Sommerleir med Stihl!

Siden sist har det vært rene arbeidsleiren på Mushamna. Carl Petter kom tøffende med Bodil og Tove som mannskap torsdag ettermiddag. Dermed var det duket for en trivelig kveld med hvalsafari fra vinduet. Vågehval holdt seg her flere dager, og midt i middagslaginga kom også en stim med kvitnos. Tror vi. De var i alle fall grå og mange!
Neste dag møtte oss med sol og melding fra Karine. Og da vi nøt formiddagskaffen i solveggen, kom Lance med både Geir Wing, Peter, Micha, Phillip og Karine. Geir var som vanlig blideste mannen på jorden og helt over seg over å finne mange gamle venner så langt mot nord. Trivelig. De andre måtte dessverre dra videre på sin søken etter arktisk vann, mens Karine og ble med oss i båten og dro på jobb. Karine og Tove var gode hjelpere på Lille Krypinn, mens hele skokken satte inn en megainnsats på Elvetangen, den av våre bistasjoner som er lengst vekk fra Mushamna. For meg var det gull verdt å få ordnet veden på de to hyttene i Widjefjorden. For meg alene ville det vært håpløst med hunder, motorsager og bensin i gummibåten.
Sola kom som bestilt da vi var tilbake på Mushamna. Det var bare å sette seg i solveggen og vente på neste pulje. Det varte og det rakk, og så peip det i telefonen. Torkel, Junior og Ireen hadde rundet Velkomstpynten, men en flytende stokk hadde truffet i det beste laget og ødelagt undervannshuset på hovedmotoren. Dermed gikk det i ”to pilsener i en snor-fart” helt inn til Mushamna. Heldigvis var sjøen flat som ei pannekake, så de tre nøyt turen og kom smilende til lands seint på natt. Da smakte fersk røye med creme fraiche! Og lite er sagt om redningsbåten som ikke fant de ”skipbrudne”…
Det er fantastisk bra å ha ei stor hytte når man er åtte ”til sengs”. Likevel valgte Junior og jeg å sove på skråtaket i sola. Vi våknet til en om mulig enda finere dag o gjengen ble nå delt i flere arbeidslag. Torkel fisket og ”passet hytta”, mens Tove, Bodil og Karine tok med hundene og gikk mot Vårfluesjøen. Carl Petter, Junior, Ireen og jeg tøffet ut til Gråhuken for å kappe ved. Vi var visst dårlige kjedefilere, så denne gang fikk begge Stihlsagene flett nye kjeder. Med gode håndlangere og snø til å kappe stokkene på, gikk arbeidet som en drøm. Selve hytta på Gråhuken ligger på en merkelig plass. Om vinteren føyker den ned og man ser kun taket. Fremdeles var det snø langt opp etter hytteveggen, og derav rått inne. Det var helt bart både lengre opp og lengre ned. Men det rant en bekk gjennom vedbua… Dermed tok vi en Elvetangenvri og brukte taket som korttidslagring for kappede kubber. Håper ingen reagerer på det…
Etter økta satte vi kursen sørover mot Fiske Bay-hytta. Der ventet tre våte damer og to superlykkelige hunder. De hadde vassa snø og vann for å komme seg over elvene, og måtte skysses de siste meterne for å slippe en svømmetur over elva ved hytta. Jaggu er det mye snø i terrenget enda! Vårfluesjøen er fortsatt dekket av snø og isslaps. Etter pølsegrilling satte syv stk i gang med en utrolig arbeidsinnsats, mens hundene sov i lykkerus. Nå er hytta proppende full av nykløyvd ved, og kubbene er pent stablet til tørk utenfor. Tusen takk alle sammen!!! Dere har vært til stor hjelp! Å forberede en fangstvinter alene uten hjelp fra snille venner med båt, ville vært en tung bøyg. Særlig når snøen ligger som den gjør. Mr. Nilesen lanserte godmodig uttrykket ”Konsentrasjonsleir”, men det likte vår venninne Ireen fra det gamle Øst-Tyskland dårlig. Historien er nærmere enn vi tror. Men ordet sommerleir kan vi trygt bruke. Det ble både aktiviteter, bading, sol og sommer ☺.
Bodil og Tove fant roen på Fiske Bay, mens Carl Petter skysset oss hjem. De tre nevnte brukte Fiske Bay som base fra lørdag til mandag. På Mushamna ble vi fire som brukte de solrike nettene godt. Middag ble servert på nordsiden av hytta klokken to om natta. Og vi var sjelden i seng før fem-seks. Men det passet i grunnen greit. Været kan skifte på et blunk her oppe. Søndag våknet jeg av at rødnebbternas soldans ble avløst av drivende skodde og vind i løpet av sekunder. Klærne på tørkesnora måtte reddes før jeg tuslet meg selv i hus og under dyna. Da vi alle sto opp klokka tolv, skinte sola atter en gang. Ingen trodde min beretning om uvær og vind, og det forstår jeg godt! Men vi sov i alle fall på riktig tidspunkt. Nå kunne vi nyte fruktsalat med yoghurt (!) i sola før vi jentene tok til med vedhost i BH. Gutta tok frem symaskin for å fikse garnet mitt… De følte seg litt lite mandige av arbeidsfordelingen! Men det ble fantastiske fiskeburgere til middag den natta – og Torkel fikk lov å kløyve de aller største kubbene dagen etter…


Mandag skulle de skipbrudne egentlig hjemover. Carl Petter og co kom og tok med seg Ireen som skulle rekke fly til Tyskland på torsdag. Men mer enn fire i båten var ikke forsvarlig på en så lang tur. Dermed var det tre små negerbarn igjen på Mushamna. Alternative båter ble diskutert, men Nordstjernen hadde allerede meldt at de ikke kom seg hit denne uka. Snart måtte vi vel begynne å kalle opp russiske båter via nødkanalen! Eller belage oss på å bli fire ei stund til… Med en så fin gjeng, hadde det ikke vært meg i mot! Nordssyssel kom forbi seint på kveld, og Karina speidet etter sin kjære Kai. Men båten skulle nordover. Først tirsdag kveld kom de på besøk til ei superlykkelig Karine som lengtet etter kjjæresten, pluss tre stk som hadde veldig lyst å treffe Dagfrid og de andre på søppeltoktet. Med Petter, Anders og Hallvard i spissen, kom hele gjengen tuslende til gårds og det ble en særdeles hyggelig kveld. Mine tre gjester var fortsatt låst her, for Nordyssel skulle være i nord fram til helga. Men en telefon fra Inge i Longyear endret alt. Super Pumaen sto på bakken på grunn av teknisk feil. Dermed måtte Nordsyssel gå til Longyear for å hente neste søppelplukkegruppe! Plutselig ble det en løsning på alt. Både Karine, Torkel og Junior fikk sporenstreks skyss hjem. På toppen av det hele ble Kamikaze også heiset om bord! I løpet av en hektisk time var alt snudd på hodet og alle var borte. Det var litt snodig og tusle tilbake til ei tom hytte når jeg hadde belaget meg på å ha besøk noen dager til. Nå venter jeg ingen andre gjester enn bamsen som har vært på tunet to dager på rad. Jeg lover at ingen andre enn ham får plastslugs i ræva om de kommer på overraskelsesbesøk til Mushamna… ☺

Besøk over alle grenser

Epokene ruller like fort som snøen smelter på Mushamna. Jag hadde knapt vent meg til å være alene, før besøkene ramlet inn. Det begynte med et boff fra Frost om natta. Jeg spurtet fra seng til stuevindu og kikket mot kjøttstativet, men hundene kikket en annen veg. Og der – to meter fra kjøkkengluggen (som heldigvis er liten) sto en bamsefar (som var ganske stor…).
Jeg fikk opp gluggen og smelte av et bluss så både bamse og hunder ble livredde. Jeg håper bamse skvatt like mye som meg! Jeg er glad for tykke tømmervegger mellom ærfuglenes fristende egg og min seng.
Noen timer senere, våknet jeg på ny fra tiltrengt skjønnhetssøvn. Et anker gikk i sjøen like utenfor stranda. Jeg var langt fra skjønn da jeg kikket ut på MS Bremen som satte anker – mens hundene sov som dverger og Snøhvit sto på to bein under kjøttstativet. Isbjørnjaging kan nok være show for de langveisfarende, men jeg foretrekker Snøhvit fremfor 160 tyskere på tunet! Det endte med at de fikk gå i land, uten å komme for nær hund og hytte. Så står man der som en apekatt og angrer på at man ikke var streng nok til å si nei… Heldigvis kom jeg i prat med ei trivelig jente som jobbet som fotograf om bord, mens skipslegen kom med øyedråper til Frost og vin til meg. Da var det verdt det likevel. Fire dager etter var Frost sine øyne friske – på grunn av dyre dråper tiltenkt ei styrtrik gammel tyskerrøye. Og jeg kunne nyte min kalde Chablis til ishavsrøya.
Snøhvit la seg til å sove i passe avstand fra hytta den dagen. Lett å holde øye med.

Da det stundet mot kveld, følte jeg meg alene for første gang. Når man er innstilt på å være alene, er alt greit. Men når man går og speider etter to båter fra Ny-Ålesund, er det helt annerledes. Å nei – kommer de ikke likevel? Fikk de problemer på turen? Blir jeg alene i helga? Til slutt måtte jeg slutte å synes synd på meg selv. Og da jeg endelig hadde rigget meg opp for tur med hundene, kom Torkel og Erlends Bustere i fin driv inn fjorden. Sammen med de nevnte redere, kom mannskapet Elin, Arnstein og Mareike. Det ble ei uforglemmelig helg og en perfekt åpning på besøkssesongen. Grillnatt og vin i solveggen sammen med gode venner, er ikke å forakte. Liketil like lyse morgen ble vi sittende, mens rev, gås og ærfugl showet rundt oss. Først langt på neste dag arrangerte Snøhvit vekking i kjøttstativet. Torkel beviste at hundeskåler skremmer like bra som kuler og krutt, mens Erlend sov som et barn på hemsen og måtte vekkes med ærfuglomelett med franske krydder.
Apropos ærfuglomelett, skulle egg plukkes. Øyene vi har tillatelse til å plukke egg og dun på, ligger et godt stykke fra stasjonen. Dermed var det bare å sale opp båt og folk. Det ble 10 gram dun og ett egg som ikke var for vegetarianere. Men turen var fin! Nesten flatt hav, fugleliv, brefront på Monaccobreen og ølpause på Texas Bar. Mot slutten av dagen ville jeg hjem til mine firebente så fort som F. Som den hønemor jeg er, var jeg livende redd for at alle bjørnene hadde spist dem opp allerede. Men bamsemor hadde nok med sine egne små. På ei øy oppdaget jeger Arnstein ei binne med to små. Et vakkert syn… Og der gikk et par hundre pixler opp i bjørn, igjen.
Kvelden var ennå ung da vi kom hjem, og til min aller største glede var hundene like hele. De fikk en rusletur til trøst, mens Arnstein hentet snø til drikkevann uten å være litt lei seg over å kjøre scooter 19. Juli. På veien fikk han også skremt Snøhvit et stykke lenger bort. Ikke rart Torkels Fois Gras og Duck Confit smakte godt etterpå J . Vi lever farlig godt. Neste dag gikk turen mot nord. Mellom drivis på 79°56’ nøyt vi sjokolade og synet av sel mens vi speidet etter isbjørn. Bamsen fant vi først da vi nådde land igjen, og hvalross likeså. En enslig koloss lå på stranda ved bistasjonen vår Vårfluesjøen. Opplevelsene ble summert fra vinduet på Mushamna samme kveld; - en bamse mot sør, en hvalross mot vest og 1001 rødnebbterner mot nord. Kanskje var de bare 1000… Men bamsen var alene, og denne gang behørig jaget av seks stk Ny-Ålesundere med Arnstein i tet. Ikke rart karen la på svøm.
På tross av medbrakt kost, ville gjengen ”betale” for losji. Mandag satte de i gang i en h… fart. Arnstein og Erlend svingte øksa i svingslag, mens Torkel, Elin og Mareike stablet + kjørte grus fra fjæra og opp. På få timer var store mengder ved både kappet, kløyvd og stablet – og vår vesle biotop tok seg bedre ut. Og best av alt, oppvasken var tatt og hytta støvsugd (tusen takk, Mareike). Slikt besøk er kjekt å ha! Midt i det hele kom flere besøk. Airlift skulle bare ha litt Jet A1 til sin Dauphin, men endte opp med to lykkelig jenter som fikk helikopterhaik til Magdalenafjorden. Gutta jobbet videre og fikk nyte grillmat i solveggen før Vågehvalen blåste dem god tur sørover. Takk til dere alle, - det var kjempekjekt!
Jeg var stuptrøtt etter helgen, men hadde fortsatt folk til gårds. Steinar fra Jason Robert Productions og John fra BBC ville filme isbjørn angrepet av rødnebbterne (neida, ikke omvendt…!)! De to fikk sove blant fiskegarn og hundehalm i Hilmar Nøis sin gamle hytte, som vi bruker som ”naust og nødbu. Jeg følte meg som dronninga på haugen og sov som prinsessa på erten med døgnkontinuerlig isbjørnvakt på tunet. Neste dag kom to bamser på besøk, men ingen av dem særlig spektakulære. Jeg var ikke overmotes begeistret over å bli filmet, men noen få minutter på tape var enkel motytelse for å bli voktet med gevær mens jeg satte garn etc. Samtidig lærte de begge meg mangt om fugle- og dyreliv her oppe – og verden rundt. John har filmet tigre, ulver og det som verre er. Og Steinar har sett flere isbjørn enn meg. Mange flere! Et høflig og trivelig besøk som fortjente kveldens oppvartning med ishavsrøyeburgere og salat. (Svingodt, om jeg skal si det selv. Man lever så godt at man nesten skjems her oppe!)
Neste besøk fortjente også sin bevertning på Mushamna. Det ble litt folksomt med det samme to lettbåtlaster med kjentfolk og studenter fra forskningsskipet Lance kom i land. Karina brakte postpakker og et vell av grønnsaker fra Svalbardbutikken. Og Rikards nest siste brett med evighetsmelk… Etter kaffe, kjeks og tusen spørsmål inne i hytta, satte Karina, Peter, Micha og Ida i gang med dugnad. På kun kort tid var det mer ren grus rundt husnovene, og vedstabelen vokste meterhøy. Det må innrømmes at kvantiteten langt oversteg kvaliteten, så stabelen overlevde ikke tyngdekraftens lover. Men det var det ingen av dem som så. Og innsats og arbeidsiver var en fryd å se på. Det er neppe noen fangstmann som får mer hjelp enn den kvinnelige solosorten med mange bekjente på Svalbard!
Det var godt å puste ut da alle var reist. Faktisk så jeg beint frem til en kveld alene. Jeg ville ha tid til å slappe av på fangstkvinnevis, puste ut og glede meg til morgendagens nye innrykk fra Ny-Åleby (hvis vær, sjø og is tillater). Hundene var fornøyde etter sesongens siste skitur og jeg hadde god oversikt over en bamse som ligger 4-5 hundre meter bortenfor oss. Jeg var stuptrøtt og sukket nesten da to enslige padlere fra Longyearbyen vraltet opp fra fjæra. Men folk flest er trivelige – Tommy og Ann Kristin intet unntak. Enda mer fornøyd ble jeg da de etter veldig enkel servering hjalp meg å skifte parafinfatet til parafinovnen. En for meg umulig oppgave alene. En enslig kvinne lærer ikke alltid å spinne, men hun kan gjerne koke kaffe så andre trår til når egen kunnskap og muskelkraft ikke strekker til!
Ei av 90 gås i flukt fra utløste et snublebluss de hadde spent opp rundt Nøisbu og kajakker. Men nå skal vi alle sove trygt, mens ”gårdens” tre rever jager de nevnte 90 gås frem og tilbake fra beiteplass til trygg sjø. God natt!

Alene på 79° Nord

I går dro Oddbjørn ”endelig” tilbake til Ny-Ålesund og en ny tidsepoke harstartet på Mushamna. Nå er det bare meg! Samt Frost, Tundra, hundrevis avterner og like mange ærfugl. Det kvitrer og skvaldrer bra rundt husnåvene. Jegmå stadig gå nye omveger rundt hytta for å la rugende ærfugl i fred. Disseskapningene har lang tradisjon i å finne vern for rovdyr ved å holde seg nærtfolk. Så de er merkverdig tamme! Selv innen Tundras lenkelengde ble det lagtegg. Men jeg vil tro han ville ha jaget etter fuglen dersom han våknet og såden, så egget ble frokosten min ?.På grunn av isforholdene rundt nordvest-Spitsbergen, ble Oddbjørns opphold påMushamna ttførst redusert fra fem til ett døgn. Men da han ikke klarte å reiseså brått, ble oppholdet plutselig mye lengre enn tenkt. Det så bra ut først.Isen dro ut fjorden, og alle trodde det skulle gå greit å komme seg til Ny-Ålesund innen mandag. Da startet ei viktig uke på flyplassprosjektet, såOddbjørn ville og burde være der. Men iIsen ville det annerledes. I 11 dagervar han isfast her. Ansvaret i Ny-Ålesund gjorde at vi begge ble litt stressetav det, men for oss og fangståret var det dager gull verdt.Det er mye arbeid man helst bør være to om. Noe fordi det er tungt, andre tingfordi det er risikofylt alene, og atter andre ting fordi man trenger kunnskap.Med to motorsager i sving fikk vi raskt kappet all veden vi har kjørt tilhytta. Jeg synes jeg etter hvert fikk bra stil over Stihlmaskina! Men jeg vilikke svinge motorsaga når jeg er alene. Ei byrde er derfor lettet!! Kubbene viikke har kløyvd, er stablet til tørk på tunet. Og fire la kløyvd ved stårluftig til for vinden. Nå blir det sprak i ovnen i vinter! Fisk blir det og,for vi fikk laga fastfortøyning så jeg kan dra garnet selv. Fikk tre fineishavsrøyer på et par timer. Båten fikk en luftetur, men ideen om å ha denute svant hen etter flere svømmeturer for å fjerne isfjell som dreiv motforankring og båt. Jeg oppdaget fort at overlevelsesdrakta var lekk! Det heleble en kald fornøyelse. Vi hadde tenkt at jeg kunne lage talje og jekke båtenopp på stranda hvis nødvendig, men det var heller ikke så lurt. Det ble fortungt for landdelen av fastfortøyninga. Skulle likt å se meg streve med dettealene! Alt i alt fikk vi altså gjort mye det er greit å være to om.Jaging av isbjørn er også bra for to. Da Frost varslet bjørn nummer en, vardet en annen bjørn på motsatt side av hytta. Vi trodde ”alle” bamsene reistemed isen siden det ble så stille etterpå. Men natt til tirsdag satte Frost i å”boffe” sitt spesielle isbjørnboff på ny. Denne gang var det ei flott,radiomerket binne ved kjøttstativet. Pelsen var så fin og rein at den ble døptSnøhvit. Et utrolig vakkert dyr! Snøhvit ga seg ikke på første forsøk, men komtilbake noen timer etter vi hadde skremt henne første gang. Om dagen lå den påstranda mot Laguna og venta på at vi skulle gå og legge oss. Sent på kveld komden snikende tilbake, men la seg i nytt skjul ved strandkanten da den så atTundra fortsatt var våken. Først klokken halv fem om natta drista binna segtil kjøttstativet på ny. Den prøvde en siste runde noen timer senere, menetter fire omganger med signalskudd og leven håper vi den er skremt bort forei stund.Onsdag fikk vi beskjed om at isen nord av øya hadde åpnet seg. Kings Bays ”Teisten” med mannskap ville prøve seg på ny. Klokka halv sju om kvelden komTeisten tøffende ut av tåka. Et artig skue. Skipper Arne Kristoffer og matrosKnut Breivegen kom til stranda med post og det hele. De ble raskt satt i jobbfor å hjelpe oss å dra gummibåten i sikkerhet, - jeg skal ikke ut med båtalene uansett! Etter at jobben var utført kunne vi ønske velkommen til gardsmed ærfuglomelett og kaffi . Trivelig besøk! En times tid etter tok deOddbjørn med seg og tøffet tilbake til ”byen” – åtte timer på flatt hav.Det er vel ingen overdrivelse å si at jeg aldri har vært så alene før! Ellerrettere – langt fra folk. Det er ni mil til Tommy på Austfjordnes, og 106nautiske mil til Ny-Ålesund. Men både hunder og fugler er godt selskap.Bjørnen en litt dårligere variant. I natt sov både hundene og jeg som steiner,så ingen bjørn ble sett. I dag har det vært større aktivitet. Frost oppdageten stor tass som gikk øst av hytta, og jeg trodde først den ville passere på”tråkket” mot nord. Men neida. Den ville sove ca 500 meter nordvest av hytta.Min planlagte skitur med hundene og mine gamle Åsnes-ski gikk i definitivt ivasken! Avstanden til bjørnen var akkurat stor nok til at signalskudd og annetgir liten effekt. Å gå mot den på råtten snø, var uaktuelt. Etter å ha voktetden ei stund, ble jeg lei og tok noen øvelsesskudd med pumpehagla mot blinkøst av hytta. Bamsefar våknet og ruslet videre. Resten av dagen har han liggetpå brinken mot sjøen ca 1 km nord av hytta. Men denne plasseringen er bedre.Vindretningen tilsier at han vil komme til kjøttstativet fra sjøsiden i natt,og da har både jeg og Frost god oversikt. Gjeldende bamsefar ble voktet vel ogbra hele dagen, derfor ble jeg litt overrasket da jeg satte meg i solveggenfor å spise røyemiddag. Plutselig dukket en bjørn opp sørvest av hytta –lunkende mot sør. Det er en brink (kant) hele veien mellom selve stranda ogterrenget ellers, og derfor lett for bjørnene å snike seg forbi. Jeg sendtenoen skudd for å få vedkommende opp i fart sørover, mens jeg bannet over atførstemann fortsatt sov på ”plassen sin”. Ingen tvil om at de var to.Jeg føler meg nesten som Ronja Røverdatter som skal ut å passe seg for alt somer farlig nå som jeg tusler rundt her alene. Bare jeg skal ut av hytta, errifla selvsagt med. I dag har det vært signalpistol rundt venstre skulder,signalpenn i høyre lomme, kikkert rundt nakken og rifla over høyre skulder.Sistvente selvsagt øverst, så reima ikke hekter med alt det andre hvis det erbråttom. Når jeg i tillegg har to hunder i bånd og ekstra ammunisjon i lomma,er jeg nesten som et våpenarsenal å regne! Det skal ikke være lett å få has påmeg! Siste skudd på sikkerhetsstammen er å ha hundebånda i beltet rundtnødpeilesenderen. Dermed er den med og. Riktig så mye styr skal det ikke værehele tiden, men man blir veldig bevisst på sikkerhet når man er alene. Selv ombjørnene har vært snille så langt, er det livsviktig å ha rifle ellerpumpehagle i umiddelbar nærhet. Jeg er også glad for at jeg investerte isvindyr kikkert. Swarowskien eller telelinsa på kameraet er flittig i bruk forå holde oversikt. Videre er det uvurderlig hjelp i å se på hundene – og påfuglene rundt. Oftest er det adferden til dyrene som avslører bjørnene først.Nå går jeg til køys, men beredskapsnivået er fortsatt på gult! Finhagla stårferdig ladd ved senga, og på stua ligger signalpenn og kikkert klar til bruk.Videre er klærne lagt fram så jeg kan hoppe i jakka og treskoene og løpe ut.Pumpehagle og rifle er ferdig ladd ved utgangsdøra. Og dersom det skullebrenne, er motorsaga klar til bruk i fotenden. Det skulle tatt seg ut om allepikerom var så godt bevoktet!

Ei uke gått

I dag skjønte vi plutselig at ei uke på Mushamna har gått. Hvis resten av året går like fort, er vi tilbake i ”normalen” før vi har skjønt at vi er på fangst! Dagene flyr like fort som ærfuglen når isbjørnen kommer for nær. Isen har både kommet og gått på fjorden opp til flere ganger. Flørtende ærfuglpar og hvilende sel flyter forbi oss på flaka sine, - først inn fjorden, så ut. Besøket vi ventet i helga kan vi se langt etter. Selv ikke Larsen og hans Buster L ”Kamikaze” kan forsere dette. Ikke hurtigruta Nordstjernen eller andre turistskip heller. Derfor er Oddbjørn litt rastløs og ventende på å se om han kommer seg til Ny-Ålesund innen mandag. Kommende uke er ei stor uke på flyplassprosjektet; kabellegging på tvers av rullebanen og nytt toppdekke fra ende til annen. Basen bør tilbake!
I planleggingsfasen lekte vi med tanken på at vi begge skulle ta fri fra fangsten noen uker for å fullføre våre oppgaver på flyplassen i Ny-Ålesund. Men Sysselmannen ville at minst en av oss skulle være på Mushamna. Konkurransen om stasjonen var hard, så noe annet ville være urettferdig. Vi var enige i det. Det endte med at jeg ”ofret meg” for å være alene på Mushamna. ”Min jobb” var planleggingsfasen på flyplassen – Oddbjørn skulle lede det praktiske som bas. Da avgjørelsen ble tatt følte jeg at jeg ofret meg. Nå er det omvendt. Oddbjørn strides mellom jobb og ønsket om å være her. Men ansvaret han har tatt på seg må fullføres. Han må lede flyplassprosjektet, samt fikse tusen småting som vi ikke har rukket å forberede før vi dro. Revefeller skal lages og ting og tang ordnes. Våren var ei hard tid for meg. Nå frykter jeg at det er Oddbjørn som må ”ta alt”. Samtidig sliter han fortsatt med en finger som ikke fungerer optimalt. Innimellom alt må han få til en tur til Longyearbyen for å ta ut strengen som holder alt på plass. Selv tror han ikke det knuste beinet har grodd.
Her på stasjonen skal jeg klare meg bra. Isbjørn har jeg ikke vett til å være redd for – enda. Men respekten er stor. Våpen og skremmeskudd er alltid med. Selv om jeg kun skal ned i fjøra og tenne på doposen – eller ”rett rundt hjørnet” for å se til dyra. Det er nesten verre og hanskes med de to ”udyrene” våre alene. De er som bortskjemte unger. I det ene øyeblikket kosete og snille. Men om jeg har begge i bånd og fuglene flakser fra dem, inntrer jagerinstinktet. Det hjelper ikke om ea nesten kan legge reir innen Tundras lenkelende. Så lenge ulven og jageren i dem tar overhånd når byttet flykter, hjelper det lite at de er nonchalante når fuglene spaserer rolig forbi.
Ea og ekallen har forresten blitt våre kjæreste naboer. Disse tillitsfulle, rolige kreaturene er en fryd for både øye og øre. Vi ble nesten litt bekymret da vi en morgen våknet til ”ærfugltom tomt”. Rødnebbternas iltre mas var det eneste som var igjen. Hadde tre dager med snø og nordvest lurt fuglene til å tro det var høst? Man begynner jo nesten å lure hvilken årstid det er, når snøen ligger tjukt og fillene laver ned. Heldigvis var ekallens ”oooa” og eas ”gakk gakk gakk” tilbake noen timer etter. Det var nok reven som hadde vært på plyndrerunde mens Frost og Tundra sov. Reven er sikkert lur nok til å skjønne hvor langt hundelenka går.
Isen er nå på tur ut fjorden, så kanskje får Oddbjørn skyss ned til ”sivilisasjonen” i dag. Jeg hadde foretrukket å ha ham her, men gruer meg ikke til å være alene. Vi har fått gjort masse denne uka. Båten er klar for utsetting, hundene har fått masse ren grus, og det meste er pakket ut. Flere store vedstokker er kjørt opp til stasjonen, og to favner ved er allerede kappet og kløyvd. En av dem er sogar stablet på paller på tunet. Bestefar Otto Rognmo hadde nok glist godt om han hadde sett unge Løkstad i aksjon. Kubbene med ”barksida ned” er ”fyfy”. Jeg ler og fryder meg over praktisk arbeid. For ei kontorrotte er det ekstra tilfredsstillende å se veddungen vokse! Det får bare skure at Oddbjørn kommer med 30cm-målet og klager over at jeg kapper for langt eller for kort. Det gir stor glede å håndtere motorsag og øks litt bedre dag for dag. Kubben jeg ikke klarte i går, deles kjapt i dag. Så får jeg heller jukse meg til å hogge ”rundt stammen” når kubbene er for tunge til at jeg klarer å snu øksa og kubben i lufta og ”hogge bakveien”. Og blir kubbene alt for store, får jeg bruke det jeg har og sette sjarmen hardt på en forbifarende fant med behov for å vise hva han duger til. Jeg kan jo koke kaffe og holde førstehjelpszargesen åpen i fall overmotet blir for stort. Og når året er godt, hogger jeg sikkert like bra som en skogsarbeider.

Endelig igang:)

Ja! Da er vi endelig i gang! Det føles jaggu bra. Etter måneder med stress og kav, sitter vi endelig her i vår lille stue og nyter et glass rødvin etter dagens strabaser. Mushamna viste seg fra sin beste side da vi tøffet inn Woodfjorden for fem dager siden. Fra baugen på Nordsyssel kunne vi bivåne det kommende års fangstområde badet i strålende sol. Det snøhvite landskapet vitnet om ren og skjær påskestemning. En enslig bjørn i det fjerne tuslet sørover fjorden på isen, mens havhesten skrålte og fisket mellom isflakene. Bedre velkomst kan man knapt ha.
Turen nordover fra Ny-Ålesund var en opplevelse i seg selv. Eller det vil si – starten var nokså slapp. Den siste uka sov vi tre timer i snitt på grunn av jobbing, pakking og forpu..te dataproblem (Helv..tes Dell! Og takk snille Onkel..). Vi var superslitne da vi endelig kom oss om bord i Sysselmannsskuta. Før avreise rakk vi en kjapp tur til Messa for å spise frokost. Deretter fulgte et lite ensemble fra Ny-Ålesund slag og blæs oss ned til kaia. Takk til musikantene! Og til Arne Kristoffer på sykkelen. Perfekt avreise. Da båtturen var i gang, sneik vi til oss lunsj og stupte til køys på lugaren. Frost og Tundra fant seg til rette på dekk, og dermed var det duket for en rolig tur.
Lørdags kveld serverte kokka deilig middag på Byssa. Så var det bare å komme seg utpå dekk. Nordsyssel brøyta seg trutt gjennom tett pakkis fra Danskøya - Raudfjorden og helt frem til Mushamna. Et fantastisk skue med is så langt man kan se – kanskje like til Nordpolen? Tommy Sandal som skal på fangst på Austfjordnes var et godt turfølge som ga oss mange tips om både fangst, fiske og lokale forhold på Mushamna. Gull verdt!
Lørdag natt ankret vi opp utenfor Mushamna, og søndag startet altså sjauinga. Til vårt hell var det for mye is til å benytte lettbåt til sjauinga. Litervis med svette ble spart på å slippe bæring av gods fra stranda og opp til hytta. Airlift drev ”dekk til dørservice” og satte alle våre 10 paller pent og pyntelig utenfor hytteveggen. Særlig kjekt var det at bensinfat og scooter ble fløyet helt frem. Vi hadde også grudd oss for å ta opp den flotte vedfyrte steikovnen fra Felleskjøpet. 200 kilo Rosa Petra er tungt å bære fra fjæra! Men fra dørgløtten og inn var det gjort på et blunk.
Etter to timers sjau var alt i hus, og helikopter og folk dro av gårde. Igjen på Mushamna var vi, hundene og fjorårets fangstfolk representert av Ketil og Tore. De var uhyre gode hjelpere i å bære kasser hit og dit. Det er utrolig hvor mye man trenger i løpet av ett år – både av mat og utstyr. Og jaggu har det tatt både tid og energi å planlegge. Særlig når ei arbeidsulykke satte Oddbjørn ut av spill i nesten to måneder, derav tre uker med fingeren sydd fast i magen! Da han endelig kom tilbake til Ny-Ålesund, sto flyplassprosjekt på timeplanen fra 8 til 21. Linda jobbet et par timer mindre, men nettene måtte likevel tas i bruk for å få alt i boks. Vi lot oss ikke stresse nevneverdig av selve pakkingen. Men utflytting av leilighet, samt avslutning av jobb og diverse private saker på beste måte, tok mye energi. Dataproblem likeså. Skrekk og gru! Dell brukerservice i India er herved lagt for hat for resten av mitt liv.
På grunn av isen i fjorden, ble de planlagte fem dagers overlapp til ett døgn… Jeg måtte konse hardt for å få med meg alt av jageisbjørntips, batterilading med aggregat og vindmølle, motorsagbruk med mer. Planen var at Oddbjørn skulle dra sammen med Ketil og Tore dagen etter vi kom. Men da vi sto i veddungen med motorsaga og hørte helikopterduren nærme seg, ble det fort endring i planene. ”jeg kan ikke dra fra deg nå!”, mente Oddbjørn. Dermed ble de heldigvis noen dager ekstra med mannfolk i huset før gressenka blir alene. Og det var bra. Vi har utnyttet oss maks av snøen og kjørt flere lass tømmer opp til hytta. Videre har scooteren vært i bruk til vannhenting og kjøring av bensinkanner og fat. Det er greit å få orden på sakene på lettest mulig måte. Rå muskelkraft og hundekrefter har også vært i ful sving. Mange lass skitt og lort er fjernet, mens nye lass med grus fra stranda er fraktet opp til hytta. Det skal være rent og pent rundt hundene så de kan holde seg rene og pene. Hygiene er utrolig viktig på et sted som dette – både for menneske og for hund. Innkjøringsuka brukes til å etablere gode vaner med adskilling av dyr- og mennesketing, oppvask, drikkevann etc. I tillegg skal alt ryddes på plass slik at man kanskje kan finne det når man trenger det…
Sikkerhet er en annen viktig greie som trenger sine rutiner. Isbjørntettheten er stor her oppe. Vi er vant til å drasse på våpen hvor enn vi skal, men her må vi være ekstra forsiktige. Den ene kan ikke styre med båten ved Nøisbua mens den andre går de drøyt 100 metrene opp til hytta for å hente en hammer. Man må alltid ha ett våpen – eller en retrettmulighet inn i hytta eller lignende - dersom bamsefar kommer. Senest i dag skulle vi ut å jage bjørn etter at Frost varslet en sværing som gikk forbi øst av hytta. Under lokalisering av dyret, fant vi også en liten tass som lå og sov på brinken 200 meter unna hytteveggen på motsatt side. Den ventet nok bare på å få stjele et ærfuglegg, for den sprang fort av gårde når vi gikk ut og hoia. Man vet aldri om nestemann er like godlynt, men så langt er rødnebbternene det farligste dyret rundt oss der den stuper ned for å hakke oss i hodet når vi nærmer oss reiret. Oddbjørn priser cowboyhatten mer og mer. Den er vern for både blod i skallen og vær og vind. Dessuten er den ganske så kul.
Hatten har også vært god å ha under vedkappinga. Vi er nokså effektive når to sett Stihl er i bruk. Og vi er også nokså sti(h)lige, selv om cowboyhatt og lue foreløpig duger som verneutstyr for hode og ansikt. Hjelm og visir må skaffes ASAP!

Men verneklærne fra Stihl overrasker med brukervennlighet og comfort. Det har allerede blitt yndlingsplaggene til begge, på tross av at Linda syter over at jakka er ett hakk for stor. Dersom vi skal fortsette å ete like godt som vi har gjort til nå, passer den vel snart. Reinskjøttet Ketil hang igjen smakte fortreffelig med creme fraiche og sprøstekt potet. Det samme gjorde saltfisken fra i fjor. Etter et døgn med sukker og provencekrydder var den perfekt tilbehør til nykokt ærfuglegg fra ”hagen”. Den trivelige fuglen kurrer i hundretall rundt oss, og stadig fylles flere reir som bjørn, rev eller havhest kan plyndre. Det er synd at rovdyrene ikke kan regelen om maks ett egg fra hvert rede. Men ea som har lagt seg foran dodøra vår er fredet. Med oss og hundene som gode beskyttere, håper vi den har gode odds for suksess. Så får vi heller holde oss mest mulig og maks bruke doen en gang om dagen. Kun grovarbeid på do er jo ellers er bra vane for å slippe hyppig tømming av doposen….