Is, topptur og rev! Men null kommunikasjon… -15. februar

English version follows...

Dagene raser av gårde i nord. På tross av manglende sol har vi nå skikkelig dagslys i flere timer. Ingen tid er vakrere enn denne mellomtiden med fargespill i dyp blå, rosa og hvitt. Været er usedvanlig stabilt og bra med temperaturer fra minus 10 til 25. Likevel krymper isenfra nord stadig innpå oss. Bare et ørlite drag i luften er nok til at store flak løsner og bringer iskanten stadig nærmere Mushamna. Nå må det stoppe snart!! Vår respekt for fjordisen er formidabel, og det er kanskje like greit. Akkurat nå er jeg glad vi har ventet med å sette opp fellerlengre sør i Woodfjorden. Så langt har vi røktet med scooter to ganger. Den ene dagen fikk vi tre rev! Men det var en sørgelig last vi brakte hjem. En stk halvspist av artsfrende, en stk med dårlig pels og en stk somtydeligvis hadde lidd i flere timer under en trelem lastet med stein.Fryktelig trist å se spor etter stakkarens kaving for å komme løs. Pelsen var sterkt preget av dyrets livskamp. Tenk at vi er skyld i at et en liten tass skulle lide slik! Det ble en sørgelig dag for fangstlaget i Mushamna. Å ta liv på denne måten er vondt. Man får nesten lyst til å legge ned hele fellerekka! Men enda er det en måned igjen, og den vil vi selvsagt utnytte som best vi kan. En del feller lar vi likevel ligge nede. Bamseforing er det ingen vits i. Særlig når lem og stein slenges rundt og ødelegges. Neitakk, den gleden vil vi ikke gi deg, Bamsefar! Heldigvis varsler hundene bra og skremmer isens konge vekk fra husa i Mushamna. Nattesøvnen har derfor vært bra, på tross av en og annen jaging. Men securitas’ene våre imponerte stort da vi hørte bamsevarsling halvveis opp i fjellsida øst for stasjonen. Jeg fikk fram kikkerten og var på nippet til å avbryte toppturen. Men like etter så vi bamsen slukøret forlate kjøttstativet og tusle mot nord. Bikkjene gjorde jobben! Dermed fikk vi nyte vår skitur ifred. Ikke verst. Tid uten kommunikasjon er ingen stor krise for oss. Vi har det bra og forsøker å gjøre som planlagt – røkte feller, gå toppturer og farte rundt med hundene. Likevel må vi nok innrømme at vi snart får ”tiks” av å speidemot sør. Kommer det en scooter i dag? Lysten til å ringe hjem for å si vi har det bra er stor. Videre blir en del avtaler stående uavklart. Men med vår gamle ustabile scooter er tur til sivilisasjonen litt drøyt. Derfor tusler vi på tur med nødpeilesender og håper vi snart får besøk…

Ice and fox- but no communications
Despite no sun, we have now many hours of light during the day. The sky is colored by blue, pink and grey. A beautiful time! The weather is still incredibly stable. Minus ten to 25 degrees and wind calm. But even at these conditions, the edge of the fjord ice is coming closer every day. A tiny breeze in the air is enough. Now it is open waters less than a kilometer north of us. Maybe we should be glad our respect for the ice is so strong. We might as well wait and see before we put up traps further south in the fiord… What also worries us, is the lack of visitors –and no possibility to tell people that the ice conditions have changed. We are OK without communications. But we must admit we quite often look to the south. Are there any lights on the fjord? Will somebody soon come and look for us? Our scooters are not good enough for a long trip to civilization. But it would have been nice to be able to call Mum and tell her we are fine! Still everyday life goes by as normal. We have been checking traps by scooter twice, once with three foxes at one day! But it was a sad sight. One fox half eaten by his companion, one that looked very poor and one that has been suffering for a long time before he died. The fur of the last one was ruined during his fight for life. But the worst part is to know we caused this little creature so much pain. Not good at all… I almost wanted to tear down all the traps to avoid it happen again!But we will keep it going for the last month as well, even though some traps will be left unused. The Polar Bear has too much fun tearing them down! Luckily he is not that eager to visit the hut. The dogs are doing a fine job barking when the bear comes close. They even manage to chase the big king of ice just by being noisy! During a skitrip to one of the closest mountains, we almost turned and headed home as we heard the dogsbark at a bear. But in the binoculars we could see the big animal leave the meat rack and head for the sea. Obviously too much noise from our excellent security officers! And we could enjoy our skiing without beingworried ;-)