Ja! Da er vi endelig i gang! Det føles jaggu bra. Etter måneder med stress og kav, sitter vi endelig her i vår lille stue og nyter et glass rødvin etter dagens strabaser. Mushamna viste seg fra sin beste side da vi tøffet inn Woodfjorden for fem dager siden. Fra baugen på Nordsyssel kunne vi bivåne det kommende års fangstområde badet i strålende sol. Det snøhvite landskapet vitnet om ren og skjær påskestemning. En enslig bjørn i det fjerne tuslet sørover fjorden på isen, mens havhesten skrålte og fisket mellom isflakene. Bedre velkomst kan man knapt ha.
Turen nordover fra Ny-Ålesund var en opplevelse i seg selv. Eller det vil si – starten var nokså slapp. Den siste uka sov vi tre timer i snitt på grunn av jobbing, pakking og forpu..te dataproblem (Helv..tes Dell! Og takk snille Onkel..). Vi var superslitne da vi endelig kom oss om bord i Sysselmannsskuta. Før avreise rakk vi en kjapp tur til Messa for å spise frokost. Deretter fulgte et lite ensemble fra Ny-Ålesund slag og blæs oss ned til kaia. Takk til musikantene! Og til Arne Kristoffer på sykkelen. Perfekt avreise. Da båtturen var i gang, sneik vi til oss lunsj og stupte til køys på lugaren. Frost og Tundra fant seg til rette på dekk, og dermed var det duket for en rolig tur.
Lørdags kveld serverte kokka deilig middag på Byssa. Så var det bare å komme seg utpå dekk. Nordsyssel brøyta seg trutt gjennom tett pakkis fra Danskøya - Raudfjorden og helt frem til Mushamna. Et fantastisk skue med is så langt man kan se – kanskje like til Nordpolen? Tommy Sandal som skal på fangst på Austfjordnes var et godt turfølge som ga oss mange tips om både fangst, fiske og lokale forhold på Mushamna. Gull verdt!
Lørdag natt ankret vi opp utenfor Mushamna, og søndag startet altså sjauinga. Til vårt hell var det for mye is til å benytte lettbåt til sjauinga. Litervis med svette ble spart på å slippe bæring av gods fra stranda og opp til hytta. Airlift drev ”dekk til dørservice” og satte alle våre 10 paller pent og pyntelig utenfor hytteveggen. Særlig kjekt var det at bensinfat og scooter ble fløyet helt frem. Vi hadde også grudd oss for å ta opp den flotte vedfyrte steikovnen fra Felleskjøpet. 200 kilo Rosa Petra er tungt å bære fra fjæra! Men fra dørgløtten og inn var det gjort på et blunk.
Etter to timers sjau var alt i hus, og helikopter og folk dro av gårde. Igjen på Mushamna var vi, hundene og fjorårets fangstfolk representert av Ketil og Tore. De var uhyre gode hjelpere i å bære kasser hit og dit. Det er utrolig hvor mye man trenger i løpet av ett år – både av mat og utstyr. Og jaggu har det tatt både tid og energi å planlegge. Særlig når ei arbeidsulykke satte Oddbjørn ut av spill i nesten to måneder, derav tre uker med fingeren sydd fast i magen! Da han endelig kom tilbake til Ny-Ålesund, sto flyplassprosjekt på timeplanen fra 8 til 21. Linda jobbet et par timer mindre, men nettene måtte likevel tas i bruk for å få alt i boks. Vi lot oss ikke stresse nevneverdig av selve pakkingen. Men utflytting av leilighet, samt avslutning av jobb og diverse private saker på beste måte, tok mye energi. Dataproblem likeså. Skrekk og gru! Dell brukerservice i India er herved lagt for hat for resten av mitt liv.
