liten høyde. Det var mye is i Wodfjorden og Tommy hadde liten tro. Men klokka tolv kastet Torkel og Carl Petter loss fra Ny-Ålesund. Og jaggu. Seks timer etter kom de sigende ut av tåkehavet, med en stk Buster XXL, en stk Magnum og en stk Tove med masse godsaker i snippvesken. Litt etter labbet tre Svalbardtubbies seg opp til Einars deilige røyemiddag i Mushamna. Mr. Larsen og Mr. Nilsen hadde sett seg ut en vindluke i varselet, og hadde tid til kaffe og kaker før ferden gikk mot sør. Tove og Torkel overbeviste meg om at dønningene betydde banking som oversteg human hundetransport. Trist tok jeg farvel med Tuna, Tundra og Fost. Litt etter vinket Tommy og jeg adjø til Tove og Einar, mens våre båtførere styrte ror og startet vår seilas mot sivilisasjonen. Jeg skal innrømme at tårene kom. Jeg har gremmet meg mye over at jeg ikke skal være i Mushamna hele sommeren. Men jobben kaller og det fine med oss mennesker er at vi har en utrolig evne til omstilling. Snart var sinnet innstilt på reisen, og jeg ble riktig nervøs for at vi måtte returnere der vi snirklet oss ut mellom isflak på en skoddedekt Woodfjord. Flere ganger holdt det på å gå i stå, og selv Kamikaze måtte gi tapt for ismassene. Men etter slalåm mot øst og vest og sør og nord, rundet vi plutselig Velkomstpynten. Blikkstille hav med drivis ble erstattet med dønninger og åpent hav. Men trøstig banket vi vår vei mot sør. Fem timer etter ankom vi Ny-Ålesund. Våre båtførere var slitne etter vel gjenno
mført henteoperasjon, fangstfolket i ”tåkerus” etter forflytning til en annen verden. Jeg var lykkelig over å kunne snike meg i land midt på natta uten velkomstkomite og styr. Det føltes ut som jeg hadde vært på en vanlig helgetur med Torkel der jeg kleiv i land med ryggsekk og gevær. Fangståret var allerede som en fjern drøm. Da vi traff gamle kjente på kaia, var kommentarer om mine lange lokker det eneste som vitnet om et lengre fravær. Men denne gang kunne jeg ikke tusle hjem til Hvitt. Isteden tok Tommy og jeg inn på hotell, med sjokolade på puta og det hele. Dagfrid vaskedame gjør sine ting med flid! Men mens fangstmann Tommy parkerte harpunen ved døra og gikk til køys, dro fangstdama til flyttelasset i containeren for å erstatte stillongs og ullskjorte med singlet, shorts og sommerkjole. Blant zargesser og jerrykanner fant jeg også er par sommersko. Før jeg var klar for en time på puta. Etter mange døgn med lite søvn, var jeg i ørska da jeg gikk i dusjen neste klokka sju neste morgen. Jeg reflekterte vel egentlig ikke så mye over første dusj på ett år. Men jeg savnet en real ryggskrubb og det var deilig å kunne vaske ett år gammelt hår i ubegrensede mengder vann. Gullende ren kunne jeg tusle opp til Kings Bays kantine for å meske meg med yoghurt, frukt og tomat. Mmmm... Men gjensynsglede med gamle venner overskygget luksusen. At mennesker er viktigere enn materielle ting, er det ingen tvil om! Det ble en hektisk dag i Ny-Ålesund. Etter ett års fravær, måtte Mattias gi meg oppdateringer i min gamle jobb. Samtidig skulle praktiske ting ordnes og folk hilses på. Men samme ettermiddag gikk min ferd videre til Longyearbyen. Veien til sivilisasjon i sør gikk i springfart! Snart satt både Tommy og jeg om bord i Lufttransports Dornier på veg til Svalbards metropol. Skrytende i ren Beisarenstil fortalte vi Sysselmannens folk at årets innhenting av fangstfolket på Mushamna og Austfjordnes kostet snaue 3000 kroner! Men vi passet oss vel for å dra strikken for langt. Sysselmannens bistand for å flytte hjem vårt gods er gull verdt! Hunters heading home
Sunday evening Carl Petter and Torkel arrived at Mushamna with one Magnum, one Buster and one Tove… We hardly believed it as they emerged out of dense ice floes in the fog. But they were happy as ever after six hours travelling from Ny-Ålesund. They even had time for dinner and coffee before they returned from Mushamna. I was quite sad as Tommy and I waved goodbye to Tove and Einar, while Torkel
and Carl Petter took us out on the foggy fiord. Leaving my home for a year was very hard. But humans adapt fast. As we tried to find our way through the drift ice, I was worried that we would not make it. As we suddenly embarked out of the ice, I was happy to know we were on our way to Ny-Ålesund. The return took us five hours, and our excellent boat drivers were quite exhausted as we “landed” on the pier in Ny-Ålesund. With only a backpack and a gun on the boat, I felt like I returned from an ordinary weekend trip with Torkel! My year at Mushamna was already like a faint dream. And I was pleased that we could sneak ashore without any big welcoming hurray’s. Without any fuss we made our way to the hotel, where Tommy parked his harpoon and jumped to bed. I went to the container to search for shorts and singlet for my holiday in the heat. After my third night in a row with less than two hours sleep, I did not reflect much about my first shower in a year. But going to the Mess and have breakfast with yoghurt and fresh fruits was nice! Still the best thing about coming back was seeing old friends again. No doubt: People are far more important than luxury and material things! Nice to see everybody again, even though I did not have time to talk much. Mattias had to update me on new things at the air traffic tower before both Tommy and me jumped on the plane and headed further south. Civilization was calling us loudly…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar