Fangsttøttene og reverumpa - 10. mars

English version follows...

Nå har Endre kommet seg velberget til Longyearbyen og er klar for nye utfordringer. Carl Petter og Sverre Bjørn fikk Mr. Før Gjermundsen trygt til Ny-Ålesund, hvor X-fangstmannen fikk delta på årets Solfest. Mail fra Endre avslører at det var fryktelig masse folk der! Og jo, etter tre måneders tosomhet kun avløst av besøk fra unge Lidtveit, er 30 personer som en storby å regne! Jeg kan tenke meg det var snålt å komme til metropolen Longyearbyen med sine 2000 tobente. Kanskje ikke rart Endre sendte savnehilsen til Mushamnas firbente. I fangstmannslivet er det mindre å forholde seg til, tross alt. Selv om ei Linda med mørketidsrastløshet, fangstfrustrasjon og gjentagende PMS nok kan være utfordrende nok. Fra å være to totalt fremmede, tør jeg påstå vi har blitt temmelig godt kjent! De siste ukene har vi ledd godt av hverandres uvaner og særheter. Samtidig har vi styrt på for å rekke noe av alt vi ville utrette sammen her oppe. Ingen tvil om at Endre ville hatt et endra bedre opphold dersom han kom nå! Dette er tiden for å dyrke felles interesser som toppturer, klatreprosjekt, lange skiturer med hund og pulk, festlig lag og fotoforsøk. Apropos det siste ergrer Endre seg grønn over at han ikke knipset meg da jeg sto i nesten netto ved åpent stuevindu og skjøt signalskudd mot bamsen noen meter unna. Snakk om nattlig blinkskudd. Slike bildemuligheter er det få av i den mørke tiden! Men nå er Endre ferdig meg fangstilværelse og permisjon fra PhD. Feltarbeid i alpine områder står for tur. Han har drømmejobben! Men det har jeg og ;-) Tusen takk for ditt blide åsyn og gode selskap i mørketiden, Endre!
Fangstliv i springartakt med Endre er nå avløst av Toves gode humør. Tove Sandblost har ni års Svalbarderfaring og takler overgang fra serviceleder i Ny-Ålesund til fangstdame i Mushamna med glans. Etter en dekades nærkontakt med is og snø, er stropping av zarges’er, scooterkjøring, håndtering av hund, våpenbruk og vedbæring dagligdags for den tøffe trønderdama. Mandag humpet vi med Widetreken rundt Gråhuken og til terrenget sør for Lille Krypinn. I dag trakk hundene oss til Laguna. Revefangsten er på hell og de første feller ble lagt brakk. Irritert fulgte vi sporene etter en rev som har snirklet seg rundt samtlige trelemmer! Ved siste felle fikk vi en overraskelse. Klappfella jeg sjekket for 2,5 døgn siden var sporløst borte! Graving i løssnøen var resultatløst. Men plutselig kom hundene oss til unnsetning. Tuna og Frost var i slåsskamp over en rev i fjorten biter! Å berge restene var liten vits. En bamse hadde røsket med seg både rev og fangstredskap. Mon tro om vi finner fella til våren? Fangstdamene dro slukøret hjem med et bakbein og en revehale i lomma. La oss inderlig håpe vi har mer hell på resten av fangstinnspurten! I morgen legger vi ned feller på vår vei til Gråhuken, før vi fortsetter samme jobb til Lille Krypinn og Elvetangen. 16. Mars drar vi videre til Tommy fangstmann på Austfjordnes. Tøttene skal på tur – i solskinn og fullmåne! Bloggen blir stille til 24. Mars. Vi har tenkt å nyte Svalbard på sitt ypperste sammen med våre firbente venner. Snart kan revene raske over hverandre og bjeffe glade parringsrop uten å frykte bødlene fra fangststasjonene.