På grunn av isen i fjorden, ble de planlagte fem dagers overlapp til ett døgn… Jeg måtte konse hardt for å få med meg alt av jageisbjørntips, batterilading med aggregat og vindmølle, motorsagbruk med mer. Planen var at Oddbjørn skulle dra sammen med Ketil og Tore dagen etter vi kom. Men da vi sto i veddungen med motorsaga og hørte helikopterduren nærme seg, ble det fort endring i planene. ”jeg kan ikke dra fra deg nå!”, mente Oddbjørn. Dermed ble de heldigvis noen dager ekstra med mannfolk i huset før gressenka blir alene. Og det var bra. Vi har utnyttet oss maks av snøen og kjørt flere lass tømmer opp til hytta. Videre har scooteren vært i bruk til vannhenting og kjøring av bensinkanner og fat. Det er greit å få orden på sakene på lettest mulig måte. Rå muskelkraft og hundekrefter har også vært i ful sving. Mange lass skitt og lort er fjernet, mens nye lass med grus fra stranda er fraktet opp til hytta. Det skal være rent og pent rundt hundene så de kan holde seg rene og pene. Hygiene er utrolig viktig på et sted som dette – både for menneske og for hund. Innkjøringsuka brukes til å etablere gode vaner med adskilling av dyr- og mennesketing, oppvask, drikkevann etc. I tillegg skal alt ryddes på plass slik at man kanskje kan finne det når man trenger det…
Sikkerhet er en annen viktig greie som trenger sine rutiner. Isbjørntettheten er stor her oppe. Vi er vant til å drasse på våpen hvor enn vi skal, men her må vi være ekstra forsiktige. Den ene kan ikke styre med båten ved Nøisbua mens den andre går de drøyt 100 metrene opp til hytta for å hente en hammer. Man må alltid ha ett våpen – eller en retrettmulighet inn i hytta eller lignende - dersom bamsefar kommer. Senest i dag skulle vi ut å jage bjørn etter at Frost varslet en sværing som gikk forbi øst av hytta. Under lokalisering av dyret, fant vi også en liten tass som lå og sov på brinken 200 meter unna hytteveggen på motsatt side. Den ventet nok bare på å få stjele et ærfuglegg, for den sprang fort av gårde når vi gikk ut og hoia. Man vet aldri om nestemann er like godlynt, men så langt er rødnebbternene det farligste dyret rundt oss der den stuper ned for å hakke oss i hodet når vi nærmer oss reiret. Oddbjørn priser cowboyhatten mer og mer. Den er vern for både blod i skallen og vær og vind. Dessuten er den ganske så kul.
Hatten har også vært god å ha under vedkappinga. Vi er nokså effektive når to sett Stihl er i bruk. Og vi er også nokså sti(h)lige, selv om cowboyhatt og lue foreløpig duger som verneutstyr for hode og ansikt. Hjelm og visir må skaffes ASAP!
Turen nordover fra Ny-Ålesund var en opplevelse i seg selv. Eller det vil si – starten var nokså slapp. Den siste uka sov vi tre timer i snitt på grunn av jobbing, pakking og forpu..te dataproblem (Helv..tes Dell! Og takk snille Onkel..). Vi var superslitne da vi endelig kom oss om bord i Sysselmannsskuta. Før avreise rakk vi en kjapp tur til Messa for å spise frokost. Deretter fulgte et lite ensemble fra Ny-Ålesund slag og blæs oss ned til kaia. Takk til musikantene! Og til Arne Kristoffer på sykkelen. Perfekt avreise. Da båtturen var i gang, sneik vi til oss lunsj og stupte til køys på lugaren. Frost og Tundra fant seg til rette på dekk, og dermed var det duket for en rolig tur.
Lørdags kveld serverte kokka deilig middag på Byssa. Så var det bare å komme seg utpå dekk. Nordsyssel brøyta seg trutt gjennom tett pakkis fra Danskøya - Raudfjorden og helt frem til Mushamna. Et fantastisk skue med is så langt man kan se – kanskje like til Nordpolen? Tommy Sandal som skal på fangst på Austfjordnes var et godt turfølge som ga oss mange tips om både fangst, fiske og lokale forhold på Mushamna. Gull verdt!
Lørdag natt ankret vi opp utenfor Mushamna, og søndag startet altså sjauinga. Til vårt hell var det for mye is til å benytte lettbåt til sjauinga. Litervis med svette ble spart på å slippe bæring av gods fra stranda og opp til hytta. Airlift drev ”dekk til dørservice” og satte alle våre 10 paller pent og pyntelig utenfor hytteveggen. Særlig kjekt var det at bensinfat og scooter ble fløyet helt frem. Vi hadde også grudd oss for å ta opp den flotte vedfyrte steikovnen fra Felleskjøpet. 200 kilo Rosa Petra er tungt å bære fra fjæra! Men fra dørgløtten og inn var det gjort på et blunk.
Etter to timers sjau var alt i hus, og helikopter og folk dro av gårde. Igjen på Mushamna var vi, hundene og fjorårets fangstfolk representert av Ketil og Tore. De var uhyre gode hjelpere i å bære kasser hit og dit. Det er utrolig hvor mye man trenger i løpet av ett år – både av mat og utstyr. Og jaggu har det tatt både tid og energi å planlegge. Særlig når ei arbeidsulykke satte Oddbjørn ut av spill i nesten to måneder, derav tre uker med fingeren sydd fast i magen! Da han endelig kom tilbake til Ny-Ålesund, sto flyplassprosjekt på timeplanen fra 8 til 21. Linda jobbet et par timer mindre, men nettene måtte likevel tas i bruk for å få alt i boks. Vi lot oss ikke stresse nevneverdig av selve pakkingen. Men utflytting av leilighet, samt avslutning av jobb og diverse private saker på beste måte, tok mye energi. Dataproblem likeså. Skrekk og gru! Dell brukerservice i India er herved lagt for hat for resten av mitt liv.
På grunn av isen i fjorden, ble de planlagte fem dagers overlapp til ett døgn… Jeg måtte konse hardt for å få med meg alt av jageisbjørntips, batterilading med aggregat og vindmølle, motorsagbruk med mer. Planen var at Oddbjørn skulle dra sammen med Ketil og Tore dagen etter vi kom. Men da vi sto i veddungen med motorsaga og hørte helikopterduren nærme seg, ble det fort endring i planene. ”jeg kan ikke dra fra deg nå!”, mente Oddbjørn. Dermed ble de heldigvis noen dager ekstra med mannfolk i huset før gressenka blir alene. Og det var bra. Vi har utnyttet oss maks av snøen og kjørt flere lass tømmer opp til hytta. Videre har scooteren vært i bruk til vannhenting og kjøring av bensinkanner og fat. Det er greit å få orden på sakene på lettest mulig måte. Rå muskelkraft og hundekrefter har også vært i ful sving. Mange lass skitt og lort er fjernet, mens nye lass med grus fra stranda er fraktet opp til hytta. Det skal være rent og pent rundt hundene så de kan holde seg rene og pene. Hygiene er utrolig viktig på et sted som dette – både for menneske og for hund. Innkjøringsuka brukes til å etablere gode vaner med adskilling av dyr- og mennesketing, oppvask, drikkevann etc. I tillegg skal alt ryddes på plass slik at man kanskje kan finne det når man trenger det…
Sikkerhet er en annen viktig greie som trenger sine rutiner. Isbjørntettheten er stor her oppe. Vi er vant til å drasse på våpen hvor enn vi skal, men her må vi være ekstra forsiktige. Den ene kan ikke styre med båten ved Nøisbua mens den andre går de drøyt 100 metrene opp til hytta for å hente en hammer. Man må alltid ha ett våpen – eller en retrettmulighet inn i hytta eller lignende - dersom bamsefar kommer. Senest i dag skulle vi ut å jage bjørn etter at Frost varslet en sværing som gikk forbi øst av hytta. Under lokalisering av dyret, fant vi også en liten tass som lå og sov på brinken 200 meter unna hytteveggen på motsatt side. Den ventet nok bare på å få stjele et ærfuglegg, for den sprang fort av gårde når vi gikk ut og hoia. Man vet aldri om nestemann er like godlynt, men så langt er rødnebbternene det farligste dyret rundt oss der den stuper ned for å hakke oss i hodet når vi nærmer oss reiret. Oddbjørn priser cowboyhatten mer og mer. Den er vern for både blod i skallen og vær og vind. Dessuten er den ganske så kul.
Hatten har også vært god å ha under vedkappinga. Vi er nokså effektive når to sett Stihl er i bruk. Og vi er også nokså sti(h)lige, selv om cowboyhatt og lue foreløpig duger som verneutstyr for hode og ansikt. Hjelm og visir må skaffes ASAP!
%5B1%5D.jpg)
Men verneklærne fra Stihl overrasker med brukervennlighet og comfort. Det har allerede blitt yndlingsplaggene til begge, på tross av at Linda syter over at jakka er ett hakk for stor. Dersom vi skal fortsette å ete like godt som vi har gjort til nå, passer den vel snart. Reinskjøttet Ketil hang igjen smakte fortreffelig med creme fraiche og sprøstekt potet. Det samme gjorde saltfisken fra i fjor. Etter et døgn med sukker og provencekrydder var den perfekt tilbehør til nykokt ærfuglegg fra ”hagen”. Den trivelige fuglen kurrer i hundretall rundt oss, og stadig fylles flere reir som bjørn, rev eller havhest kan plyndre. Det er synd at rovdyrene ikke kan regelen om maks ett egg fra hvert rede. Men ea som har lagt seg foran dodøra vår er fredet. Med oss og hundene som gode beskyttere, håper vi den har gode odds for suksess. Så får vi heller holde oss mest mulig og maks bruke doen en gang om dagen. Kun grovarbeid på do er jo ellers er bra vane for å slippe hyppig tømming av doposen….
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar