will come soon. Accompanied by some sun! Now I have wet snow in the air, and that is like a positive feedback in the melting process of the snow. Nice to have a roof without snow, but shitty to pick up wet and smelly dog shit! I am used to frozen things with no smell. Now it smells like, yes, SHIT! Another problem is the food I store. I am used to having a “freezer” in any room. Where ever I put things, it should be frozen within hours. Now I have to take care of a lot of food that might go off if I do not get a crowd here soon! Unfortunately the mild weather gives me a problem with that too… Snow is melting, and ice is melting. This weekend 5 groups with 13 Spitsbergen people tried to reach Mushamna from various directions. But nobody made it. It makes me sad that so few friends managed to reach Mushamna this spring. Housing good people was a big part of my dream for this year. Now I must see that scooter season is coming to an end. It is not too bad to be stuck alone here for some weeks. But I must admit my mood is like a yo-yo! Small problems are getting big, and I curse the broken scooter, a generator hardly working and the F..ing antenna on the iridium phone. It makes me want to fly home and join family gatherings instead of being stuck in the snow all alone! But then I go to the dogs and give them a cuddle, before we rush off over the snow covered grounds. Tuna can hardly keep up now, as the mild snow is wet and hard to handle. But with some extra cuddling and a piece of seal meat, she is happy too. The Polar bears have all finished their feast on the “kobbe” carcass. And luckily none of them were tempted to follow bloody tracks to the meat rack. Instead they just gave us a show before they left the area. Now the dogs and I are more than ready to get some sunshine, and nice long walks accompanied by happy tuned snow sparrows…

Bamsemums i Midnattssol

English version follows...

Nå er jeg sannsynligvis den personen i verden som har minst sjanse for å få svinevirus. Ingen ting er så galt at det ikke er godt for noe! Alle helgens besøk ble kansellert. Og det er jeg jaggu glad for! I går kom det mildvær med pluss to grader og regn (!). Veldig lite bra for isen, ei heller for ferdsel i skar og bratte fjellsider. Jeg er nok isolert for annet enn helikopterbesøk så sant det ikke blir en real kuldeperiode nå. Det blir spennende å se utviklingen. Jeg er uansett veldig glad for at jeg fikk skutt kobbe før mildværet kom. Det var i grevens tid! Kjøttstativet var nesten tomt, og jaggu kan det hende det ble eneste jaktsjanse på ei stund. Måsene har hatt flere dagers fest ved kadaveret der ute på isen. I går kom også en bamse på middag. Tenk så bra å finne en slik gave på isen? Han så ut til å kose seg bra med gratis mat der ute i midnattssola. Jeg satt lenge i sola og kikket på ham. Det er like greit å nyte solnettene og heller sove seg gjennom gråværsdager! I dag er det overskyet og pluss fem grader. Det drypper fra taket! Sprøtt. På isen er kobba nå okkupert av ei binne med to fjorårsunger. Bra ungdyra får seg litt spekk! Mine firbente har gitt opp bamsevarslinga og slumrer i varmen. De bryr seg lite om at matmor har strevd for å fikse chokhendelen på Wide Trak’en i dag. Jeg har visst flere tommeltotter enn pekefingerklyper. Til slutt røsket jeg av variatorreima og tauet doningen hjem med Indy’en foran. Nye vennskap innledes stadig her på stasjonen. Nå skal jeg lære meg å stole på nok ett vrak av en scooterkompanjong... Til trøst hogg jeg ved så flisene føk. Ei øks er en enkel innretning man alltid kan stole på!

Rainy day, sunny night
Now I am probably the one person in the world with least chance of getting Virus A. There is something good in everything, including isolation! All the planned visits for the weekend were cancelled, as usual. I was sad first, but now I am happy. Yesterday it was raining! Combined with plus two degrees Celsius, there is no good news for the sea ice. Neither no good for travelling in steep mountain slopes. I must be glad that nobody takes risks to come here! I am also glad I shot the seal two days ago. It seems like it was my only chance for a while. Now there are no new seals on the ice – and temperature has rose to plus 5. Still the ice by the seal carcass seems to be more than thick enough to hold a heavy polar bear. A “big man” enjoyed a free meal in the Midnight sun last night. In the beginning he chased away some sea gulls. But after a while they seemed to dine peacefully together. Today the “kobbe” is occupied by a female with two cubs, seemingly from last year. They are eating, resting and seemingly having a great time out there. Mean while me and the dogs are enjoying the warmth. Lately nights have been sunny and days cloudy. Just as well we sleep during day…

Vår i lufta!?

English version follows...

Kalenderbladet er snudd og jeg må nesten le. Fargerik epleblomstring i Hardanger. Er det mulig!? Her er det fortsatt hvitt så langt øyet kan se og temperaturen vil nok være på den blå skalaen en god stund til. Likevel er det faktisk ett snev av vår i luften. Snøspurven kom på aprils siste dag. Utrolig trivelig med kvitring og lyd! En og annen stormåse samt litt skvaldring fra passerende ærfugl er alt jeg har hørt så langt. Men det er nok vår. De siste dagers mildvær har laget svarte flekker i fjellsidene og mørke parti på isen. På den våte isen har også kobbene kommet fram! Jeg ville feie pipa før frokost i dag. Idet jeg gikk opp på taket, så jeg to mørke dyr der ute. Fangstdama var ikke sein om å lade geværet, kle seg i hvitt og dure ut på isen. Det store dyret gir mat nok til alle. Ytrefilet til folket, kjøtt til vofser og spekk til små bamser i vekst. Hundene spiser lite spekk, - kun etter harde økter midtvinters. Om våren er spekk overflødig, så jeg håper ei binne med unger snart får glede av kadaveret på isen. Kobba lå knappe 800 meter fra hytta. Likevel var det en stri tørn å få hundrevis kilo bekmørkt kjøtt til kjøttstativet. Ett parti med baks langs land gjorde det umulig å bruke scooter. Samtidig ville jeg helst ikke ha overivrige hunder på isen. Det endte med at kjerringa var hest. Kobba ligger ofte på tynn is, så jeg sikret meg med både overlevelsesdrakt og ispigger. Jeg var nok litt av et syn der jeg bakset meg gjennom baksen, dyende svett i den varme drakta, med håret til alle kanter og tung pulk full av blodig kjøtt. Hundene hylte seg hes mens matmor klatret opp og ned stigen til stativet med fristende kjøtt. Men når maten ble servert, grein Tundra og Frost på nesen og snudde seg bort. En tørr reinsdyrryggard var mye mer fristende! Mor Tuna derimot, fråtset i blodig biff og ville stadig ha mer. Det endte med at Mushamna utsatte 1.maitoget til dagen derpå. Løpetur etter et slikt måltid er neppe sunt! Fangstdama priser heller våren godt hensatt på reinsdyrfellen ved hytteveggen, - i overskyet og minus 5 grader, med PC på fanget og rødvinsmarinert selkjøtt på grillen… Nå er det vår!

Spring is in the air??!

The first of May I turned the page on my Norwegian calendar and looked straight onto blooming apple trees and green lanes in the beautiful fiords of Hardanger. It stroke me, woew, is it possible??? Here everything is still white white white… BUT spring is in the air. The snow sparrows are back, greeting me with happy melodies and promises for temperatures rising above minus 20. The last days I’ve had between minus 10 and minus 2 degrees, warm enough to make more dark patches on the ice. This is good for the bearded seal, which seems to enjoy sunbathing on thin ice. As I got up on the roof the clean the chimney this morning, I spotted two dark animals on the ice just outside the cabin. I rushed inside and put on my white clothing, before skiing out on the ice. Soon after the first “kobbe” of the year was shot. But now the work started. Getting all the meat home was quite a job! Ice boulders along the shore made it impossible to use the scooter. And with dark patches on the ice, I did not dear to take eager dogs. Instead, I was both slaughter and “horse”. To be absolutely sure, I put on my survival suit. I must have been quite a sight – sweaty and warm, pulling a huge pulkas full of dark, bloody meat over ice covered by a thin layer of slush. Puh. I was truly happy as I got the meat up to the meat rack. And as I climbed the ladder up and down several times, the dogs got wilder and wilder. In the end it was time for a meal with fresh meat. For Frost and Tundra the disappointment was hard to hide as the bloody stuff was placed in front of them. Instead they wanted to enjoy a dry, old reindeer spine, while Tuna had the time of her life, eating enormous amounts of meat. I even had to cancel the first of May parade. Running cannot be good after a meal like that! So while Tuna was resting, I enjoyed a barbeque with seal meat marinated in red wine and garlic. Mmm ;-) Wearing my dirty down jacket, eating outside in minus 5 degrees, I could certainly sense it: Spring is in the air!

Kobbejakt på isen

English version follows...

Etter seks dager med trivelig besøk, var det stusslig å våkne uten å ha folk i hus! Trøsta var at Silje, Kristin og Daniel skulle komme til helga. Men akk nei. Sønnavind og mildvær gjør alle bekymret for isforholdene. Og det med rette. Fangstdama har blitt fryktelig ambivalent til det hele; - på den ene side tror jeg isen er trygg, og jeg ønsker mer av alt å ha huset fullt av venner! Samtidig kan man aldri være sikker. Og ei ulykke på veien, ville vært verre enn noe. Siden jeg er alene, tar jeg heller ikke sjansen på å reise langt for å sjekke de usikre isområdene. Så nå går jeg på vent og innstiller meg på en solomåned hvis isen ikke skjerper seg! Det var slett ikke meningen å være så lenge alene. Men jeg kan ikke annet enn å ta skjeen i egen hånd og jobbe på med vårens oppgaver. Sammen med Sverre Bjørn og Knut har jeg fått kjørt inn og kappet mye tømmer, så nå koser jeg med ved hoggstabben. Likevel er seljakt Pri 1! Ironisk nok har vi kun sett sel på isen sør for Kapp Augusta. Men med de nevnte isforhold, reiser jeg ikke dit alene. Jeg holder meg heller på trygg ”grunn” ved Mushamna! Flere ganger for dag tar jeg speiderunder med ski, hund eller scooter. Jeg har aldri sett så mye is uten sel! Men seint i ettermiddag så jeg endelig to flekker langt der ute. Jeg skyndte meg hjem og kledde på kamuflasjeklær, skisko og ryggsekk med slakteutstyr. Nødpeilesender ble spent rundt midja, mens kikkert og ispigger slang om halsen. Med avstandsmåler og ekstra ammunisjon i lomma, ble gevær og øks prikken over i’en. Dermed bar det ut på isen. Målet var en stor baks på ei åpen flate. Fra den skulle jeg se kobba, mente jeg. Men nei. 1,5 kilometer etter så jeg fortsatt bare et hav av baks – og ingen kobbe. Slukøret gikk jeg mot land, og spent klatret jeg opp i høyden for å se om kobba fortsatt lå der. Og jo da, en av to lå fortsatt der ute i baksen! Det var bare å dure utover isen igjen. Jeg tok peiling på nytt, og denne gang kjørte jeg en stor omveg med scooteren for å nærme meg dyret før jeg tok beina fatt. Atter ble det bomtur. Da jeg for tredje gang sto på haugen og peilet, mente jeg at jeg skulle finne dyret. I kikkerten kunne jeg se både skispor og scooterspor. Jeg hadde jo vært så nærme! Men avstander er vanskelige å bedømme på isen. Jeg måtte prøve en siste gang! Alle gode ting er tre, og denne gang VISSTE jeg at jeg var på rett kurs. Skiene ble atter spent på, og jeg forsøkte å gå i så rett linje som baksen kunne tillate. Men på tross av klatring på høye iskosser for å speide etter dyret, fant jeg ingen verdens ting. Kun is og baks så langt øyet kunne se… Vel tilbake på haugen måtte jeg innse at det ene dyret jeg hadde sett kanskje var en mørk flekk på en isbaks, tross alt. Skisporene mine gikk i alle fall faretruende nært ”dyret”! Det ble reinslever og hundefôr på hundene i dag, - ingen nyslaktet kobbe. Dette året skal visst alt være på hodet; - for lite is der, for mye snø der og ingen sel eller rein i mils omkrets. Men det skal ordne seg til slutt. I morgen prøver jeg igjen…

Sealhunt on the ice
After nearly a week with two guys around, it was boring to wake up to an empty house. I was happy new visitors were due for the weekend! But thin areas of ice and weather forecast with southern winds, scared them all away. Now I have to prepare myself for a month all by myself. I thought April and May would be full of friends visiting me, but the ice wants it otherwise. For me it is a strange situation. I think the ice is safe enough both at Elvetangen and through Woodfjorden. BUT it changes rapidly. And being alone, I cannot take any risks going to the uncertain areas to check. I just have to wait and see, meanwhile minding my own business and my daily life in Mushamna. Sverre Bjørn and Knut helped me to pull some wood to the station. Now I enjoy chopping wood! But still my main project is looking for seals on the ice. Despite many daily tours by ski, dog or scooter, I hardly ever spot seals. Pretty unusual! The only seals we saw so far are on the ice south of Kapp Augusta. But due an area of thin ice just north of Kapp August, I will not go there alone. Instead I check the areas nearby Mushamna. Today I finally spotted two bearded seals on the ice. They were far out, but I thought what the heck – I have to try! Rapidly I hurried home to dress up in camouflage clothing and backpack with knifes. Then I put on emergency transmitter, axe, ice spikes, distance measuring device, binoculars and my gun… I tried to make a plan how to reach the animal, but down on the ice it is hard to spot anything among boulders and ice. After 1.5 kilometers of walking, I decided to head back. My second attempt went by scooter on the ice, but no seal was to be seen. My third attempt was as bad as the first ones. 2 kilometers out on the ice, I turned back again. There was no way to find this animal. Back on the higher level ashore, I realized the dark spot could have been a shadow from an ice boulder after all. I could spot my tracks fairly close to the “animal” – I could not have missed it if it was there. But the second animal was gone. So maybe it will be back tomorrow. At least I will try to find it!

To gode naboer!

English version follows...

