Med unntak av brunstbrølet er alt i eventyret sant! Tove og jeg hadde en fantastisk ”husmorferie” til Austfjordnes. Tommy fangstmann vartet opp i det vide og brede og ingen av oss hadde lyst å vende snutene hjemover. Også våre værfaste feltvenner i Atomfjella fikk nyte godt av Tommys gjestfrihet da Endre, Anne og Ken Eivind ble ei natt på Austfjordnes. Underveis til vår nabo i øst hadde vi temperaturer fra minus 18 til 24 og mye vær! Dessverre så vi bare hvitt – og lite av de fantastiske fjella i Widjefjorden. Men mens vi var på Austfjordnes var det sol og utrolig vakkert. For ei forskremt forsøksfangstdame var det vannvittig å vandre blant horder av rein og rype. Tenk at to nabofjorder kan være så ulike! I Woodfjorden vasser vi i snø og har ikke sett et eneste reinsdyr mellom Mushamna og Lille Krypinn i hele vinter! Kanskje ikke så rart at Widjefjorden dermed også har mer rev. Men det er jaggu bra for Tommy som skal leve av fangsten. Fangstinnsatsen har tydeligvis vært formidabel og skinnende revepelser var linet opp på rekke og rad. Gutten har orden på sakene!
På grunn av ventet vennebesøk av Cedric fra Frankrike/Sveits, satte vi kursen mot nord allerede 22. Mars. Været forsinket oss 2,5 dager på turen sørover. Vi startet fra Mushamna 11. Mars og la ned revefeller til Gråhuken og videre forbi Lille Krypinn til Elvetangen. Turens første bamse ble jaget i sokkelesten da han kom til hytteveggen på Gråhuken. Mellom Elvetangen og Villa Purpur så vi seks stk, derav ei binne med to små årsunger som nettopp har kommet ut fra hiet. På returen fikk vi oss en artig opplevelse da en bamse kikket opp fra isen under landkallen bare 30-40 meter foran oss. Vi hadde snø og elendig sikt, men heldigvis ante Tove ugler i mosen da ellers lite trekkvillige hunder trakk som F. Vi stoppet opp og bra var det. Best som det var poppet det opp fem bamser til! Mens våre forfrosne fingre forsøkte å holde hunder, sjekke gevær og lete etter kamera, småkranglet de seks litt seg imellom samt reiste seg på to for å se hva slags rare individ vi var. Litt etter taslet de hver til sitt og vi kunne fortsette mot nord. Hundene var hormonforstyrret av Tunas fremprovoserte løpetid etter iherdig beiling på Austfjordnes. Flere dagsetapper på over tre mil var også uvant kost. Innimellom la seg demonstrativt på skiene våre for hver minste stopp. Trekkhunder fikk en ny betydning da vi måtte trekke dyrene etter oss! Men når de været rein, rev eller bamse forut, var det driv i dem likevel. Vi så til sammen 18 bjørner, derav en slunken kar som ga god underholdning da vi atter ble værfaste på Elvetangen. Heldigvis skinte sola dagen derpå og vi la i vei mot Ottobreen og Mushamna. Men frøken Bakken må ha fått solstikk! Jeg har gått ruta motsatt veg fire ganger i vinter. Greit nok at jeg stadig overraskes over at avstander virker så mye kortere nå som det er lyst, men denne feilnavigeringa var helt utrolig. Halvveis opp feil bre, måtte vi snu og sette kurs for Lille Krypinn. Lim på verken skifeller eller ducktape virker lenge i 20 minus. Derfor var det uaktuelt å fortsette til riktig bre. Da er det godt å ha bistasjon med ved og proviant! Hundeforet ble sågar ispedd Real Turmat, havregryn og smør! Like før avreise neste dag, landet Airlift ved hytta og Petter Braaten kom og sa hei. Vi mener Sysselmannsetaten fortjener skriftlig reprimande etter at de hadde besøkt Mushamna uten å spa fram døra for oss! Men vi tråkket oss de drøye 28 kilometerne hjem og fikk måket oss inn. Hundene snuste ivrig på bamsespor rundt hytta før de satte av gårde langs sjøkanten. Lite poeng i dårlig samvittighet for slitne hunder! Men snart var alle tilbake, jafset i seg masse mat og tørnet inn i nyspadde hus med fersk halm. Vi måtte jobbe for å få plussgrader i ærverdige Mushamna. Minus 16 grader i stua setter seg liksom i veggene! Dermed ble det fyring i alle rom. Brått fikk vi oss en overraskelse. Et dunk på verkstedet ble etterfulgt av et merkelig lys. Jeg løp til og oppdaget at den ene siden av Jøtulen hadde falt rett ned! Fort fikk vi berget unna klær og flyttet brennende kubber inn i ovnen på stua. Utrolig flaks at det ikke skjedde da vi begge var ute noen minutter før!!! Jeg hadde allerede startet scooteren for å se etter våre venner fra Ny-Ålesund. De ga opp å komme til Mushamna med scooter, og ville forsøke å gå med ski og pulk fra Kapp Augusta. Dessverre måtte de gi tapt for store snømengder, lite is og smal landkall. Besøk av våre venner Cedric, Dagfrid og Carl Petter svant dermed i åpen sjø.. Men takk og lov for at vi ikke var på henteekspedisjon da ovnen falt i to! Fryktelig trist at gode venner ikke kommer seg hit, men bra at nestenulykker ikke er farlig og at Mushamnas stue står stolt og flott som før…
Trip to Austfjordnes!
Everything in the fairytale is true! Except Tommy’s “yell” from Purpur ;-) We had a great trip to Austfjordnes and enjoyed Tommy’s hospitality a lot. Even our friends Endre, Anne and Ken Eivind spent a night at the station. We did not want to leave our neighbor so fast! But since bad weather on the way to Austfjordnes delayed our arrival with 2.5 days, we had to head back in time to greet coming visitors to Mushamna. We left home the 11th of March, closing all the fox traps on our way around Gråhuken to Lille Krypinn and Elvetangen. Trapping season ends the 15th of March and we wanted to continue southward the following day. Bad weather delayed us for one day. The day after started out well, but during the 32 km walk to Villa Purpur it turned white and windy. We did not see any mountains, but six polar bears, amongst them a female with cubs that recently got out of the den. Also on the way back we spotted many bears. All the sudden a two or three year old guy popped his head up from the ice 30-40 meters ahead of us. As we stopped, one more head popped up. And one more! All in all they were six bears having a quarrel over something. But after watching us for a while, they decided to head in other directions. We continued to the north, were one more female with cubs and one lonely male were waiting at Elvetangen. All in all we saw 18 bears on the way. We were happy to have one far in front, since that made the dogs run and pull hard. More than 30 km days were a bit boring for them. In the end they laid down on our skis every time we stopped. We had to pull them after us! I felt bad for them, but for no reason. As we let them loose at Mushamna, they were off after some minutes of smelling polar bear tracks by the cabin. But soon after they were all back, ready for food and a good night sleep.
We planned to go back to Mushamna via Ottobreen, but I did a silly mistake. I try to blame it on sunstroke… We went half way up the wrong glacier and were forced to return down the valley and head to Lille Krypinn. In this situation it is good to have cabins supplied with wood and food! As we were almost ready to leave the next day, Sysselmannen came by to say hello. They had lunch outside Mushamna - without digging out the door! So after 28 km of skiing, that was our first job. Finally inside, we made fire in the ovens trying to get temperatures up from minus 16 to zero… While unpacking stuff we suddenly heard a dump sound in the workshop. As I went to have a look, one side of the oven had fallen down! We managed to save clothes from the flames and got the burning wood over in the other oven. Two minutes earlier we were both outside and things could have gone very wrong for this fantastic hut. We were really disappointed that our friends from Ny-Ålesund did not manage to come here this time. Cedric, Carl Petter and Dagfrid tried so hard. They even brought skis and pulkas so they could walk the last bit! But too less ice and too much snow stopped them. We were really sad for this, especially for my good friend Cedric that has been travelling all the way from Switzerland to get here. But with the happy ending on the “oven story”, we still had something to celebrate. I think we deserved a good night sleep as well…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar