Alene igjen

Det er sprøtt å være alene etter en hypersosial periode. Nordsyssel kom med ei stor gruppe folk, og plutselig var både de og alle langhelgens besøk borte. Det var rart, det. Plutselig var det bare hundene, meg, bamsen, gjessene og snøfiller store som tommelfingernegler. Det er jo flott det og. Naturen kommer enda nærmere. Men det hadde vært fint å kunne dele alt med Oddbjørn!
Jeg gikk for en gangs skyld tidlig til sengs, men Frost vekket meg klokka 4. Bamsen hadde listet seg ett hakk nærmere stasjonen. Jeg trodde først det var morgen, men etter frokost og diverse oppdaget jeg at jeg hadde sett på trykket på klokka – den viste fortsatt 1030. Jaja. Døgnvill blir man jo uansett her oppe. Til sengs igjen, men bamsen var oppe klokka sju. Dessverre fant han kjøttet til hundene på taket til røykeriet. Jeg fikk jaget ham på svøm, men neste natt lurte han seg tilbake igjen. Plastslug i ræva hjalp lite, for neste dag lå han igjen på motsatt side av tjernet og trodde han var usynlig. Etter noen timer ble jeg lei av å leke bjørnen sover. Jeg syntes han var innenfor min grense, så jeg fyrte et knallskudd som eksploderte noen meter fra en hvilende bjørn. Da sprang han, og siden har jeg ikke sett ham. Og ingen av familien hans, heller. Faktisk er flere av dem i Kongsfjordtraktene nå! De kan gjerne holde seg der ;-)

Det er ikke til å komme vekk i fra at bjørnene er vakre dyr. Når de ligger der og slumrer og strekker seg over på ryggen innimellom, er de en fryd å se på. Det var artig å observere ham fra motsatt side av tjernet. Fuglene brydde seg ikke om ham i det hele tatt – og han brydde seg ikke om dem. Hele bildet så veldig fredelig ut. Og så langt har alle bamsebesøk vært fredelige. Men jeg forsøker å vokte meg vel. I går leste jeg Kjell-Reidar Hovelsruds historie om da bamsen fulgte etter ham inn i hytta. Huff. Et under at det gikk godt! Nå er historien en av mange flotte fortellinger i ”Svalbard – Et eventyrlig polarliv” – boka til han som bygde Mushamna i 1987. Koser meg med boka nå!

Jeg har egentlig latet meg bra de siste dagene. Jeg føler meg ganske tiltaksløs! Til tider føler jeg meg litt innklemt fordi bamsen ligger og vokter, men uansett kan jeg ikke komme meg veldig langt. Det ligger mye snø i terrenget, og jeg må snirkle meg på barflekker for å få en noenlunde tørr gåtur med hundene. Hundene er også en utfordring. I sitt første leveår har de kun lært å trekke. Jeg hadde gledet meg til å ha god tid til å trene dem her oppe, men det er tungt alene. Jeg lengter etter å gå fremover istedenfor gå på bakbena (les: hælene) og holde igjen! Med halsbånd fremfor sele, testing med kløv og mye prat, går det litt bedre dag for dag. I alle fall helt til tjuvjoen angriper oss og jagerinstinktet overmanner begge hundene til å hoppe to meter opp i lufta og sette inn tredje gir for å ”ta den djevelen”! Da blir ”Mor” sint og vi går hjem. Det er sprøtt hvordan hundene kan irritere og gjøre meg fly forbanna, samtidig som de er uerstattelig kos, selskap og beskyttelse. Det siste litt i overkant i det siste. Frost irriterer seg over reven, den lille puslingen av en rival som løper og får lov å gjøre alt Frost ikke får. Dermed varsles rev på lik linje med bjørn, og jeg får oppstykket nattesøvn med mange ekstraturer i vinduet på grunn av ren sjalusi.

Reven er forresten en tøff skapning. Ikke redd i det hele tatt! Men så lever han jo midt i matfatet uten mange fiender. Han tar egg fra terner og andre fugler og farter mellom husene her støtt og stadig. Det er nesten ingen nyklekkede fugler å se, men det skyldes nok sein vår i tillegg til rev. I går talte jeg over 120 ringgjess mellom sjøen og tjernet, så han har mye godt å ta av. For vår del er ringgåsa fredet, men reven kan vi ta når vinteren kommer… Synd, flott som han er, men jaggu er han en utspekulert og sulten luring. Jeg får tenke på de fine fuglene når han ligger i fella i november.

Nå har jeg vært mutters alene i fem dager, og det er ganske pussig. Ikke sett ett menneske!! Rart å ikke prate med annet enn hunder, gjess og folk på dårlig telefonlinje. Ble nesten glad da vedlagene til Lancegjengen gikk i bakken. Savner faktisk vedarbeid! Isteden går det i rydding og pusling, pluss at jeg aktiviserer hundene med å trekke drivved opp fra fjøra til kappedungen. Jeg flytter også hundene med meg rundt hytta mens jeg jobber. Det er mange gamle forankringer rundt om kring. Nye lukter og ny utsikt er bra stimuli, pluss at det er gjensidig glede i å være i nærheten av meg. Samtidig er det en ekstra trygghet for bjørnevarsling.

Jeg har hatt noe snev av hjemlengsel nå som jeg har vært alene. Etter å ha lest mailer fra dere der hjemme, har jeg lyst på familiesammenkomst i Signaldalen, se nevøene mine på LS, være med mamma og alle de andre hjemme, dra til Åslaugs moreller i Hardanger osv. Men jeg gleder meg stort over mailene! Og det er Oddbjørn jeg savner mest. Og jeg skulle så gjerne hatt ham her! Alt det andre skal vi jo ta igjen senere. Nå prøver jeg likevel å komme meg til Ny-Ålesund i løpet av uka. Venter veldig mye besøk senere i måneden, så det passer best å dra ned nå. Senere vil det jo også være mindre snø, pluss at garnfisket og diverse jaktsesonger kommer i gang. Så akkurat nå krysser jeg fingrene for å komme meg til NyÅ på skapelig vis. Men mest av alt at for at Oddbjørn kommer seg til Longyear og at fingeren er bra!

Ellers går mine tanker i dag til Cecilie. Det gjør meg vondt å vite at hun har mistet sin Rolf til fjellet…

Linda.