Mens vi venter… - 15. April

English version follows...

Mens Longyearbyen skryter av sol og vindstille, har Mushamna hatt kuling fra nordvest i fire dager til ende. Vindmølla går som det suser – og jeg kan ikke annet enn å ergre meg over å kjøre aggregat. Snakk om økostasjon. Laderen til vindmølla har ikke fungert siden i fjor sommer! Kombinert med snøfokk og minus 22 grader, fører vinden til mye inneaktivitet. Det er nesten som å bli kasta rett tilbake til mørketida. Inaktivitet var det siste jeg hadde ventet meg for våren! Men vi er faktisk mer inne og mer isolert nå enn i januar. Finurlige greier. Våre eneste gjester etter Sverre Bjørn, var påskens storbesøk. Men som tidligere nevnt, ble påsken kort. Vi håper våre skigjester har bedre vær enn oss der de tråkker seg over Isachsenfonna (?). Samtidig har Karine allerede vært i Tromsø og fått foten lappet sammen etter scootervelten. Men resten av påskegjestene kom seg trygt hjem. Ved iskanten sør for Elvetangen møtte de flere som hadde tenkt seg til Mushamna. Men verken Pål og Kristin eller noen andre kom seg hit. Mandag snudde Tommy Fangstmann, Janne og Tommy J. på samme sted. De mente det var mulig å komme seg på land sør av Elvetangen med tre hundespann – dog etter noen times måking og hakking langs landkallen. Men da de hørte at Woodfjorden var åpen sør til Kapp Auguste, snudde også de. Vi kan ikke skjønne hvorfor alle er så opptatt av å komme seg hjem igjen??!! Spøk til side, er vi temmelig lei oss over alle besøkene som går i dass. I mørketiden er man innstilt på å være alene, og det er liksom litt av gamet med det hele. Men NÅ skulle vi ha huset fullt av gode venner. Nesten hele tiden! Den eneste trøsten er at de siste dagers vind har stuvet masse is inn i Woodfjorden. Det er ett bredt belte med is langs det vi kan se av østkysten. Men fortsatt skimter vi frostrøyk og det er nok åpent midtfjords. Våre daglige ”se-etter-sel-og-sjekke-isen-turer” tyder på et bredt belte kjørbar is mot sør og vi antar isen ligger i Jakobsenbukta nå. Men vi er litt usikre på ”etappen” mellom bukta og Kapp Auguste. Nå ser det imidlertid ut til at vind og whiteout er i ferd med å ta fri, så da håper vi å få tatt en rekognoseringstur mot sør. Vi har god tro og ”ganner på” at Mushamna fylles med folk kommende helg. Gode venner av meg har betalt mye for å komme seg opp til Svalbard og Mushamna sammen med Johan og Roger. Jeg blir utrolig skuffet dersom dette også skjærer seg. Videre ventes Hovelsruden til gårds over helga, mens Ny-Ålesund-venner kommer for å være med meg på rundtur i området. Samtidig skal Tove forsøke å komme seg på jobb i Ny-Ålesund, før hun setter kursen mot Siljes konfirmasjon på Vikhammer. Det er mye som skal klaffe. Men alt er prisgitt den evinnelige isen… Damene i Mushamna kan ikke annet enn å krysse armer og ben mens vi kikker på været, diskuterer isen, drikker litt rødvin og speider etter midnattssolen som etter sigende skal skinne fra 16. April. Innimellom lar vi oss underholde av de hyppige bamsebesøk isen fører med seg. ”Høydepunktet” så langt var en leken liten kar som helst ville være med damene inn på kaffe. Snodig figur. Han kunne nok ikke skjønne hvorfor damene var så strenge og jaget ham bort…

While waiting for visitors…
While Longyearbyen brag about sunny days with wind calm, Mushamna have been a “blowing spot” the last days. The windmill has been working overtime, and I am a bit annoyed that the charger never worked this year. That would have saved me for a lot of petrol - and the environment for some bad gases! The weather has forced us into indoor activities, and it almost feels like being back in the Polar night; - isolated and inactive days was not meant to be for the spring! At this time it should be crowded by friends here! Instead Tove and I are all by ourselves, waiting for the fiord to freeze. The wind has forced a lot of ice onto the Eastern shoreline, so we have a lot of Polar Bears coming by no. Amongst them was an amusing youngster that certainly would prefer to follow the ladies inside for a coffee, - a funny little character. But we prefer human visitors. Despite ice as far as we can see from Mushamna, foggy areas further out reveals open water. And as we go skiing on the hill with the dogs, we can see open water to the west. Hopefully weather will improve so we can have a look to the south tomorrow. We would really like to be able to greet our visitors this weekend! Some friends of mine have paid a lot to get to Svalbard and Mushamna. A shame if they cannot make it all the way… During the last days of Easter, many coming visitors had to turn just south of Elvetangen. Tommy x2 and Janne claimed it was possible to pass, but with three dog sledges they were a bit concerned for the way back. Tove and I cannot understand why people worry about that. We have plenty of room! Now we hope for calm and sunny days, so all the ice and open gaps in Woodfjorden can freeze. And for the 16th of April – Midnight Sun…!

Påskeharer og kyllinger - 13. April

English version follows...

Det skulle bare mangle at årets andre besøk til Mushamna var skifolk! Etter Sverre Bjørns rekordtidlige januarbesøk, har alle scooterbesøk gått til dundas på grunn av lite is og mye snø. Det måtte en polsk-tysk-fransk ekspedisjon til! Tove og jeg forsøkte å gå dem i møte, men kom snart på gyngende grunn og måtte snu. En time senere så vi fire mann i sør; Sebastian lederhund, Afro-Alan, Peter Pan og ekspedisjonsleder Wojtek. Til stor fornøyelse for de firbente, ble fire pulker firet ned brinken sør av Laguna før fire mann, ei dame og to hunder kunne rutsje etter. Frost og Wojtek ble fort venner. Drahjelp er bra for polakk med medbrakt sofa! Etter mange måneder i Mushamnas tosomhet, var det utrolig hyggelig å få gode venner på besøk. Cedrics timian kom vel i hus, og Alan kunne ofre undertegnede en pent brukt tannkost. Været var ikke det beste, men vi fikk fine dager med godt selskap og Fois Gras fra Frank Delbart. Påskekyllingen ble oppspist, men påskeharen kom likevel med sokker og snop. Hundene syntes Sebastians kite var stor stas; - aldri har jeg sett Tuna løpe så fort i løs snø! Men høydepunktet var scootertur for fire. Med to på setet og to på ski bak, gikk det i ett strekk fra Lille Krypinn og hjem. Snak om økoturisme! Gutta kom på tirsdag og måtte dessverre returnere allerede fredag. Sprekingene skal nemlig gå helt tilbake til Ny-Ålesund! Bombe at det ikke var en eneste nordmann i følget? Litt flaut, mente Karine og Kai, som kom med scooter fra Krosspynten torsdag kveld. Ikke det minste flaut, mente Arne Kokk og Stine, som kom fra Villa Purpur Langfredag. Men vi kan fastslå at utferdstrangen er stor blant utlendinger på Svalbard. Malte, Elke, Daniel, Christiane og Malin sørget for en tysk invasjon av trivelig art! Alle lot seg begeistre over Mushamnas vesle juletre. Og da Linda trakk fram ingredienser til ”Feuerzangenbohle” (tysk pyroversjon av gløgg), var våre tyske venner lett å be. I Mushamna varer jula varer helt til påske! Men påska varer bare ett kvarter (sitat Tove). Natt til lørdag satte sønnavinden inn og forvandlet hele fjorden. Mens temperaturen steg til 0 (!) – dreiv isen til havs. Og snart vandret nervøse mennesker rundt på stua. Ved frokosttider snudde vinden på vest. Temperaturen var tilbake til minus 17 og et belte med is lå langs fjæra. Fangstdama øynet et håp for kommende seljakt, men vindens grep gjorde lite godt for scooterfolket. I Woodfjorden er det åpent hav så langt vi kan se mot sør, mens snøskredfaren gjør fjellpassene livsfarlige. Våre gjester måtte tilbake via Wjdefjorden og var spente på iskanten ved Elvetangen. Resten av påska ble ”avlyst”. Nå gjaldt det å komme seg hjem! Som fryktet, hadde isen begynt å løse seg opp. Men heldigvis kom alle seg velberget ned på isen noen kilometer sør for Elvetangen. Det vil si, - nesten alle. Karine endte turen med helikopterskyss til Longyearbyen. Knekt bein er ingen god slutt på påskeferien – og det midt i Svalbards beste tursesong. Vi kan ikke annet enn å ønske god bedring, Karine!! Mens Karine lå med spjelket bein på Elvetangen, satt fangstdamene lykkelig uvitende i Mushamna og nøt påskeegg fra Marta. Daniel kom ens ærend for å plukke opp søppel og reveskrotter, mens Malte kom fra Gråhuken for å overrekke ferske epler, poteter og gulrøtter. For oss som ikke har andre ferskvarer enn karsespirer i vinduskarmen, ble det en fantastisk lørdagsmiddag til tross for ”rekordkort påske”. Kanskje var det likevel litt greit. Magesmertene som kom snikende til meg torsdag kveld, utviklet seg til hyppige turer til Likjhuset. Besøk bringer gjerne med seg mer enn fersk mat. Vi er ikke vant til virus etter en vinter her oppe! Jeg hadde nok blitt en dårlig vertinne mot slutten av påska. Men vi tror våre besøkende har hatt det bra. De har i alle fall sovet godt! Natt til fredag sov syv gjester seg galant gjennom tre isbjørnjaginger! Jeg ville nesten blitt bekymret dersom Wojtek og Alan ikke våknet da jeg skjøt signalskudd ut vinduet få meter fra dem. Disse barske karer skal tross alt sove seg gjennom åtte netter i telt. Greit å vite at de våkner hvis snubleblusset går av!