Tales of a fox tale!
Finally Endre is back in Longyearbyen! Carl Petter and Sverre Bjørn brought him to Solfest in Ny-Ålesund. After three months in isolation, Endre felt that 30 persons in Ny-Ålesund was a lot! Longyearbyen with 2000 inhabitants must feel like a Metropol! No wonder Endre misses Mushamna and our four legged friends. Despite the company of a restless hunting woman with PMS and lack-of-fox-frustration, Mushamna is less complicated than the outside world. Endre was a cheerful and good companion. During the darkness we went from complete strangers to friends that know each other pretty well; - everything from dull dreams to bad habits! Endre would have had an even better time in Mushamna now. It would be great to climb peaks and walk steep mountain ridges together with him! But despite no light, we managed to share many good times at Andre land. Now Endre will do fieldwork and climb for stones in other areas of Spitsbergen. He has a perfect job! But so do I ;-) Thank you for great times, Endre! The dogs will miss you also!
My new companion is Tove Sandblost, a “Trønderdame” that has more than nine years of Spitsbergen experience. The little woman managed the change from service manager in Ny-Ålesund to trapping woman in Mushamna pretty well. She is used to snow, ice, scooters, dogs and weapons – and we have already been to the area south of Lille Krypinn in Widjefjorden by scooter. Unfortunately: no foxes in the traps... Not many chances left now, as the trapping season ends the 15th of March. Today we put down the traps south of the Laguna. With a growing feeling of irritation, we followed fox tracks from trap to trap. At the last one we got a surprise. The whole trap was gone! We started searching in the fresh snow. Where could it be? It was here two days ago! Suddenly Tuna and Frost put up a real dog fight. They found a fox! The little white one was already in many pieces and the trap was still not to be found. The Polar Bear sure had some fun there! We hope The Big White one had enough scurry bones from one fox. A fox tale and a leg is not enough for us! From tomorrow onwards we will close all the traps on our way to Gråhuken - Lillle Krypinn and Elvetangen. The 16th we continue south to visit Tommy the Trapper at Austfjordnes – our closest neighbor 90kms from here. The ladies look forward to a trip with sun, full moon and happy dogs. Soon the fox can enjoy the mating period without fearing a sudden death due the Mushamna executioners…

Makkerbytte og kvinnekamp! - 8. mars

English version follows...

I dag kom ei ny årstid til Mushamna! Svalbard har fem årstider. I dag feirer vi at den mørke vinteren er avløst av den lyse. I over fem timer har sola skint over hytte, hund og glade damer. Plutselig kjenner vi oss igjen fra tidligere besøk – dette er nemlig fangststasjonen i Woodfjorden slik vinterfarende folk kjenner den. Men det kan fort ta litt tid før storinnrykket kommer. Bølgene skvulper nedenfor kjøttstativet mens bre og fjellpass er dekt med kaskader av pudder. Dette førte til et noe utradisjonelt mannskapsbytte natt til lørdag. Klokka ett om natta sto Tove, Carl Petter og Sverre Bjørn på brinken sør av Laguna. På grunn av snøvær og whiteout utnyttet de mørket på sin ferd fra Ny-Ålesund. Endre og jeg kom fra motsatt hold og snirklet oss langs landkallen med scooter. Litt etter klatret vi opp brinken med første ladning utstyr. Toves zargeser deiset ned den bratte brinken, mens Endre utstyr ble taljet opp til topps. Kaffe og kake satte punktum for arbeidsøkta. Klokka sju samme morgen var det allerede nokså lyst, og mannskapsbyttet var snart et faktum. Mens Tove og jeg jumpet utfor kanten og skled ned til WideTraken, surret en flokk fra fuglefjellet rundt våre hoder. Snart surret det også i scooterne som skulle tilbake til Ny-Ålesund. Klokka åtte om morgenen ble Tove hilst velkommen av ivrige hunder samt vin og reinsdyrskav i ei lun fangsthytte. Nå er det damene som rår i Mushamna!
Toves første fangstdamedag ble naturlig nok nokså kort. Etter noen timer på puta ble de nærmeste fellene sjekket sammen med trekkvillige dyr. Samme kveld feiret både Longyearbyen, Ny-Ålesund og Mushamna solfest. Men sistnevnte kan ikke skryte av høye hæler i taket. Sola har allerede skint ei uke her oppe – og de to feirende var nokså trøtte. De fant det bedre å feire påfølgende dag! Søndag 8. Mars var undertegnede tidlig oppe for å åte pinner og gjøre alt klart til dagens dyst. Jeg hadde planlagt stor revefangst sørover i Woodfjorden i innspurten av fangstperioden. Så langt har planene strandet i dårlig is. Nå hadde vi en gylden mulighet. Toves Lynx sto parkert på sørsida av Laguna. Hvis Widetraken gikk første etappe av stafetten, kunne vi klatre brinken på ny for så å ta Lynxen sørover mot reveeldoradoet ved Verdalen. God plan! Men Moder Natur ville det annerledes. Midt på Laguna var det plutselig bom stopp. Et tykt lag overvann skjulte seg under løssnøen! Dette hadde vi ikke ventet. Scooter, slede og damer sto i 30 cm issørpe! Alle som har vært i en slik situasjon vet hvordan sørpa suger seg fast i alt. Scooter og slede blir dobbelt så tung – og sokkene er våte på et blunk. I minus 17 fryktet vi en lang tur hjem og en scooter som snart ville fryse fast i sørpa. Ikke bra. Heldigvis har damene vært ute en vinterdag før. Etter litt måking fikk vi sleden av scooteren. Og med forente krefter fikk vi faktisk dratt, skubbet og kjørt den gamle greia ut av sørpa. Lettet kunne vi tømme sleden for utstyr og vasse oss bort til fastere grunn. En rå kvinnekamp mot det våte og svært så kalde element startet. Kjerringene var hest, og snart var også sleden på fast grunn. Våte til knes slapp vi jubelen løs. Girl power ruler i Mushamna! Revene i Verdalen lenge leve. Vi dro heller hjem og tømte vannet ut av scooterskoene. Litt etter ble årets første toddy med en god slump Strohrum inntatt i solveggen. Det ble vår beste kvinnedag noen sinne!

