Firedagersstormen -26. mai

English version follows…

I fire dager til ende har Mushamna vært preget av minusgrader, kuling og snø. For min del har det egentlig vært helt greit. Jeg har mer enn nok å ta meg til inne! Dissekering er på moten blant damene i Mushamna. Mens Tuna parterte havhest, plukket jeg fra hverandre gjestesenga og laget ny. Videre har ymse deler av min kjære Rosa Petra steikovn fått gjennomgå. Trekken ble plutselig dårlig! Og siden pipa er feid og fin, må problemet ligge i ovnens indre. I dag fant jeg et nytt hulrom å koste der inne, så nå håper jeg kakebaksten kan ta til. På torsdag kommer nemlig veterinærhelikopteret! Alle hunder på Svalbard får årlig revaksinering av rabies Det betyr lunsjbesøk! Så fangstdama er overlykkelig. Videre kommer ny fangstkompanjong til gards, så det er ikke rart at husmora står på hodet inne i diverse kriker og kroker for å rydde og gjøre rent. Når nedbøren stilnet av, måtte jeg skynde meg å starte aggregatet så støvsugeren fikk seg litt mat. Aggregatet går som ei klokke og mekaniker Linda er like stolt hver gang det starter på ett drag. Ingen snøføyk i luftinntaket her, takk! For øvrig funker vindmølla som den skal, med den følge at radioen hyler høyt når vinden blåser. Det var bare med nød og neppe jeg fikk med meg ei nyhetssending her om dagen. Men slik de driver på i Korea, er det kanskje bedre å være lykkelig uvitende om tingenes tilstand. Jeg får heller pusle videre med mitt. Jeg er godt i gang med pakking og føler nesten at året er omme. Men når solen titter fram, er jeg glad det ennå er en måned igjen til Nordsyssel henter hunder og utstyr. Gutta og jeg fikk en fantastisk skitur i stålende sol og puddersnø. Men sjøen gikk hvit og vinden blåste nye skyer hit. Dermed rakk jeg ingen nattlig topptur på Tårnfjellet i sol. Men kanskje i morgen…

Snow and wind
The last four days there have been heavy winds, snow and quite cold. For me it did not matter too much, ‘cause I always postpone my indoor work. I need bad weather to get some cleaning etc. done! And now it’s about time. On Thursday the annual “veterinary helicopter” will arrive. This is a service from Sysselmannen, where a veterinarian comes and gives all the doggies’ new injections of rabies vaccinations. That also means I will have visitors, and I really look forward!! Even better is that my new companion will arrive with the helicopter. That means we will be two during the last month before Nordsyssel picks up dogs and equipment. I am already well into packing, and somehow I fell the year is over! But I certainly hope for a great June before I go south for a while. This afternoon there was a glimpse of sun, and I had just enough time to go skiing with the dogs. Enormous amounts of powder! But unfortunately winds were too heavy for me to go downhill skiing afterwards. Hopefully tomorrow…

Gråhvite dager -22. mai

English version follows…

Woodfjorden er nå en verden i pastell. Eller, ikke en gang det! Alt er i nyanser av grått, blått og hvitt. Det er så fargeløst som bare Svalbardvåren kan være! I natt er fjorden blikk stille og en hvalross svømmer utrettelig frem og tilbake fremfor stasjonen. Flokker med ærfugl farer forbi, mens små grupper med gås skvaldrer høylydt når de passerer hustaket. Foruten fuglene, er det helt helt stille… Det er som om hele verden står stille her oppe! Det eneste som avslører at tiden beveger seg, er barflekkene som vokser ørlite grann dag for dag. Jeg tror hundene og jeg må ha en barflekkfestival snart for å bryte opp i alt det monotone! Likevel flyr dagene av gårde. Nylig så jeg vårens første ringsel i Laguna! Nå er alt annet isfritt og snadden jobbet nok lenge for å lage hull i den tykke isen som har ligget der siden tidlig i høst. For meg betyr det daglige selspeideturer. Men er det ingen sel der, kan jeg like godt ta en topptur på Tårnfjellet. I går gikk jeg ryggen i strålende solskinn mens jeg hele tiden kunne holde øye med både Lagune-isen og hundene der hjemme. Jeg er alltid litt nervøs når jeg forlater hundene, så det er greit å være i kikkert – og hørevidde så jeg kan skynde meg hjem hvis en innpåsliten bamse kommer på besøk…