Torsdag kom endelig sola til Mushamna. Og med den kom guttebesøk fra sør. Sverre Bjørn og Knut kjørte via Woodfjorden fra Ny-Ålesund - og nå ble det liv i leiren! En scooter har holdt stand ved inngangsdøra siden jeg skulle skifte innsugingsgummi i desember. Dette funket dårlig når størrelsen var feil! Nå kom gutta med nye deler og stor iver etter å spa fram den gamle Indy’en. Kort tid etter var nye deler på plass og scooteren klar for nye eventyr. Dette allerede før vi fikk øl og middag på bordet! Snart gikk gutta i gang med neste prosjekt, nemlig å fikse vindmølla. Den har dessverre vært ute av stand siden tidlig i høst. Knut’en startet feilsøking, og snart dinglet Sverre Bjørn i stigen for å plukke ned hele stasen. Mushamna HMS snudde seg vekk og håpte på det beste. Alt gikk vel, og feilen ble oppdaget: Kabelbrudd inne i ”armaturet”, stålrøret som holder antenna oppe. Antagelig har is og snø tvunget kabelen nedover til den røk? Nå lader mølla som den skal, og jeg kan bare ergre meg over all vinden jeg ikke fikk nytte av i vinter. Isteden var det tusenlapper til bensinaggregatet som flagret i vinden. Godt det finnes folk som kan fikse slikt! Det er nok bare å fastslå at det var en fryd å ha de to gode naboene i hus. Vedhogst, fyring, oppvask og hjelp til matlaging gikk av seg selv. Lidtveiten imponerte sågar med pannekaker til frokost, mens Knut dro til og fiksa printeren min på beste luringvis. Når man har gitt opp alt og skal til å kaste herligheten i veggen, skal stasen snus opp ned. Se der ramla ei tusjpenntopp ut av maskineriet! Dagens finelektronikk tåler jaggu ikke mye! ;-) Men denne uka fungerte alt. For meg som har labbet på ski over breene i hele vinter, var det en fryd å suse over Ottobreen på Sverre Bjørns spreke Lynx. Jaggu klarte Wide Trak’en å holde følge også. Han kan hvis han vil! Vi fikk fastslått at fjellpassene ikke er tilrådelige. Spadeprøve avslørte grovkornet, rennesnølignende lag nærmest bakken. Videre har årets merkelige vindretninger skapt skavler og fonner folk helst ikke bør utsette seg for. Synd, men sant. De siste tre årene har dette vært gode ruter for å unngå dårlig is. Nå kan kun ruta over Georgbreen og Ottobreen anbefales, men for øyeblikket er isen mellom Mushamna og Jakobsenbukta OK. Istykkelsen lengre sør varierer mer, så jeg er skikkelig spent på dagene framover. På grunn av whiteout og iståke ble Sverre Bjørn og Knut noen dager ekstra. Nå er de vel tilbake i Ny-Ålesund, men nye besøk er på veg. Onsdag blåste sønnavinden fra klokka fem på to til halv ni, samtidig som temperaturen steg fra minus 24 til 0! Bra for vindmølla! Men lite bra for isen… Nå er det atter kaldt og vindstille, så jeg krysser armer og ben for at isen seg så kommende besøk kommer seg trygt helt fram til Mushamna…

Handy visitors!
Finally the sun came to Mushamna! And soon I also had two handy men on my door. Sverre Bjørn and Knut came by scooter from Ny-Ålesund. Five minutes after arrival at Mushamna, they started to dig out the scooter that has been stuck by my doorstep since December. I wanted to change some parts, but realized they were wrong size. Now the boys came with the correct sized parts, and soon the scooter was running. Next thing they wanted to fix the windmill. To my big annoyance, it hasn’t been working since early autumn! A shame, - during the winter we’ve had more than enough wind to run it! Knut spent a long time checking and searching for cause of the problem. Soon Sverre Bjørn was climbing a shaky ladder on the roof. A risky operation, maybe, but they located the problem! The cable inside the iron tube that holds the mill was broken! Most likely it has been torn apart by ice and snow. The boys fixed it, and now I can save petrol for the generator as long as the wind is blowing. Amazing how much two handy guys can do in a few days. Even my printer was fixed! These are for sure great guys to have around. Sverre Bjørn even impressed us by serving pancakes for breakfast! And on his new Lynx I could drive happily over the glaciers I have walked by ski so many times. What a feeling. Unfortunately we could confirm that the mountain passes are not safe this year; - too much avalanche danger and steep snowdrifts. That means we have to rely on the glaciers and the sea ice. Sverre Bjørn and Knut drove safely back to Ny-Ålesund Tuesday night, but Wednesday it was mild and blowing from the south for many hours. Good for the windmill – but maybe bad for the ice. Now I hope the conditions are still OK for my next visitors…