New companion – girl power!
Today a new season began in Mushamna. The dark winter is over. Now we have sun and snow! While Longyearbyen and Ny-Ålesund saw the first rays of sun today, Mushamna had already five hours of sunshine. Nice!! This is how most winter travelers at Spitsbergen have seen Mushamna. But I don’t think we will have too many visitors yet. There is still a lack of ice and too much powder everywhere. For this reason we had an interesting crew exchange this weekend. Sverre Bjørn, Carl Petter and Tove started out from Ny-Ålesund Friday night. Due whiteout, they wanted to take advantage of the darkness. One hour after midnight they stood at the top of the cliff south of the Laguna. Me and Endre came by scooter from Mushamna and climbed up to the others. While Endres equipment had to be pulled up by ropes, Toves stuff was easily dropped from the top. Some hours after the guys were ready to head back to Ny-Ålesund. Me and Tove had a thrilling slide down the cliff, and soon after my new companion arrived at Mushamna. With dinner at eight o’clock in the morning, the following working day was short. The dogs were happy to pull us out so we could check some traps. But we did not have the energy for a big Solfest celebration in the evening. Instead we wanted to celebrate the 8th of March! I woke up early and made preparations for our mission. For a long time I wanted to set up traps further south. Now it was possible! We wanted to take my scooter to the Laguna, climb the cliff and then use Toves scooter to the fox paradise in the south. But Mother Nature was protecting her four legged fur friends. In the middle of the Laguna we were completely stuck. With a surprise we realized that the fresh snow covered a huge area with 30 cm water! Now we were stuck in slush up to our knees. Everybody that has been in the same situation knows how heavy a scooter stuck in slush is... Did we really have to walk back to Mushamna and leave the scooter? It was minus 17 degrees. Soon the Wide Trek would be stuck in solid ice! No good. We had to put up a fight! After some digging we got the sledge off. Combined driving, pulling and pushing got the scooter loose. Wading in ice water, we emptied the sledge, turned it around and managed to pull it back on safe ground. Everything was soaked and there was no doubt: The happening saved the life of some Woodfjord foxes. No more trapping today. The ladies headed home to dry clothes and a big cup of toddy with rum in the sun. What a perfect way to celebrate a women day!

Tvangsekteskap! - 5. mars

English version follows...

