Heim te mor

Franske Emelie sa en gang at feilen med fly og rask forflytning er at kroppen flytter seg fortere enn sinnet klarer å fordøye. Litt av den følelsen hadde jeg da Tommy og jeg landet i Longyearbyen mandag ettermiddag. Line fra Svalbardposten huket tak i oss for intervju, men det var ikke mye fornuftig hun fikk ut av to oppgirede sjeler på retur fra isolasjon til sivilisasjon. En runde på Svalbardbutikken ble raskt forkastet. Slitne og i følelsemessig skoddeland var det bedre å krype i hi hos Marta og Bestefar Stein. Overnatting var selvsagt ikke avklart på forhånd, så gode venner var gode å ha. Snart slang to stk fangstfolk seg på sofaen mens Marta kokkulerte kanomiddag med grønnsaker ”an mass”. Deilig… Da vi litt etter spiste årets første pinneis til kaffen, var behovet for ytterligere bravader borte. Det var lite som minte om de gamle fangstfolks storfest ved tilbakekomst til Tromsø. Beisaren og Nøis ville nok ha ristet på hodet over fangstfolkene som sløva og dullet med en småunge istedenfor å gjøre byen utrygg! Men det er en særegen følelse å leke med et barn som ennå lå i mors mage da vi dro på fangst for ett år siden. Vesle Varg har allerede blitt ti måneder gammel og vitner om at vi faktisk har vært borte ei stund. Mailboks og facebook hintet om det samme. Ett år uten internett tilsvarer ca 96 vennerequester på fjesboksa, samt et tusentalls nye mailer på yahoo. Det tar nok en stund før alt er lest! Energien til å dra på byen uteble, og isteden moret jeg meg med å se bloggen for første gang siden jeg opprettet den. Samtidig gledet jeg meg stort over å ringe venner uten å stå på taket for å få signal og betale 11 kroner minuttet for slarv og fjas. Jo takk, sivilisasjonen har sine fordeler! Mushamna var allerede et fjernt minne da jeg ringte Tove og Einar for å høre hvordan døgnet hadde gått. De rapporterte om syv bamser, snø i lufta og ishinne på vannbøtta i gangen. Jeg pakket snippesken for fastlandsfly og 30 varme grader... Det ble ei kort natt før Bestefar kjørte meg til flyplassen for neste forflytning. Jeg hadde gruet meg litt for egne reaksjoner på en så rask endring i tilværelsen. Men det føltes faktisk ikke rart i det hele tatt. Neste morgen landet jeg på Gardermoen, loffet gjennom passkontrollen og satte bein kurs mot Convenience i første etasje. Sushi i sola på handikapparkeringa utenfor avgangshallen er fast takst ved finværsventing på Gardermoen. Galant brettet jeg opp buksa så hvite Svalbardlegger med ett år gammel hårvekst fikk et slikk av sol. Godt jeg ikke traff noen kjente! Skuldrene var allerede solbrente da jeg gikk om bord i flyet for siste etappe på reisen. Halvveis til Kristiansund, snudde flyet på grunn av tekniske problemer. Men tirsdag ettermiddag kunne mamma møte meg på Kvernberget. Det var nok ei letta Audhild som endelig hadde fått hjem jenta si. Og selvsagt var det godt å se mor igjen! Men for meg føles det ut som jeg bare har vært borte ei ukes tid. Likevel ble omstillinga til fastlandslivet skånsomgjort i form av besøk hos Svalbardfolket Kristin og Pål Higraff på Frei. Etter is og melon i solsteika, var Linda rødsvidd og måtte hjem til mors aloe vera. Den samme mora fikk en dose skjenn over flagget som vaiet til topps hjemme på Lyngrabben, mens naboer vinket fra en veranda badet i kveldssol. Likevel var oppstyret glemt da små og store nevøer kom på tantebesøk og benket seg rundt tacos i hagen. For min del ble kvelden avrundet med joggetur under midnattsrød himmel - uten rifle, men med lukt av gress og sjø. Utrolig bra! 30 grader og bading med smånevøene dagen derpå var ikke mindre kjekt. Tankene går stadig til Tove, Einar, hunder og bamser i Mushamna. En del av mitt hjerte vil alltid være på Svalbard. Men det er vel ingen tvil om at fastlandet også har sine gode sider…

Home to Mum
Emelie from France once said that today’s fast moving from one spot to another is happening too fast for our mind to comprehend. This was something I worried for as I landed in Longyearbyen less than 24 hours after leaving Mushamna. My eager to go out on the town and meet many people was none existing. Instead I went to Marta and Bestefar Stein, “hiding” on their sofa while Marta made delicious food with loads of vegetables. As Tommy and I got coffee and the first icecream for a year, we were both happy with the calm situation, slowly adapting to the new life. The old Trappers would not have been proud of us. We made shame on the old trapping tradition with party all night once back in the civilization! Instead I was happy talking to friends and playing with little Varg. It feels like I have only been gone for a week. But as I look on this little man that was not even born when I went to Mushamna, I have to realize a year is gone. The amount of unanswered e-mails and messages on Facebook tells me the same. It will take months before I am able to answer it all! Also it was funny to go on internet and look at my blog-site for the first time in one year. Thank you, Andreas, for an excellent job! Now I

can update the page myself, and even put huge photos out on the net. AND make phonecalls to friends without standing on the roof searching for signal and paying more than an US dollar a minute for talking. My world got even closer to real life as Bestefar drove me to the airport the same night. Soon I was sleeping on the plane, heading for Oslo airport, Gardermoen. My next flight was hours away, so I took place on a handicap parking in the sun, eating sushi for breakfast and giving pale, hairy legs the first rays of sun. Times when it is nice not be recognized by anyone… ;-) My next flight had to turn half way due technical problems, but Tuesday afternoon Mum could greet me at the airport in Kristiansund. I bet she was the happiest mum in town, getting her daughter back from the wildlife. But she seemed to be disappointed that I did not look like a hunter with big muzzles! To her comfort, I told her the muzzles were all embedded in my extra fat storage after one airs adaption to the arctic. In 30 degrees the fat might melt so the muzzles can appear! After some hours at the mainland, I was already sun burnt and amazed that the mosquitoes were biting as soon as the sun went down. The taco dinner was quickly shifted from the garden to the living room. And soon after my nephews and I definitely had to go for a swim to cool down in the heat. My thoughts are often flying to Mushamna, were Tove and Einar had seven polar bear visitors in 24 hours, a layer of ice on the water bucket and snow in the air. A part of my heart will always live at Spitsbergen. But the mainland of Norway has a lot of treasures – in addition to the ability to share precious time with family and friends…