Natt som dag – og dag som natt!

English version follows...

Dei siste dagane har natt vore dag og dag vore natt. Nett no som vi skulle til å snu døgnet på rett kjøl, har det vore mørke, overskya daga – og klåre, lyse månenetter… jaja. We cannot always win! Til slutt ga vi opp og la oss i fire-fem tida, som vanleg. Men i dag er det dag på dagen! Da eg kraup ut or køya klokka tolv, lyste det raudt i sør medan nordlyset spraka over stjernehimmelen. Slike dagar er det så vakkert at ein nesten ikkje kan tru det! Og så er det så uendeleg stille. Når det ikkje bles, finnast det ingen stad så stille som her. I minus 30 går til og med hundane i dvale. Dei gidd ikkje komma ut or husa før dei er viss på at dei får kos eller tur! Men da er dei til gjengjeld klare på ei blunk.
Vi har vore ein tur mot nord for å røkte fellene der. Sist veke gjekk eg sesongens første fellerunde utan nemneverdig naglebit! Derfor var eg ved godt mot. Men ved Vårfluesjøen verka tærne ille, sjølv i gedigne skisko og fleire lag ull. I minus 33 tek det ei god stund før hytta er varm, men etter eit par timar tina tærne. Dersom eg budde i USA kunne eg sikkert ha vist til purringar på mail og telefon og saksøkt sportsbutikken som ikkje klarte å sende meg skiskoa eg bestilte i mai! No kryssa eg fingrane for at tærne vil tåle topptura og lange skitura før Lindas tålmod slår sprekk!
Torsdag kveld gjekk Endre og Tuna til Gråhuken. Eg inntok horisontalen i Fiske Bay - med beina godt planta i dunsoveposen og med Annes iPod på øret. Fangstmannsliv er jaggu ikkje som det ein gong var! Tårane trilla då eg las Bjørvigs dagbok frå overvintring i snøhola på Kapp Heller. Historia har eg høyrt så mang ein gong før, men med Bjørvigs eigna ord vart skildringa av samværet med sin sjuke – og etter kvart daude - kamerat ekstra gripande. 55 netter åleine i mørket med Benstens daude kropp som selskap i hola. Karen måtte ha ein psyke av stål! Dagens situasjon er så totalt annleis. Arne Olsen daude av skjørbruk på Bohemanneset, utan sjanse til å tilkalle hjelp av folk på andre sida av fjorden. No har vi både telefon, radio og nødpeilesendar! Likevel aner vi eit snev av livet til dei gamle fangstfolka. Det er ei god kjensle å vere åleine i Polarnatta – og kjenne at det er heilt greitt! Mørkret er ikkje truande. Det berre er der! Og eg søv godt. Med Tundra på dørhella og Frost utfor gluggen, kan ingen bamse komme upåakta hen! Dagen etter er vatnet i kjelen botnfryst. Best å fyre og komma seg ut på røkterunde! Ved fella på haugen søraust av Garmbekken ser eg lykta til Endre på Gråhuken. Pussig å sjå for seg oss som einslege prikkar i polarnatta. Besøkande frå ytre rom ville sikkert ha undra seg! Og bamsen lura sikkert på kva vi driv med her oppe, anna enn å lage litt underhaldning for ei vintertrøytt bamsesjel. Heldigvis hadde bjørnen berre leika seg med to feller denne gong. Resten var urøyrt for anna enn snøfokk og blest. Men etter 23 feller på åtte kilometer var det godt å komme attende til lunka hytte og glade hundar som ivrig snusa på rimfrosten i andletet til Matmor. Nokre timar seinare fekk dei to trekke meg heim att til Mushamna. Til minus tre grader i stova, men med god omn og varme teppe. Endre og Tuna kom heim utpå natta, så nå er flokken atter samla. Eg må medgi det er mykje sant i det Endre seier: Feller utan rev er eit mas! Men turen hadde vore kjempefin…

Day as night - and night as day!
Lately day has been night and night day. Just as we try to get ourselves into a normal rhythm, we nearly regret. It has been dark and cloudy during day – clear skies and moonlight during night. We cannot always win…! After some days we gave up and went back to staying up until five in the morning. But as I crawled out of bed at noon today, the southern skies were red and Aurora was playing amongst the stars above Mushamna. I must admit, on clear days, we should be out during day! On a day like today the beauty of the scenery is surrealistic. And on calm days, the silence strikes me. I think no place in earth is as quiet as Mushamna in the Polar night! In temperatures below thirty, even the dogs become lazy. They stay in their houses until they are SURE to get some cuddling or a run…
Thursday evening we took the dogs and went to Fiske Bay. Even after such a short trip, my toes were freezing cold. In minus 33 degrees, it takes a while to heat up the cabin. But after a couple of hours I was OK – still cursing the shop that did no manage to send me ski shoes. If this was America, I could go to court and sue the shop! Now I pray that I will be able to enjoy long skitrips and downhill skiing in the spring…
Endre and Tuna continued to Gråhuken, while I took place in my down sleeping bag reading Polar literature. I am a so amazed by all these stories. They were completely isolated with no possibility to get help or support. If they did not manage on their own, they simply died. The most astonishing story is Bjørvig and Bentsen that spent the winter in a snowcave at Frans Josefs land, looking after equipment for Wellman and his expedition. Bentsen died in January after being ill for quite long. Bjørvig spent the rest of the winter with his dead friend in the cave – protected for polar bears. No wonder Wellman felt bad when he found the men in end of February. But Bjørvig was mentally strong and even managed to follow the expedition on the following adventures. Compared to all this, spending time alone in the Polar night today is a Piece of cake! I have radio, satellite phone, emergency transmitter, fancy food and good clothing… Even so, it is nice to experience that I fell quite comfortable being alone in the darkness. During night, the dogs are protecting me, barking as hell if the Polar bear comes close. On my traptrips, I have GPS, weapons and headlamps. Still it was nice to see the glow of Endres torch at Gråhuken as I went on my 8km trip on Friday. I have to smile when I imagine watching us from high above – two tiny torches in this vast darkness! I guess creatures from outer space would wonder… Or even the Polar bear – he must think we are here for his amusement only? At least he has some fun tearing our traps apart. Luckily, this time only two out of 23 was toured down. The walk still feels long enough when I have to dig snow out of many traps. It was good to be back to a “warm” hut and two happy dogs. Some hours after, Frost and Tundra could pull me home to Mushamna. During the night, Endre and Tuna came back also. And I must admit Endre has a good point, the trip would have been fantastic if it wasn’t for all the traps!

Lys og varme. Og ein rev!

English version follows...

Ei kald og fantastisk helg med klarvêr og fullmåne vart avløyst av ein skikkeleg blåmåndag. Nett som vi hadde vent oss te lyset, vakna vi til overskya og snø. Det var mest som eit lite slag å være attende i mørketida. Vi trudde mest den var slutt! Men nei. Vi må nok styre med GPS, hovudlykter og kalde batteri ei stund til. Forbruket er enormt! Ved ”normale” temperaturar treng vi fem AA-batteri kvar per dag, tre til lykta og to til GPS’en. Når det er under 40 blå frys alt, batteri inkluder! Grunna to feilslåtte bestillingar, må vi no endre vanene. Vi har smått med AA-batteri! Mindre lykter fungerar greitt på kort hald, medan SILVA-lyktene gjev så mykje lys at det mest vert uråd å orientere seg. Men vi får det te! Når ein les kva folk klarte seg med før i tida, kan vi ikkje klage. Det er ikkje lenge sidan folk var utan både GPS, fancy lykter, vêrmeldingar og kommunikasjon. Eg har nytta fire dagars ”frossen-tå-restitusjon” te å fordjupe meg i gammal fangstlitteratur. Småhefta frå Vågemot Forlag anbefalast på det varmaste!! Når vi les om Gustav Lindquist og Co med snøfonn på stova i St Johnsfjorden, sett vi enda meir pris på Rosa Petraen som varmar huset og er optimal til matlaging og brødbakst. Lindquist og Co gjekk tom for brød i oktober! At vi kan halde 65 grader varmare inne enn ute skuldast også tette tømmerveggar og Kjell Reidar Hovelsruds gode byggeskikk. Apropos litteratur er byggmeisterens bok ”Svalbard - et eventyrlig polarliv” obligatorisk for alle fangstfolk i Mushamna. Nett no les Endre om kuldeperioden i -87 med temperatura ned i 46 grader. Vi er glad vi har fått oppleve ei tilnærming til dette i staden for mildversperiodane som har vore vanlig dei siste åra. Ingvild og Roger (2006-07) hadde ”berre sekundar med temperatur under 30” – medan Ingebjørg og Lars Tore (2005-06) hadde ein plussgrad 10. Januar. I år var det 44 grader kaldare same dag! Når det er sagt, har vi no ”mildvêr” med temperatura over 30. I vindstilla er det behageleg å farte rundt for både folk og fe. Og i dag fekk vi nok ein Mikkel! Trass i 85 aktive feller herifrå til Gråhukskjæret, er det som med rypene: Lange tura te tross, fangsten kjem til oss! Så langt har alle revane bøtt med livet under ei av 18 feller på ”Lagunerunden” – ei fellerekke som går austover mot Tårnfjella, så vidt sør av Laguna og attende langs brinkane til Mushamna. Likevel er det ved Gråhuken vi har sett flest spor, så i morgon går vi atter nordover for å røkte der. Viss ver og låge temperatura held seg stabilt framover, har vi god tru på bra fjordis i år. Da skal fangstområdet utvidast så snart vi får litt meir lys. I klårvêr kan vi no sjå lysrand over fjella i sør midt på dagen!

Another fox!
The weekend was cold, light and beautiful. Monday was a Monday! With cloudy weather and snow in the air, we were back in the darkness. Just as we got used to see something! A bit of a “down”! But I guess we have to cope for quite long yet. Still headlamps and GPS!
I used a lot more batteries than I thought I would. Generally the GPS batteries lasts maximum one day at “normal temperatures”. Below 40 everything freezes, and batteries die fast! I tried to order more batteries with the Xmas helicopter. But AA and AAA easily mix up. The GPS needs double A! So for now we save as much as we can, and leave our favorite AA-torches at home. Less light makes it hard to see and find the traps, while too much light makes orientation more difficult. But we cannot complain. While resting my frozen toe, I spent some days reading about trapping in the old days. No GPS, weather forecast, fancy torches or communication. It is amazing how they could cope! Good meals were sometimes rare, and the cabins cold. In St Johns Fiord, Lindquist and his companions had snow on the floor. And they were out of bread in October! I must admit, floors are cold at some of our huts also. But in Mushamna the Rosa Petra oven both keeps us warm and provides bread. In combination with the well built hut, we can easily keep 65 degrees above the outside temperature! Mushamnas “father”, Kjell Reidar Hovelsrud, tells about 46 degrees minus in 1987. We are happy to be closer to this than to the warm periods that have been experienced recent years. 10th of January 2009 were 44 degrees colder than the same day in 2006 (according to Lars Tore & Ingebjørg).
Trapping today was quite comfortable – wind almost calm and temperatures above 30 degrees. Seems like the foxes also enjoyed the full moon. Another fox trapped today! Despite 85 traps from here to Gråhuken, so far all our foxes are trapped close to Mushamna and the Laguna. Still we will go to the north tomorrow – and extend our trapping area when we get some more light. Today at noon we could see a little bit of “daylight” over the mountains in the south. Nice!

Fullmåne og 42,4° grader!

English version follows...

No e det vinter i Woodfjorden! Fullmånen lyser opp kvite fjell og isdekt fjord. Og temperaturen viser 42,4 kalde grader. Da er det vel lov å seie det er vinter?

Vi har nett vore på eit par dagars røktetur nordover. Ei natt på Gråhuken og ei natt i Fiske Bay. Fangsten var laber, men turen var bra. Ein kjenner seg av og til litt ”ute av verda” når ein labbar rundt og løftar på trelemmar medan folk døyr i tusental i Gaza. Det gjev ikkje alltid meining å gå milevis i mørkret på leit etter reveskinn. Det er pur egoisme som ikkje gagnar anna enn ein sjølv, og somme tider knapt nok det! Men så får ein slike særeigne opplevingar som vi fekk på denne turen. I fullmåneskinn og 30 minus vandra vi langs ei strandlinje som har endra seg fullstendig. Heile fjorden er full av is så langt vi kan sjå. Og langs land har dei enorme kreftene skapt eit midlertidig eventyrland med oppstuvingar i alle fasongar. Heilt utruleg. Om dei som krigar fekk sjå dette, tru om dei ville halde fred da? Det finnes i alle fall inga større fred enn i Woodfjorden på ein vindstille fullmånedag i januar!Vel attende i Mushamna var det minus ni grader i stova. Gjev uttykket ”romtemperatur” ei ny meining! Da er det like greitt at ein lyt jobbe med å spa ut snø av hundehus etc. før ein kan gå inn! Jaggu fekk vi fylt opp vedlageret før vi tok middag og. Det er greitt at temperaturen er over frysepunktet før ein sett seg ned og et! Ingen av oss orka leggje seg før det vart varme i hytta. Så i går sov vi oss halvvegs gjennom den vakraste dagen vi har sett her oppe. Mørketida tok pause! Det var så lyst at eg kunne nytte kikkerten for å sjå på alt det rare utpå isen medan Endre fekk seg ein topptur til Tårnfjellet. For meg som plar vere superivrig på slike turar, var det rart å vere heime og bake brød i staden! Men høgra langtå er så forfrosen at eg knapt får på meg tøflar. Difor lyt eg ta det med ro eit par daga. Irriterande at elendig service frå ein sportsbutikk i Bærum skulle føre til ein heil vinter med ømme tær! Ein skulle tru at ei bestilling eit halvt år før avreise var i god nok tid? Små skisko og kulde er ingen god kombinasjon. Rett utstyr er viktig når temperaturen kryp under 40! Men Mushamna rommar mykje rart. Eg har funne nokre gamle, store skisko og tilhøyrande ski med NNN-bindingar. Så no skal eg få plass til både labbar og hovne tær! Alt ordnar seg for snille jenter… Jenta er no halvvegs i løpet som fangstkvinne i Mushamna. Summa summarum har alt gått greitt. Eg har opplevd utruleg mykje, og fått gleda av å bli (betre) kjent med mange flotte menneske. Hundane er lukkelege, stua er varm og pizzaen godgjer seg i Rosa Petraen. Vinen står på bordet – og fangstmakkaren er stolt etter vel gjennomført topptur –over 500 meter i under 40 graders temp (og over 79 grader Nord!). Livet er greitt å leve. Vonar nokken får oppleve dette neste år og!

Full moon and minus 42.4° degrees Celsius

The Polar Night took a brake this weekend! The full moon is shining over awesome scenery consisting of mountains, snow and ice. The fiord is covered by ice as far as we can see. And in this light, it is even possible to use the binoculars to enjoy the fairytale landscape of ice forced into vivid formations by enormous forces. During our walk to Gråhuken last week, we skied along a completely “new” shore with frozen “waves” and trolls made by ice. When we came back to Mushamna, it was minus nine degrees inside the cabin. Gives the expression “room temperature” a new meaning! Just as well we had to spend some time digging snow out of the dog houses etc. It is nice to get the temperature above freezing before we sit down to dine! Yesterday we had the nicest day ever; - clear skies and minus 39.9 degrees. Endre took the opportunity to go skiing on the mountain behind Mushamna. For me it was strange to stay home and bake bread instead! But my toes were aching so much after all the freezing, so I had to give them a chance to heal. Luckily I found some big, old ski shoes in Mushamna. Now I have room for both thick socks and swollen toes! As the temperature sunk below 42.4 degrees today, big enough shoes are important! But Endre actually managed to stay comfortable on his mountain walk, so the fellow is quite pleased at the moment! 500 meters above sea level and below 40 minus is not too bad.
To experience all this is purely magic. Sometimes I ask myself the meaning of spending the darkest months up here far from family and friends. We are messing around digging ice and snow and lifting wooden trapdoors looking for foxes – whilst hundreds of innocent children die in Gaza. I am sure we could find something more meaningful and less egoistic to do! But sometimes I wonder if the ones who fight and kill would stop their stupid actions if they ever could experience the peacefulness made by isolation and a full moon in the Polar Night…Maybe it could prevent war! Hard to say. But I know we are extremely lucky and privileged to live here for a year. I am now half way through my stay here, and it has all been so full of happy happenings and meaningful times with great people. I really hope somebody will have the chance to experience the same next year. This spot is too good to be left all alone!

Mikk, makk og måne!

English version follows...

Mushamna melder om stabilt ver, temperaura mellom minus 25 og 29 blå – og med ein fager fullmåne på himmelen. I følgje X-fangstdame Ingebjørg er månen no 30000km nærare jorda enn middel, noko som visst skal gje 30% meir lys enn normalen. Og jaggu trur eg dama har rett. For første gong på veldig lenge kan eg kike ut frontglaset – og faktisk skimte både hundehus og kjøttstativ! Ei utruleg månekule lagar 24 timar dag midt i mørketida. Det må berre opplevast!
Etter eit par daga med finver og fellerundar, kom vinden attende. Og når det er 28 minus og vind, ja, da er det kaldt! Det bit godt i kinna, for å seie det slik. Vi fann det tryggast å velje opphald i sofaen. Etter uversdagen var det råk i isen nedafor Mushamna, nett nok til at eg fekk ofra matavfall og restane etter brent dassinnhald til havgudane… No ligg isen tett tvert over fjorden og så langt vi kan sjå i begge retningar. Det vert spennande å traske nordover til Gråhuken og sjekke om vi kan sjå kanten av drivisen derifrå.
Mens hundane er rolege og tar kulda med fatning, er det verre med motorar og batteri. Vi har krangla mykje med aggregatet dei siste dagane, - sjølv etter oppvarming ved omnen på stua, ny plugg, drenert forgassar og reinska luftfilter. Motor i kulda e noko skit! Vi held oss langt unna scooter og håpa vi har nok batteri på lykter og GPS til å ta røkterunde nordover på ski. Det enkle er ofte det beste!

Working class heroes
Minus 25-30 degrees Celsius and moonlight, - that just about sums up Mushamna at the moment. After a few days with foxy weather, the wind came and asked us to spend one day at the sofa. We did not reject! Minus 28 degrees and heavy winds makes you f...ing cold!! Luckily the dogs seem to cope better than us. They are quite calm and happy – still sleeping outside. Engines seem to cope worse. We’ve had some heavy fights with the generator lately. Pugh. We hardly dare to look at the scooter! We’ve only used it once since we got it working. For the trapping to the North, we use skis instead. And of course, the dogs will join us. Better safe than sorry!
The fiord is now fully covered by ice, so we are a bit excited to check if we can see the northern border from Gråhuken. In the light of the growing moon, seeing is actually possible! Former trapper Ingebjørg has told us that the moon is now 30000km closer to earth than mean distance. That means 30% more light than normal. And I think she is right! For the first time in a very long time, I can actually look out the front window and see both dogs and meat rack! Quite cool ;-)

Kvardag og halvmåne

English version follows...

Så er det atter kvardag. Og det gjeld fangststasjonen i Mushamna og! Mitt fangstkvinnesamvit er svart som Polarnatta etter jula. Fellene nordpå har stått urøkta utilgiveleg lengje! Men det er det lite å gjera med. Med veret som har vore, har det ikkje vore farande for verken folk eller fant. Vi burde ha teke eit skikkeleg skippertak for å få alle fellene oppe å gå så snart som mogleg. Reven er nok svolten og på utkikk etter mat no som veret endeleg har stilna. Men framleis lit vi ikkje på scooteren, så den står mest til pynt. Eller rettare – i vegen! Når dei blå gradene i tillegg legg seg mellom 25 og 30, vert det slett ikkje betre for ein ussel motor. Det er betre å stole på seg sjølv og hundane!
Andre januar fekk eg røkta dei nærmaste fellene langs kysten nordover. Artig å gå langs iskanten der bølgjene slo over isdekt strand i romjula. No er det berre kvitt med is og bakst. Utruleg flott! Vinden sto på frå nordvest då isen kom, så det har lagt seg eit breitt belte langs austsida av Woodfjorden. Når halvmånen kika fram, innsåg vi at isen slett ikkje gjekk så langt mot vest som vi trudde. Mørke skyar over den isfrie sjøen vitna om at det mest truleg er opne felt lengst sør i fjorden og. Vi vonar likevel at fjorden tettast med is. Det vil gjere livet langt lettare for fangstfolket – og opne for fangst lengst sør i Woodfjorden. Vidare vil det føre til at farande folk slepp å krysse skredutsette fjellpass for å komma seg hit. Det ville vore bra! Men så langt er isen berre til fascinasjon og visuell glede. Vi held oss landfaste enn så lengje og nyttar berre isen på Laguna samt kloss inntil land.
Endre vart med på årets andre røkterunde. I klart ver og minus 27 grader tråkka vi austover mot fjella for så å dreie mot sør og over Laguna. Vi såg sikkert ti-tolv stjerneskot på vegen. Det kan vel ikkje vere fleire stjerneskot her enn andre stadar, men aldri har eg sett så mange som her! Halvmånen gav utruleg mykje lys og når augo blir vant til mørkret, er det langt lettare å orientere seg utan lykt. Med lykta ser ein jo berre få meter framføre seg! Men den er nødvendig når ein skal sjekke fellene. Når eg slo på lykta ved femte siste felle før Mushamna, kunne eg sjå ein snødekt lang tarm under fella. Og jaggu. Årets første rev! Eg hadde eit håp om å finne han i ei av fellene i dette området. Dagen før såg eg spora etter han nord av Mushamna, og han hadde lukta på mange av fellene. Det var berre det at bamsen alt hadde slått dei ned! Derfor var jubelen ekstra stor når eg fekk has på han dagen etter. Eit skår i gleda var at Endre ikkje fekk sett det. Snille guten var på leit etter spaden eg mista ved fella på sørsida av Laguna… Til gjengjeld fekk han komme heim til oppvarma stue med pinnekjøt av rein, kålrabistappe, våre siste poteter samt varm eplepai på bordet. Jau då, jula varer heilt til påske ;-) Og kanskje raskar fleire revar over isen i tida som kjem…

Working days in the light of the moon…
Holydays are over, - also at Mushamna. My consciousness for the traps was black as the Polar Night after this long brake, with only a few very short rounds checking traps. But even without holiday mood, it would be hard for us to keep the pace up during the bad weather period. As the weather turns better again, it is very important to get the traps ready as fast as possible. The fox is hungry and eager to find some snacks. But an unstable scooter is not getting more trustworthy as the temperatures stay between minus 25 and 30 degrees Celsius. Therefore we still sick to skis – and dogs on the longer walks. The second of January I walked along the shore heading north. Funny to walk along the ice, where I walked along waves some days back! Now the ice is stretching along the eastern side of the fiord. The northwestern winds have pushed the ice towards the shore, but it is still open water on the west side of the fiord. According to dark clouds over open water, it also seems like the inner part of the fiord have some open areas. But we hope for more ice as the light comes back! It will make life a lot easier for both trappers and visitors. But for now we stick to the land and only use the ice very close to the shore – and in the Laguna.
Endre joined me for the second traptrip in 2009. In 27 degrees Celsius and clear skies, we walked up the hills east of Mushamna, and then across the Laguna to some traps one the south side. It is amazing how much light the half grown moon can provide us! Once the eyes get used to the darkness, it is a lot easier to navigate without the headlamp. But for working on the traps, we need light. As I turned on my headlamp on the fifth last trap before Mushamna, I could see a long white bump. And yes. A fox! I was very pleased. The day before I followed his tracks and I could see he had smelled at a lot of my traps. But the bear had already toured them down. This time I fooled the fox! Unfortunately Endre could not take part in the happy moment, as he was kind enough to rush back to the south side of the Laguna and pick up the shovel I accidently lost. But as he came back to Mushamna, I could great him with a cold fox, a warm cabin, reindeer dinner and apple pie. Xmas last long in Mushamna!

Kommentarer

Har nå endret slik at man ikke trenger være registrert for å legge igjen kommentarer, men greit om det står navn, så jeg vet hvem det er.

Comments
You no longer need to be registered to leave comments, but pleace leave your name.

Godt nyttår!

English version follows...

Så er det nye året her – 365 dager med blanke ark og nye muligheter. I Woodfjorden startet 2009 med 24 minusgrader og frisk bris. Det var ikke så nøye at vi ikke hadde nyttårsraketter. Etter et par skudd med signalpenna, fyrte Endre champagnekorka. 30årspresangen gikk i lufta med et friskt ”smell” og fylte våre godt avkjølte glass til randen. Og etter litt kos med hundene, var det i grunnen greit å komme seg innendørs igjen. Kvelden ble feiret med god rødvin til stekte rypebryst med røstipoteter, bacon/rødbetblanding, gulrøtter med brunsukker og pasjonsfruktpuré, samt fløtesaus med løk, rosmarin og rosiner. Mmm ;-) Det var bare så vidt vi fikk plass til risengrynsgrøt med mammas solbærsylte til dessert. Men det gikk det og!
Natta ble lang, og neste dag kort. Men vakker! På årets første dag løper nordlyset over himmelen, og en månesigd i sør gir lovnad om lysere tider. For første gang på 8 dager står vindmølla stille. Det er nesten en surrealistisk ro. Siden julaften har det vært storm, kuling og konstant vind. l dag var det bare en svak bris, men likevel under 40 effektive kuldegrader. Temperaturen har vært nede i minus 29,9 grader. Pågående veddemål dreier seg om passering av den magiske 30-grensa!
Det har vært ei usedvanlig rolig jul. Været har holdt oss mye inne, og ”endelig” fikk vi tid til litt av all lesing vi har gledet oss til. Med Innsikt og ny litteratur, har verden kommet inn i vår stue. Vi leser om konflikt i Burma og ser film om Dalai Lama. Samtidig diskuterer vi Longyearbyens hundeproblematikk og klatremål i fjerne himmelstrøk. Når rastløsheten tar overhånd, henger vi litt i fingerboardet, måker snø og koser med hundene. De firbente er like rolige som oss. Sover, spiser og har det bra.
Julens største nyhet er isen. Natt til femte juledag fylte nordavinden hele fjorden med drivis fra Nordpolen. Dagen før gikk jeg fellerunde mens bølger fulle av slush slo inn over isdekt strand. Nå er det hvitt så langt hodelyktene når. Vi er spente på om det betyr at bamsene som er her forsvinner – eller om det kommer hundre nye. Uansett kan vi håpe at de velger sin trase på isen i stedet for over mine feller… Selv tør vi bare tusle på isen langs land foreløpig. Men det er fascinerende å se baksten på isen og naturens kjappe vendinger. Vi krysser fingrene for at 2009 blir et godt is-år!

Happy New Year!
2009 appeared with blowing winds and minus 24 degrees Celsius. We had no fire-works. Only a couple of flares and Endres’ fancy champagne, a gift he got on his 30th birthday. Mmmm ;-O) Very nice! We did not stay long outside, but enjoyed a quiet evening with a lot of good food; ptarmigan with bacon, redroots, passion fruit carrots and creamed sauce with rosemary, onions and raisins. Mmm… We hardly had space for dessert, but we made it!
Today we must admit the breakfast was kind of late. Endre finished at quarter to six! But we still had time to enjoy the day: Hardly any wind, minus 29.9 degrees Celsius, and fantastic Aurora. Perfect weather for digging snow, burning rubbish and having a stroll with the dogs on the ice. The drift ice came with the northern winds two days ago. Now it is white as far as the headlamp can glow. We hope for a cold and calm January so the ice can stabilize and stay here…
We wish you all a Happy New Year and all the best for 2009!