I forrige uke drømte jeg at Endre og jeg ble utsatt for tvangsekteskap! Jaggu gikk det troll i ord. I alle fall i form av ”tvangssamboerskap”! Denne uka har blitt totalt annerledes enn forventet. Det er litt kjedelig å tenke på at Longyeargutta kjørte 700 km på ei helg uten å komme seg hit på vår Solfest! Utsatt henting har skapt en del ekstra hodebry for Endre. Jeg hadde gledet meg til trivelige turer, fangstinnspurt og vinkvelder sammen med Tove og Anne. Men ting går ikke alltid etter planen. Vi har gjort det beste ut av situasjonen, og mer kan man ikke gjøre. Endre har jobbet med feltarbeidforberedelser og diverse, mens jeg har røktet feller og styrt med mitt. Sammen har vi nytt godt av alle ferskvarene Pål og Roger sendte oss. Agurk på skiva for førstegang på åtte måneder er slett ikke verst! Taco med salat og wok med brokkoli er fantastisk…! Samtidig nyter vi godt av at dagene stadig blir lengre. Det er et fantastisk lys nå! Høstens blålys forsvant i snø og sludd, men nå har vi fargespill i rikt monn. Det er dagslys fra seks om morgenen og skumring til 7-8 om kvelden. I motsetning til i mørketida, følger vi mindre med på månefasene. Halvmånen var en gledelig ”overraskelse”. Nå får vi både i pose og sekk! Det er utrolig rart å erfare hvordan lyset endrer alt. Følelsen av avstander blir helt annerledes og endelig ser jeg terrenget rundt meg. Bra!
Kommunikasjonen har gitt oss nyheter fra fastlandet. Ukas gladmelding er at Elin fikk en stor gutt tredje mars! Min fødselsdag holdt vi på å glemme, men mailene minte meg på det. Takk! Steike kor årene går. Årets bursdagsgave var at Endre ble med meg på fellerunde til Lille Krypinn. Nå er det minus ti grader og så mildt at Polarisen går. Men fortsatt har vi ski på sleden i fall vi må gå hjem. Runden til Lille Krypinn er lang nok når de fleste feller er nedslått eller fulle av snø. Heldigvis fikk jeg en rev i bursdagspresang til slutt! Og vel hjemme smakte det godt med middag og vin… Økt alder til tross, skyter energinivået i været etter hvert som lyset blir lysere og naturen våkner til liv rundt oss. Praktisk sett er det synd vi ikke har fjordis ved Mushamna. Men det er utrolig kjekt å se hvalross på fjorden og fugl som flyr forbi. Frost har sitt fulle hyre med å varsle bamse, sel, rev og rype. Tydelig at det går mot vår! Nå krysser vi fingrene for at fredagens mannskapsbytte går etter planen!

Forced marriage
Last week I dreamt that Endre and I were forced into marriage! This week the dream kind of became real as we are “forced” to spend one more week together in Mushamna! ;-) Now I was supposed to enjoy the company of Tove and Anne. Endre was supposed to work on his field work preparations in Longyearbyen. But we are both still here, trying to make the best out of it. Despite no pick-up during the weekend, Pål and Roger had already supplied us with a big box of food. For the first time in eight months we had cucumber, broccoli and salads. Delicious! We also enjoy increasing light and the awakening of the nature. The last days we had minus ten degrees, open sea and magnificent light. It feels like spring is in the air! Wildlife is increasing. Right outside the cabin we have seen walrus and bearded seal, black guillemot, ivory gull, ptarmigan, fox and of course some bears. The two last ones caused us some problems considering the traps. A clever fox has torn down most of the traps close to Mushamna! And the Polar bears have done the same job at the line from Lille Krypinn to Gråhuken. Still we got one fox up there as well. A nice birthday present! Now we are excited to see if the crew exchange will be possible during the weekend. Updates will come soon!

Slunken solfest i Mushamna -2. mars

English version follows...

