Kobbefangst - med eller uten Sti(h)l

Skal man på fangst, må man fangste. Og har man hund, fangster man gjerne uansett. I alle fall hvis man bor på Svalbard og hundegården er full av polarhunder som vil trekke langt og spise mye. Selkjøtt er beste mat en trekkhund kan få.
Våre erfaringer med selfangst er ikke veldig store. Jeg skjøt min første steinkobbe i skjærgården utenfor Florø for noen år siden. En stor opplevelse. På Svalbard har vi jaktet på fjordis, men jakt på isflak fra båt er også vanlig. Om sommeren kan man komme på kloss hold til storkobba når den ligger og koser seg på isflakene. Det er ikke særlig kjekt å se dyret inn i øynene og tenke: Deg skal vi drepe! Sånn sett er det lettere når selen ligger 100-200 meter unna på isen. Men når det gjelder sikker jakt, er jo korte hold og rolige dyr absolutt det beste. Et stadig tilbakevendende tema som også gjelder rype. Det kjennes mer som slakt enn jakt når man skyter dyr som tusler rolig rundt beina på en. Men for dyras skyld er det kanskje det beste? Ingen adrenalin og frykt, og ”umulig” å skadeskyte. Sannelig om jeg blir enig med meg selv på den der. Uansett føler jeg alltid et stikk av vemod og sorg når dyret ligger der dødt. Det å ta liv er ingen spøk, uansett hvilke dyr det er. Derfor vil vi bestrebe sikker jakt, samt utnytte dyret mest mulig.
Vår kjære kobbe ble slaktet ved iskanten. Iført gummistøvler og med nyslipede kniver lager vi et blodig kav uten like. Synet er unektelig makabert. Det ser ut som en isbjørn har vært på ferde! Storkobba vår veier anslagsvis 300 kilo, og spekklaget er fem centimeter tjukt. Jobben er tung og knivene sløves raskt. Nå gleder vi oss til vi får nye kniver fra Brusletto! Vi savner også motorsaga fra Stihl, men vi klarer å hogge opp langs brystkassa og dele dyret i to. innvollene veltes ut og legges igjen til reven. Det er ferske spor på isen, så han er nok ikke langt unna. Jeg vil tro at den stramme lukta fra slaktet trekker til seg dyr selv på langt hold.
På grunn av faren for spekkfinger, bruker vi hansker under hele flåinga. Det er i grunnen bra uansett. Kobbelukta setter seg i hud og klær om man bare så vidt er i kontakt med dyret. Og selv om vi har gamle kjeldresser utenpå klærne, lukter det inn i h…. stygt. Alt av klær må vaskes og luftes utendørs i dagevis. Lukta setter seg i alt. Det gir ikke akkurat lysten på kjøttet, men filetene er god menneskemat. De skal marineres i rødvin og honning, før de grilles hardt i tynne skiver. Mmmm.. Mat for Mons.
For hundenes del er det enklere. De spiser dyret rått. Noen mener at kjøttet skal kokes på grunn av faren for trikiner. Vi kutter opp spekk og kjøtt i passe biter og henger det i kjøttstativet. Her tørker det og gis til hundene bit for bit. De fleste hundene elsker selkjøtt, men mange av dem var skeptiske til ferskt kjøtt. Kanskje er det hardere å fordøye enn den tørkede versjonen? Uansett er kjøttet i stativet et tilfredsstillende syn for alle hundeeierne. Nå trenger vi ikke jakte mer på ei stund. Og folket i byen får snart smake grillet selkjøtt. Ytrefiletene av ett dyr er mer eller nok til å mette hele vår forskerlandsby – som for tiden har 69 innbyggere fra alle verdens hjørner. Og så håper vi at ingen ble skremte av våre spor etter veltet slede i de bratte bakkene mellom fangstbukta og Ny-Ålesund. Når man snakker om makabert… Ja, se det var ei anna historie!