Easter bunnies
Earlier we expected Mushamna to be crowded by Ny-Ålesund people during Easter. But due little ice and a lot of snow, we’ve had no scooter visitors since Sverre Bjørn was here in January! Four tough German-French-Polish-guys had to save the honor of the Ny-Ålesund people. Tuesday we could see them on the “brink” south of Mushamna; Sebastian leader dog in front, followed by Afro-Alan, Peter-Pan and Wojtek expedition leader. Tove and me tried to meet them on the ice, but the ice was kind of too wavy. The guys had to arrive via “Tove’s scooter”, the new landmark south of the Laguna. Four heavy pulks were lowered down the steep slope and soon after we could all ski back to Mushamna. Wojtek and his hardly movable sofa were happy to have a Frost in front for the last two kilometers ;-). Tove and I enjoyed the company of our four friends. Despite bad weather, we had some great days enjoying good meals with thyme from Cedric and Fois Grais from Frank Delbart. We even ate the Easter chicken! Despite this, the Easter Bunny gave us sweets in the socks. So it could not have been that bad… For the dogs, Sebastian’s kite was the highlight of the Easter. (I have never seen Tuna run so fast in loose snow!) For the rest of us, the expedition to Lille Krypinn was something to remember; two on the scooter and two “frozenwaterskiing” behind the sledge must count as eco tourism! As the guys plan to walk all the way back to Ny-Ålesund, they had to start their return at Friday. Fit guys! Kai and Karine claimed it was kind of embarrassing to arrive by scooter. But Arne Kokk and Stine disagreed. They could not leave little Ylva for such a long trip! The social times in Mushamna continued. Soon we were also accompanied by Elke, Malte, Christiaane, Daniel and Malin from Gråhuken. They were all amused by our Christmas tree. But “feuerzangenbohle” (German pyro Christmas drink) was still not quite expected! It’s true that Christmas in Mushamna last until Easter. But unfortunately the Easter is very short! Friday night, a heavy wind from the south took all the ice away. Temperature rose to 0 degrees before the wind turned again. Suddenly temperature was back to minus 17 and some sea ice appeared just outside Mushamna. This made hopes for seal hunting, but no hopes for scooter traffic. Woodfjorden is open as far as we can see towards the south. And in the mountains, the avalanche danger is severe. Our guests started to be quite nervous. Soon “the rest of the Easter was cancelled”. They all had to head home before the ice at northern part of Wijdefjorden was gone. Luckily they could still manage to get down on the ice some kilometers south of Elvetangen. But for Karine the holiday ended in another way than planned. With a broken leg, she had to fly home to Longyear by helicopter. A sad situation in the middle of the prime time for ski and scooter trips… In Mushamna, Tove and I did not know anything about all this. We enjoyed Easter eggs from Marta when Daniel came to pick up rubbish and fox corps he kindly will bring to Longyearbyen. Soon after, Malte came by with fresh potatoes, carrots and apples. Delicious! For a long time our only fresh “veggie” has been tiny seed sprouts. Now we could enjoy a proper Easter dinner! We were a bit sad that the Easter became so short and hectic. But I would have been a lousy host during the last days. When you haven’t “seen” a virus for a whole winter, you are easily hit. At least I had to rush to the “Little house” quite often after three days with stomach pain. But a short Easter is better than no Easter. We had a great time, and I think our visitors had too. At least they were sleeping very well! One night I went out to chase a Polar Bear three times without anybody noticing. I was almost relieved when Wojtek and Alan woke up as I fired a signal pen out the window some meters from them. As the guys will spend eight nights in tents before they reach Ny-Ålesund, I am happy they are able to wake up in case a Polar Bear cross the trip wire!

Desperat dame og kalde soldager - 6. April

English version follows...

Palmehelgen har forløpt med klarvær og 25 til 29,9 minusgrader. Etter flere dager med gråvær og vind, var det deilig å komme seg ut i strålende sol. Palmesøndagen ble vel ikke akkurat holdt hvilehellig. Det var fristende å kjøre drivtømmer til hytta! Men skitur og toddy i solveggen må vel gjelde som ”påskehvil”. Vi nyter i alle fall finværet. På tross av hval like utenfor hytta i går, ser det endelig ut til at isen legger seg. I alle fall utenfor Laguna. Det gir håp for både påskebesøkende og sel. Det skranter litt på hundeforet nå, så sel ville vært kjærkomment for både dyr og påskegrillen. De få bamsene vi har sett den siste tiden tusler uanfektet forbi tørre selskrotter i kjøttstativet. Nå vil de ha ferskmat! Men vi drister oss ikke til å sette ut gummibåt med splitter ny påhengsmotor. Minus 30, motor og vann er en dårlig kombinasjon. Faktisk er minus 30 og motor en dårlig nok kombinasjon til at vi heller ikke drister oss på scootertur til Lille Krypinn for å hente teltet vi la igjen der. Mens solen skinner i Mushamna, ligger iståka og demmer der i nord. Vi bor på rett plass! Men uten telt og nødvendig feltutstyr kan vi dessverre ikke gå våre påskegjester i møte. Fire staute karer er på veg fra sør med ski og pulk. Nå fyrer damene i hytta samt baker brød og kaker til sultne gjester. Med nyis utenfor Laguna, har vi tro på at besøket lykkes denne gang. Vi skal straks ut å sjekke istykkelsen! Men det blir ingen langtur med hundene akkurat nå.
Tuna oppfører seg som ei desperat dame på ”bruktmarkedet” og forsøker stadig å lære Tundra hvordan tings skal gjøres. Tundra derimot, har blitt lei av det hele og fortviles av den plagsomme og pågående damen. Gutta er ferdige med hormonjag og sjalusidrama for denne gang. I hundeverdenen gis klar beskjed, så Frost fikk korssting i kjaka etter møte i verdens nordligste syklubb. Slik kan det gå når driftene tar overhånd. Men heldigvis er det bra grobunn i unge, friske dyr. Nå nyter de sol, kos og korte turer i oppkjørt scooterspor. En ren nytelse etter langtur i baks og fokksnø! Både dyra og vi har blitt late og makelig anlagte!

Desperate woman during cold and sunny days
After many days with snow and wind, we’ve had an excellent weekend with clear skies and minus 25-29.9 degrees. It’s perfect weather for the ice to freeze! And despite a whale outside the cabin yesterday (in the fiord, of course!), we now have a hope for coming visitors. Wojtek, Peter, Sebastian and Alan are on their way from the south. And this time we think the visitors will make it. We will shortly check the depth on the fresh ice outside the Laguna. But unfortunately we cannot go far to meet them. Or tent is still at Lille Krypinn, and the scooter engine does not like minus 30 too much. Especially not in the cold fog that is stuck at Gråhuken. We are happy our hut is in the sun! To the south there is also a bit of fog, but only over an area with open fiord. Otherwise it is clear and sunny. But with no tent, we cannot go far to meet our friends. Maybe just as well, because old Tuna is still desperately seeking a partner. She is trying to tell Tundra how to do “it”, but he seems to be fed up by this old and annoying woman. Frost is also calm. Hormones and jealousy easily leads to fights in the dog world, so Frost now has a nice stitched pattern on his cheek. Luckily wounds grow fast on young healthy dogs. Now they enjoy lazy days in the sun, a lot of cuddling and short trips in scooter tracks. Both we and the dogs are quite lazy, enjoying Easter holidays in the sun…

Ungdommens kåtskap - 2. April

English version follows...

Det råder seksuell frustrasjon blant de firbente i Mushamna. Ungdommens kåtskap gjør seg gjeldende for våre to unge herremenn! Og hvem er kilden? Jo, ingen ringere enn deres mor Tuna… Men mens polarreven kan pare seg med egne avkom uten at det blir alt for mange armer og bein, er dette lite tilrådelig for våre venner her ute. Dessuten har ikke Dronninga godt av å fø flere valpekull. Tante Tove og matmor Linda er moralens strenge voktere. Bare flørte, ingen sex! ”Hainnhoinn i baind” får en ny mening når de to virile tølpere hopper i luften og uler i ren frustrasjon. Som blant opprørsk ungdom flest er all oppdragelse glemt. Varsling av bamse er eneste tillatte årsak til å lage leven. Nå klynkes det av kåtskap hver gang mor Tuna snur seg der borte ved huset sitt. Takk og lov for at løpetid har både begynnelse og slutt.
I Mushamna har damene hatt late gråværsdager med flåing av rev. Antall rev i fellene er ikke ensbetydende med ”rein i banken” når noen er halvt oppspist mens andre har sjaber pels. Men Mushamna kan melde at det ble 12 rev – med rubbel og bit. Da er to halve skrotter og en hale (!) med i tellinga. Forsker Eva Fuglei skal få fortelle meg om halen muligens tilhører den ene forparten! Alle skrotter på Svalbard går nemlig inn i forskningens tjeneste. De undersøkes for farlige parasitter og rabies, samt vinterdiett, alder, kullstørrelser etc. Forskningen har ført til at fjellreven nå har skiftet navn! Det er nemlig bevist at fjellreven er i familie med rødreven. Så neste gang du deltar i Quiz og får spørsmål om polarrevens latinske navn, er det ikke Alopex Lagopus men Vulpes Lagopus! Fuglei forsikrer at navnet fortsatt betyr ”den harefotede reven”. Kanskje Mushamna påskehare? ;-)
Isforholdene er et viktig tema for påsken. Mushamna kan melde om åpen fjord; langt bedre egnet til kjøl enn ski og pulk. Det skulle vise seg å gå troll i ord. Jeg trodde Tove hallusinerte da hun påsto det var en båt på fjorden. Tull på deg, det er et isfjell, parerte fangstdamen, før hun så helikopteret på dekk og konstaterte at dette måtte være forskningsskipet Lance. Litt etter fikk vi kapteinen i tale. Jo da, de hadde seilt sør til Kapp Auguste Victoria. Ikke særlig lovende for Woodfjordfarende, med andre ord, til tross for 25 blå grader i dag. Etter snøfall og vind er det en del småskred i terrenget, så fjellpassa mellom Verdalen – Jakobsenbukta – Torelldalen anbefales ikke. Widjefjorden var farbar like til Gråhuken for kun få dager siden. Og dersom vi er snille barn, varer kanskje jula helt til påske… Dagens skitur i strålende sol ga i alle fall Påskestemning! Damene ønsker alle lang- og kortveisfarende en god påske med mye godt vær!

