Eventyret om Fangstmannen og Kalenderpikene - 28. mars

English version follows...

Den ensomme fangstmannen satt værfast på sin kalde og gufne bistasjon i Purpurdalen. Villa Purpur bærer slett ikke sitt navn med rette. Hytta har skillevegg mellom inngangsparti med ovn og et oppholdsrom i ei kuldegrop. Her blir det sjelden plussgrader. Men etter mange timers fyring tiner rimet i taket og faller som regn over fangstmannen der han sitter og venter på bedre vær. Hans tre sterke hunder ligger nedsnødd som baller ute i snøen. Fangstmannens eneste underholdning er en kalender. Ny-Ålesund dameklander 2008. Han blar seg hutrende gjennom januar – februar – mars… Innen april har varmen spredt seg til fangstmannens indre. Innen september har han syv somre i magen. Energien tar overhånd og snart runger hans kraftfulle brunstbrøl ut i vinternatten! Gjennom marsnattens stormende vind kastes ropet mellom Sørbre og Kronprins Haralds fjell. Like til Elvetangen lyder ekkoet. Der ristets to tapre kalenderpiker ut av sin dvale. Med ørene på stilk veksler de blikk. Fangstmannen kaller. Kom, kom, kom! De to kan ikke vente. Straks løper de ut og spenner på ski og pulk. Tre hunder ristes motvillig ut av søvnen. Nå skal vi mot sør! Damene er ikke nådige. Vinden uler og snøfokket pisker i ansiktet. Ved brinken i sør snirkler de seg langs landkallen og snart suser de sørover på slett is. Lykken varer dog ikke lenge. Snart møter de baks i syv vide og syv brede. Pulkene skraper og velter over kvasse iskanter. Time på time går forbi. Snøen øker og sikten avtar. Snart kan bare kompasset vise veg. Men de går mot sør. Og langt om lenge og lengre enn langt når de endelig Pupurdalens usle hytte. Til all sorg er fangstmannen forduftet. Men kalenderen ligger på bordet og damene vet han er nær. Etter noen timers søvn fortsetter de jakten. Syv bamser og binne med små krysser deres veg, Likeså iståke, snøfokk og underkjølt regn. Syv vintre slår ned over Widjefjordens ville kyst. På Krosspynten må kalenderpikene atter søke ly. Akk så nær, men dog så fjernt. Uværet er forrykende! Men når det gryr av dag gliser de bredt mot spredte solstråler og hvitkledde fjell. Målet er i sikte. De fosser over isen så frostrøyken står. Bare timer etter nærmer de seg fangstmannen der han står ved sitt kjøttstativ og speider mot vest. ”Ja, men er det ikke… Jo, visst er det! Klanderpikene kommer!” Galant tar han frøken Juni og Jomfru November i sin favn. Snart kan de alle varme seg i fangstmannens stue. Han varter dem opp som dronninger. Reinsdyrlår, feite reinspølser, nybakt brød, kaffe og dram. Og om natten sover de som prinsesser på myke madrasser i varme rom. De mangler ingen ting. Blant skinnende revepelser lever de tre lykkelig tre dager og tre netter til ende. Men et kjøttstativ kan ikkje vara evig, veit du. Selv ikke i et fangstmannsparadis! Kalenderpikene venter flere beilere, denne gang til Mushamna. De må dra tilbake mot nord. Moderne damer må ha fullgod oversikt over sortimentet før valg kan tas! Den stolte fangstmann og hans tre sterke hunder rasker over isen til Krosspynten i et siste forsøk på å få damene til å vende tilbake til Austfjordnes. Men akk. Tispe med løpetid og damer med dårlig tid må videre. På tross av varm kakao og boller på ovnen vender de atter snutene mot nord. Snart er de tilbake til Purpur hvor eventyret startet. Frosten lager flekker på kinn og rim på øyevipper. Seks isbjørn på kloss hold forsøker å skremme damene tilbake til Austfjordnes. Men damene står standhaftig på 30 meters hold og venter til bamsene viker veg. Med 20 minusgrader og nordavind midt i mot, kjemper de seg tilbake. Damene kan knapt se skituppene foran seg. Men innvendig er de varme på gode minner fra Austfjordnes. Frost og kulde biter ikke på dem. På nylagt is skummer de mot Tangen, klatrer landkallen og kommer seg inn i Elvetangens lune stue. På Austfjordnes står fangstmannen forlatt, men viss på at det skal komme flere måneder. Har ikke Miss Mai kommet ennå, står han nok fortsatt ved kjøttstativet og speider…

yHhhhhh

The fairytale of the Trapper and the Calendar girls
The lonely trapper is stuck at a lousy cabin in Purpurdalen. Outside the wind is blowing heavily. His three dogs have curled themselves into snowy balls sleeping in the snow. Inside the cabin melting rime is dripping like rain on the Trapper. His only company is a calendar. Ny-Ålesund women calendar 2008. Slowly he turns the pages. January, February, March. Within April he is already warm inside. Within September, seven summers fills him up with heat and joy. Full of energy he shouts out in the night. Through wind and snow his call of the wild is hearable 32 km north to Elvetangen. Two of the calendar girls are awoken by a distant sound. “Come, come, come!” They rush to the door and put on their skis. Soon they are on their way to the south. The dogs are running after them like tales in the wind. After many hours in snow and heavy winds they enter the cabin in the valley of Purpur. The trapper has already left, but they know he is not far away. After some hours of rest they continue to the south. New storms fight them and the visibility is low. In the freezing Spitsbergen night they need to seek shelter at Krosspynten. Luckily weather has changed on the following day. Their aim is close. They rush over the ice towards Austfjordnes, where the trapper greets them with open arms and great hospitality. He gives them all the best he can offer; - rein deer meat, homemade bread, coffee and warm beds. During three days they all live happily together between shining fox furs and reindeer sausages. But soon the girls become restless. Visitors will come to Mushamna. They have to head back to their precious home. The trapper obeys them to stay, but the girls move on to the north. Ice fog, wind and freezing rain tries to stop them and six polar bears make a line to scare them back south. But neither bears nor winds can stop them. Warmed by happy memories from Austfjordnes, they fight every obstacle on their way back to Elvetangen. At Austfjordnes the trapper is alone- again. If you have not seen him, he might still be standing by the meat rack, waiting for Miss May to come along…