Ei uke gått

I dag skjønte vi plutselig at ei uke på Mushamna har gått. Hvis resten av året går like fort, er vi tilbake i ”normalen” før vi har skjønt at vi er på fangst! Dagene flyr like fort som ærfuglen når isbjørnen kommer for nær. Isen har både kommet og gått på fjorden opp til flere ganger. Flørtende ærfuglpar og hvilende sel flyter forbi oss på flaka sine, - først inn fjorden, så ut. Besøket vi ventet i helga kan vi se langt etter. Selv ikke Larsen og hans Buster L ”Kamikaze” kan forsere dette. Ikke hurtigruta Nordstjernen eller andre turistskip heller. Derfor er Oddbjørn litt rastløs og ventende på å se om han kommer seg til Ny-Ålesund innen mandag. Kommende uke er ei stor uke på flyplassprosjektet; kabellegging på tvers av rullebanen og nytt toppdekke fra ende til annen. Basen bør tilbake!
I planleggingsfasen lekte vi med tanken på at vi begge skulle ta fri fra fangsten noen uker for å fullføre våre oppgaver på flyplassen i Ny-Ålesund. Men Sysselmannen ville at minst en av oss skulle være på Mushamna. Konkurransen om stasjonen var hard, så noe annet ville være urettferdig. Vi var enige i det. Det endte med at jeg ”ofret meg” for å være alene på Mushamna. ”Min jobb” var planleggingsfasen på flyplassen – Oddbjørn skulle lede det praktiske som bas. Da avgjørelsen ble tatt følte jeg at jeg ofret meg. Nå er det omvendt. Oddbjørn strides mellom jobb og ønsket om å være her. Men ansvaret han har tatt på seg må fullføres. Han må lede flyplassprosjektet, samt fikse tusen småting som vi ikke har rukket å forberede før vi dro. Revefeller skal lages og ting og tang ordnes. Våren var ei hard tid for meg. Nå frykter jeg at det er Oddbjørn som må ”ta alt”. Samtidig sliter han fortsatt med en finger som ikke fungerer optimalt. Innimellom alt må han få til en tur til Longyearbyen for å ta ut strengen som holder alt på plass. Selv tror han ikke det knuste beinet har grodd.
Her på stasjonen skal jeg klare meg bra. Isbjørn har jeg ikke vett til å være redd for – enda. Men respekten er stor. Våpen og skremmeskudd er alltid med. Selv om jeg kun skal ned i fjøra og tenne på doposen – eller ”rett rundt hjørnet” for å se til dyra. Det er nesten verre og hanskes med de to ”udyrene” våre alene. De er som bortskjemte unger. I det ene øyeblikket kosete og snille. Men om jeg har begge i bånd og fuglene flakser fra dem, inntrer jagerinstinktet. Det hjelper ikke om ea nesten kan legge reir innen Tundras lenkelende. Så lenge ulven og jageren i dem tar overhånd når byttet flykter, hjelper det lite at de er nonchalante når fuglene spaserer rolig forbi.
Ea og ekallen har forresten blitt våre kjæreste naboer. Disse tillitsfulle, rolige kreaturene er en fryd for både øye og øre. Vi ble nesten litt bekymret da vi en morgen våknet til ”ærfugltom tomt”. Rødnebbternas iltre mas var det eneste som var igjen. Hadde tre dager med snø og nordvest lurt fuglene til å tro det var høst? Man begynner jo nesten å lure hvilken årstid det er, når snøen ligger tjukt og fillene laver ned. Heldigvis var ekallens ”oooa” og eas ”gakk gakk gakk” tilbake noen timer etter. Det var nok reven som hadde vært på plyndrerunde mens Frost og Tundra sov. Reven er sikkert lur nok til å skjønne hvor langt hundelenka går.
Isen er nå på tur ut fjorden, så kanskje får Oddbjørn skyss ned til ”sivilisasjonen” i dag. Jeg hadde foretrukket å ha ham her, men gruer meg ikke til å være alene. Vi har fått gjort masse denne uka. Båten er klar for utsetting, hundene har fått masse ren grus, og det meste er pakket ut. Flere store vedstokker er kjørt opp til stasjonen, og to favner ved er allerede kappet og kløyvd. En av dem er sogar stablet på paller på tunet. Bestefar Otto Rognmo hadde nok glist godt om han hadde sett unge Løkstad i aksjon. Kubbene med ”barksida ned” er ”fyfy”. Jeg ler og fryder meg over praktisk arbeid. For ei kontorrotte er det ekstra tilfredsstillende å se veddungen vokse! Det får bare skure at Oddbjørn kommer med 30cm-målet og klager over at jeg kapper for langt eller for kort. Det gir stor glede å håndtere motorsag og øks litt bedre dag for dag. Kubben jeg ikke klarte i går, deles kjapt i dag. Så får jeg heller jukse meg til å hogge ”rundt stammen” når kubbene er for tunge til at jeg klarer å snu øksa og kubben i lufta og ”hogge bakveien”. Og blir kubbene alt for store, får jeg bruke det jeg har og sette sjarmen hardt på en forbifarende fant med behov for å vise hva han duger til. Jeg kan jo koke kaffe og holde førstehjelpszargesen åpen i fall overmotet blir for stort. Og når året er godt, hogger jeg sikkert like bra som en skogsarbeider.