A world in black and white
At the moment Woodfjorden is like a world in black and white. It is as colorless as only the Spitsbergen spring can be! With low, grey clouds over the silent fiord, there is no other colors than some faded variations of blue. Otherwise everything is like an old black- and white photo. Tonight the fiord is completely calm and a lonely whalrus is swimming back and foirth at the fiord. Some Eider Ducks and goose makes some noise as they pass the station. Otherwise everything is quiet. Is like time is standing still! But still time flies. Recently I spotted the first ringed seal on the ice in the Laguna. That means I am back to my daily “looking-for-seal-trips”. But when there is no seal, I can do what I want. Yesterday I climbed Tårnfjellet in beautiful sunshine! From there I can watch both the Laguna and the station, so I can keep track of both seals and dogs. I am always a bit nervous when I leave the dogs alone, so it is good to be in hearable distance. In a case a angry polar bear comes along, I can hurry back for their rescue…

Vedsjau på Gråhuken

English version follows…

Mushamna 17. Maitog gikk via Vårfluesjøen og anløp Gråhuken i spor 2. 15 minutter senere ankom drillpike Tuna i spor 3. Nasjonaldagen bød på minusgrader og et gnistrende føre som pirret fandenivoldske unghunder. Det var ikke lett å holde dem i et moderlig tempo! Jeg ploget meg 15km fra Mushamna til nordspissen av Andrèland. Likevel måtte vi titt og ofte stoppe opp og vente på den ærverdige dama som kom i sitt eget tempo der bak. Men da vedskjul og hytte kom til syne ved iskanten i nord, var det bare å slippe opp bremsen og fare i veg. Uten reinsdyr i mils omkrets er det ingen fare. Den gamle madammen vet hvor vi skal, og hun kommer når hun kommer. Tempoet er satt, og innimellom må hun jo lukte på nedlagte feller og annet spennende pjask. Joda. Hun er en bortskjemt dame! Ved hytta satte jeg i gang med årets mest intense vedøkt. En lang kveld og en enda lengre Dagen Derpå måtte til for å kløyve alle kubber og bære veden inn. Selv om neste overvintrer ser ut til å bli en Skybert, skal alt være på stell. Jeg vet ikke om Christiane Ritter ville ha bifalt min vask i det lille Musehull, men blåfargen på veggene ble i alle fall en helt annen! Og mens nyvaskede gardiner og kjøkkenhåndklær tørket på taket, kunne gutta og jeg suse oss en sein kveldstur mot Wijdefjorden. Det er lite snø i år, så flere bare flekker har allerede kommet fram på Gråhukodden. Snart kan ærfuglen legge egg! I dag gikk Mushamnabanden hjem igjen, også denne gang med Tuna et stykke der bak. Men heldigvis kom vi oss frem og tilbake i minusgrader og skarpt føre. Etter en lang periode med varmegrader, hadde vi en uryddig frontpassasje 16. Mai. Det var vindstille, liten storm, plussgrader, minusgrader, sol, overskya, snø, havblikk og bølger som slo metervis over en høy landkall (iskanten ved fjæra). Alt på en dag! Siden da har vi hatt stabilt vær med overskya og minus 3 grader. Det er bra, for nå hadde både hunder og fangstdame behov for et par dagers miljøforandring. Det er deilig med en hyttetur, selv for meg som er på hyttetur året rundt. Og selv om Nasjonaldagen ikke ble feiret ut i de sene nattetimer, er jeg en av de få som har sittet på Gråhukens hyttetak og lest de to siste kapitlene i Christiane Ritters ”Eine Frau erlebt die Polarnacht”. En berikende opplevelse å lese om våren som kom til Gråhuken, mens jeg sitter på samme hyttetak og titter ut over smeltende is, ærfugl og det eksakt samme landskap hun og Herman opplevde i 1939…

Woodchopping at Gråhuken
The Mushamna National day parade arrived at Gråhuken Sunday evening; - the two eager boys and me first, Tuna a while after. The Gran old Lady takes her own time. My legs are stiff after trying to slow down the paste of the youngsters. Sometimes we still have to stop and wait until the lady reaches us. The strange thing is that she doesn’t seem to mind too much. She is terrified of being left alone. But once out skiing, she knows I will wait for her sooner or later. And she quite seems to enjoy her freedom! If I let her run too far behind, she occupies herself with smelling at old traps and other interesting things. So I better keep her close enough! But when we have our aim in sight, I speed up and let Frost and Tundra run as fast as THEY want. Tuna knows the way to the huts, and I know she soon will be at the door, looking for a treat after her successful run. Funny old lady. It is really great to have her snoring some meters away as I work on the drift wood. This time I chopped wood for 1.5 days, and carried it all inside the hut. Now it is plenty of wood for the coming overwinterer! Sadly there will be none the coming year, but maybe the year after? I certainly hope so. I also did quite a job inside the hut, cleaning floors, washing curtains etc. I do not think old Christiane Ritter would have been overly impressed by my work, but at least it was satisfying to see the walls turn blue as I cleaned away all the dirt… And it was truly nice to be out on the Grey Hook in light and mild weather. Out on the Northernmost point there was even some patches with rocks and no snow! The Eiders can soon start laying eggs! Weather lately has been changing a lot, - wind calm, heavy winds, warm, cold, clouds, snow and some spots of sun. But the fiord is open and spring is in the air. Sitting on the roof and reading the last chapters in Ritters book was extraordinary. Not many people have been sitting on her roof, while reading about her sitting on the same roof 80 years ago, watching the exact same scenery with melting ice and Eider Ducks on the fiord…

Stusslig nasjonaldagsfeiring -17. mai

English version follows…

Det er en noe stusslig feiring av Nasjonaldagen på Norges nordligste boplass… Vedhogst og kjøring av tømmer er neppe ”tillatt” på Nasjonaldagen, men jeg må utnytte meg av kuldegrader og fastere snø. Av samme grunn skal jeg forsøke å få med meg alle dyra til Gråhuken for å kløyve veden jeg har kappet der ute. Det kan bli en bra avveksling for både folk og fe! Og slikt kan man tillate seg når man likevel er alene. Besøk fra Ny-Ålesund strandet i ryggplager, mens de som forsøkte seg fra Longyearbyen måtte snu pga vanskelig forhold og scootere som gikk i stå. Det er nok fortsatt mulig å komme seg hit, men fra Wijdefjordsida er både Elvetangen og Forkdalen umulig nå. Dermed blir det et kort 17. Maitog i Mushamna! To ivrige grønskyer i front, Linda med pulk og Tuna drillpike diltende bak. Vårt ”tog” har i det store og hele vært kort den siste tiden. Mildvær og råtten snø gjør det umulig for Tuna å holde tritt. Som regel snur hun etter få meter og går hjem. Da er det bare for meg å sette henne i lenke ved hytta til vi kommer tilbake. For to dager siden ble hun likevel med en liten tur. Gutta jumpet av gårde, mens Tuna så ut som ei lita kobbe som kravlet seg gjennom snøen. Jeg så bare ryggen og snuten av det stakkars dyret! Ikke rart hun vil være hjemme. Selv med ski på beina tråkket jeg gjennom til knes. Det går bedre når vi kommer opp i høyden, så vi burde ha flyttet oss opp på breen for en periode! Men ved sjøen er det liv så det holder, så det er morsomt å holde seg i lavlandet også. Nå er det fritt for is, så isbjørnen kommer svømmende. Mer festlig er det med fuglelivet. I går samlet en stor flokk seg nedenfor hytta; hundrevis av ærfugl, praktærfugl og polarmåke. Litt av et kor! Se, det har vi i alle fall på nasjonaldagen!

National day with short parade
The 17th of May National day parade at Mushamna is quite short… Two eager dogs in front, Linda with a red pulkas as number two, and Lady Tuna struggling at the back… The plan is to go to Gråhuken to chop wood. Bringing the dogs and stay overnight, makes a good change for both me and the dogs. For a long time we have been stuck close to the station because of mild weather and rotten snow. For Tuna it has been impossible to keep up with the rest of us. She looks more like a seal “swimming” in the snow – I could only see her back and nose last time we were out! Poor dog. Not easy for her when I fall through up to my knees even when wearing skis! Chopping wood at the National day is not very acceptable, but I have to make advantage of the cold weather if I want to bring the dogs. And as we are alone anyway, it does not matter too much. Visitors from Longyearbyen were on their way, but they sadly had to turn due broken scooters and difficult conditions. That means our only company is swimming polar bears and flying birds. But there is not much we can do about it. Yesterday hundreds of Eider ducks and King Eiders had a stop at the fiord by the cabin. It might be lonely up here, but at least we have the most beautiful choir!

Isfri fjord -14. mai

English version follows…

Så er Linda atter alene i Woodfjorden. Det var fantastisk å få et avbrudd i ensomheten. Jeg ble høy på livet! Nå må jeg trykke på ”reset”-knappen og omstille hodet til solovirksomhet. Jeg har tusen ting å ta meg til, så jeg kjeder meg ikke. Men det er litt stusslig å våkne til tomt hus hver dag. Tiden flyr likevel av gårde. Etter 1,5 døgn med stiv kuling fra sør, er fjorden nå isfri. Ved Vårfluesjøen krydde det av ærfugl dagen etter at isen gikk. Nå er jeg spent på kommende fugleliv! Det kan nok stemme at våren var en måned sein i fjor. Det har allerede blitt noen bare flekker på brinken ved fjorden, så det er ikke veldig langt unna snømengden da vi kom i juli i fjor! Det minner om jeg snart har opplevd et helt kalenderår her oppe. Om to uker kommer veterinærhelikopteret og ny makker. Deretter er det bare litt over en måned før Nordsyssel kommer og plukker oss opp. For min del er det bra at Mushamna skal stå tom neste år, for jeg får den glede å reise opp igjen og bli her til 1. Sept. Det blir fantastisk bra! Men mye skal skje før den tid. De siste dagene har jeg laget kjøttdeig og biltong fra reinsdyret jeg skaut i Verdalen. Resten av kjøttet er nå flyttet til fuglefri kasse i kjøttstativet. Jeg har så smått begynt å pakke og sortere ting, men vinterklærne trenger jeg enda. I dag har det vært strålende sol og litt over null grader. Med stiv kuling trengs det likevel både dun og votter! Vindmølla har surret som gal og lager voldsomme forstyrrelser på radioen. P1 på mellombølge tåler verken vær, vindmølle, aggregat eller inverter. Det gode er likevel at vindmølla nå fungerer! Hodet streifes stadig av tanker om tusenlappene jeg hadde spart dersom mølla hadde fungert i vinter. Men istedenfor å ergre meg, må jeg glede meg over at solcelle og vind nå gir kraft nok til alt annet enn støvsuger og fryser. Så får jeg bare håper at radioen funker så jeg får vite hvem som vinner Grand Prix. Jeg er sikkert den eneste i Norge som aldri har sett bilde av Alexander Rybakk! Men jeg heier på dem som visstnok danser halling i bakgrunnen…

The ice is gone!
It was great to have visitors, but now I am alone again. I have to reset my mind! I have thousands of things to do, so I never get bored. But I must admit it is a bit sad to wake up to an empty house. As I start my daily business, days still pass very fast. After 1.5 days of southern winds, ice has disappeared and I am waiting for the fiord to be full of chuckling Eider Ducks. Me and Anne saw almost one hundred of them by Vårfluesjøen the day after the ice was gone there. Now it even starts to melt at the rocky area where they usually nest. It convinces me that spring was one month late as we came here last July. It is soon as much bare patches as then! All this reminds me that the year is soon over. In two weeks the veterinarian will come to put rabies vaccination on the dogs. At the same time my new companion will arrive. Then it is already one month until Sysselmannen comes to pick us up! Dogs, scooters and I will go to Ny-Ålesund, where I will work for a few weeks. Afterwards I am lucky enough to be able to go back to Mushamna. As the cabin will be empty next winter, Sysselmannen allows me to stay here until 1st of September. Lucky me!

Briljant besøk! -13. mai

English version follows…

Natt til søndag skjedde det jeg knapt turte å håpe på. Besøk! Anne og Endre er på feltarbeid i Nordvest-Spitsbergen Nasjonalpark sammen med Helge og Trygve. Vi hadde flere ganger pratet om mulighetene til å besøke hverandre. Min visitt til dem strandet i mangel på hundepasser. For deres del talte flere odds i mot: Isen var dårlig, været varierte, Trygve hadde skadet foten sin og de hadde tre scootere på fire mann. Hva nå? Lørdag morgen ringte Anne og sa de kanskje ville forsøke til natten. Aggregatet sto og de trengte å lade ustyr. Dessuten hadde snø og is stabilisert seg noe. Vi hadde tro på at fjellpasset mellom Verdalen og Jakobsenbukta nå hadde minimal skredfare. Kanskje de ville forsøke! Glad suste jeg til bistasjonene for å kappe ved. Seint lørdag var jeg hjemme og Anne ringte for å si de kom. Fortsatt turte jeg ikke å slippe jubelen løs. Jeg gikk i gang med rydding i heimen, men jeg ville ikke lage maten klar. Det ville bringe ulykke! Klokka fire gikk jeg til køys. 1,5 time etter våknet jeg av at hundene ulte! ”Howlin’ Huskies” betyr to ting; scooter eller helikopter. Jeg løp lykkelig ut! Og jo, langt i sør kom tre prikker mot Mushamna. Jippy, de klarte det! Gjengen hadde kurs mot Laguna, og glad kjørte jeg dem i møte for å sjekke isen fra min kant. På Laguna var det overvatn så det holdt. Jeg måtte snu. Med telefonen klar, satte jeg meg på scooteren og ventet på å høre fra de andre. Pussig å være så nær. Vi sto noen hundre meter fra hverandre med hver vår iridium telefon til øret. Veien over isen varr fristende kort, men vi ble raskt enige om at Georgbreen – Ottobreen var et bedre alternativ. Safety first! For meg var det helt perfekt. Ruta over breene er fin. Nå visste jeg de kom! Jeg skyndte meg hjem og skar opp reinskjøtt til gryta, mens bordet ble dekket med øl og brus. 1,5 timer etter svingte scooterne inn på tunet, deriblant min egen Doffen, som er utleid til feltarbeidet. Alle – og Endre især - fikk en varm velkomst av hundene. Litt etter kunne menneskene nyte en uvanlig frokost med forrett, hovedrett og dessert. Samt god drikke til. Det sier seg selv at vi ikke kunne gå til sengs med en gang… Neste dag startet seint om ettermiddagen. Men natt og dag er som flisespikkeri å regne når man er i midnattssolens land! Vi rakk både lang søndagsfrokost, jentetur med hundene, guttetur på scooter og prøvetaking av stein (de måtte jo jobbe også). Middag ble denne gang inntatt til mer normal tid, hvis midnatt er for normalt å regne. Solen sto i alle fall høyt! Og alle hadde mistet kontroll på det med natt og dag og slik. Enkelte mente liketil det var vanskelig å vite hvilken årstid man var i. Her dumpet vi bort i både juletre og julesang, påskegodt og sommersol. Men for Endre og meg var det klart at vi var i en annen årstid enn sist vi var sammen i Mushamna. Videoklipp og bilder brakte minnene tilbake til mørketid, tre par stillongser og dager da man ikke våget seg utenfor døra uten å prakke på både luer, votter og dun. Jovisst, det har skjedd mye de siste månedene. Tiden flyr! Mimring og besøk gikk også fort, og mye ble gjort. Norges mest praktiske filosof, fikset sågar overgangen mellom telefon og takantenne! Tusen takk, Helge! Men dessverre har alt en ende. Natt til tirsdag måtte de fire returnere til flere oppgaver i Vest-Spitsbergens vakre fjellheim. Etter to dager med mildvær, var Bockfjorden nå uaktuell, så en lengre rute måtte følges på returen. Kjøringa foregikk på natta for å få mindre overvann og fastere snø. Veien skulle gå via Vonbreen, men selv midt på natta møtte de ett badebasseng i front. Ruta ble lagt om via Woodfjorddalen og Elnabreen. 12 timer senere var de tilbake i teltleiren. For meg var det godt å vite at de fire hadde kommet seg vel hjem. Senere på dagen blåste det opp til kuling fra sør. Neppe noen god ting for isen i Woodfjorden… Jeg var glad timinga var på vår side denne gang. Takk for besøket, kjære venner!!! (Trafikklysgutta og den lille lyse damen kan treffes på http://www.icebound.no/ og på www.blogg.nrk.no/rastlos . Noen som nynner på “I like traffic lights?” Det gjør jeg! ;-))

Briliant visitors
I had stopped hoping for May visitors as Anne called me up Saturday morning. She was at fieldwork in the northwest of Spitsbergen together with Endre, Helge and Trygve. Endre, Anne and me had often talked about the possibilities to meet during this fieldwork. But everything seemed to work against us; - bad ice, broken scooters, strange weather, a wounded knee…. Not the easiest lottery to win, in dead! But sometimes faith and nature is on our side. Saturday evening at eleven o’clock Anne called me back. They were all packed and ready to go! Still I did not dear to dance. If the conditions on Bockfjorden were poor, they had to turn back. I started cleaning the house. But to have the food ready means bad luck! Instead I went to bed to get some sleep. 1.5 hour after, I woke up by “howling huskies” and Tuna singing. This is the doggy way to tell me about scooters or helicopters. I rushed out with my binoculars. Far south I could spot three scooters moving towards me. I got dressed and jumped on my scooter. I wanted to check the ice from my side. A few meters out on the Laguna, I had to turn. It was a layer of slush between the ice and the snow. Not good for heavy sledges, nor for stopping to check the depth of the ice. I turned and went ashore, sitting on my scooter with my phone ready. As the group came to the spot across the Laguna, I soon had Endre on the phone. The distance was so short… But a few hundred meters with poor ice is bad enough. We decided that they should drive the safe route via Georgbreen and Ottobreen, while I went home to make dinner. I was extremely happy. Now I knew they would soon be here!!! The table was set while my Rudolf Stew got ready. 1.5 hour later, happy dogs and a cheerful Linda could greet our fours visitors. I was “high on life” as we all sat down to have a three course breakfast with champagne and good drinks. Of course we had to stay up for a while – and sleep late. But even with a late Sunday “morning”, the girlies found time to go skiing with the dogs, while the boys went out on scooters to take rock samples for science. With dinner starting at Midnight this time, it was not that bad, or what!? Day and night is a worthless topic when sun is shining all the time. Still it made us kind of confused. It did not help that both Easter Napkins and Christmas songs joined us as we tried to avoid ruining the Christmas tree completely. But Endre and I knew a lot had changed since last time we were together in Mushamna. Looking at photos and film clips, we could hardly believe how dark it was in December. Neither that we had to dress up in four layers of clothes just to go out and have a pee… Spring is different, for sure! Time is running fast, so did the visit. Monday evening they had to head back to the camp. After some days with mild weather, they now had to make a detour via Vonbreen. They travelled during night to avoid a lot of melting water. But still they met a swimming pool in front of the glacier. Luckily they could drive Woodfjorddalen to Elnabreen, and after a 12 hours long trip, they back in their camp. I was pleased to know, as the southern winds started blowing heavily Tuesday afternoon. This is not good news for the ice, I am afraid. Seems like spring is in a rush! (To read more about the visitors, check out http://www.icebound.no/ & www.blogg.nrk.no/rastlos . Camp song: “I like traffic lights”.)

En solskinnsdag -11. mai

English version follows…

Mange dager bare passerer. Andre dager blir noe man husker og ser tilbake på med et stort smil! For meg ble lørdag 9. Mai en smilets dag. Jeg våknet i sekstiden av at hundene varslet bjørn. To bamser var ute på isen, og jeg trodde først det var binna og ungen som var tilbake. Men hva drev de med? Ved nærmere kikkertsyn så jeg at det var ei lita binne og en stor hann på elskovsferie! Med stuevinduet som orkesterplass, rigget jeg kamera i en fei. Det var langt hold, men dog. En artig opplevelse!! Når de to var ferdige med sitt, tuslet de videre ut på isen. Et par timer senere var de to tilbake, nå et steinkast unna hytta. Parringstiden er en av de få perioder hann- og hunnbjørnen faktisk kamperer i lag for en kort periode. Resten av året er de bitre fiender, og isbjørnunger er særlig utsatt for arge hannbamser. Venner eller ei, var de ikke innstilt på hundeglam og leven. Snart lusket de videre. Binna og ungen kom forbi like etter, men forhåpentligvis var hannen opptatt av andre ting enn å ta avkom av egen art. Kanskje de er snillere i parringstiden? Jeg tenkte bamsens ”hall” kunne gi meg hell. Dermed satte jeg i gang med mekking av aggregat i solsteika. Det ene jukset, det andre sto. Nå ville jeg bytte om forgasserne for å få ett som gikk godt! Det ble fort steiking fra annet enn sola. Jeg forbannet meg selv da jeg plutselig sto med to aggregat uten tegn til liv! Ett med slark er tross alt bedre enn ingen! Uten aggregat, ingen PC-bruk, og heller ikke sjanse til å fryse ned mat hvis mildværet trår til igjen. Takk og lov hadde jeg hellet med meg. Etter gjentatt finjustering på fjører i forgasserne, gikk både Honda1 og Honda2 som klokker! Og hellet ville ingen ende ta. I strålende solskinn tok jeg turen til Lille Krypinn og Gråhuken for å kappe ved. Scooteren og motorsag funket fint som få. Vel hjemme igjen tok jeg fatt på neste oppgave; nedlasting av film! Uten tilgang på internett, er det mangt som ikke virker. Nedlasting og registrering av program er en slik ting. Men med Knut som god medhjelper, gikk også dette i boks. Endelig kunne jeg se opptak helt tilbake til sommermånedene i Ny-Ålesund. Jeg hadde vel sittet ved PC’en ennå om det ikke var for at Anne ringte midt i filmvisningen. Sammen med Endre, Helge og Trygve, var hun på feltarbeid og plutselig fri for aggregat. Kunne de lade hos meg?? Så klart! Jeg har jo to! Gledestrålende utvekslet vi de siste oppdateringer på is og føre. Halv tolv om kvelden satte de seg på scooterne og Linda tok til med støvsuging og rydding. Klokka seks neste morgen ulte hundene og varslet folk! To timer etter benket fem glade sjeler seg rundt et ”frokostbord” med reinsdyrskav, ertesuppe og en aldri så liten skvett champagne. Et døgn som dette fortjente absolutt en skål før det gikk inn i historien - mange timer på etterskudd…

A sunny day in paradise
Some days just pass. Other days become history! I will remember Saturday 9th of May with a big smile ;-). The dogs woke me up and I could see two polar bears on the ice. I thought it was the female with the cub coming back. But what were they doing? In the binoculars I could see the most amazing thing. A small female and a huge male were mating just outside my front window! It was quite far out on the ice, but still close enough for a few bad quality snapshots. After finishing their business, they both went towards the west. But two hours later they were back, curious about the station. Seemingly the noise from the dogs was too much for the lovers, so they soon kept going. Female and male polar bears never spend time together except during this short time of flirting. During the rest of the year they are more like enemies, and the old male can even kill youngsters! The female with the cub came along some minutes later, but hopefully the old guy was minding his own business... After the special start of the day, I decided to fix the generators. One of two was working, but not very well. After one hour of work, none of them was working! I was not happy at all… But after some adjusting on the carburetors BOTH of them were working! I was more than happy. And with my overflow of luck, I took the old scooter and went straight to Lille Krypinn. Some hours after, I had finished chopping wood at both Lille Krypinn and Gråhuken. Scooter and chainsaw, - everything was running smoothly this day. When I got back to Mushamna, I even managed to download videos from my film camera. Downloading programs is hard when you do not have any internet connection. But with a little help from Knut, it all worked out. It was the first time downloading since autumn and I could have been stuck on the computer for many days watching old clips. But at 11 o’clock in the evening Anne called me. She was at field work with Endre, Helge and Trygve at the other side of the fiord. But their generator was broken, so now they wanted to come and visit + recharge all their equipment. I was happy as hell. Good friends visiting AND my generators were working! This was more than I could hope for, and I prayed that the ice and snow would make it possible… Anyway, I rushed around, cleaned up the whole cabin, prepared beds and kept me fingers crossed. And YES! At seven o’clock in the morning three scooters with four people arrived in Mushamna. Both the dogs and I greeted them with frantic happiness. One hour later, five people could sit down and enjoy a champagne breakfast with Rudolf stew. A day like this certainly deserved to end with a big toast!