Tid for toddy i solveggen - 30. mars

English version follows...

De siste dager har forløpt med stoisk ro i Mushamna. I starten var hundene like slappe som oss. Kos og sol var evig nok! Men nå rykker rastløsheta i kroppene. Tundra er superkåt på sin gamle mor Tuna og er lite glad for Matmor og Tante Toves strenge anstand. Her holdes behørig avstand og hundene overvåkes godt mens vi tusler med vårt i og rundt hytta. Etter 16 dager på tur og mer enn 25 mil i beina, fortjener vi rolige dager med liten aksjonsradius. Det var deilig å skure skitne kropper i ei varm stue, samt sette stussen på et dosete uten kuling i rumpa. Etter langtur med mye vrient vær, kunne vi nyte to dager med toddy og kakao i solveggen. Det var nesten surrealistisk å tenke på at våre venner ikke kunne kom seg hit. Jaggu hadde de fortjent noen flotte dager her etter iherdig innsats på scooter og ski. Vi ville så gjerne dele denne uka med Cedric, Dagfrid og Carl Petter. Nå håper vi bare at fjorden fryser til så kommende vennebesøk går i boks. Isen lever sitt eget liv, så det er sannelig ikke godt å vite. Tett drivis den ene dagen avløses av åpent hav den neste. Det eneste vi er sikre på, er at lyset har kommet for å bli. Nå er det fantastiske farger om kveldene og kun litt skumring midt på natten. Den 27ende skrudde jeg ned lyskasterne på taket. Det føles som jeg satte dem opp forrige uke! Mørketiden har jaggu gått fort. Ironisk nok er vi nå nesten mer isolert enn i mørketida. Det var langt mer is i Woodfjorden for 1,5 måned siden! Men nå står vinden på fra nord, så vi øyner ett håp. Dessuten vet vi at folk har klart å komme seg til Gråhuken via Widjefjorden, dog med noen crux på veien. Kanskje blir det påskebesøk likevel.

Tiden hos Tommy ga inspirasjon til å starte flåing av rev. Det var utrolig kjekt å få demonstrert prosessen av en som er så dyktig og grundig i sitt fag! Tommy er genuint interessert i fangsten så vel som dyreliv og tradisjoner. Det er en fryd når han villig deler sin kunnskap med oss forsøksfangstere! Nå benyttes gråværsdager til flåing mens Tove leser høyt fra gammel Svalbardlitteratur. Et glitrende samarbeid, selv om skraping av skinn ikke er egnet jobb for ei uvøren og utålmodig Linda…

Time for toddy in the sun!!

We are enjoying quiet days in Mushamna. After 16 days and 250 km skiing, we deserve toddy in the sun! It was great to clean up bodies and clothes in a warm cabin – and to sit down on a toilet instead of having the wind up our asses… Both ladies and dogs have been quite lazy and satisfied. But now the dogs are getting their eager back. With Tuna on heat, the boys are ready to roll at any time. We have to watch them carefully now. Mating with Mum is no good idea!

It is sad and surrealistic that Cedric, Dagfrid and Carl Petter could not get here. The weather was perfect and they sure tried their very best. But Nature is the Boss! We would really love to share this week with our good friends, especially Cedric, that has travelled all the way from Switzerland. But there is nothing we can do about the ice. The conditions change from open sea to close drift ice in a few hours. Let’s hope it will freeze until our next friends are coming! But you never know when it comes to ice… At least we are sure about the light coming back. Now there is no darker than dawn, even in the middle of the night. Some days back I took down the light spots from the roof. It feels like I put them up a few weeks ago!

The time at Tommy’s place inspired me to start skinning the foxes. It was amazing to learn from watching him doing the job. He is very interested in his work. Luckily he is also interested in sharing his knowledge. We learnt a lot about the life of foxes, Spitsbergen history, trapping and trapping traditions. Now I work on the skins while Tove read loud. A perfect cooperation ;-)

Fangstdameferie til Austfjordnes - 29. mars

English version follows...

Med unntak av brunstbrølet er alt i eventyret sant! Tove og jeg hadde en fantastisk ”husmorferie” til Austfjordnes. Tommy fangstmann vartet opp i det vide og brede og ingen av oss hadde lyst å vende snutene hjemover. Også våre værfaste feltvenner i Atomfjella fikk nyte godt av Tommys gjestfrihet da Endre, Anne og Ken Eivind ble ei natt på Austfjordnes. Underveis til vår nabo i øst hadde vi temperaturer fra minus 18 til 24 og mye vær! Dessverre så vi bare hvitt – og lite av de fantastiske fjella i Widjefjorden. Men mens vi var på Austfjordnes var det sol og utrolig vakkert. For ei forskremt forsøksfangstdame var det vannvittig å vandre blant horder av rein og rype. Tenk at to nabofjorder kan være så ulike! I Woodfjorden vasser vi i snø og har ikke sett et eneste reinsdyr mellom Mushamna og Lille Krypinn i hele vinter! Kanskje ikke så rart at Widjefjorden dermed også har mer rev. Men det er jaggu bra for Tommy som skal leve av fangsten. Fangstinnsatsen har tydeligvis vært formidabel og skinnende revepelser var linet opp på rekke og rad. Gutten har orden på sakene!

På grunn av ventet vennebesøk av Cedric fra Frankrike/Sveits, satte vi kursen mot nord allerede 22. Mars. Været forsinket oss 2,5 dager på turen sørover. Vi startet fra Mushamna 11. Mars og la ned revefeller til Gråhuken og videre forbi Lille Krypinn til Elvetangen. Turens første bamse ble jaget i sokkelesten da han kom til hytteveggen på Gråhuken. Mellom Elvetangen og Villa Purpur så vi seks stk, derav ei binne med to små årsunger som nettopp har kommet ut fra hiet. På returen fikk vi oss en artig opplevelse da en bamse kikket opp fra isen under landkallen bare 30-40 meter foran oss. Vi hadde snø og elendig sikt, men heldigvis ante Tove ugler i mosen da ellers lite trekkvillige hunder trakk som F. Vi stoppet opp og bra var det. Best som det var poppet det opp fem bamser til! Mens våre forfrosne fingre forsøkte å holde hunder, sjekke gevær og lete etter kamera, småkranglet de seks litt seg imellom samt reiste seg på to for å se hva slags rare individ vi var. Litt etter taslet de hver til sitt og vi kunne fortsette mot nord. Hundene var hormonforstyrret av Tunas fremprovoserte løpetid etter iherdig beiling på Austfjordnes. Flere dagsetapper på over tre mil var også uvant kost. Innimellom la seg demonstrativt på skiene våre for hver minste stopp. Trekkhunder fikk en ny betydning da vi måtte trekke dyrene etter oss! Men når de været rein, rev eller bamse forut, var det driv i dem likevel. Vi så til sammen 18 bjørner, derav en slunken kar som ga god underholdning da vi atter ble værfaste på Elvetangen. Heldigvis skinte sola dagen derpå og vi la i vei mot Ottobreen og Mushamna. Men frøken Bakken må ha fått solstikk! Jeg har gått ruta motsatt veg fire ganger i vinter. Greit nok at jeg stadig overraskes over at avstander virker så mye kortere nå som det er lyst, men denne feilnavigeringa var helt utrolig. Halvveis opp feil bre, måtte vi snu og sette kurs for Lille Krypinn. Lim på verken skifeller eller ducktape virker lenge i 20 minus. Derfor var det uaktuelt å fortsette til riktig bre. Da er det godt å ha bistasjon med ved og proviant! Hundeforet ble sågar ispedd Real Turmat, havregryn og smør! Like før avreise neste dag, landet Airlift ved hytta og Petter Braaten kom og sa hei. Vi mener Sysselmannsetaten fortjener skriftlig reprimande etter at de hadde besøkt Mushamna uten å spa fram døra for oss! Men vi tråkket oss de drøye 28 kilometerne hjem og fikk måket oss inn. Hundene snuste ivrig på bamsespor rundt hytta før de satte av gårde langs sjøkanten. Lite poeng i dårlig samvittighet for slitne hunder! Men snart var alle tilbake, jafset i seg masse mat og tørnet inn i nyspadde hus med fersk halm. Vi måtte jobbe for å få plussgrader i ærverdige Mushamna. Minus 16 grader i stua setter seg liksom i veggene! Dermed ble det fyring i alle rom. Brått fikk vi oss en overraskelse. Et dunk på verkstedet ble etterfulgt av et merkelig lys. Jeg løp til og oppdaget at den ene siden av Jøtulen hadde falt rett ned! Fort fikk vi berget unna klær og flyttet brennende kubber inn i ovnen på stua. Utrolig flaks at det ikke skjedde da vi begge var ute noen minutter før!!! Jeg hadde allerede startet scooteren for å se etter våre venner fra Ny-Ålesund. De ga opp å komme til Mushamna med scooter, og ville forsøke å gå med ski og pulk fra Kapp Augusta. Dessverre måtte de gi tapt for store snømengder, lite is og smal landkall. Besøk av våre venner Cedric, Dagfrid og Carl Petter svant dermed i åpen sjø.. Men takk og lov for at vi ikke var på henteekspedisjon da ovnen falt i to! Fryktelig trist at gode venner ikke kommer seg hit, men bra at nestenulykker ikke er farlig og at Mushamnas stue står stolt og flott som før…

Trip to Austfjordnes!
Everything in the fairytale is true! Except Tommy’s “yell” from Purpur ;-) We had a great trip to Austfjordnes and enjoyed Tommy’s hospitality a lot. Even our friends Endre, Anne and Ken Eivind spent a night at the station. We did not want to leave our neighbor so fast! But since bad weather on the way to Austfjordnes delayed our arrival with 2.5 days, we had to head back in time to greet coming visitors to Mushamna. We left home the 11^th of March, closing all the fox traps on our way around Gråhuken to Lille Krypinn and Elvetangen. Trapping season ends the 15^th of March and we wanted to continue southward the following day. Bad weather delayed us for one day. The day after started out well, but during the 32 km walk to Villa Purpur it turned white and windy. We did not see any mountains, but six polar bears, amongst them a female with cubs that recently got out of the den. Also on the way back we spotted many bears. All the sudden a two or three year old guy popped his head up from the ice 30-40 meters ahead of us. As we stopped, one more head popped up. And one more! All in all they were six bears having a quarrel over something. But after watching us for a while, they decided to head in other directions. We continued to the north, were one more female with cubs and one lonely male were waiting at Elvetangen. All in all we saw 18 bears on the way. We were happy to have one far in front, since that made the dogs run and pull hard. More than 30 km days were a bit boring for them. In the end they laid down on our skis every time we stopped. We had to pull them after us! I felt bad for them, but for no reason. As we let them loose at Mushamna, they were off after some minutes of smelling polar bear tracks by the cabin. But soon after they were all back, ready for food and a good night sleep.

We planned to go back to Mushamna via Ottobreen, but I did a silly mistake. I try to blame it on sunstroke… We went half way up the wrong glacier and were forced to return down the valley and head to Lille Krypinn. In this situation it is good to have cabins supplied with wood and food! As we were almost ready to leave the next day, Sysselmannen came by to say hello. They had lunch outside Mushamna - without digging out the door! So after 28 km of skiing, that was our first job. Finally inside, we made fire in the ovens trying to get temperatures up from minus 16 to zero… While unpacking stuff we suddenly heard a dump sound in the workshop. As I went to have a look, one side of the oven had fallen down! We managed to save clothes from the flames and got the burning wood over in the other oven. Two minutes earlier we were both outside and things could have gone very wrong for this fantastic hut. We were really disappointed that our friends from Ny-Ålesund did not manage to come here this time. Cedric, Carl Petter and Dagfrid tried so hard. They even brought skis and pulkas so they could walk the last bit! But too less ice and too much snow stopped them. We were really sad for this, especially for my good friend Cedric that has been travelling all the way from Switzerland to get here. But with the happy ending on the “oven story”, we still had something to celebrate. I think we deserved a good night sleep as well…

Eventyret om Fangstmannen og Kalenderpikene - 28. mars

English version follows...

Den ensomme fangstmannen satt værfast på sin kalde og gufne bistasjon i Purpurdalen. Villa Purpur bærer slett ikke sitt navn med rette. Hytta har skillevegg mellom inngangsparti med ovn og et oppholdsrom i ei kuldegrop. Her blir det sjelden plussgrader. Men etter mange timers fyring tiner rimet i taket og faller som regn over fangstmannen der han sitter og venter på bedre vær. Hans tre sterke hunder ligger nedsnødd som baller ute i snøen. Fangstmannens eneste underholdning er en kalender. Ny-Ålesund dameklander 2008. Han blar seg hutrende gjennom januar – februar – mars… Innen april har varmen spredt seg til fangstmannens indre. Innen september har han syv somre i magen. Energien tar overhånd og snart runger hans kraftfulle brunstbrøl ut i vinternatten! Gjennom marsnattens stormende vind kastes ropet mellom Sørbre og Kronprins Haralds fjell. Like til Elvetangen lyder ekkoet. Der ristets to tapre kalenderpiker ut av sin dvale. Med ørene på stilk veksler de blikk. Fangstmannen kaller. Kom, kom, kom! De to kan ikke vente. Straks løper de ut og spenner på ski og pulk. Tre hunder ristes motvillig ut av søvnen. Nå skal vi mot sør! Damene er ikke nådige. Vinden uler og snøfokket pisker i ansiktet. Ved brinken i sør snirkler de seg langs landkallen og snart suser de sørover på slett is. Lykken varer dog ikke lenge. Snart møter de baks i syv vide og syv brede. Pulkene skraper og velter over kvasse iskanter. Time på time går forbi. Snøen øker og sikten avtar. Snart kan bare kompasset vise veg. Men de går mot sør. Og langt om lenge og lengre enn langt når de endelig Pupurdalens usle hytte. Til all sorg er fangstmannen forduftet. Men kalenderen ligger på bordet og damene vet han er nær. Etter noen timers søvn fortsetter de jakten. Syv bamser og binne med små krysser deres veg, Likeså iståke, snøfokk og underkjølt regn. Syv vintre slår ned over Widjefjordens ville kyst. På Krosspynten må kalenderpikene atter søke ly. Akk så nær, men dog så fjernt. Uværet er forrykende! Men når det gryr av dag gliser de bredt mot spredte solstråler og hvitkledde fjell. Målet er i sikte. De fosser over isen så frostrøyken står. Bare timer etter nærmer de seg fangstmannen der han står ved sitt kjøttstativ og speider mot vest. ”Ja, men er det ikke… Jo, visst er det! Klanderpikene kommer!” Galant tar han frøken Juni og Jomfru November i sin favn. Snart kan de alle varme seg i fangstmannens stue. Han varter dem opp som dronninger. Reinsdyrlår, feite reinspølser, nybakt brød, kaffe og dram. Og om natten sover de som prinsesser på myke madrasser i varme rom. De mangler ingen ting. Blant skinnende revepelser lever de tre lykkelig tre dager og tre netter til ende. Men et kjøttstativ kan ikkje vara evig, veit du. Selv ikke i et fangstmannsparadis! Kalenderpikene venter flere beilere, denne gang til Mushamna. De må dra tilbake mot nord. Moderne damer må ha fullgod oversikt over sortimentet før valg kan tas! Den stolte fangstmann og hans tre sterke hunder rasker over isen til Krosspynten i et siste forsøk på å få damene til å vende tilbake til Austfjordnes. Men akk. Tispe med løpetid og damer med dårlig tid må videre. På tross av varm kakao og boller på ovnen vender de atter snutene mot nord. Snart er de tilbake til Purpur hvor eventyret startet. Frosten lager flekker på kinn og rim på øyevipper. Seks isbjørn på kloss hold forsøker å skremme damene tilbake til Austfjordnes. Men damene står standhaftig på 30 meters hold og venter til bamsene viker veg. Med 20 minusgrader og nordavind midt i mot, kjemper de seg tilbake. Damene kan knapt se skituppene foran seg. Men innvendig er de varme på gode minner fra Austfjordnes. Frost og kulde biter ikke på dem. På nylagt is skummer de mot Tangen, klatrer landkallen og kommer seg inn i Elvetangens lune stue. På Austfjordnes står fangstmannen forlatt, men viss på at det skal komme flere måneder. Har ikke Miss Mai kommet ennå, står han nok fortsatt ved kjøttstativet og speider…

yHhhhhh

The fairytale of the Trapper and the Calendar girls
The lonely trapper is stuck at a lousy cabin in Purpurdalen. Outside the wind is blowing heavily. His three dogs have curled themselves into snowy balls sleeping in the snow. Inside the cabin melting rime is dripping like rain on the Trapper. His only company is a calendar. Ny-Ålesund women calendar 2008. Slowly he turns the pages. January, February, March. Within April he is already warm inside. Within September, seven summers fills him up with heat and joy. Full of energy he shouts out in the night. Through wind and snow his call of the wild is hearable 32 km north to Elvetangen. Two of the calendar girls are awoken by a distant sound. “Come, come, come!” They rush to the door and put on their skis. Soon they are on their way to the south. The dogs are running after them like tales in the wind. After many hours in snow and heavy winds they enter the cabin in the valley of Purpur. The trapper has already left, but they know he is not far away. After some hours of rest they continue to the south. New storms fight them and the visibility is low. In the freezing Spitsbergen night they need to seek shelter at Krosspynten. Luckily weather has changed on the following day. Their aim is close. They rush over the ice towards Austfjordnes, where the trapper greets them with open arms and great hospitality. He gives them all the best he can offer; - rein deer meat, homemade bread, coffee and warm beds. During three days they all live happily together between shining fox furs and reindeer sausages. But soon the girls become restless. Visitors will come to Mushamna. They have to head back to their precious home. The trapper obeys them to stay, but the girls move on to the north. Ice fog, wind and freezing rain tries to stop them and six polar bears make a line to scare them back south. But neither bears nor winds can stop them. Warmed by happy memories from Austfjordnes, they fight every obstacle on their way back to Elvetangen. At Austfjordnes the trapper is alone- again. If you have not seen him, he might still be standing by the meat rack, waiting for Miss May to come along…

Fangsttøttene og reverumpa - 10. mars

English version follows...

Nå har Endre kommet seg velberget til Longyearbyen og er klar for nye utfordringer. Carl Petter og Sverre Bjørn fikk Mr. Før Gjermundsen trygt til Ny-Ålesund, hvor X-fangstmannen fikk delta på årets Solfest. Mail fra Endre avslører at det var fryktelig masse folk der! Og jo, etter tre måneders tosomhet kun avløst av besøk fra unge Lidtveit, er 30 personer som en storby å regne! Jeg kan tenke meg det var snålt å komme til metropolen Longyearbyen med sine 2000 tobente. Kanskje ikke rart Endre sendte savnehilsen til Mushamnas firbente. I fangstmannslivet er det mindre å forholde seg til, tross alt. Selv om ei Linda med mørketidsrastløshet, fangstfrustrasjon og gjentagende PMS nok kan være utfordrende nok. Fra å være to totalt fremmede, tør jeg påstå vi har blitt temmelig godt kjent! De siste ukene har vi ledd godt av hverandres uvaner og særheter. Samtidig har vi styrt på for å rekke noe av alt vi ville utrette sammen her oppe. Ingen tvil om at Endre ville hatt et endra bedre opphold dersom han kom nå! Dette er tiden for å dyrke felles interesser som toppturer, klatreprosjekt, lange skiturer med hund og pulk, festlig lag og fotoforsøk. Apropos det siste ergrer Endre seg grønn over at han ikke knipset meg da jeg sto i nesten netto ved åpent stuevindu og skjøt signalskudd mot bamsen noen meter unna. Snakk om nattlig blinkskudd. Slike bildemuligheter er det få av i den mørke tiden! Men nå er Endre ferdig meg fangstilværelse og permisjon fra PhD. Feltarbeid i alpine områder står for tur. Han har drømmejobben! Men det har jeg og ;-) Tusen takk for ditt blide åsyn og gode selskap i mørketiden, Endre!
Fangstliv i springartakt med Endre er nå avløst av Toves gode humør. Tove Sandblost har ni års Svalbarderfaring og takler overgang fra serviceleder i Ny-Ålesund til fangstdame i Mushamna med glans. Etter en dekades nærkontakt med is og snø, er stropping av zarges’er, scooterkjøring, håndtering av hund, våpenbruk og vedbæring dagligdags for den tøffe trønderdama. Mandag humpet vi med Widetreken rundt Gråhuken og til terrenget sør for Lille Krypinn. I dag trakk hundene oss til Laguna. Revefangsten er på hell og de første feller ble lagt brakk. Irritert fulgte vi sporene etter en rev som har snirklet seg rundt samtlige trelemmer! Ved siste felle fikk vi en overraskelse. Klappfella jeg sjekket for 2,5 døgn siden var sporløst borte! Graving i løssnøen var resultatløst. Men plutselig kom hundene oss til unnsetning. Tuna og Frost var i slåsskamp over en rev i fjorten biter! Å berge restene var liten vits. En bamse hadde røsket med seg både rev og fangstredskap. Mon tro om vi finner fella til våren? Fangstdamene dro slukøret hjem med et bakbein og en revehale i lomma. La oss inderlig håpe vi har mer hell på resten av fangstinnspurten! I morgen legger vi ned feller på vår vei til Gråhuken, før vi fortsetter samme jobb til Lille Krypinn og Elvetangen. 16. Mars drar vi videre til Tommy fangstmann på Austfjordnes. Tøttene skal på tur – i solskinn og fullmåne! Bloggen blir stille til 24. Mars. Vi har tenkt å nyte Svalbard på sitt ypperste sammen med våre firbente venner. Snart kan revene raske over hverandre og bjeffe glade parringsrop uten å frykte bødlene fra fangststasjonene.

Tales of a fox tale!
Finally Endre is back in Longyearbyen! Carl Petter and Sverre Bjørn brought him to Solfest in Ny-Ålesund. After three months in isolation, Endre felt that 30 persons in Ny-Ålesund was a lot! Longyearbyen with 2000 inhabitants must feel like a Metropol! No wonder Endre misses Mushamna and our four legged friends. Despite the company of a restless hunting woman with PMS and lack-of-fox-frustration, Mushamna is less complicated than the outside world. Endre was a cheerful and good companion. During the darkness we went from complete strangers to friends that know each other pretty well; - everything from dull dreams to bad habits! Endre would have had an even better time in Mushamna now. It would be great to climb peaks and walk steep mountain ridges together with him! But despite no light, we managed to share many good times at Andre land. Now Endre will do fieldwork and climb for stones in other areas of Spitsbergen. He has a perfect job! But so do I ;-) Thank you for great times, Endre! The dogs will miss you also!
My new companion is Tove Sandblost, a “Trønderdame” that has more than nine years of Spitsbergen experience. The little woman managed the change from service manager in Ny-Ålesund to trapping woman in Mushamna pretty well. She is used to snow, ice, scooters, dogs and weapons – and we have already been to the area south of Lille Krypinn in Widjefjorden by scooter. Unfortunately: no foxes in the traps... Not many chances left now, as the trapping season ends the 15th of March. Today we put down the traps south of the Laguna. With a growing feeling of irritation, we followed fox tracks from trap to trap. At the last one we got a surprise. The whole trap was gone! We started searching in the fresh snow. Where could it be? It was here two days ago! Suddenly Tuna and Frost put up a real dog fight. They found a fox! The little white one was already in many pieces and the trap was still not to be found. The Polar Bear sure had some fun there! We hope The Big White one had enough scurry bones from one fox. A fox tale and a leg is not enough for us! From tomorrow onwards we will close all the traps on our way to Gråhuken - Lillle Krypinn and Elvetangen. The 16th we continue south to visit Tommy the Trapper at Austfjordnes – our closest neighbor 90kms from here. The ladies look forward to a trip with sun, full moon and happy dogs. Soon the fox can enjoy the mating period without fearing a sudden death due the Mushamna executioners…

Makkerbytte og kvinnekamp! - 8. mars

English version follows...

I dag kom ei ny årstid til Mushamna! Svalbard har fem årstider. I dag feirer vi at den mørke vinteren er avløst av den lyse. I over fem timer har sola skint over hytte, hund og glade damer. Plutselig kjenner vi oss igjen fra tidligere besøk – dette er nemlig fangststasjonen i Woodfjorden slik vinterfarende folk kjenner den. Men det kan fort ta litt tid før storinnrykket kommer. Bølgene skvulper nedenfor kjøttstativet mens bre og fjellpass er dekt med kaskader av pudder. Dette førte til et noe utradisjonelt mannskapsbytte natt til lørdag. Klokka ett om natta sto Tove, Carl Petter og Sverre Bjørn på brinken sør av Laguna. På grunn av snøvær og whiteout utnyttet de mørket på sin ferd fra Ny-Ålesund. Endre og jeg kom fra motsatt hold og snirklet oss langs landkallen med scooter. Litt etter klatret vi opp brinken med første ladning utstyr. Toves zargeser deiset ned den bratte brinken, mens Endre utstyr ble taljet opp til topps. Kaffe og kake satte punktum for arbeidsøkta. Klokka sju samme morgen var det allerede nokså lyst, og mannskapsbyttet var snart et faktum. Mens Tove og jeg jumpet utfor kanten og skled ned til WideTraken, surret en flokk fra fuglefjellet rundt våre hoder. Snart surret det også i scooterne som skulle tilbake til Ny-Ålesund. Klokka åtte om morgenen ble Tove hilst velkommen av ivrige hunder samt vin og reinsdyrskav i ei lun fangsthytte. Nå er det damene som rår i Mushamna!
Toves første fangstdamedag ble naturlig nok nokså kort. Etter noen timer på puta ble de nærmeste fellene sjekket sammen med trekkvillige dyr. Samme kveld feiret både Longyearbyen, Ny-Ålesund og Mushamna solfest. Men sistnevnte kan ikke skryte av høye hæler i taket. Sola har allerede skint ei uke her oppe – og de to feirende var nokså trøtte. De fant det bedre å feire påfølgende dag! Søndag 8. Mars var undertegnede tidlig oppe for å åte pinner og gjøre alt klart til dagens dyst. Jeg hadde planlagt stor revefangst sørover i Woodfjorden i innspurten av fangstperioden. Så langt har planene strandet i dårlig is. Nå hadde vi en gylden mulighet. Toves Lynx sto parkert på sørsida av Laguna. Hvis Widetraken gikk første etappe av stafetten, kunne vi klatre brinken på ny for så å ta Lynxen sørover mot reveeldoradoet ved Verdalen. God plan! Men Moder Natur ville det annerledes. Midt på Laguna var det plutselig bom stopp. Et tykt lag overvann skjulte seg under løssnøen! Dette hadde vi ikke ventet. Scooter, slede og damer sto i 30 cm issørpe! Alle som har vært i en slik situasjon vet hvordan sørpa suger seg fast i alt. Scooter og slede blir dobbelt så tung – og sokkene er våte på et blunk. I minus 17 fryktet vi en lang tur hjem og en scooter som snart ville fryse fast i sørpa. Ikke bra. Heldigvis har damene vært ute en vinterdag før. Etter litt måking fikk vi sleden av scooteren. Og med forente krefter fikk vi faktisk dratt, skubbet og kjørt den gamle greia ut av sørpa. Lettet kunne vi tømme sleden for utstyr og vasse oss bort til fastere grunn. En rå kvinnekamp mot det våte og svært så kalde element startet. Kjerringene var hest, og snart var også sleden på fast grunn. Våte til knes slapp vi jubelen løs. Girl power ruler i Mushamna! Revene i Verdalen lenge leve. Vi dro heller hjem og tømte vannet ut av scooterskoene. Litt etter ble årets første toddy med en god slump Strohrum inntatt i solveggen. Det ble vår beste kvinnedag noen sinne!

New companion – girl power!
Today a new season began in Mushamna. The dark winter is over. Now we have sun and snow! While Longyearbyen and Ny-Ålesund saw the first rays of sun today, Mushamna had already five hours of sunshine. Nice!! This is how most winter travelers at Spitsbergen have seen Mushamna. But I don’t think we will have too many visitors yet. There is still a lack of ice and too much powder everywhere. For this reason we had an interesting crew exchange this weekend. Sverre Bjørn, Carl Petter and Tove started out from Ny-Ålesund Friday night. Due whiteout, they wanted to take advantage of the darkness. One hour after midnight they stood at the top of the cliff south of the Laguna. Me and Endre came by scooter from Mushamna and climbed up to the others. While Endres equipment had to be pulled up by ropes, Toves stuff was easily dropped from the top. Some hours after the guys were ready to head back to Ny-Ålesund. Me and Tove had a thrilling slide down the cliff, and soon after my new companion arrived at Mushamna. With dinner at eight o’clock in the morning, the following working day was short. The dogs were happy to pull us out so we could check some traps. But we did not have the energy for a big Solfest celebration in the evening. Instead we wanted to celebrate the 8th of March! I woke up early and made preparations for our mission. For a long time I wanted to set up traps further south. Now it was possible! We wanted to take my scooter to the Laguna, climb the cliff and then use Toves scooter to the fox paradise in the south. But Mother Nature was protecting her four legged fur friends. In the middle of the Laguna we were completely stuck. With a surprise we realized that the fresh snow covered a huge area with 30 cm water! Now we were stuck in slush up to our knees. Everybody that has been in the same situation knows how heavy a scooter stuck in slush is... Did we really have to walk back to Mushamna and leave the scooter? It was minus 17 degrees. Soon the Wide Trek would be stuck in solid ice! No good. We had to put up a fight! After some digging we got the sledge off. Combined driving, pulling and pushing got the scooter loose. Wading in ice water, we emptied the sledge, turned it around and managed to pull it back on safe ground. Everything was soaked and there was no doubt: The happening saved the life of some Woodfjord foxes. No more trapping today. The ladies headed home to dry clothes and a big cup of toddy with rum in the sun. What a perfect way to celebrate a women day!

Tvangsekteskap! - 5. mars

English version follows...

I forrige uke drømte jeg at Endre og jeg ble utsatt for tvangsekteskap! Jaggu gikk det troll i ord. I alle fall i form av ”tvangssamboerskap”! Denne uka har blitt totalt annerledes enn forventet. Det er litt kjedelig å tenke på at Longyeargutta kjørte 700 km på ei helg uten å komme seg hit på vår Solfest! Utsatt henting har skapt en del ekstra hodebry for Endre. Jeg hadde gledet meg til trivelige turer, fangstinnspurt og vinkvelder sammen med Tove og Anne. Men ting går ikke alltid etter planen. Vi har gjort det beste ut av situasjonen, og mer kan man ikke gjøre. Endre har jobbet med feltarbeidforberedelser og diverse, mens jeg har røktet feller og styrt med mitt. Sammen har vi nytt godt av alle ferskvarene Pål og Roger sendte oss. Agurk på skiva for førstegang på åtte måneder er slett ikke verst! Taco med salat og wok med brokkoli er fantastisk…! Samtidig nyter vi godt av at dagene stadig blir lengre. Det er et fantastisk lys nå! Høstens blålys forsvant i snø og sludd, men nå har vi fargespill i rikt monn. Det er dagslys fra seks om morgenen og skumring til 7-8 om kvelden. I motsetning til i mørketida, følger vi mindre med på månefasene. Halvmånen var en gledelig ”overraskelse”. Nå får vi både i pose og sekk! Det er utrolig rart å erfare hvordan lyset endrer alt. Følelsen av avstander blir helt annerledes og endelig ser jeg terrenget rundt meg. Bra!
Kommunikasjonen har gitt oss nyheter fra fastlandet. Ukas gladmelding er at Elin fikk en stor gutt tredje mars! Min fødselsdag holdt vi på å glemme, men mailene minte meg på det. Takk! Steike kor årene går. Årets bursdagsgave var at Endre ble med meg på fellerunde til Lille Krypinn. Nå er det minus ti grader og så mildt at Polarisen går. Men fortsatt har vi ski på sleden i fall vi må gå hjem. Runden til Lille Krypinn er lang nok når de fleste feller er nedslått eller fulle av snø. Heldigvis fikk jeg en rev i bursdagspresang til slutt! Og vel hjemme smakte det godt med middag og vin… Økt alder til tross, skyter energinivået i været etter hvert som lyset blir lysere og naturen våkner til liv rundt oss. Praktisk sett er det synd vi ikke har fjordis ved Mushamna. Men det er utrolig kjekt å se hvalross på fjorden og fugl som flyr forbi. Frost har sitt fulle hyre med å varsle bamse, sel, rev og rype. Tydelig at det går mot vår! Nå krysser vi fingrene for at fredagens mannskapsbytte går etter planen!

Forced marriage
Last week I dreamt that Endre and I were forced into marriage! This week the dream kind of became real as we are “forced” to spend one more week together in Mushamna! ;-) Now I was supposed to enjoy the company of Tove and Anne. Endre was supposed to work on his field work preparations in Longyearbyen. But we are both still here, trying to make the best out of it. Despite no pick-up during the weekend, Pål and Roger had already supplied us with a big box of food. For the first time in eight months we had cucumber, broccoli and salads. Delicious! We also enjoy increasing light and the awakening of the nature. The last days we had minus ten degrees, open sea and magnificent light. It feels like spring is in the air! Wildlife is increasing. Right outside the cabin we have seen walrus and bearded seal, black guillemot, ivory gull, ptarmigan, fox and of course some bears. The two last ones caused us some problems considering the traps. A clever fox has torn down most of the traps close to Mushamna! And the Polar bears have done the same job at the line from Lille Krypinn to Gråhuken. Still we got one fox up there as well. A nice birthday present! Now we are excited to see if the crew exchange will be possible during the weekend. Updates will come soon!

Slunken solfest i Mushamna -2. mars

English version follows...

I helga kom sola til Mushamna! Mørketida er definitivt over, og godt er det. Men dessverre vart det ingen stor solfest. Vi skulle egentlig ha "mannskapsbytte" her i helga. Ei gruppe fra Longyearbyen skulle hente Endre, mens en trio fra Ny-Ålesund var på vei med min nye fangstkompanjong Tove. Dessverre måtte begge gruppene snu på grunn av lite is på fjorden og mye snø på breene. I og for seg var det vel ikke så veldig rart at det ikke gikk. Etter at lyset kom tilbake, har været vært voldsomt varierende. Nå er det åpen fjor langt mot sør. Samtidig har sist helgs store snømengder gjort bratte breer og fjellpass ufarbare. Likevel hadde vi en tro på at våre dyktige venner skulle svinge seg inn på tunet og glede oss med festlig lag. Pål og Roger hadde endatil sendt ei stor eske mat med helikopteret og ville kokkulere fram de herligste retter til fangst- og fraktfolk. Dessverre ble det ikke slik. Lørdag kveld så vi faktisk scooterlysene til de fem fra Longyearbyen. Gutta sto på sørsida av Laguna, men der er det en bratt skrent som er umulig å forsere med scooter. Så nær, men enn så langt borte. Vi vurderte å kaste oss på vår humørsyke scooter for å se om vi kunne nå bort til gjengen og diskutere videre vegvalg og tiltak. Kanskje kunne vi kjøre skytteltrafikk og få gjengen hit? Innen vi rakk oss ut, svant lysene mot sør. Vi trodde det var farbart via Ottobreen. Lang omveg, men dog. Da kunne de være her om noen timer. Optimistisk satte vi i gang de siste forberedelser for besøk. Reinslåret gikk under kniven. En slik strabasiøs tur måtte avsluttes med ”Rudolf stew” og øl i ei varm stue! Mange timer etter skjønte vi at ingen kom. Vi er vanskelig å nå på telefon, men Sverre Bjørn i Ny-Ålesund kunne informere oss om at de to gruppene hadde truffet hverandre på vår sørlige bistasjon Kapp Auguste Viktoria. Tove, Carl Petter og Anne hadde sett slaget tapt i kampen mot enorme mengder snø. Lørdag kveld måtte Roy-Erik, Martin, John-Einar, Roger og Pål gi tapt for det samme. Følget dro til Ny-Ålesund. Solfesta i Mushamna var avlyst.
Fallhøyden er stor når man har gledet seg lenge. Årets første storinnrykk av gode venner var en milepæl! Samtidig har vi vært travle for å få gjort litt av alt vi ville før Endre reiste ned. Været har stoppet oss lenge. Nå ble det toppturer i natten, fotosafari med hund på dagen og kvelder med bytting av bilder og musikk. Alt skulle gjøres på tampen av Endres opphold. Likevel var hovedfokus på helgens kommende besøk. Igjen var det baking av brød og kaker, vasking og stell. Alt skulle være klart til våre åtte gjeste kom! Nå er det trist å tenke på hvor mye slit gjengen har vært gjennom uten å komme fram. Godt de kom seg vel hjem i alle fall! Med bedre planlegging og kommunikasjon, kunne vi i det minste truffet hverandre på brinken. Selv om vi ikke fikk gleden av å få alle i hus, kunne Endre ha klatret opp skrenten og haiket hjem. Kanskje hadde også Tove kommet seg hit! I stedet er vi nå to frustrert sjeler i Mushamna. Endre er superstressa for inkassovarsel, forberedelsene til feltarbeid i Atomfjella og diverse andre ting. Tid uten kommunikasjon og utsatt henting får store konsekvenser for ham. For min del er det frustrerende å ikke få utnyttet lyset i innspurten til revefangsten. Jeg kan ikke dra på de lengste fellerundene før Endres hjemreise og Toves ankomst er avklart. Både Endre og jeg trenger jo telefon! Men frustrasjon til tross, er det sosialt og sikkerhetsmessig kjekt å være to. Selv om ingen andre kommer seg hit, er bamsen en hyppig gjest!

Extra small ”Solfest”
This weekend the sun came back to Mushamna! The Polar Night is definitely over. But unfortunately our celebration was small. For a long time we have been looking forward to this weekend. Roy-Erik, Martin, Pål, John-Einar and Roger were going to drive from Longyearbyen, spend the weekend here and bring Endre back. Carl Petter and Anne were going to drive with my new companion Tove from Ny-Ålesund. What a cool exchange! 10 people would celebrate the Solfest in Mushamna. But things do not always turn out the way we wish. Due lack of ice and too much snow on steep glaciers, both groups were beaten by the powder. They all had to return to Ny-Ålesund. For us it was a big disappointment. For such a long time we have been looking forward to this! Again the house was cleaned and cakes baked. On the stove I had a big pot of Rudolf Stew, and beer was already on the table. At one stage we even saw the lights from the five Longyearguys south of the Laguna! But with no ice, it is impossible to drive scooters from there to Mushamna. We tried to rush out to drive our scooter there, climb the steep part by foot and discuss further actions with our friends. But before we managed to get out, the five had already turned south. We understood that they wanted to try another route, and went back to waiting. Maybe they would soon be here?? But no more lights were to be seen. In the end we went to bed, and the day after we got messages from both the groups. We were happy to hear they were all safe back home. But we both feel a bit frustrated now. Endre needs to be back in Longyearbyen quite soon so he can plan coming field work in Atomfjella. For me it is frustrating not to be able to check all my traps. I cannot leave for many days before I know how Endre will get home - and how Tove will come here. In some ways it would be better if at least Endre got himself home. The consequences for the delay are big for him! But it is good to have somebody here. Despite no other visits, we can always trust the Polar Bear to come by!