English version follows...
Hjelp, vi snør ned! Jeg har snakket mye om vårt eksepsjonelt fine vær siden uværsperioden ved årsskiftet. Nå har det gått troll i ord! Natt til lørdag var jeg ute flere ganger for å se til hunder og passe på at utgangsdøra gikk opp. I løpet av to timer rakk pudderet ved døra meg opptil midjen! Over alt hadde det dannet seg dype, løs snøskavler på opp til flere meter. Andre steder var det blåst helt rent. Frost lå nedgravd i en stor snøhaug og skvatt opp med et boff da matmor kom for å se om han var ilive. Han trodde vel først jeg var en isbjørn… Heldigvis er hundene smarte dyr. De unngår å sove i hundehusene når det blåser og føyker som verst. Og det gjør de rett i! Tunas inngang var stapp full av solid vindpakka snøher om dagen. Til tider snur vi husene etter vinden, men det tryggeste er å la hundene ligg ute. Noe kvelning vil vi ikke ha! Og på tross av smarte hunder med instinktet i behold, tar jeg gjerne en nattlig tur ekstra for å være på den sikre siden. Det er ikke godt å si når snøhaugen blir for tett og luftlommene for små! Været har gjort oss mer isolert enn noen sinne. Nå er vi ikke bare isolert med tanke på kommunikasjon. I tillegg er været for ille for folk å komme hit og for oss å dra herfra. Det er nesten som å være tilbake i mørketida!På toppen av det hele er det umulig å kjøre aggregatet i dette været. Ved døra føyker det 1,5 meter på en time. Intet luftinntak kan takle noe slikt! Patenten med eksosrør gjennom luke i døra funker heller ikke når været er som nå. Vi må nok bare la oss henfalle til tidligere tiders fangsliv. Uværsdager nyttes inne til reparering av utstyr, lesing, kaffe og vask. Snølageret ved døra er utømmelig, så nå kan vi sløse så mye vann vi klarer å smelte! Etter to dagers iherdig innsats med snøbæring og smelting på alle ovner, var våre vanntønner fulle. 850 liter vann av snø hentet innen tre meters radius fra inngangsdøra. Det er mye snø!
More snow!
Help, we are drowning in snow! I have bragged so much about all the nice weather we have had. Now we have seen bad weather as well! We are very happy that we had a long and nice skitrip at Friday. Ever since we came back, it has been snowing and blowing constantly. During the nights I have been out several times to make sure the dogs are not closed in by the snow. The houses get full of snow quite easily. Luckily they are all smart enough to sleep outside if the risk is too high. When sleeping in a big snow ball it is easier to breathe and wake up when the oxygen level is poor. Still I have to check on them every now and then. Better safe than sorry! Outside my door snow level rose 1.5 meters in two hours, so it can be too much for us all! The weather has made us more isolated than ever. It is almost like being back in the dark period! Visitors is out of the question; going anywhere, as well. We just have to wait! The weather also makes charging batteries impossible. That means we cannot even work on our laptops. It all brings us back to resemblance of the old trapping life. We spend the bad weather days fixing equipment, reading, eating and cleaning. At least we can use as much water as we want. Our source outside the door is never ending! During two hectic days we carried snow and used all casseroles for melting. In the end we had 850 liters of water – all from snow collected within a radius of three meters from the entrance door. That’s a lot of snow!
fredag 27. februar 2009
Snø og issurr –21. februar
English version follows...
Vær og is er ukens store samtaleemne! I tillegg til manglende kommunikasjon og ønske om besøk da. Men nå har vi vel mer eller mindre avfunnet oss med situasjonen og oppgitt håp om besøk før Endre reiser ned og Tove kommer. Vi vet ikke helt hvem og hvor mange som har tenkt seg hit neste helg. Men vi tror det blir fulle hus! I alle fall hvis vær og føre gjør det praktisk mulig. De siste dagene har vi vært glade for at ingen har forsøkt å komme seg hit med scooter. Fredag tømte sønnavind og mildvær fjorden for is fra Laguna og nordover. Store råker strekte seg så langt vi kunne se mot sør. Skumle saker! Samtidig skapte mildværet skredfare nok til at fjellpassene ble farlige å kjøre. Kanskje best at ingen tenkte seg hit akkurat da! Nå har vinden vært innom både nord og vestlig retning, så fjorden er atter full av is. Temperaturen har sunket fra pluss tre grader til minus ti og vi er tilbake i ”normalen”. Likevel er vi glade for at vi tok rundtur via Maxbreen, Landbreen og Bybreen i går. I løpet av natten har både hunder og hytte snødd fullstendig ned. Snakk om å få vannet levert på døra! Greit at vi fikk døra opp, i alle fall. Nå skjønner vi nytten av takluka! Men vær for langtur er det definitivt ikke. Vi angrer mye på at vi ikke planla tur til Austfjordnes da vi besøkte Elvetangen i perfekte forhold. Men det er lite å gjøre med det. Nå er det bare ei uke til Endre reiser ned og langtur er det verken vær eller tid til.
Snow, ice and changing weather
Ice and weather is the topic of this week! In addition to lack of communications, of course. But now we are more or less sure to get no visitors before next weekend. The plan was that Endre will be picked up by a group from Longyearbyen, while Tove will come here together with a groupfrom Ny-Ålesund. Now we have no idea about how many people there will be here. But if weather and ice permits, we think it will be pretty crowded! We just hope the ice conditions will stabilize before anybody tries to come here. On Friday mild winds from the south forced a lot of ice out of the fiord. We had splashing sea by the cabin and dangerous strings of openwater stretching as far as we could see towards the south. Luckily the wind turned, and after some hours with many knots from the north and west, the fiord seems to be all white again. We hope the ice will be safe before next weekend! Less snow in the air would also benefit the travelers. During last night both the cabin and the dogs got covered by snow. Great to be able to collect “water” from the doorstep – at least as long as it is possible to open the door! The window exit in the ceiling is for a goodcause and might soon be needed…
Vær og is er ukens store samtaleemne! I tillegg til manglende kommunikasjon og ønske om besøk da. Men nå har vi vel mer eller mindre avfunnet oss med situasjonen og oppgitt håp om besøk før Endre reiser ned og Tove kommer. Vi vet ikke helt hvem og hvor mange som har tenkt seg hit neste helg. Men vi tror det blir fulle hus! I alle fall hvis vær og føre gjør det praktisk mulig. De siste dagene har vi vært glade for at ingen har forsøkt å komme seg hit med scooter. Fredag tømte sønnavind og mildvær fjorden for is fra Laguna og nordover. Store råker strekte seg så langt vi kunne se mot sør. Skumle saker! Samtidig skapte mildværet skredfare nok til at fjellpassene ble farlige å kjøre. Kanskje best at ingen tenkte seg hit akkurat da! Nå har vinden vært innom både nord og vestlig retning, så fjorden er atter full av is. Temperaturen har sunket fra pluss tre grader til minus ti og vi er tilbake i ”normalen”. Likevel er vi glade for at vi tok rundtur via Maxbreen, Landbreen og Bybreen i går. I løpet av natten har både hunder og hytte snødd fullstendig ned. Snakk om å få vannet levert på døra! Greit at vi fikk døra opp, i alle fall. Nå skjønner vi nytten av takluka! Men vær for langtur er det definitivt ikke. Vi angrer mye på at vi ikke planla tur til Austfjordnes da vi besøkte Elvetangen i perfekte forhold. Men det er lite å gjøre med det. Nå er det bare ei uke til Endre reiser ned og langtur er det verken vær eller tid til.
Snow, ice and changing weather
Ice and weather is the topic of this week! In addition to lack of communications, of course. But now we are more or less sure to get no visitors before next weekend. The plan was that Endre will be picked up by a group from Longyearbyen, while Tove will come here together with a groupfrom Ny-Ålesund. Now we have no idea about how many people there will be here. But if weather and ice permits, we think it will be pretty crowded! We just hope the ice conditions will stabilize before anybody tries to come here. On Friday mild winds from the south forced a lot of ice out of the fiord. We had splashing sea by the cabin and dangerous strings of openwater stretching as far as we could see towards the south. Luckily the wind turned, and after some hours with many knots from the north and west, the fiord seems to be all white again. We hope the ice will be safe before next weekend! Less snow in the air would also benefit the travelers. During last night both the cabin and the dogs got covered by snow. Great to be able to collect “water” from the doorstep – at least as long as it is possible to open the door! The window exit in the ceiling is for a goodcause and might soon be needed…
Alene i dårlig vær –18. februar
English version follows...