I helga kom sola til Mushamna! Mørketida er definitivt over, og godt er det. Men dessverre vart det ingen stor solfest. Vi skulle egentlig ha "mannskapsbytte" her i helga. Ei gruppe fra Longyearbyen skulle hente Endre, mens en trio fra Ny-Ålesund var på vei med min nye fangstkompanjong Tove. Dessverre måtte begge gruppene snu på grunn av lite is på fjorden og mye snø på breene. I og for seg var det vel ikke så veldig rart at det ikke gikk. Etter at lyset kom tilbake, har været vært voldsomt varierende. Nå er det åpen fjor langt mot sør. Samtidig har sist helgs store snømengder gjort bratte breer og fjellpass ufarbare. Likevel hadde vi en tro på at våre dyktige venner skulle svinge seg inn på tunet og glede oss med festlig lag. Pål og Roger hadde endatil sendt ei stor eske mat med helikopteret og ville kokkulere fram de herligste retter til fangst- og fraktfolk. Dessverre ble det ikke slik. Lørdag kveld så vi faktisk scooterlysene til de fem fra Longyearbyen. Gutta sto på sørsida av Laguna, men der er det en bratt skrent som er umulig å forsere med scooter. Så nær, men enn så langt borte. Vi vurderte å kaste oss på vår humørsyke scooter for å se om vi kunne nå bort til gjengen og diskutere videre vegvalg og tiltak. Kanskje kunne vi kjøre skytteltrafikk og få gjengen hit? Innen vi rakk oss ut, svant lysene mot sør. Vi trodde det var farbart via Ottobreen. Lang omveg, men dog. Da kunne de være her om noen timer. Optimistisk satte vi i gang de siste forberedelser for besøk. Reinslåret gikk under kniven. En slik strabasiøs tur måtte avsluttes med ”Rudolf stew” og øl i ei varm stue! Mange timer etter skjønte vi at ingen kom. Vi er vanskelig å nå på telefon, men Sverre Bjørn i Ny-Ålesund kunne informere oss om at de to gruppene hadde truffet hverandre på vår sørlige bistasjon Kapp Auguste Viktoria. Tove, Carl Petter og Anne hadde sett slaget tapt i kampen mot enorme mengder snø. Lørdag kveld måtte Roy-Erik, Martin, John-Einar, Roger og Pål gi tapt for det samme. Følget dro til Ny-Ålesund. Solfesta i Mushamna var avlyst.
Fallhøyden er stor når man har gledet seg lenge. Årets første storinnrykk av gode venner var en milepæl! Samtidig har vi vært travle for å få gjort litt av alt vi ville før Endre reiste ned. Været har stoppet oss lenge. Nå ble det toppturer i natten, fotosafari med hund på dagen og kvelder med bytting av bilder og musikk. Alt skulle gjøres på tampen av Endres opphold. Likevel var hovedfokus på helgens kommende besøk. Igjen var det baking av brød og kaker, vasking og stell. Alt skulle være klart til våre åtte gjeste kom! Nå er det trist å tenke på hvor mye slit gjengen har vært gjennom uten å komme fram. Godt de kom seg vel hjem i alle fall! Med bedre planlegging og kommunikasjon, kunne vi i det minste truffet hverandre på brinken. Selv om vi ikke fikk gleden av å få alle i hus, kunne Endre ha klatret opp skrenten og haiket hjem. Kanskje hadde også Tove kommet seg hit! I stedet er vi nå to frustrert sjeler i Mushamna. Endre er superstressa for inkassovarsel, forberedelsene til feltarbeid i Atomfjella og diverse andre ting. Tid uten kommunikasjon og utsatt henting får store konsekvenser for ham. For min del er det frustrerende å ikke få utnyttet lyset i innspurten til revefangsten. Jeg kan ikke dra på de lengste fellerundene før Endres hjemreise og Toves ankomst er avklart. Både Endre og jeg trenger jo telefon! Men frustrasjon til tross, er det sosialt og sikkerhetsmessig kjekt å være to. Selv om ingen andre kommer seg hit, er bamsen en hyppig gjest!

Extra small ”Solfest”
This weekend the sun came back to Mushamna! The Polar Night is definitely over. But unfortunately our celebration was small. For a long time we have been looking forward to this weekend. Roy-Erik, Martin, Pål, John-Einar and Roger were going to drive from Longyearbyen, spend the weekend here and bring Endre back. Carl Petter and Anne were going to drive with my new companion Tove from Ny-Ålesund. What a cool exchange! 10 people would celebrate the Solfest in Mushamna. But things do not always turn out the way we wish. Due lack of ice and too much snow on steep glaciers, both groups were beaten by the powder. They all had to return to Ny-Ålesund. For us it was a big disappointment. For such a long time we have been looking forward to this! Again the house was cleaned and cakes baked. On the stove I had a big pot of Rudolf Stew, and beer was already on the table. At one stage we even saw the lights from the five Longyearguys south of the Laguna! But with no ice, it is impossible to drive scooters from there to Mushamna. We tried to rush out to drive our scooter there, climb the steep part by foot and discuss further actions with our friends. But before we managed to get out, the five had already turned south. We understood that they wanted to try another route, and went back to waiting. Maybe they would soon be here?? But no more lights were to be seen. In the end we went to bed, and the day after we got messages from both the groups. We were happy to hear they were all safe back home. But we both feel a bit frustrated now. Endre needs to be back in Longyearbyen quite soon so he can plan coming field work in Atomfjella. For me it is frustrating not to be able to check all my traps. I cannot leave for many days before I know how Endre will get home - and how Tove will come here. In some ways it would be better if at least Endre got himself home. The consequences for the delay are big for him! But it is good to have somebody here. Despite no other visits, we can always trust the Polar Bear to come by!

Innesnødd! -22. februar

English version follows...

Hjelp, vi snør ned! Jeg har snakket mye om vårt eksepsjonelt fine vær siden uværsperioden ved årsskiftet. Nå har det gått troll i ord! Natt til lørdag var jeg ute flere ganger for å se til hunder og passe på at utgangsdøra gikk opp. I løpet av to timer rakk pudderet ved døra meg opptil midjen! Over alt hadde det dannet seg dype, løs snøskavler på opp til flere meter. Andre steder var det blåst helt rent. Frost lå nedgravd i en stor snøhaug og skvatt opp med et boff da matmor kom for å se om han var ilive. Han trodde vel først jeg var en isbjørn… Heldigvis er hundene smarte dyr. De unngår å sove i hundehusene når det blåser og føyker som verst. Og det gjør de rett i! Tunas inngang var stapp full av solid vindpakka snøher om dagen. Til tider snur vi husene etter vinden, men det tryggeste er å la hundene ligg ute. Noe kvelning vil vi ikke ha! Og på tross av smarte hunder med instinktet i behold, tar jeg gjerne en nattlig tur ekstra for å være på den sikre siden. Det er ikke godt å si når snøhaugen blir for tett og luftlommene for små! Været har gjort oss mer isolert enn noen sinne. Nå er vi ikke bare isolert med tanke på kommunikasjon. I tillegg er været for ille for folk å komme hit og for oss å dra herfra. Det er nesten som å være tilbake i mørketida!På toppen av det hele er det umulig å kjøre aggregatet i dette været. Ved døra føyker det 1,5 meter på en time. Intet luftinntak kan takle noe slikt! Patenten med eksosrør gjennom luke i døra funker heller ikke når været er som nå. Vi må nok bare la oss henfalle til tidligere tiders fangsliv. Uværsdager nyttes inne til reparering av utstyr, lesing, kaffe og vask. Snølageret ved døra er utømmelig, så nå kan vi sløse så mye vann vi klarer å smelte! Etter to dagers iherdig innsats med snøbæring og smelting på alle ovner, var våre vanntønner fulle. 850 liter vann av snø hentet innen tre meters radius fra inngangsdøra. Det er mye snø!

More snow!
Help, we are drowning in snow! I have bragged so much about all the nice weather we have had. Now we have seen bad weather as well! We are very happy that we had a long and nice skitrip at Friday. Ever since we came back, it has been snowing and blowing constantly. During the nights I have been out several times to make sure the dogs are not closed in by the snow. The houses get full of snow quite easily. Luckily they are all smart enough to sleep outside if the risk is too high. When sleeping in a big snow ball it is easier to breathe and wake up when the oxygen level is poor. Still I have to check on them every now and then. Better safe than sorry! Outside my door snow level rose 1.5 meters in two hours, so it can be too much for us all! The weather has made us more isolated than ever. It is almost like being back in the dark period! Visitors is out of the question; going anywhere, as well. We just have to wait! The weather also makes charging batteries impossible. That means we cannot even work on our laptops. It all brings us back to resemblance of the old trapping life. We spend the bad weather days fixing equipment, reading, eating and cleaning. At least we can use as much water as we want. Our source outside the door is never ending! During two hectic days we carried snow and used all casseroles for melting. In the end we had 850 liters of water – all from snow collected within a radius of three meters from the entrance door. That’s a lot of snow!

Snø og issurr –21. februar

English version follows...

Vær og is er ukens store samtaleemne! I tillegg til manglende kommunikasjon og ønske om besøk da. Men nå har vi vel mer eller mindre avfunnet oss med situasjonen og oppgitt håp om besøk før Endre reiser ned og Tove kommer. Vi vet ikke helt hvem og hvor mange som har tenkt seg hit neste helg. Men vi tror det blir fulle hus! I alle fall hvis vær og føre gjør det praktisk mulig. De siste dagene har vi vært glade for at ingen har forsøkt å komme seg hit med scooter. Fredag tømte sønnavind og mildvær fjorden for is fra Laguna og nordover. Store råker strekte seg så langt vi kunne se mot sør. Skumle saker! Samtidig skapte mildværet skredfare nok til at fjellpassene ble farlige å kjøre. Kanskje best at ingen tenkte seg hit akkurat da! Nå har vinden vært innom både nord og vestlig retning, så fjorden er atter full av is. Temperaturen har sunket fra pluss tre grader til minus ti og vi er tilbake i ”normalen”. Likevel er vi glade for at vi tok rundtur via Maxbreen, Landbreen og Bybreen i går. I løpet av natten har både hunder og hytte snødd fullstendig ned. Snakk om å få vannet levert på døra! Greit at vi fikk døra opp, i alle fall. Nå skjønner vi nytten av takluka! Men vær for langtur er det definitivt ikke. Vi angrer mye på at vi ikke planla tur til Austfjordnes da vi besøkte Elvetangen i perfekte forhold. Men det er lite å gjøre med det. Nå er det bare ei uke til Endre reiser ned og langtur er det verken vær eller tid til.

Snow, ice and changing weather
Ice and weather is the topic of this week! In addition to lack of communications, of course. But now we are more or less sure to get no visitors before next weekend. The plan was that Endre will be picked up by a group from Longyearbyen, while Tove will come here together with a groupfrom Ny-Ålesund. Now we have no idea about how many people there will be here. But if weather and ice permits, we think it will be pretty crowded! We just hope the ice conditions will stabilize before anybody tries to come here. On Friday mild winds from the south forced a lot of ice out of the fiord. We had splashing sea by the cabin and dangerous strings of openwater stretching as far as we could see towards the south. Luckily the wind turned, and after some hours with many knots from the north and west, the fiord seems to be all white again. We hope the ice will be safe before next weekend! Less snow in the air would also benefit the travelers. During last night both the cabin and the dogs got covered by snow. Great to be able to collect “water” from the doorstep – at least as long as it is possible to open the door! The window exit in the ceiling is for a goodcause and might soon be needed…

Alene i dårlig vær –18. februar

English version follows...

Ett år uten kommunikasjon var vanlig for fangstfolk i forne dager. For osser 14 dager mer enn nok! For så vidt er det OK å være uten kontakt med omverdenen. Men det er litt slitsomt når det skjedde brått og vi ikke fikk gitt beskjed til folk der hjemme først! Rart så annerledes det føles med kommunikasjonsfri tid når det ikke er planlagt på forhånd. Nå speider vi stadig mot sør og håper på scooterlys. En kjapp mailrunde ville ha fridd de hjemme for mange bekymringer. Samtidig er både Endre og jeg på etterskudd med praktisk organisering. Endre frykter stress på grunn av alt som må ordnes til feltarbeidet. Jeg skulle gjerne ha avklart kommende besøk og handlelister. Men alt dette er det lite å gjøre med. Vi får bare vente og se! De siste dagene har flere turplaner strandet i dårlig vær. Nå må det snu så vi får realisert spenstige toppturer og artige brekrysninger! Mildvær og vind ga rødt lys på Mushamnas skredskala. Dermed må de bratteste fjellsidene vente. Men vi håper på gode muligheter i løpet av Endres siste uke. Dagen gir mer lys enn noensinne og solcellepanelet er på plass påtaket. De første solstrålene er like rundt hjørnet!

Alone in bad weather
In the old days trappers were without communications for a whole year. For us, 14 days is more than enough! We miss being able to tell people at home that we are OK. And also things become difficult for us to organize. Endre is getting stressed for all the things that have to be done before the fieldwork. I would like to settle visitor and their applications for Sysselmannen. A shopping list would also be good. But we can do nothing than wait and look for scooter light in the south. Lately weather has been poor and planned trips postponed. The steepmountain sides have to wait due mild weather and heavy winds. But hopefully we will manage to accomplish some dream aims before Endre leaves. Light is now providing us with long days and we even got the solarpanel back on the roof. Soon the first rays of sun will reach us!