En mobil solskinnshistorie fra mørket

En historie om Trollsteinen, et race og en forsvunnet telefon...

http://www.svalbardposten.no/nyheter/raskest-til-trollsteinen

http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/826334/

"verdens nordligste, mørkeste og bratteste toppturkonkurranse. 9 km og 1400 høydemeter" (sitat nrk kveldsnytt).

Begge foto Anne Hormes

 Vi som ikke gjorde oss fortjent til pallplass lørdag, har startet oppkjøringen til neste års løp. Spitsbergen up- and down var en suksess. Lørdag kveld svettet mer enn 60 personer seg opp til Trollsteinens topp. Alle var nok ikke like forberedt. Mange mener en daglig tur til Trollsteinen er like naturlig som tannpussen. Derfor er de også temmelig spreke..! Undertegnede har vært på toppen en eneste gang før. Derfor var tvilen stor, - turklasse eller konkurranse? Tja. Turen til Trollsteinen skal være en lavterskelkonkurranse. Det er bare å dra på!

En fin søndag morgen

Startstreken tok meg på senga. Jeg hadde tenkt å løpe med skiene på sekken opp de første bakkene Men nei, noen mente det var alt for mye snø. Dermed var det til feste feller uten lim med sølvtape – som dessverre funker dårlig i temperaturer under 15 blå. Jaja. La gå. Startskuddet gikk og drøyt 12 par ski snublet i hverandre idet jeg jogget på meg syre i første felleløpeskritt. Det er jo alltid litt uvant – årets første opptur med ski på beina… Og bedre ble det ikke av dårlig feste på fellene og derav påkrevd kyssing i bratta. Skit au. Vi sa lavterskel, gjorde vi ikke?

Søndagstur på breen

En mørk tur opp lia endte i slakk helning på Larsbreen. Jeg savnet de sorte fellene med gli – på Coltexfeller kan ingen skli! Stabb videre over breen ”and up we go”! Sigurds spaghettibakke var lengre og brattere enn jeg husket. Fellene sklidde rundt under skia og jeg prøvde meg til fots. Nei da. Det gikk heller ikke fort. På’an igjen med ski og videre opp med hyppige stopp. Det tok en time før jeg pesende nådde toppen og kunne flerre av fellene. Så kom nedturen… Og hvilken nedtur! I dansk stil svinget og ploget jeg meg ned den oppkjørte fjellsida. Like ned til Larsbreen. Her staket jeg hva jeg maktet mens smågutter med alpinski (?) rutsjet forbi. Pøh, randonne? Mine fine Cecilie Skog-ski har mye mer stil. Ikke mobb lave skinnsko og ski med dype furer. De har sjel! At en del av stålkanten er borte på ene skia, er kanskje litt dumt. Men mothaker gir hjelp i motbakkene, ikke sant? Ikke så farlig om det er litt mindre gli?

Audun og Sigurd i white-out

Det var ikke mange fine telemarksvingene å spore ned resten av lia heller. Jeg safet med plogsvingene mine, men kom da i mål. Etter hvert. Eneste fallet var like før mål. Det må da være lov?

Det var langt fra noen pallplassering da jeg tikket inn til sekundanten. Sist i rekka av fire damer. Langt etter nummer 3! Innsatsen var ikke verdt mye. Hosten ble heller ikke bedre av turen. Men artig var det! Etter en dusj og to cola til Grand Prix, var jeg klar for fest og premieutdeling på Kroa. Jækla dumt at Scheemerenburgh ikke kom! Men god stemning likevel. Så god at ”tre tapere” avtalte å starte oppkjøringa til neste år jo før jo heller. I morgen klokka 10? ”I agree!”

Audun signerer boka

Søndag våknet hvit og fin. 10:30 kom sjåføren – litt etter var vi på veg opp lia på ny. Denne gang satt fellene bedre og lavende snø ga lovnad om godt føre. Verre var det med sikten. Godt å ha en kjentmann på laget når andre turfølger snur! En flokk UNIS-studenter gjorde klokelig retrett fra Larsbreen. Vi brukte moreneryggen bak oss som siktemiddel for å finne fjellets topp. Vel oppe kunne vi bare konstantere at verden er hvit. En av gutta skulle rekke fastlandsfly, så vi hadde ikke tid til å vente på god sikt. Tipper turfolk i fancy utstyr angret litt på at de dro med ei pinglete dame på dårlige ski! Men de var gentlemenn og latet som ingenting. Jeg ble oppkavet av tidspress og datt dobbelt så mye som rimelig ned bakken. Vel nede på Larsbreen oppdaget jeg hva god gli er. Mens gutta suset av gårde staket jeg meg blå. Jaja.

Linda på egga

Fastlandsbeboeren rakk en dusj før flyet.  Litt verre var det med meg. Mobilen var borte! Isteden for en dusj, ble det tørre klær og ny tur til Trollsteinen. Med lånt mobil ringte jeg meg selv kontinuerlig i bakkene opp. Men ingen mobil svarte. Selv ikke på fjellets topp! Jeg tuslet rundt ved steinen i mørket. Snøen hadde dekt sporene våre og mobilen var søkk borte. Over Larsbreen og første kneik av bakken hadde jeg ingen dekning. Mon tro om min mobil hadde bedre antenne? Jeg ante ikke. Men resten av turen opp og ned ringte jeg trutt – og ble snart mutt. Ingen svar. Alle jeg møtte fikk beskjed – se etter en telefon i sovepose av tovet garn! Alle ville hjelpe, men ingen fant den. Klokka var 18, det var mørkt og jeg ville hjem. Tre turer på Trollsteinen på ett døgn er nok!

Verden ble plutselig vanskelig. Via nett fikk middagsgjester beskjed om forsinket mat. Neste crux var dagen derpå. Hvordan komme seg opp klokka 7? Gamle mobiler funket ikke uten SIM-kort. GPS’en hadde ikke vekkefunksjon. PC-vekking stolte jeg ikke på – PC’er går jo i dvale sjøl! Mange gode råd tikket inn. ”Jeg kan ringe og vekke deg!” Morsomt. Jeg stolte ikke på noen. Til slutt googlet jeg ”mann med vekkerklokke” og Kai kom inn døra. ”Du kan låne min telefon!” Morgendagen var reddet. Men da mobilen peip og var tom for strøm, ble jeg liggende på ang uten søvn hele natta uansett. Insomnia fenger ikke, men jeg kom meg i alle fall opp i tide!

Sigurd på egga

Jeg rakk flyet til Svea og snill kjærest lånte meg mobil.  Verden ble enklere, selv om alle nummer manglet. Orging av møte i Longyearbyen ble plutselig en langtekkelig affære. Hvordan finne nummer til folk som ikke er registrert på eget navn? Hersens jobbtelefoner! Alt ble plutselig vanskelig. Tenk at man gjør seg så avhengig av en liten dings!!! Helt utrolig. Facebook og nett måtte til for å finne nummer, gi folk ny kontaktinformasjon – og for å starte søke etter mobilen. Etter to netter i minus 18 var den selvsagt fri for strøm. Men det var da enda håp…!

På toppen ved Trollsteinen

Samme kveld snudde lykka. Underet over alle (egentlig uvesentlige) under skjedde! Irritasjonen hadde tatt overhånd og jeg satt med telefonen for å ringe telenormomil. Jeg må ha nytt SIM-kort! Min 8 dager gamle telefon dreiv ekstremovernatting under snøen på breen.  Jeg måtte tilbake til min 8 år (!) gamle Siemnes som nettopp var stedt til hvile. Idet jeg irriterte meg over uvant telefontastatur og problemer med å finne fram i ukjent meny, tikket det inn ei melding på ”Kjøp/salg/bytte/gi bort Longyearbyen”. Den kom fra en ukjent mann: ”Jeg har funnet mobilen din. Ring meg! Dersom du har noe å ringe med da…”

Nybyen - og Longyearbyen

 Jipppiiii!!! Jeg hoppet rundt i leiligheta og ringte den snille mannen. Sven Sandodden hadde vært på Trollsteinen og av uviss årsak gått mellom to skispor over Larsbreen. I starten av kneika sparket skiene plutselig bort i en stein. Så stusset den vise mann. Stein her? Ved nærmere ettersyn så han min grønne dings. Og mobilen. ”Den funker, kunne han fortelle, du har 48 ubesvarte anrop!” Det var jo helt utrolig. Han hadde tenkt å sette inn annonse i Svalbardposten, men kona hadde sett beskjeden min på Facebook. Minutter etter fikk jeg beskjeden. Facebook viste seg fra sin nyttige side. En kort sykkeltur etter hadde jeg telefonen i hånda – til og med ladet opp av redningsmannen. ”Jeg tenkte du ville bruke den med en gang!” Og ja, det ville jeg virkelig.

Meg og Cecilie-skia - med brukket stålkant og sjel!

Sven hadde bevist at det fins godhet i verden. Det samme hadde Audun, Tove, Kjell-Ove, Kai og utallig andre gode hjelpere. Sony Ericssons Xperia beviste at den var for aktive folk. Mammas tovede grønne dings beviste at den duger for sin misjon. Og forhåpentligvis er det beviselig en sannhet i ordtaket om at det ordner seg for (snille?) jenter…

Fra tredje tur til Trollsteinen - samme døgn

http://www.spitsbergenupanddown.no/

A race - and a lost phone
I attended a mountain race, and I lost. Then I lost my phone - and won! 
The race went up and down Trollsteinen, a mountain close to Longyearbyen. I have been there once before... Most attendants go there almost every day! The competition was still fun - the winner is the first man and woman to ski up to the top and back down.
Quote from Norwegian broadcaster NRK:"The northernmost, darkest and steepest ski competition. 9 km and 1400 meters."
Almost true...

Heading down Larsbreen for the third time in 24 hours...

During the celebration Saturday evening, three of us decided to start training for next years' competition. Sunday morning we headed back. The snow was falling heavily and the visibility was poor. And we had to hurry... One of the guys had to reach the plane to the mainland! Guess he regretted bringing me along - on my leather boots and worn out mountain skis I did not ski very fast! But he reached his shower - and the plane! For me it was worse. After 8 years I finally bought a new phone! I had it for 8 days. Now it was lost on the mountain. 
I borrowed a phone and called myself all the way up and down the mountain. But the snow had already covered our tracks - and no phone was to be heard. Suddenly everything was a challenge. How to tell my friends that dinner is delayed? How to wake up at 7 o'clock next morning? Luckily internet and good friends solved all my problems. But always strange to realize how much we rely on the technical little thing called phone. And second - on the internet…

Nybyen - Longyearbyen

I managed getting through a day or two, still hoping for a wonder to happen. I had posted my loss on Facebook. And suddenly it happened: A message saying "I found your phone!" Amazing. The guy had been skiing and made himself a new track next to the other tracks. I don't know why, but I am happy he did! He found my phone and his wife had seen my message at FB. By the time I picked up the phone, he had even charged it. "You have 48 missed phone calls, I thought you probably wanted to use you phone!" For sure I wanted to. Thank you! There is kindness in the world!