Ett år uten kommunikasjon var vanlig for fangstfolk i forne dager. For osser 14 dager mer enn nok! For så vidt er det OK å være uten kontakt med omverdenen. Men det er litt slitsomt når det skjedde brått og vi ikke fikk gitt beskjed til folk der hjemme først! Rart så annerledes det føles med kommunikasjonsfri tid når det ikke er planlagt på forhånd. Nå speider vi stadig mot sør og håper på scooterlys. En kjapp mailrunde ville ha fridd de hjemme for mange bekymringer. Samtidig er både Endre og jeg på etterskudd med praktisk organisering. Endre frykter stress på grunn av alt som må ordnes til feltarbeidet. Jeg skulle gjerne ha avklart kommende besøk og handlelister. Men alt dette er det lite å gjøre med. Vi får bare vente og se! De siste dagene har flere turplaner strandet i dårlig vær. Nå må det snu så vi får realisert spenstige toppturer og artige brekrysninger! Mildvær og vind ga rødt lys på Mushamnas skredskala. Dermed må de bratteste fjellsidene vente. Men vi håper på gode muligheter i løpet av Endres siste uke. Dagen gir mer lys enn noensinne og solcellepanelet er på plass påtaket. De første solstrålene er like rundt hjørnet!
Alone in bad weather
In the old days trappers were without communications for a whole year. For us, 14 days is more than enough! We miss being able to tell people at home that we are OK. And also things become difficult for us to organize. Endre is getting stressed for all the things that have to be done before the fieldwork. I would like to settle visitor and their applications for Sysselmannen. A shopping list would also be good. But we can do nothing than wait and look for scooter light in the south. Lately weather has been poor and planned trips postponed. The steepmountain sides have to wait due mild weather and heavy winds. But hopefully we will manage to accomplish some dream aims before Endre leaves. Light is now providing us with long days and we even got the solarpanel back on the roof. Soon the first rays of sun will reach us!
Ett år uten kommunikasjon var vanlig for fangstfolk i forne dager. For osser 14 dager mer enn nok! For så vidt er det OK å være uten kontakt med omverdenen. Men det er litt slitsomt når det skjedde brått og vi ikke fikk gitt beskjed til folk der hjemme først! Rart så annerledes det føles med kommunikasjonsfri tid når det ikke er planlagt på forhånd. Nå speider vi stadig mot sør og håper på scooterlys. En kjapp mailrunde ville ha fridd de hjemme for mange bekymringer. Samtidig er både Endre og jeg på etterskudd med praktisk organisering. Endre frykter stress på grunn av alt som må ordnes til feltarbeidet. Jeg skulle gjerne ha avklart kommende besøk og handlelister. Men alt dette er det lite å gjøre med. Vi får bare vente og se! De siste dagene har flere turplaner strandet i dårlig vær. Nå må det snu så vi får realisert spenstige toppturer og artige brekrysninger! Mildvær og vind ga rødt lys på Mushamnas skredskala. Dermed må de bratteste fjellsidene vente. Men vi håper på gode muligheter i løpet av Endres siste uke. Dagen gir mer lys enn noensinne og solcellepanelet er på plass påtaket. De første solstrålene er like rundt hjørnet!
Alone in bad weather
In the old days trappers were without communications for a whole year. For us, 14 days is more than enough! We miss being able to tell people at home that we are OK. And also things become difficult for us to organize. Endre is getting stressed for all the things that have to be done before the fieldwork. I would like to settle visitor and their applications for Sysselmannen. A shopping list would also be good. But we can do nothing than wait and look for scooter light in the south. Lately weather has been poor and planned trips postponed. The steepmountain sides have to wait due mild weather and heavy winds. But hopefully we will manage to accomplish some dream aims before Endre leaves. Light is now providing us with long days and we even got the solarpanel back on the roof. Soon the first rays of sun will reach us!
Is, topptur og rev! Men null kommunikasjon… -15. februar
English version follows...
Dagene raser av gårde i nord. På tross av manglende sol har vi nå skikkelig dagslys i flere timer. Ingen tid er vakrere enn denne mellomtiden med fargespill i dyp blå, rosa og hvitt. Været er usedvanlig stabilt og bra med temperaturer fra minus 10 til 25. Likevel krymper isenfra nord stadig innpå oss. Bare et ørlite drag i luften er nok til at store flak løsner og bringer iskanten stadig nærmere Mushamna. Nå må det stoppe snart!! Vår respekt for fjordisen er formidabel, og det er kanskje like greit. Akkurat nå er jeg glad vi har ventet med å sette opp fellerlengre sør i Woodfjorden. Så langt har vi røktet med scooter to ganger. Den ene dagen fikk vi tre rev! Men det var en sørgelig last vi brakte hjem. En stk halvspist av artsfrende, en stk med dårlig pels og en stk somtydeligvis hadde lidd i flere timer under en trelem lastet med stein.Fryktelig trist å se spor etter stakkarens kaving for å komme løs. Pelsen var sterkt preget av dyrets livskamp. Tenk at vi er skyld i at et en liten tass skulle lide slik! Det ble en sørgelig dag for fangstlaget i Mushamna. Å ta liv på denne måten er vondt. Man får nesten lyst til å legge ned hele fellerekka! Men enda er det en måned igjen, og den vil vi selvsagt utnytte som best vi kan. En del feller lar vi likevel ligge nede. Bamseforing er det ingen vits i. Særlig når lem og stein slenges rundt og ødelegges. Neitakk, den gleden vil vi ikke gi deg, Bamsefar! Heldigvis varsler hundene bra og skremmer isens konge vekk fra husa i Mushamna. Nattesøvnen har derfor vært bra, på tross av en og annen jaging. Men securitas’ene våre imponerte stort da vi hørte bamsevarsling halvveis opp i fjellsida øst for stasjonen. Jeg fikk fram kikkerten og var på nippet til å avbryte toppturen. Men like etter så vi bamsen slukøret forlate kjøttstativet og tusle mot nord. Bikkjene gjorde jobben! Dermed fikk vi nyte vår skitur ifred. Ikke verst. Tid uten kommunikasjon er ingen stor krise for oss. Vi har det bra og forsøker å gjøre som planlagt – røkte feller, gå toppturer og farte rundt med hundene. Likevel må vi nok innrømme at vi snart får ”tiks” av å speidemot sør. Kommer det en scooter i dag? Lysten til å ringe hjem for å si vi har det bra er stor. Videre blir en del avtaler stående uavklart. Men med vår gamle ustabile scooter er tur til sivilisasjonen litt drøyt. Derfor tusler vi på tur med nødpeilesender og håper vi snart får besøk…
Ice and fox- but no communications
Despite no sun, we have now many hours of light during the day. The sky is colored by blue, pink and grey. A beautiful time! The weather is still incredibly stable. Minus ten to 25 degrees and wind calm. But even at these conditions, the edge of the fjord ice is coming closer every day. A tiny breeze in the air is enough. Now it is open waters less than a kilometer north of us. Maybe we should be glad our respect for the ice is so strong. We might as well wait and see before we put up traps further south in the fiord… What also worries us, is the lack of visitors –and no possibility to tell people that the ice conditions have changed. We are OK without communications. But we must admit we quite often look to the south. Are there any lights on the fjord? Will somebody soon come and look for us? Our scooters are not good enough for a long trip to civilization. But it would have been nice to be able to call Mum and tell her we are fine! Still everyday life goes by as normal. We have been checking traps by scooter twice, once with three foxes at one day! But it was a sad sight. One fox half eaten by his companion, one that looked very poor and one that has been suffering for a long time before he died. The fur of the last one was ruined during his fight for life. But the worst part is to know we caused this little creature so much pain. Not good at all… I almost wanted to tear down all the traps to avoid it happen again!But we will keep it going for the last month as well, even though some traps will be left unused. The Polar Bear has too much fun tearing them down! Luckily he is not that eager to visit the hut. The dogs are doing a fine job barking when the bear comes close. They even manage to chase the big king of ice just by being noisy! During a skitrip to one of the closest mountains, we almost turned and headed home as we heard the dogsbark at a bear. But in the binoculars we could see the big animal leave the meat rack and head for the sea. Obviously too much noise from our excellent security officers! And we could enjoy our skiing without beingworried ;-)
Dagene raser av gårde i nord. På tross av manglende sol har vi nå skikkelig dagslys i flere timer. Ingen tid er vakrere enn denne mellomtiden med fargespill i dyp blå, rosa og hvitt. Været er usedvanlig stabilt og bra med temperaturer fra minus 10 til 25. Likevel krymper isenfra nord stadig innpå oss. Bare et ørlite drag i luften er nok til at store flak løsner og bringer iskanten stadig nærmere Mushamna. Nå må det stoppe snart!! Vår respekt for fjordisen er formidabel, og det er kanskje like greit. Akkurat nå er jeg glad vi har ventet med å sette opp fellerlengre sør i Woodfjorden. Så langt har vi røktet med scooter to ganger. Den ene dagen fikk vi tre rev! Men det var en sørgelig last vi brakte hjem. En stk halvspist av artsfrende, en stk med dårlig pels og en stk somtydeligvis hadde lidd i flere timer under en trelem lastet med stein.Fryktelig trist å se spor etter stakkarens kaving for å komme løs. Pelsen var sterkt preget av dyrets livskamp. Tenk at vi er skyld i at et en liten tass skulle lide slik! Det ble en sørgelig dag for fangstlaget i Mushamna. Å ta liv på denne måten er vondt. Man får nesten lyst til å legge ned hele fellerekka! Men enda er det en måned igjen, og den vil vi selvsagt utnytte som best vi kan. En del feller lar vi likevel ligge nede. Bamseforing er det ingen vits i. Særlig når lem og stein slenges rundt og ødelegges. Neitakk, den gleden vil vi ikke gi deg, Bamsefar! Heldigvis varsler hundene bra og skremmer isens konge vekk fra husa i Mushamna. Nattesøvnen har derfor vært bra, på tross av en og annen jaging. Men securitas’ene våre imponerte stort da vi hørte bamsevarsling halvveis opp i fjellsida øst for stasjonen. Jeg fikk fram kikkerten og var på nippet til å avbryte toppturen. Men like etter så vi bamsen slukøret forlate kjøttstativet og tusle mot nord. Bikkjene gjorde jobben! Dermed fikk vi nyte vår skitur ifred. Ikke verst. Tid uten kommunikasjon er ingen stor krise for oss. Vi har det bra og forsøker å gjøre som planlagt – røkte feller, gå toppturer og farte rundt med hundene. Likevel må vi nok innrømme at vi snart får ”tiks” av å speidemot sør. Kommer det en scooter i dag? Lysten til å ringe hjem for å si vi har det bra er stor. Videre blir en del avtaler stående uavklart. Men med vår gamle ustabile scooter er tur til sivilisasjonen litt drøyt. Derfor tusler vi på tur med nødpeilesender og håper vi snart får besøk…
Ice and fox- but no communications
Despite no sun, we have now many hours of light during the day. The sky is colored by blue, pink and grey. A beautiful time! The weather is still incredibly stable. Minus ten to 25 degrees and wind calm. But even at these conditions, the edge of the fjord ice is coming closer every day. A tiny breeze in the air is enough. Now it is open waters less than a kilometer north of us. Maybe we should be glad our respect for the ice is so strong. We might as well wait and see before we put up traps further south in the fiord… What also worries us, is the lack of visitors –and no possibility to tell people that the ice conditions have changed. We are OK without communications. But we must admit we quite often look to the south. Are there any lights on the fjord? Will somebody soon come and look for us? Our scooters are not good enough for a long trip to civilization. But it would have been nice to be able to call Mum and tell her we are fine! Still everyday life goes by as normal. We have been checking traps by scooter twice, once with three foxes at one day! But it was a sad sight. One fox half eaten by his companion, one that looked very poor and one that has been suffering for a long time before he died. The fur of the last one was ruined during his fight for life. But the worst part is to know we caused this little creature so much pain. Not good at all… I almost wanted to tear down all the traps to avoid it happen again!But we will keep it going for the last month as well, even though some traps will be left unused. The Polar Bear has too much fun tearing them down! Luckily he is not that eager to visit the hut. The dogs are doing a fine job barking when the bear comes close. They even manage to chase the big king of ice just by being noisy! During a skitrip to one of the closest mountains, we almost turned and headed home as we heard the dogsbark at a bear. But in the binoculars we could see the big animal leave the meat rack and head for the sea. Obviously too much noise from our excellent security officers! And we could enjoy our skiing without beingworried ;-)
torsdag 26. februar 2009
Rundtur i måneskinn –12. Februar
English version follows...
Fullmånen i februar må utnyttes. Vi benyttet lyset til å gå over Ottobreen til Elvetangen i Widjefjorden. Det gjorde vi rett i! Vi fikk fire dager på tur med strålende vær, 20-30 minusgrader og godt skiføre. Hundene trakk som bare det – selv Gamlemor Tuna hadde stramt tau til trekkselen store deler av turen. Ikke verst for ei gammel tispe! 700 høydemeter til toppen av breen er ikke fristende for hunder. Men med forende krefter og kort feller på våre Åsnesski gikk det greit. På toppen ble vi belønnet av rødskjær bak fjellene i vest og fullmåne i øst. Utrolig flott. Nedkjøring med tung pulk og hund kan være en utfordring. Men vel nede i Vatnedalen var alt like helt. Så var det bare å cruise ut til isdekt fjord. Det er utrolig tids besparende å gå isen de siste kilometerne til bistasjonen på Elvetangen. Snøfattige gruspartier unngås, til store glede for undertegnede. Siste tur til Elvetangen ble en kostbar affære med herpingav både ski og pulker. Denne gang kom vi unna med et par ødelagte ski, en knekt skotupp, en skeiv binding og ei redusert ny hagle (fortsatt skytbar). Etter tre mil på tur var hundene godt fornøyde med hvile ved hytta. Og mens Endre sørget for varme og middag, fikk jeg tatt en runde for å sette opp feller. Dessverre lite revespor i området, men desto mer spor etter reinsdyr. Vi har ikke sett ett eneste spor på ”vår side” i hele vinter! Men det får så være. Nå er det Mikkel som skal lures! Dermed kom enda flere feller opp dagen derpå. Det er fascinerende å se hvordan terrenget endres i lyset. Avstander virker kortere og morene hauger som var store i novembermørket, er små i dagslys og måne. Samtidig gjør oppstuvinger på isen terrenget enda mer spennende. Med flott is og usedvanlig godt føre ble fristelsen til å besøke Tommy på Austfjordnes større en stor. At vi ikke tenkte på det før vi dro hjemmefra! Seks mil på fjordis kan gå unna i en fei. Men dersom flat fjordis blir til en kaskade av baks, kan turen bli en helt annen. Etter telling på knapper og proviant måtte vi innse at en slik tur ville være overilt. Litt slukøret ble kursen derfor satt mot nord. En dyp oransje fullmåne steg opp i nordøst og ga oss litt trøst. Videre fikk vi atter en gang gleden av slett og fin fjordis. Dermed slapp vi unna partier med elver og juv på veien til Lille Krypinn. Helt Konge! Etter ei natt på vår minste bistasjon, tok vi ei ny rute hjem over Vogtbreen til Kumulusdalen og Torelldalen. Mulighetene til nye krysningermellom Widjefjorden og Woodfjorden er mange!! Denne turen tok ca fem timer, og snart cruiset vi oss inn på tunet i Mushamna. Bamsen hadde laget seg leie like ved Tunas krypinn samt rotet utedoens etterlatenskaper utover isen nedenfor hytta. Men ellers var alt i den skjønneste orden. Noen timers fyring senere, var det plussgrader i stua og maten putret påkomfyren. Det er flott å være på tur – og godt å komme hjem ;-)
Trip to Elvetangen
