Besøk over alle grenser

Epokene ruller like fort som snøen smelter på Mushamna. Jag hadde knapt vent meg til å være alene, før besøkene ramlet inn. Det begynte med et boff fra Frost om natta. Jeg spurtet fra seng til stuevindu og kikket mot kjøttstativet, men hundene kikket en annen veg. Og der – to meter fra kjøkkengluggen (som heldigvis er liten) sto en bamsefar (som var ganske stor…).
Jeg fikk opp gluggen og smelte av et bluss så både bamse og hunder ble livredde. Jeg håper bamse skvatt like mye som meg! Jeg er glad for tykke tømmervegger mellom ærfuglenes fristende egg og min seng.
Noen timer senere, våknet jeg på ny fra tiltrengt skjønnhetssøvn. Et anker gikk i sjøen like utenfor stranda. Jeg var langt fra skjønn da jeg kikket ut på MS Bremen som satte anker – mens hundene sov som dverger og Snøhvit sto på to bein under kjøttstativet. Isbjørnjaging kan nok være show for de langveisfarende, men jeg foretrekker Snøhvit fremfor 160 tyskere på tunet! Det endte med at de fikk gå i land, uten å komme for nær hund og hytte. Så står man der som en apekatt og angrer på at man ikke var streng nok til å si nei… Heldigvis kom jeg i prat med ei trivelig jente som jobbet som fotograf om bord, mens skipslegen kom med øyedråper til Frost og vin til meg. Da var det verdt det likevel. Fire dager etter var Frost sine øyne friske – på grunn av dyre dråper tiltenkt ei styrtrik gammel tyskerrøye. Og jeg kunne nyte min kalde Chablis til ishavsrøya.
Snøhvit la seg til å sove i passe avstand fra hytta den dagen. Lett å holde øye med.

Da det stundet mot kveld, følte jeg meg alene for første gang. Når man er innstilt på å være alene, er alt greit. Men når man går og speider etter to båter fra Ny-Ålesund, er det helt annerledes. Å nei – kommer de ikke likevel? Fikk de problemer på turen? Blir jeg alene i helga? Til slutt måtte jeg slutte å synes synd på meg selv. Og da jeg endelig hadde rigget meg opp for tur med hundene, kom Torkel og Erlends Bustere i fin driv inn fjorden. Sammen med de nevnte redere, kom mannskapet Elin, Arnstein og Mareike. Det ble ei uforglemmelig helg og en perfekt åpning på besøkssesongen. Grillnatt og vin i solveggen sammen med gode venner, er ikke å forakte. Liketil like lyse morgen ble vi sittende, mens rev, gås og ærfugl showet rundt oss. Først langt på neste dag arrangerte Snøhvit vekking i kjøttstativet. Torkel beviste at hundeskåler skremmer like bra som kuler og krutt, mens Erlend sov som et barn på hemsen og måtte vekkes med ærfuglomelett med franske krydder.
Apropos ærfuglomelett, skulle egg plukkes. Øyene vi har tillatelse til å plukke egg og dun på, ligger et godt stykke fra stasjonen. Dermed var det bare å sale opp båt og folk. Det ble 10 gram dun og ett egg som ikke var for vegetarianere. Men turen var fin! Nesten flatt hav, fugleliv, brefront på Monaccobreen og ølpause på Texas Bar. Mot slutten av dagen ville jeg hjem til mine firebente så fort som F. Som den hønemor jeg er, var jeg livende redd for at alle bjørnene hadde spist dem opp allerede. Men bamsemor hadde nok med sine egne små. På ei øy oppdaget jeger Arnstein ei binne med to små. Et vakkert syn… Og der gikk et par hundre pixler opp i bjørn, igjen.
Kvelden var ennå ung da vi kom hjem, og til min aller største glede var hundene like hele. De fikk en rusletur til trøst, mens Arnstein hentet snø til drikkevann uten å være litt lei seg over å kjøre scooter 19. Juli. På veien fikk han også skremt Snøhvit et stykke lenger bort. Ikke rart Torkels Fois Gras og Duck Confit smakte godt etterpå J . Vi lever farlig godt. Neste dag gikk turen mot nord. Mellom drivis på 79°56’ nøyt vi sjokolade og synet av sel mens vi speidet etter isbjørn. Bamsen fant vi først da vi nådde land igjen, og hvalross likeså. En enslig koloss lå på stranda ved bistasjonen vår Vårfluesjøen. Opplevelsene ble summert fra vinduet på Mushamna samme kveld; - en bamse mot sør, en hvalross mot vest og 1001 rødnebbterner mot nord. Kanskje var de bare 1000… Men bamsen var alene, og denne gang behørig jaget av seks stk Ny-Ålesundere med Arnstein i tet. Ikke rart karen la på svøm.