Horny days!!
Sexual frustration is the topic at Mushamna these days. Our young boys outside the door are horny as hell! And the reason? No other than their Mum Tuna… After Austfjordnes she is on heat – and her sons would be happy to serve her. So now Tante Tove and Matmor Linda have to be strict. No sex allowed! Mum-and-son-mating might be a success for the Polar Fox. But not for dogs! Tuna’s old age is another good reason to keep them apart. But our youngsters do not seem to understand that. Normally they only make noise to tell us a polar bear is close. Now they roar every time Mum is moving. Than Good”the heat” does not last too long. Skiing is fun when two eager dogs try to reach Tuna. But breaks are busy like Saturday night fever.
We have spent some bad weather days inside, skinning foxes etc. All in all I got 12 foxes, but that is including two half ones and a tale... The scientist Eva Fuglei should figure out if the tale “fits” to one of the foreparts! All fox bodies serve the science. They are investigated for parasites, rabies, diet, age etc. Recently they proved that the Polar fox is part of the fox family and related to the Red Fox. The Latin name will change from Alopex Lagopus to Vulpes Lagopus!!
Ice is an important topic for Easter. Tonight there is not a single bit of ice to be seen from Mushamna! Drift ice by Gråhuken does not help much. Yesterday I thought Tove had a hallucination when she spotted a boat on the fiord. It’s an iceberg, I claimed, until I noticed the helicopter on the deck. It was the research vessel Lance, which has been all the way south to Kapp Auguste Victoria. Makes no good promises for Woodfjord travelers, I’m afraid. We are also worried that the routes between Verdalen – Jakobsenbukta – Torelldalen might have a high avalanche danger. Widjefjord to Gråhuken was a possible –but tricky - route a few days ago. The ladies in Mushamna hope for more days with minus 25 degrees, sun, ice, visitors and Easter Bunnies ;-) We wish you all a Happy Easter!!

Tid for toddy i solveggen - 30. mars

English version follows...

De siste dager har forløpt med stoisk ro i Mushamna. I starten var hundene like slappe som oss. Kos og sol var evig nok! Men nå rykker rastløsheta i kroppene. Tundra er superkåt på sin gamle mor Tuna og er lite glad for Matmor og Tante Toves strenge anstand. Her holdes behørig avstand og hundene overvåkes godt mens vi tusler med vårt i og rundt hytta. Etter 16 dager på tur og mer enn 25 mil i beina, fortjener vi rolige dager med liten aksjonsradius. Det var deilig å skure skitne kropper i ei varm stue, samt sette stussen på et dosete uten kuling i rumpa. Etter langtur med mye vrient vær, kunne vi nyte to dager med toddy og kakao i solveggen. Det var nesten surrealistisk å tenke på at våre venner ikke kunne kom seg hit. Jaggu hadde de fortjent noen flotte dager her etter iherdig innsats på scooter og ski. Vi ville så gjerne dele denne uka med Cedric, Dagfrid og Carl Petter. Nå håper vi bare at fjorden fryser til så kommende vennebesøk går i boks. Isen lever sitt eget liv, så det er sannelig ikke godt å vite. Tett drivis den ene dagen avløses av åpent hav den neste. Det eneste vi er sikre på, er at lyset har kommet for å bli. Nå er det fantastiske farger om kveldene og kun litt skumring midt på natten. Den 27ende skrudde jeg ned lyskasterne på taket. Det føles som jeg satte dem opp forrige uke! Mørketiden har jaggu gått fort. Ironisk nok er vi nå nesten mer isolert enn i mørketida. Det var langt mer is i Woodfjorden for 1,5 måned siden! Men nå står vinden på fra nord, så vi øyner ett håp. Dessuten vet vi at folk har klart å komme seg til Gråhuken via Widjefjorden, dog med noen crux på veien. Kanskje blir det påskebesøk likevel.

Tiden hos Tommy ga inspirasjon til å starte flåing av rev. Det var utrolig kjekt å få demonstrert prosessen av en som er så dyktig og grundig i sitt fag! Tommy er genuint interessert i fangsten så vel som dyreliv og tradisjoner. Det er en fryd når han villig deler sin kunnskap med oss forsøksfangstere! Nå benyttes gråværsdager til flåing mens Tove leser høyt fra gammel Svalbardlitteratur. Et glitrende samarbeid, selv om skraping av skinn ikke er egnet jobb for ei uvøren og utålmodig Linda…

Time for toddy in the sun!!

We are enjoying quiet days in Mushamna. After 16 days and 250 km skiing, we deserve toddy in the sun! It was great to clean up bodies and clothes in a warm cabin – and to sit down on a toilet instead of having the wind up our asses… Both ladies and dogs have been quite lazy and satisfied. But now the dogs are getting their eager back. With Tuna on heat, the boys are ready to roll at any time. We have to watch them carefully now. Mating with Mum is no good idea!

It is sad and surrealistic that Cedric, Dagfrid and Carl Petter could not get here. The weather was perfect and they sure tried their very best. But Nature is the Boss! We would really love to share this week with our good friends, especially Cedric, that has travelled all the way from Switzerland. But there is nothing we can do about the ice. The conditions change from open sea to close drift ice in a few hours. Let’s hope it will freeze until our next friends are coming! But you never know when it comes to ice… At least we are sure about the light coming back. Now there is no darker than dawn, even in the middle of the night. Some days back I took down the light spots from the roof. It feels like I put them up a few weeks ago!

The time at Tommy’s place inspired me to start skinning the foxes. It was amazing to learn from watching him doing the job. He is very interested in his work. Luckily he is also interested in sharing his knowledge. We learnt a lot about the life of foxes, Spitsbergen history, trapping and trapping traditions. Now I work on the skins while Tove read loud. A perfect cooperation ;-)

Fangstdameferie til Austfjordnes - 29. mars

English version follows...

Med unntak av brunstbrølet er alt i eventyret sant! Tove og jeg hadde en fantastisk ”husmorferie” til Austfjordnes. Tommy fangstmann vartet opp i det vide og brede og ingen av oss hadde lyst å vende snutene hjemover. Også våre værfaste feltvenner i Atomfjella fikk nyte godt av Tommys gjestfrihet da Endre, Anne og Ken Eivind ble ei natt på Austfjordnes. Underveis til vår nabo i øst hadde vi temperaturer fra minus 18 til 24 og mye vær! Dessverre så vi bare hvitt – og lite av de fantastiske fjella i Widjefjorden. Men mens vi var på Austfjordnes var det sol og utrolig vakkert. For ei forskremt forsøksfangstdame var det vannvittig å vandre blant horder av rein og rype. Tenk at to nabofjorder kan være så ulike! I Woodfjorden vasser vi i snø og har ikke sett et eneste reinsdyr mellom Mushamna og Lille Krypinn i hele vinter! Kanskje ikke så rart at Widjefjorden dermed også har mer rev. Men det er jaggu bra for Tommy som skal leve av fangsten. Fangstinnsatsen har tydeligvis vært formidabel og skinnende revepelser var linet opp på rekke og rad. Gutten har orden på sakene!

På grunn av ventet vennebesøk av Cedric fra Frankrike/Sveits, satte vi kursen mot nord allerede 22. Mars. Været forsinket oss 2,5 dager på turen sørover. Vi startet fra Mushamna 11. Mars og la ned revefeller til Gråhuken og videre forbi Lille Krypinn til Elvetangen. Turens første bamse ble jaget i sokkelesten da han kom til hytteveggen på Gråhuken. Mellom Elvetangen og Villa Purpur så vi seks stk, derav ei binne med to små årsunger som nettopp har kommet ut fra hiet. På returen fikk vi oss en artig opplevelse da en bamse kikket opp fra isen under landkallen bare 30-40 meter foran oss. Vi hadde snø og elendig sikt, men heldigvis ante Tove ugler i mosen da ellers lite trekkvillige hunder trakk som F. Vi stoppet opp og bra var det. Best som det var poppet det opp fem bamser til! Mens våre forfrosne fingre forsøkte å holde hunder, sjekke gevær og lete etter kamera, småkranglet de seks litt seg imellom samt reiste seg på to for å se hva slags rare individ vi var. Litt etter taslet de hver til sitt og vi kunne fortsette mot nord. Hundene var hormonforstyrret av Tunas fremprovoserte løpetid etter iherdig beiling på Austfjordnes. Flere dagsetapper på over tre mil var også uvant kost. Innimellom la seg demonstrativt på skiene våre for hver minste stopp. Trekkhunder fikk en ny betydning da vi måtte trekke dyrene etter oss! Men når de været rein, rev eller bamse forut, var det driv i dem likevel. Vi så til sammen 18 bjørner, derav en slunken kar som ga god underholdning da vi atter ble værfaste på Elvetangen. Heldigvis skinte sola dagen derpå og vi la i vei mot Ottobreen og Mushamna. Men frøken Bakken må ha fått solstikk! Jeg har gått ruta motsatt veg fire ganger i vinter. Greit nok at jeg stadig overraskes over at avstander virker så mye kortere nå som det er lyst, men denne feilnavigeringa var helt utrolig. Halvveis opp feil bre, måtte vi snu og sette kurs for Lille Krypinn. Lim på verken skifeller eller ducktape virker lenge i 20 minus. Derfor var det uaktuelt å fortsette til riktig bre. Da er det godt å ha bistasjon med ved og proviant! Hundeforet ble sågar ispedd Real Turmat, havregryn og smør! Like før avreise neste dag, landet Airlift ved hytta og Petter Braaten kom og sa hei. Vi mener Sysselmannsetaten fortjener skriftlig reprimande etter at de hadde besøkt Mushamna uten å spa fram døra for oss! Men vi tråkket oss de drøye 28 kilometerne hjem og fikk måket oss inn. Hundene snuste ivrig på bamsespor rundt hytta før de satte av gårde langs sjøkanten. Lite poeng i dårlig samvittighet for slitne hunder! Men snart var alle tilbake, jafset i seg masse mat og tørnet inn i nyspadde hus med fersk halm. Vi måtte jobbe for å få plussgrader i ærverdige Mushamna. Minus 16 grader i stua setter seg liksom i veggene! Dermed ble det fyring i alle rom. Brått fikk vi oss en overraskelse. Et dunk på verkstedet ble etterfulgt av et merkelig lys. Jeg løp til og oppdaget at den ene siden av Jøtulen hadde falt rett ned! Fort fikk vi berget unna klær og flyttet brennende kubber inn i ovnen på stua. Utrolig flaks at det ikke skjedde da vi begge var ute noen minutter før!!! Jeg hadde allerede startet scooteren for å se etter våre venner fra Ny-Ålesund. De ga opp å komme til Mushamna med scooter, og ville forsøke å gå med ski og pulk fra Kapp Augusta. Dessverre måtte de gi tapt for store snømengder, lite is og smal landkall. Besøk av våre venner Cedric, Dagfrid og Carl Petter svant dermed i åpen sjø.. Men takk og lov for at vi ikke var på henteekspedisjon da ovnen falt i to! Fryktelig trist at gode venner ikke kommer seg hit, men bra at nestenulykker ikke er farlig og at Mushamnas stue står stolt og flott som før…

Trip to Austfjordnes!
Everything in the fairytale is true! Except Tommy’s “yell” from Purpur ;-) We had a great trip to Austfjordnes and enjoyed Tommy’s hospitality a lot. Even our friends Endre, Anne and Ken Eivind spent a night at the station. We did not want to leave our neighbor so fast! But since bad weather on the way to Austfjordnes delayed our arrival with 2.5 days, we had to head back in time to greet coming visitors to Mushamna. We left home the 11^th of March, closing all the fox traps on our way around Gråhuken to Lille Krypinn and Elvetangen. Trapping season ends the 15^th of March and we wanted to continue southward the following day. Bad weather delayed us for one day. The day after started out well, but during the 32 km walk to Villa Purpur it turned white and windy. We did not see any mountains, but six polar bears, amongst them a female with cubs that recently got out of the den. Also on the way back we spotted many bears. All the sudden a two or three year old guy popped his head up from the ice 30-40 meters ahead of us. As we stopped, one more head popped up. And one more! All in all they were six bears having a quarrel over something. But after watching us for a while, they decided to head in other directions. We continued to the north, were one more female with cubs and one lonely male were waiting at Elvetangen. All in all we saw 18 bears on the way. We were happy to have one far in front, since that made the dogs run and pull hard. More than 30 km days were a bit boring for them. In the end they laid down on our skis every time we stopped. We had to pull them after us! I felt bad for them, but for no reason. As we let them loose at Mushamna, they were off after some minutes of smelling polar bear tracks by the cabin. But soon after they were all back, ready for food and a good night sleep.

We planned to go back to Mushamna via Ottobreen, but I did a silly mistake. I try to blame it on sunstroke… We went half way up the wrong glacier and were forced to return down the valley and head to Lille Krypinn. In this situation it is good to have cabins supplied with wood and food! As we were almost ready to leave the next day, Sysselmannen came by to say hello. They had lunch outside Mushamna - without digging out the door! So after 28 km of skiing, that was our first job. Finally inside, we made fire in the ovens trying to get temperatures up from minus 16 to zero… While unpacking stuff we suddenly heard a dump sound in the workshop. As I went to have a look, one side of the oven had fallen down! We managed to save clothes from the flames and got the burning wood over in the other oven. Two minutes earlier we were both outside and things could have gone very wrong for this fantastic hut. We were really disappointed that our friends from Ny-Ålesund did not manage to come here this time. Cedric, Carl Petter and Dagfrid tried so hard. They even brought skis and pulkas so they could walk the last bit! But too less ice and too much snow stopped them. We were really sad for this, especially for my good friend Cedric that has been travelling all the way from Switzerland to get here. But with the happy ending on the “oven story”, we still had something to celebrate. I think we deserved a good night sleep as well…

Eventyret om Fangstmannen og Kalenderpikene - 28. mars

English version follows...

Den ensomme fangstmannen satt værfast på sin kalde og gufne bistasjon i Purpurdalen. Villa Purpur bærer slett ikke sitt navn med rette. Hytta har skillevegg mellom inngangsparti med ovn og et oppholdsrom i ei kuldegrop. Her blir det sjelden plussgrader. Men etter mange timers fyring tiner rimet i taket og faller som regn over fangstmannen der han sitter og venter på bedre vær. Hans tre sterke hunder ligger nedsnødd som baller ute i snøen. Fangstmannens eneste underholdning er en kalender. Ny-Ålesund dameklander 2008. Han blar seg hutrende gjennom januar – februar – mars… Innen april har varmen spredt seg til fangstmannens indre. Innen september har han syv somre i magen. Energien tar overhånd og snart runger hans kraftfulle brunstbrøl ut i vinternatten! Gjennom marsnattens stormende vind kastes ropet mellom Sørbre og Kronprins Haralds fjell. Like til Elvetangen lyder ekkoet. Der ristets to tapre kalenderpiker ut av sin dvale. Med ørene på stilk veksler de blikk. Fangstmannen kaller. Kom, kom, kom! De to kan ikke vente. Straks løper de ut og spenner på ski og pulk. Tre hunder ristes motvillig ut av søvnen. Nå skal vi mot sør! Damene er ikke nådige. Vinden uler og snøfokket pisker i ansiktet. Ved brinken i sør snirkler de seg langs landkallen og snart suser de sørover på slett is. Lykken varer dog ikke lenge. Snart møter de baks i syv vide og syv brede. Pulkene skraper og velter over kvasse iskanter. Time på time går forbi. Snøen øker og sikten avtar. Snart kan bare kompasset vise veg. Men de går mot sør. Og langt om lenge og lengre enn langt når de endelig Pupurdalens usle hytte. Til all sorg er fangstmannen forduftet. Men kalenderen ligger på bordet og damene vet han er nær. Etter noen timers søvn fortsetter de jakten. Syv bamser og binne med små krysser deres veg, Likeså iståke, snøfokk og underkjølt regn. Syv vintre slår ned over Widjefjordens ville kyst. På Krosspynten må kalenderpikene atter søke ly. Akk så nær, men dog så fjernt. Uværet er forrykende! Men når det gryr av dag gliser de bredt mot spredte solstråler og hvitkledde fjell. Målet er i sikte. De fosser over isen så frostrøyken står. Bare timer etter nærmer de seg fangstmannen der han står ved sitt kjøttstativ og speider mot vest. ”Ja, men er det ikke… Jo, visst er det! Klanderpikene kommer!” Galant tar han frøken Juni og Jomfru November i sin favn. Snart kan de alle varme seg i fangstmannens stue. Han varter dem opp som dronninger. Reinsdyrlår, feite reinspølser, nybakt brød, kaffe og dram. Og om natten sover de som prinsesser på myke madrasser i varme rom. De mangler ingen ting. Blant skinnende revepelser lever de tre lykkelig tre dager og tre netter til ende. Men et kjøttstativ kan ikkje vara evig, veit du. Selv ikke i et fangstmannsparadis! Kalenderpikene venter flere beilere, denne gang til Mushamna. De må dra tilbake mot nord. Moderne damer må ha fullgod oversikt over sortimentet før valg kan tas! Den stolte fangstmann og hans tre sterke hunder rasker over isen til Krosspynten i et siste forsøk på å få damene til å vende tilbake til Austfjordnes. Men akk. Tispe med løpetid og damer med dårlig tid må videre. På tross av varm kakao og boller på ovnen vender de atter snutene mot nord. Snart er de tilbake til Purpur hvor eventyret startet. Frosten lager flekker på kinn og rim på øyevipper. Seks isbjørn på kloss hold forsøker å skremme damene tilbake til Austfjordnes. Men damene står standhaftig på 30 meters hold og venter til bamsene viker veg. Med 20 minusgrader og nordavind midt i mot, kjemper de seg tilbake. Damene kan knapt se skituppene foran seg. Men innvendig er de varme på gode minner fra Austfjordnes. Frost og kulde biter ikke på dem. På nylagt is skummer de mot Tangen, klatrer landkallen og kommer seg inn i Elvetangens lune stue. På Austfjordnes står fangstmannen forlatt, men viss på at det skal komme flere måneder. Har ikke Miss Mai kommet ennå, står han nok fortsatt ved kjøttstativet og speider…

yHhhhhh

The fairytale of the Trapper and the Calendar girls
The lonely trapper is stuck at a lousy cabin in Purpurdalen. Outside the wind is blowing heavily. His three dogs have curled themselves into snowy balls sleeping in the snow. Inside the cabin melting rime is dripping like rain on the Trapper. His only company is a calendar. Ny-Ålesund women calendar 2008. Slowly he turns the pages. January, February, March. Within April he is already warm inside. Within September, seven summers fills him up with heat and joy. Full of energy he shouts out in the night. Through wind and snow his call of the wild is hearable 32 km north to Elvetangen. Two of the calendar girls are awoken by a distant sound. “Come, come, come!” They rush to the door and put on their skis. Soon they are on their way to the south. The dogs are running after them like tales in the wind. After many hours in snow and heavy winds they enter the cabin in the valley of Purpur. The trapper has already left, but they know he is not far away. After some hours of rest they continue to the south. New storms fight them and the visibility is low. In the freezing Spitsbergen night they need to seek shelter at Krosspynten. Luckily weather has changed on the following day. Their aim is close. They rush over the ice towards Austfjordnes, where the trapper greets them with open arms and great hospitality. He gives them all the best he can offer; - rein deer meat, homemade bread, coffee and warm beds. During three days they all live happily together between shining fox furs and reindeer sausages. But soon the girls become restless. Visitors will come to Mushamna. They have to head back to their precious home. The trapper obeys them to stay, but the girls move on to the north. Ice fog, wind and freezing rain tries to stop them and six polar bears make a line to scare them back south. But neither bears nor winds can stop them. Warmed by happy memories from Austfjordnes, they fight every obstacle on their way back to Elvetangen. At Austfjordnes the trapper is alone- again. If you have not seen him, he might still be standing by the meat rack, waiting for Miss May to come along…