The light from the February full moon has to be taken advantage of. We went across the glaciers to Widjefjorden and Elvetangen. The conditionsfor skis, dogs and pulkas were extraordinary; smooth and firm snow, minus20-30 degrees and fiordice with a thin layer of snow. The ice saved ushours of crossing canyons and moraines with poor snow. And it is beautiful! The dogs managed very well on the trip. Even old Tuna pulled a lot! But after 30 kilometers they were happy to have some rest by the hut. While Endre heated the cabin and made us dinner, I went out to put up some foxtraps. It is amazing how the light changes the environment. Distances seems shorter and boulders etc a lot smaller. Also the fiord ice is changing the impression of the landscape, especially where the ice isforced up into big formation. The ice layer stretched north until oursecond hut, Lille Krypinn. We were tempted to continue southward to visitour neighbor Tommy at Austfjordnes. But 60 km can be easy on flat ice –and hard if the obstacles are many. Therefore we decided it was not wise to go there without having more food and equipment. We had to head north as planned! The moon greeted us by rising like an orange ball in the northeast. Guess that means we did the right thing? We chose a new routefor the way home, crossing Vogtbreen down to Kumulusdalen and Torelldalen; a nice and relatively short way to Mushamna. The Polar Bear has been sleeping outside Tunas house and eaten our shit… Otherwise everything was OK and soon we had summer temperatures in the livingroom. It’s great to be on trips, but also great to be back home ;-)
Fullmånen i februar må utnyttes. Vi benyttet lyset til å gå over Ottobreen til Elvetangen i Widjefjorden. Det gjorde vi rett i! Vi fikk fire dager på tur med strålende vær, 20-30 minusgrader og godt skiføre. Hundene trakk som bare det – selv Gamlemor Tuna hadde stramt tau til trekkselen store deler av turen. Ikke verst for ei gammel tispe! 700 høydemeter til toppen av breen er ikke fristende for hunder. Men med forende krefter og kort feller på våre Åsnesski gikk det greit. På toppen ble vi belønnet av rødskjær bak fjellene i vest og fullmåne i øst. Utrolig flott. Nedkjøring med tung pulk og hund kan være en utfordring. Men vel nede i Vatnedalen var alt like helt. Så var det bare å cruise ut til isdekt fjord. Det er utrolig tids besparende å gå isen de siste kilometerne til bistasjonen på Elvetangen. Snøfattige gruspartier unngås, til store glede for undertegnede. Siste tur til Elvetangen ble en kostbar affære med herpingav både ski og pulker. Denne gang kom vi unna med et par ødelagte ski, en knekt skotupp, en skeiv binding og ei redusert ny hagle (fortsatt skytbar). Etter tre mil på tur var hundene godt fornøyde med hvile ved hytta. Og mens Endre sørget for varme og middag, fikk jeg tatt en runde for å sette opp feller. Dessverre lite revespor i området, men desto mer spor etter reinsdyr. Vi har ikke sett ett eneste spor på ”vår side” i hele vinter! Men det får så være. Nå er det Mikkel som skal lures! Dermed kom enda flere feller opp dagen derpå. Det er fascinerende å se hvordan terrenget endres i lyset. Avstander virker kortere og morene hauger som var store i novembermørket, er små i dagslys og måne. Samtidig gjør oppstuvinger på isen terrenget enda mer spennende. Med flott is og usedvanlig godt føre ble fristelsen til å besøke Tommy på Austfjordnes større en stor. At vi ikke tenkte på det før vi dro hjemmefra! Seks mil på fjordis kan gå unna i en fei. Men dersom flat fjordis blir til en kaskade av baks, kan turen bli en helt annen. Etter telling på knapper og proviant måtte vi innse at en slik tur ville være overilt. Litt slukøret ble kursen derfor satt mot nord. En dyp oransje fullmåne steg opp i nordøst og ga oss litt trøst. Videre fikk vi atter en gang gleden av slett og fin fjordis. Dermed slapp vi unna partier med elver og juv på veien til Lille Krypinn. Helt Konge! Etter ei natt på vår minste bistasjon, tok vi ei ny rute hjem over Vogtbreen til Kumulusdalen og Torelldalen. Mulighetene til nye krysningermellom Widjefjorden og Woodfjorden er mange!! Denne turen tok ca fem timer, og snart cruiset vi oss inn på tunet i Mushamna. Bamsen hadde laget seg leie like ved Tunas krypinn samt rotet utedoens etterlatenskaper utover isen nedenfor hytta. Men ellers var alt i den skjønneste orden. Noen timers fyring senere, var det plussgrader i stua og maten putret påkomfyren. Det er flott å være på tur – og godt å komme hjem ;-)
Trip to Elvetangen
The light from the February full moon has to be taken advantage of. We went across the glaciers to Widjefjorden and Elvetangen. The conditionsfor skis, dogs and pulkas were extraordinary; smooth and firm snow, minus20-30 degrees and fiordice with a thin layer of snow. The ice saved ushours of crossing canyons and moraines with poor snow. And it is beautiful! The dogs managed very well on the trip. Even old Tuna pulled a lot! But after 30 kilometers they were happy to have some rest by the hut. While Endre heated the cabin and made us dinner, I went out to put up some foxtraps. It is amazing how the light changes the environment. Distances seems shorter and boulders etc a lot smaller. Also the fiord ice is changing the impression of the landscape, especially where the ice isforced up into big formation. The ice layer stretched north until oursecond hut, Lille Krypinn. We were tempted to continue southward to visitour neighbor Tommy at Austfjordnes. But 60 km can be easy on flat ice –and hard if the obstacles are many. Therefore we decided it was not wise to go there without having more food and equipment. We had to head north as planned! The moon greeted us by rising like an orange ball in the northeast. Guess that means we did the right thing? We chose a new routefor the way home, crossing Vogtbreen down to Kumulusdalen and Torelldalen; a nice and relatively short way to Mushamna. The Polar Bear has been sleeping outside Tunas house and eaten our shit… Otherwise everything was OK and soon we had summer temperatures in the livingroom. It’s great to be on trips, but also great to be back home ;-)
Isolert! –5. februar
English version follows...
Så skjedde det jeg har vært bekymret for. Vår kommunikasjon med omverdenen er svært sårbar. Ofte har vi hatt problemer med å få signal på telefonen –og det kan være litt av et mikkmakk for å få nok signal til å få sendt mail! Koblinga mellom telefonen og antenna på taket er dårlig. Det ernesten umulig å ta i mot telefoner inne. Da er det på med dunjakka og løpe ut! Men brått var det bom stille – også ute! Displayet lyste opp imånelyset: ”Searching - no signal”. Det er jo slikt som kan skje når man er på fangst. Men det kom litt brått på! Her satt vi med ørten usendte mailer i utboksen – med beskjed til venner om at vi skal på rundtur og blir ”utenfor dekning ei ukes tid”. Nå ble vi plutselig ute av dekning i uviss tid – men uten mulighet til å gi beskjed til noen! Det ble noen dager med fundering, prøving og feiling. Hva gjør vi nå? Våre håndholdte VHF-radioer rakk verken repeater eller andre folk. Fancy telefonoverdragfunksjon virket heller ikke. VHF-signal må ha ”line-of-sight”. Her ser vi bare måneskinn over flotte fjell og fjordis full av baks. Og vi har det kjempeflott! Men dog vondt. Stakkars mamma – jeg får ikke meldt fra og sagt vi har det bra!! Hun bekymrer seg sikkert syk! I perioden jeg var alene visste jeg at mamma var ekstra bekymret. Vi la derfor til oss en uvane med hyppige alt-vel-mailer. Hva nå? Her sitter vi i måneskinn, minus 25 grader og et fantastisk vær. Vi har det som plommen i egget og er nesten heldigst på jord! Men nå ble det plutselig litt vanskelig å nyte det til fulle. Kontakt eller ei, det var lite vi kunne gjøre med det. Heldigvis er det scooterføre til Ny-Ålesund. Vi kan ikke stole på vår scooter. Men hvis gode venner I Ny-Ålesund bekymrer seg, KAN de I alle fall komme seg hit. Men hvor lang tid tar det før folk blir bekymret nok til å ta turen hit? Med blandede følelser ble vi enige om å holde oss til planen om rundturtil Widjefjorden og tre av våre bistasjoner. Vær, måne og føre er perfekt. Og i aller verste fall har vi to nødpeilesendere. Går vi nå, er vi tilbakefredag den trettende. Og det er jo mest sannsynlig at besøkende kommer hiti helga. Folk har ferdes uten kommunikasjon til alle tider. Så får vi barehåpe at ingen bekymrer seg for mye. Dersom dette kommer på nett, er vi ialle fall delvis ”back-in-business”. Men bloggen har kanskje vandret sinvei via DVD og scooter. SÅ ikke vent dere svar på mail på noen uker…!!
Alt vel!
Mvh Endre og Linda
Isolated
We have had problems with our telephone for a long time. Suddenly we were completely out of business!! Quite strange when it suddenly happens. We were about to send some emails telling we would go on a trip and be out of communication for a week. Suddenly we were out of communications for Good knows how long! No signals on the phone, and no range for communicatingwith the VHFs. Not a big deal, as this was normal life for trappers a few years ago! And were fine – enjoying perfect weather, minus 25 degrees and moonlight. But what about Mum? Would she worry herself sick? Thinking about that was the hard part. Still we decided to stick to our plan and goon our trip. A note inside Mushamna tells people were we are and when we expect to be back. It is possible to go here by scooter, so if peoplestart worrying, they might come and look for us. But they know we are two and that we both have emergency transmitters. SO let’s hope people do not worry too much. When you read this, we’ve either had visitors that brought back this blog on a DVD – or we are even back on the mail system. Anyway –the blog will be continued as soon as we can!
Endre and Linda
Så skjedde det jeg har vært bekymret for. Vår kommunikasjon med omverdenen er svært sårbar. Ofte har vi hatt problemer med å få signal på telefonen –og det kan være litt av et mikkmakk for å få nok signal til å få sendt mail! Koblinga mellom telefonen og antenna på taket er dårlig. Det ernesten umulig å ta i mot telefoner inne. Da er det på med dunjakka og løpe ut! Men brått var det bom stille – også ute! Displayet lyste opp imånelyset: ”Searching - no signal”. Det er jo slikt som kan skje når man er på fangst. Men det kom litt brått på! Her satt vi med ørten usendte mailer i utboksen – med beskjed til venner om at vi skal på rundtur og blir ”utenfor dekning ei ukes tid”. Nå ble vi plutselig ute av dekning i uviss tid – men uten mulighet til å gi beskjed til noen! Det ble noen dager med fundering, prøving og feiling. Hva gjør vi nå? Våre håndholdte VHF-radioer rakk verken repeater eller andre folk. Fancy telefonoverdragfunksjon virket heller ikke. VHF-signal må ha ”line-of-sight”. Her ser vi bare måneskinn over flotte fjell og fjordis full av baks. Og vi har det kjempeflott! Men dog vondt. Stakkars mamma – jeg får ikke meldt fra og sagt vi har det bra!! Hun bekymrer seg sikkert syk! I perioden jeg var alene visste jeg at mamma var ekstra bekymret. Vi la derfor til oss en uvane med hyppige alt-vel-mailer. Hva nå? Her sitter vi i måneskinn, minus 25 grader og et fantastisk vær. Vi har det som plommen i egget og er nesten heldigst på jord! Men nå ble det plutselig litt vanskelig å nyte det til fulle. Kontakt eller ei, det var lite vi kunne gjøre med det. Heldigvis er det scooterføre til Ny-Ålesund. Vi kan ikke stole på vår scooter. Men hvis gode venner I Ny-Ålesund bekymrer seg, KAN de I alle fall komme seg hit. Men hvor lang tid tar det før folk blir bekymret nok til å ta turen hit? Med blandede følelser ble vi enige om å holde oss til planen om rundturtil Widjefjorden og tre av våre bistasjoner. Vær, måne og føre er perfekt. Og i aller verste fall har vi to nødpeilesendere. Går vi nå, er vi tilbakefredag den trettende. Og det er jo mest sannsynlig at besøkende kommer hiti helga. Folk har ferdes uten kommunikasjon til alle tider. Så får vi barehåpe at ingen bekymrer seg for mye. Dersom dette kommer på nett, er vi ialle fall delvis ”back-in-business”. Men bloggen har kanskje vandret sinvei via DVD og scooter. SÅ ikke vent dere svar på mail på noen uker…!!
Alt vel!
Mvh Endre og Linda
Isolated
We have had problems with our telephone for a long time. Suddenly we were completely out of business!! Quite strange when it suddenly happens. We were about to send some emails telling we would go on a trip and be out of communication for a week. Suddenly we were out of communications for Good knows how long! No signals on the phone, and no range for communicatingwith the VHFs. Not a big deal, as this was normal life for trappers a few years ago! And were fine – enjoying perfect weather, minus 25 degrees and moonlight. But what about Mum? Would she worry herself sick? Thinking about that was the hard part. Still we decided to stick to our plan and goon our trip. A note inside Mushamna tells people were we are and when we expect to be back. It is possible to go here by scooter, so if peoplestart worrying, they might come and look for us. But they know we are two and that we both have emergency transmitters. SO let’s hope people do not worry too much. When you read this, we’ve either had visitors that brought back this blog on a DVD – or we are even back on the mail system. Anyway –the blog will be continued as soon as we can!
Endre and Linda
Bloggblogg! - 4. februar
English version follows...
Dette er rett og slett en blogg om bloggen! Mange av dere vet ikke at jegikke har sett bloggen siden i august! Vi har nemlig ikke tilgang tilinternett fra Mushamna. Derimot har vi mulighet til å sende mail ogtekstmeldinger via iridium satellitt-telefon. Linjen er svindyr – faktisk over en dollar i minuttet! Og kapasiteten er minimal. Prislappen i segselv er avskrekkende nok til at sending av høyoppløselige bilder eruaktuelt. Derfor er bildene på bloggen få og sterkt forminsket. Vedanledning sender jeg DVD med brente bilder til Torkel i Ny-Ålesund, så hankan sende bilder videre til min dyktige nevø der hjemme. Vår ”webmaster”heter nemlig Andreas og sitter på Nordmøre! Han tar i mot mine mailer oglegger bloggen ut på nett. Det er han som gjør all jobben! Han sender meg også kopier av kommentarer på siden til meg. Selv har jeg ikke mulighettil å se dem… Det er også Andreas som legger finurligheter sommålformsavstemning og teller på siden. Avstemninga var mest på skøy etterros og ris fra venner der hjemme. Bokmål vant ”knepent”.. Men jeg vilfortsette å veksle mellom nynorsk og bokmål avhengig av humøret. Håper deter greit for alle! Resultatet av tellinga var mer spennende. Dobbelthakami fikk hakeslepp!! I løpet av en måned hadde 4227 personer besøkt sida, sist Andreas sjekket var det 160 på en dag! Jeg ble litt perpleks. Bådeforlegenhet og prestasjonsangst kom krypende! Må jeg begynne å skriveorntlig-orntlig nå?! Men nei… Det går jo ikke. Bloggen var tenkt som enformidler av dagliglivet her oppe. Langt bedre enn å sende ørt-og-førtimailer til venner i fjern og nær, tenkte jeg. Her er det jo så mye annet åbruke tiden på! Mens artikler til aviser er et slags nødvendig onde for å dekke litt av det økonomiske underskuddet dette året, er bloggen som enkjær venn eller dagbok. Derfor vil den fortsette i sin nåværende form. Totalt uforutsigbar både i innhold og hyppighet. Livet her er et eventyrsom det er få forunt å oppleve. Jeg er heldig som får være her, og jeg er heldig som kan ”dele det” med så mange. Kanskje blir gledene enda større og nedturene lettere å takle? Uansett – takk for tilliten til dere alle! Det er hyggelig å vite at så mange ”er med oss”!!
Blogblog
This is a blog about the blog! Not so many of you realize that I haven’t seen the blog since August! We are not able to go on internet from Mushamna. But we can send mail and SMS via iridium satellite phone. The line has low capacity and cost an US dollar a minute. Therefore we cannot send high quality photos through mail. But when we have visitors, I send DVDs with photos to Torkel in Ny-Ålesund. He forwards photos to Mushamnas webmaster – which is my nephew Andreas back home! My nephew does all thework... He puts in text and photos - and sends me copies of comments etc. He also organizes special things like counting of visitors! After half a year of writing this blog, I was curious about how many people visit thispage. Andreas added counting. And the result was shocking! During onemonth 4227 persons visited the page, in average more than 130 every day! Iwas amazed!! And worried. Do I have to start writing very proper now??? But no, that’s not really me… The point with the blog was to be able toinvite friends, family and others into my little world at Mushamna,without sending a lot of mails telling the same old stories. My articlesto newspapers etc is something I do not fancy too much. I do not like to write about myself. But this I needed to do to cover up a little bit of my economical challenge this year. The blog has been different; it’s half way between a friend and a diary! I write when I want, without having to careabout when and how much I write. And I know I am incredibly lucky beingable to experience a year like this. That also makes it fascinating to share my experiences with you people out there. Thank you for following mystory!
Dette er rett og slett en blogg om bloggen! Mange av dere vet ikke at jegikke har sett bloggen siden i august! Vi har nemlig ikke tilgang tilinternett fra Mushamna. Derimot har vi mulighet til å sende mail ogtekstmeldinger via iridium satellitt-telefon. Linjen er svindyr – faktisk over en dollar i minuttet! Og kapasiteten er minimal. Prislappen i segselv er avskrekkende nok til at sending av høyoppløselige bilder eruaktuelt. Derfor er bildene på bloggen få og sterkt forminsket. Vedanledning sender jeg DVD med brente bilder til Torkel i Ny-Ålesund, så hankan sende bilder videre til min dyktige nevø der hjemme. Vår ”webmaster”heter nemlig Andreas og sitter på Nordmøre! Han tar i mot mine mailer oglegger bloggen ut på nett. Det er han som gjør all jobben! Han sender meg også kopier av kommentarer på siden til meg. Selv har jeg ikke mulighettil å se dem… Det er også Andreas som legger finurligheter sommålformsavstemning og teller på siden. Avstemninga var mest på skøy etterros og ris fra venner der hjemme. Bokmål vant ”knepent”.. Men jeg vilfortsette å veksle mellom nynorsk og bokmål avhengig av humøret. Håper deter greit for alle! Resultatet av tellinga var mer spennende. Dobbelthakami fikk hakeslepp!! I løpet av en måned hadde 4227 personer besøkt sida, sist Andreas sjekket var det 160 på en dag! Jeg ble litt perpleks. Bådeforlegenhet og prestasjonsangst kom krypende! Må jeg begynne å skriveorntlig-orntlig nå?! Men nei… Det går jo ikke. Bloggen var tenkt som enformidler av dagliglivet her oppe. Langt bedre enn å sende ørt-og-førtimailer til venner i fjern og nær, tenkte jeg. Her er det jo så mye annet åbruke tiden på! Mens artikler til aviser er et slags nødvendig onde for å dekke litt av det økonomiske underskuddet dette året, er bloggen som enkjær venn eller dagbok. Derfor vil den fortsette i sin nåværende form. Totalt uforutsigbar både i innhold og hyppighet. Livet her er et eventyrsom det er få forunt å oppleve. Jeg er heldig som får være her, og jeg er heldig som kan ”dele det” med så mange. Kanskje blir gledene enda større og nedturene lettere å takle? Uansett – takk for tilliten til dere alle! Det er hyggelig å vite at så mange ”er med oss”!!
Blogblog
This is a blog about the blog! Not so many of you realize that I haven’t seen the blog since August! We are not able to go on internet from Mushamna. But we can send mail and SMS via iridium satellite phone. The line has low capacity and cost an US dollar a minute. Therefore we cannot send high quality photos through mail. But when we have visitors, I send DVDs with photos to Torkel in Ny-Ålesund. He forwards photos to Mushamnas webmaster – which is my nephew Andreas back home! My nephew does all thework... He puts in text and photos - and sends me copies of comments etc. He also organizes special things like counting of visitors! After half a year of writing this blog, I was curious about how many people visit thispage. Andreas added counting. And the result was shocking! During onemonth 4227 persons visited the page, in average more than 130 every day! Iwas amazed!! And worried. Do I have to start writing very proper now??? But no, that’s not really me… The point with the blog was to be able toinvite friends, family and others into my little world at Mushamna,without sending a lot of mails telling the same old stories. My articlesto newspapers etc is something I do not fancy too much. I do not like to write about myself. But this I needed to do to cover up a little bit of my economical challenge this year. The blog has been different; it’s half way between a friend and a diary! I write when I want, without having to careabout when and how much I write. And I know I am incredibly lucky beingable to experience a year like this. That also makes it fascinating to share my experiences with you people out there. Thank you for following mystory!
søndag 22. februar 2009
Kommunikasjonsproblemer
Grunnet feil med satellitt telefonen til Linda har vi ikke fått kontakt på ett par uker, derfor ble det i dag ble det sendt ett fly til Mushamna fra Longyerbyen. De fikk kontakt over radio, og det vil forhåpentligvis bli fraktet inn en ny telefon med helikopter på tirsdag.
Communication problems
Because of trouble with Linda’s satellite phone, we haven’t been able to contact her the last weeks. A plane was sent to look for them today, and was able to reach them over radio. Hopefully a new satellite phone will be brought in by helicopter on Tuesday.
Communication problems
Because of trouble with Linda’s satellite phone, we haven’t been able to contact her the last weeks. A plane was sent to look for them today, and was able to reach them over radio. Hopefully a new satellite phone will be brought in by helicopter on Tuesday.
onsdag 4. februar 2009
Draumetida!
English version follows...
Nå lever vi midt i draumen! Plutseleg vart vindstilla avløyst av vind og Svalbardvèr slik vi er vant med det. Vindmølla gjekk berserk på taket og eg måtte ta ein nattleg Securitasrunde for å sjekke at ingen ting kunne blåse vekk. Like brått stilna vinden att. Med eitt lyser halvmånen slik den berre kan lyse i mørketida på Svalbard. I dag har vi hatt måne, stjerner, rosa rand i sør, blålys og nordlys. Alt på ein dag! Vindpolerte snøflater blenkjer i månelyset. Det er så vakkert at vi mest ikkje kan tru det er sant!!
Alle tider på Svalbard har sin sjarm. Midnattssola er vakker, og hausten med dei første solnedgangar like så. Men det er ingen ting som kan måle seg med februar og mars. Dette er tida vi har venta på! Lysets gradvise tilbakekomst er eit utruleg skode. Især når ein har sett på mørkret så lengje. Hovudlykta er framleis på plass på skolten. Men i dag kunne eg faktisk stå på ski bak to kåte unghundar utan å nytte lykta. Og eg fekk ta årets første bilete utan verken blits eller stativ! Dei som kjenner oss rett veit at mange megabyte foto går inn på harddisken no…
Temperaturen er atter ned i minus masse, i kveld minus 28. Det merkast på tærne mine, sjølv om dei nye skoa er gode. Litt synd, for nett no skulle vi berre vore på tur døgnet rundt. Det er nesten for fint til å sove! Men hundane sørgjer for at vi får med oss litt av natta uansett. Tuna varslar kvar ein bamse som stryk forbi – nær hytta eller langt ut på isen spelar visst ingen rolle. Nattlege lufteturar til tross, har lyset gjort sitt til at vi endeleg er komne inn i ein naturleg døgnrytme. Det er tilfredsstillande etter lange periodar med døgnet i surr! Opp med sola er ei sterk overdriving, sidan det enda er fleire veker til vi ser ho. Men utetid i eit slags lys, for så å nyte lange ettermiddagar heime kjens godt. Det er som å få det beste av både mørketid og lys! Vel heime er det framleis tid til å både bære ved og vann, lage mat og sette seg ned med ei bok eller ein god film. Eg har reist mykje i Afghanistan den siste tida, og både grine meg gjennom Drageløparen og besøkt bokhandlaren i Kabul. Endre er framleis på Svalbard i godt selskap med fangstdama Wanny Woldstad. Saman har vi vært med på slaget om Troja med Brad Pitt’en som Achilles. Inspirasjonen til historisk og politisk lesing vert pirra, så Innsikt og andre fora vert grundig lest. Kanskje må man til Mushamna for å bli politisk korrekt?!
Prime time!
Prime time is here!! After many calm days, the windmill on the roof suddenly started spinning. “Normal” Svalbard weather came almost as a shock to us. I had to get out of bed and check that nothing could blow away! 24 hours after the wind calmed down again. A half grown moon was shining as it can only shine at Svalbard in the Polar night. Magnificent! During one day we had moonlight, daylight, stars, pink light in the south, blue skies to the west and Aurora in the evening. It is so beautiful we can hardly believe it! All seasons at Spitsbergen bring something special. The Midnight sun is of course great; - the first dark night in the autumn as well. But nothing beats the return of the light after the darkness! February and March brings a fantastic show of light and colors. There will be many kilobytes of photos on our hard discs during this time! Today I could even catch a moment without using either tripod or flash. For the first time this year! I could also go skiing behind hyper active young dogs – without using headlamp. Feels quite strange!
Temperatures are low again; minus 28 tonight. And my toes can feel it!! That is a shame, because it is too nice to be inside now. We should be out enjoying the moon all night! The dogs bark at Polar Bears whether they pass on ice or come close to the cabin. Therefore they get us out of bed every now and then. So we do get some glimpses of night! But despite night time “chasing”, we are finally in a “normal” day routine. After many months of confusion that feels good. “Up with the sun” would still keep us in bed. But we can enjoy some hours of daylight, and still have time to carry wood and water, make dinner and even enjoy reading or a good movie afterwards. That gives us the benefits of several seasons! Lately I have spent some time in Afghanistan, crying my eyes out with The Kite Runner. Endre is at Spitsbergen following Wanny Wollstad on her trapping at Hornsund. Together we have joined the battle of Troy with Brad Pitt as Achilles. Gives us inspiration for historical and political readings! So now we have to “read hard” before the Polar Night is over ;-)
Nå lever vi midt i draumen! Plutseleg vart vindstilla avløyst av vind og Svalbardvèr slik vi er vant med det. Vindmølla gjekk berserk på taket og eg måtte ta ein nattleg Securitasrunde for å sjekke at ingen ting kunne blåse vekk. Like brått stilna vinden att. Med eitt lyser halvmånen slik den berre kan lyse i mørketida på Svalbard. I dag har vi hatt måne, stjerner, rosa rand i sør, blålys og nordlys. Alt på ein dag! Vindpolerte snøflater blenkjer i månelyset. Det er så vakkert at vi mest ikkje kan tru det er sant!!
Alle tider på Svalbard har sin sjarm. Midnattssola er vakker, og hausten med dei første solnedgangar like så. Men det er ingen ting som kan måle seg med februar og mars. Dette er tida vi har venta på! Lysets gradvise tilbakekomst er eit utruleg skode. Især når ein har sett på mørkret så lengje. Hovudlykta er framleis på plass på skolten. Men i dag kunne eg faktisk stå på ski bak to kåte unghundar utan å nytte lykta. Og eg fekk ta årets første bilete utan verken blits eller stativ! Dei som kjenner oss rett veit at mange megabyte foto går inn på harddisken no…
Temperaturen er atter ned i minus masse, i kveld minus 28. Det merkast på tærne mine, sjølv om dei nye skoa er gode. Litt synd, for nett no skulle vi berre vore på tur døgnet rundt. Det er nesten for fint til å sove! Men hundane sørgjer for at vi får med oss litt av natta uansett. Tuna varslar kvar ein bamse som stryk forbi – nær hytta eller langt ut på isen spelar visst ingen rolle. Nattlege lufteturar til tross, har lyset gjort sitt til at vi endeleg er komne inn i ein naturleg døgnrytme. Det er tilfredsstillande etter lange periodar med døgnet i surr! Opp med sola er ei sterk overdriving, sidan det enda er fleire veker til vi ser ho. Men utetid i eit slags lys, for så å nyte lange ettermiddagar heime kjens godt. Det er som å få det beste av både mørketid og lys! Vel heime er det framleis tid til å både bære ved og vann, lage mat og sette seg ned med ei bok eller ein god film. Eg har reist mykje i Afghanistan den siste tida, og både grine meg gjennom Drageløparen og besøkt bokhandlaren i Kabul. Endre er framleis på Svalbard i godt selskap med fangstdama Wanny Woldstad. Saman har vi vært med på slaget om Troja med Brad Pitt’en som Achilles. Inspirasjonen til historisk og politisk lesing vert pirra, så Innsikt og andre fora vert grundig lest. Kanskje må man til Mushamna for å bli politisk korrekt?!
Prime time!
Prime time is here!! After many calm days, the windmill on the roof suddenly started spinning. “Normal” Svalbard weather came almost as a shock to us. I had to get out of bed and check that nothing could blow away! 24 hours after the wind calmed down again. A half grown moon was shining as it can only shine at Svalbard in the Polar night. Magnificent! During one day we had moonlight, daylight, stars, pink light in the south, blue skies to the west and Aurora in the evening. It is so beautiful we can hardly believe it! All seasons at Spitsbergen bring something special. The Midnight sun is of course great; - the first dark night in the autumn as well. But nothing beats the return of the light after the darkness! February and March brings a fantastic show of light and colors. There will be many kilobytes of photos on our hard discs during this time! Today I could even catch a moment without using either tripod or flash. For the first time this year! I could also go skiing behind hyper active young dogs – without using headlamp. Feels quite strange!
Temperatures are low again; minus 28 tonight. And my toes can feel it!! That is a shame, because it is too nice to be inside now. We should be out enjoying the moon all night! The dogs bark at Polar Bears whether they pass on ice or come close to the cabin. Therefore they get us out of bed every now and then. So we do get some glimpses of night! But despite night time “chasing”, we are finally in a “normal” day routine. After many months of confusion that feels good. “Up with the sun” would still keep us in bed. But we can enjoy some hours of daylight, and still have time to carry wood and water, make dinner and even enjoy reading or a good movie afterwards. That gives us the benefits of several seasons! Lately I have spent some time in Afghanistan, crying my eyes out with The Kite Runner. Endre is at Spitsbergen following Wanny Wollstad on her trapping at Hornsund. Together we have joined the battle of Troy with Brad Pitt as Achilles. Gives us inspiration for historical and political readings! So now we have to “read hard” before the Polar Night is over ;-)
mandag 2. februar 2009
Bleike stjerner og bamseherjing
English version follows...
No lysnar det fort i nord! Stjernene over oss bleiknar midt på dagen. Og sjølvom det framleis er mørkt mot nord, ber kvar ny klårvêrsdag lovnad om ljosaretider. No har vi i tillegg fått ein månesigd over oss. Når fullmånen attervert tømd, er mørketida over. 28. Februar er første soldag i Mushamna. Vi gleross!Vi er no midt i tida for ambivalens! På den eine sida blir eg rastlaus og gladfor at ljoset er på veg attende. Stadig vert eg overraska over kor ljost deter! Det er fantastisk å sjå ut vindauget og faktisk sjå noko! På den andresida vert eg skuffa over at det likevel er mørkt etter eit par timar. Så novekslar eg mellom å gle meg over ljoset og surmule litt over mørkret. Men deter heilt til eg går ut og vert ståande på ”tunet” med tresko og dunjakke itimevis. Mørkret er sjeldan heilt bek mørkt no. Så snart augo venner seg tilmangelen på ljos, trer konturane fram. Alle dei kvite flatene gjev ein utrulegalbedorefleksjon. Med fotoapparat og lang lukketid, vert også nordlyset meirsynleg, der elektrona frå sola vert fanga opp av jordas magnetfelt og gjevljos når dei kolliderer med luftgassane. Det er faktisk ikkjemykje nordlys sålangt nord som dette. Troms har langt meir spektakulært nattnordlys ennSvalbard! Men her ute i ingenmannsland får vi med oss det vesle som er. Og pådagtid ligg nordlysovalen over oss. I desember/januar er det mørkt nok til atvi somme gonger kan sjå dette spesielle nordlyset med det blotte auget. Medannattnordlysets elektrona vert fanga opp av jordas magnetfelt og slengt motatmosfæren frå motsatt side av jordkloden, vert dagnordlyset slengt direktemot atmosfæren. No er eg på tynn is om temaet, men interesserte bør bestilleOttarhefta om nordlys og arktisk lys frå Tromsø Museum! Det er i alle fallflott! Men at nordlyset gjev høyrbar lyd frå seg, har eg ikkje erfart. Det erheilt stille her! Det einaste eg høyrer ute er synginga frå isen. Det er tilgjengjeld eit heilt orkester!Dei siste dagane har vi røkta fellene mot nord. Endre og Tuna ved Gråhuken, egog gutane ved Vårfluesjøen og nord til Garmbekken. Hundane har funne seg tilrette med våre rare vanar, og knyr ikkje over at Endre held dei medan egsjekkar feller. Dei synes og det er greitt å vente ved hytta medan vi gårrundane våre. Hundelukt ved fellene vil vi ikkje ha! Men det ser ikkje ut somdet har spelt så stor rolle. Fellene er enten urørt eller herja av bamse.Revespora går hakk i hel med Kong Salomo. Den vesle luringen vonar nok at detskal drype litt på ham dersom det ”regnar på” bamsen. Men ein liten åtepinneer ikkje nok til begge! Apropos regn har vi hatt underkjølt yr og regn fleiregong den siste tida. I går var det skikkelige whiteout, så sikta vart betre dådet mørkna igjen rundt klokka to om dagen. Whiteout er eit fenomen som kan gjeproblem for både helikopterflyging og scooterfølgje på Svalbard. Sikten erlangt betre i mørkret! Og med siste forsyning har vi batteri nok til lykteneresten av sesongen, så no treng vi ikkje spare ;-)
Disappearing stars and disappointing trapping
Now light is on its way back to Mushamna. In the middle of the day we cannotsee the stars above us anymore. Even though it is darker to the North, thingsare now changing day by day. Also the moon is back – and as the coming fullmoon is decreasing, the Polar Night is already over. The 28th of February wecan spot the sun from Mushamna!This is the time of ambivalence. On one hand I am amazed by the light andeager to go out and enjoy! On the other hand I am also disappointed over howfast it gets dark again. But that is until I go out and really look. As soonas the eyes get used to the little amount of light, I can spot tings aroundme. The albedo effect from all the snow covered surfaces is incredible. Andwith long shutter time on the camera, I can catch some Northern light as well.It is actually less Aurora here than most people believe. That is because weare too far north! Due to the magnet field, Northern Norway has morespectacular and colorful Aurora than Spitsbergen. But very few people otherthan us can enjoy the day Aurora. This Aurora is made out of particles throwndirectly on to the atmosphere and is therefore different from “Normal” Aurora.Of course it needs to be dark at daytime if you want to see it without usingspecial instruments. So on this we are the lucky ones. But I no longer believein hearable noise from the Aurora. It is still fascinating how quiet it ishere! The only thing we can hear outside is the singing from the fiord ice. Itis a big orchestra!The last days Endre and Tuna have checked traps around Gråhuken, while me andthe boys have checked everything from Vårfluesjøen and northbound. We keep thedogs away from the traps, but it doesn’t seem to make any difference for theoutcome. Either the traps are untouched or torn down by Polar bears. The foxfollow the King of the Ice, hoping to get some leftovers from the bear. But inthe traps there is nothing left!Lately we’ve had some freezing rain and drizzle. Yesterday we had almostcomplete whiteout! Actually the visibility got better as it darkened aroundtwo o’clock in the afternoon. And now we have enough batteries for the rest ofthe season, so we can use the torches as much as we like!
No lysnar det fort i nord! Stjernene over oss bleiknar midt på dagen. Og sjølvom det framleis er mørkt mot nord, ber kvar ny klårvêrsdag lovnad om ljosaretider. No har vi i tillegg fått ein månesigd over oss. Når fullmånen attervert tømd, er mørketida over. 28. Februar er første soldag i Mushamna. Vi gleross!Vi er no midt i tida for ambivalens! På den eine sida blir eg rastlaus og gladfor at ljoset er på veg attende. Stadig vert eg overraska over kor ljost deter! Det er fantastisk å sjå ut vindauget og faktisk sjå noko! På den andresida vert eg skuffa over at det likevel er mørkt etter eit par timar. Så novekslar eg mellom å gle meg over ljoset og surmule litt over mørkret. Men deter heilt til eg går ut og vert ståande på ”tunet” med tresko og dunjakke itimevis. Mørkret er sjeldan heilt bek mørkt no. Så snart augo venner seg tilmangelen på ljos, trer konturane fram. Alle dei kvite flatene gjev ein utrulegalbedorefleksjon. Med fotoapparat og lang lukketid, vert også nordlyset meirsynleg, der elektrona frå sola vert fanga opp av jordas magnetfelt og gjevljos når dei kolliderer med luftgassane. Det er faktisk ikkjemykje nordlys sålangt nord som dette. Troms har langt meir spektakulært nattnordlys ennSvalbard! Men her ute i ingenmannsland får vi med oss det vesle som er. Og pådagtid ligg nordlysovalen over oss. I desember/januar er det mørkt nok til atvi somme gonger kan sjå dette spesielle nordlyset med det blotte auget. Medannattnordlysets elektrona vert fanga opp av jordas magnetfelt og slengt motatmosfæren frå motsatt side av jordkloden, vert dagnordlyset slengt direktemot atmosfæren. No er eg på tynn is om temaet, men interesserte bør bestilleOttarhefta om nordlys og arktisk lys frå Tromsø Museum! Det er i alle fallflott! Men at nordlyset gjev høyrbar lyd frå seg, har eg ikkje erfart. Det erheilt stille her! Det einaste eg høyrer ute er synginga frå isen. Det er tilgjengjeld eit heilt orkester!Dei siste dagane har vi røkta fellene mot nord. Endre og Tuna ved Gråhuken, egog gutane ved Vårfluesjøen og nord til Garmbekken. Hundane har funne seg tilrette med våre rare vanar, og knyr ikkje over at Endre held dei medan egsjekkar feller. Dei synes og det er greitt å vente ved hytta medan vi gårrundane våre. Hundelukt ved fellene vil vi ikkje ha! Men det ser ikkje ut somdet har spelt så stor rolle. Fellene er enten urørt eller herja av bamse.Revespora går hakk i hel med Kong Salomo. Den vesle luringen vonar nok at detskal drype litt på ham dersom det ”regnar på” bamsen. Men ein liten åtepinneer ikkje nok til begge! Apropos regn har vi hatt underkjølt yr og regn fleiregong den siste tida. I går var det skikkelige whiteout, så sikta vart betre dådet mørkna igjen rundt klokka to om dagen. Whiteout er eit fenomen som kan gjeproblem for både helikopterflyging og scooterfølgje på Svalbard. Sikten erlangt betre i mørkret! Og med siste forsyning har vi batteri nok til lykteneresten av sesongen, så no treng vi ikkje spare ;-)Disappearing stars and disappointing trapping
Now light is on its way back to Mushamna. In the middle of the day we cannotsee the stars above us anymore. Even though it is darker to the North, thingsare now changing day by day. Also the moon is back – and as the coming fullmoon is decreasing, the Polar Night is already over. The 28th of February wecan spot the sun from Mushamna!This is the time of ambivalence. On one hand I am amazed by the light andeager to go out and enjoy! On the other hand I am also disappointed over howfast it gets dark again. But that is until I go out and really look. As soonas the eyes get used to the little amount of light, I can spot tings aroundme. The albedo effect from all the snow covered surfaces is incredible. Andwith long shutter time on the camera, I can catch some Northern light as well.It is actually less Aurora here than most people believe. That is because weare too far north! Due to the magnet field, Northern Norway has morespectacular and colorful Aurora than Spitsbergen. But very few people otherthan us can enjoy the day Aurora. This Aurora is made out of particles throwndirectly on to the atmosphere and is therefore different from “Normal” Aurora.Of course it needs to be dark at daytime if you want to see it without usingspecial instruments. So on this we are the lucky ones. But I no longer believein hearable noise from the Aurora. It is still fascinating how quiet it ishere! The only thing we can hear outside is the singing from the fiord ice. Itis a big orchestra!The last days Endre and Tuna have checked traps around Gråhuken, while me andthe boys have checked everything from Vårfluesjøen and northbound. We keep thedogs away from the traps, but it doesn’t seem to make any difference for theoutcome. Either the traps are untouched or torn down by Polar bears. The foxfollow the King of the Ice, hoping to get some leftovers from the bear. But inthe traps there is nothing left!Lately we’ve had some freezing rain and drizzle. Yesterday we had almostcomplete whiteout! Actually the visibility got better as it darkened aroundtwo o’clock in the afternoon. And now we have enough batteries for the rest ofthe season, so we can use the torches as much as we like!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