På tross av medbrakt kost, ville gjengen ”betale” for losji. Mandag satte de i gang i en h… fart. Arnstein og Erlend svingte øksa i svingslag, mens Torkel, Elin og Mareike stablet + kjørte grus fra fjæra og opp. På få timer var store mengder ved både kappet, kløyvd og stablet – og vår vesle biotop tok seg bedre ut. Og best av alt, oppvasken var tatt og hytta støvsugd (tusen takk, Mareike). Slikt besøk er kjekt å ha! Midt i det hele kom flere besøk. Airlift skulle bare ha litt Jet A1 til sin Dauphin, men endte opp med to lykkelig jenter som fikk helikopterhaik til Magdalenafjorden. Gutta jobbet videre og fikk nyte grillmat i solveggen før Vågehvalen blåste dem god tur sørover. Takk til dere alle, - det var kjempekjekt!
Jeg var stuptrøtt etter helgen, men hadde fortsatt folk til gårds. Steinar fra Jason Robert Productions og John fra BBC ville filme isbjørn angrepet av rødnebbterne (neida, ikke omvendt…!)! De to fikk sove blant fiskegarn og hundehalm i Hilmar Nøis sin gamle hytte, som vi bruker som ”naust og nødbu. Jeg følte meg som dronninga på haugen og sov som prinsessa på erten med døgnkontinuerlig isbjørnvakt på tunet. Neste dag kom to bamser på besøk, men ingen av dem særlig spektakulære. Jeg var ikke overmotes begeistret over å bli filmet, men noen få minutter på tape var enkel motytelse for å bli voktet med gevær mens jeg satte garn etc. Samtidig lærte de begge meg mangt om fugle- og dyreliv her oppe – og verden rundt. John har filmet tigre, ulver og det som verre er. Og Steinar har sett flere isbjørn enn meg. Mange flere! Et høflig og trivelig besøk som fortjente kveldens oppvartning med ishavsrøyeburgere og salat. (Svingodt, om jeg skal si det selv. Man lever så godt at man nesten skjems her oppe!)
Neste besøk fortjente også sin bevertning på Mushamna. Det ble litt folksomt med det samme to lettbåtlaster med kjentfolk og studenter fra forskningsskipet Lance kom i land. Karina brakte postpakker og et vell av grønnsaker fra Svalbardbutikken. Og Rikards nest siste brett med evighetsmelk… Etter kaffe, kjeks og tusen spørsmål inne i hytta, satte Karina, Peter, Micha og Ida i gang med dugnad. På kun kort tid var det mer ren grus rundt husnovene, og vedstabelen vokste meterhøy. Det må innrømmes at kvantiteten langt oversteg kvaliteten, så stabelen overlevde ikke tyngdekraftens lover. Men det var det ingen av dem som så. Og innsats og arbeidsiver var en fryd å se på. Det er neppe noen fangstmann som får mer hjelp enn den kvinnelige solosorten med mange bekjente på Svalbard!
Det var godt å puste ut da alle var reist. Faktisk så jeg beint frem til en kveld alene. Jeg ville ha tid til å slappe av på fangstkvinnevis, puste ut og glede meg til morgendagens nye innrykk fra Ny-Åleby (hvis vær, sjø og is tillater). Hundene var fornøyde etter sesongens siste skitur og jeg hadde god oversikt over en bamse som ligger 4-5 hundre meter bortenfor oss. Jeg var stuptrøtt og sukket nesten da to enslige padlere fra Longyearbyen vraltet opp fra fjæra. Men folk flest er trivelige – Tommy og Ann Kristin intet unntak. Enda mer fornøyd ble jeg da de etter veldig enkel servering hjalp meg å skifte parafinfatet til parafinovnen. En for meg umulig oppgave alene. En enslig kvinne lærer ikke alltid å spinne, men hun kan gjerne koke kaffe så andre trår til når egen kunnskap og muskelkraft ikke strekker til!
Ei av 90 gås i flukt fra utløste et snublebluss de hadde spent opp rundt Nøisbu og kajakker. Men nå skal vi alle sove trygt, mens ”gårdens” tre rever jager de nevnte 90 gås frem og tilbake fra beiteplass til trygg sjø. God natt!