Praktisk anlagt besøk!

English version will follow...

Ei eneste natt har jeg vært så lat at jeg ikke tok ned stigen opp til kjøttstativet! Og slik gikk det. I går morges fant denne praktiske skapningen ut at veien til himmelen var åpen! Riktig så elegant klatret den opp stigen og hentet seg en bit selkjøtt. Et fantastisk skue!! Men etter ei solid ladning gummikuler i baken på særdeles nært hold, fikk den fart på seg. Synet er absolutt verdt kjøttet akrobaten tok – men jeg vil nødig ha alt for frimodige klatrebamser surrende rundt husa…
Ellers har flere hendige sjeler ankommet stasjonen. Torkel kom tøffende på onsdag, mens Tove, Carl Petter og Anne kom i natt. Kjempekjekt med mange hender til fiksing og triksing av diverse småting. Første ladning med kaldrøykt røye er klar, og den ble kjempegod! Suveren fik, den blir god uansett hva man gjør med den. Så nå skal vi ut å fiske mer. Denne tiden er utrolig flott og spennende – vakkert lys og masktid for matauk. Lærer mye!
Trivelig å ha så mange folk til gards på det som nok blir årets siste ”besøkshelg”. I morgen skal vi skåle i champagne til ære for Elin og Stian + Jens og Kristin. Håper det blir fine bryllup!

Practical visitor(s)
Only once I let the ladder stay up during the night. The next morning this acrobat enjoyed an unexpected meal… Amazing! I enjoyed some amusing seconds before I gave him rubber in the ass – at a very short distance. Hope I scared him well…!
I am now enjoying the last weekend with a group of visitors from Ny-Ålesund. Torkel, Carl Petter, Tove and Anne are here – giving me hands on a lot of practical things. Great! This morning we could enjoy the first batch of cold smoked fish. Yummi!!! Now we have to go out and fish more!
All the best for Elin and Stian + Kristin and Jens tomorrow. We will toast in champagne for the new-wedded tomorrow!

Ovn på plass!

Finally – English version will follow..


En ny epoke har startet på Mushamna!! Vår luksuriøse vedfyrte steikovn har siden oppflyttinga stått og okkupert plass på stua.
Nå er den endelig installert – og den er helt rå!!!! Svarte Per og Frank Johnny trådte til som murmestere og orget med piper og rør. Linda lekte feier, og nå er alt på plass og i beste stand. Ovnen snakker italiensk, men vi forstår hverandre ganske godt. Den lyder det stolte navn Rosa Petra, men forhandles av noe så jordnært som Felleskjøpet. Stor steikovn, god plass til fyring og ei enorm plate på toppen gjør den perfekt for alle gårder, setrer og fangstkjerringer! Utrolig bra. Brødene blir steikgode og middagen kan kokes på toppen når en eller flere ringer tas bort. Og keramikkplatene holder på varmen nesten lenger enn godt er. Helt vittig hvordan en huslig installasjon kan varme både kropp og sinn. En uventet positiv greie!
Oddbjørn er nå i Tromsø. De har bestemt seg for å prøve å redde fingeren, hvilket som betyr en rekke operasjoner og opptrening. Vi håper likevel han kan klare å komme hit en tur i løpet av september. Det er allerede lovlig seint for båttransport, men det KAN gå… Ellers er jeg på utkikk etter fangstmann fra september av. Søknader bør sendes kjapt!
Torkel fangstassistent kommet trygt i havn i dag. Han dropper familieferie og blir her i to uker. Jeg er fortsatt lei meg for å ikke kunne delta i Elins bryllup, så det er godt å trøste seg med gode venner og et glass rødvin. Samtidig er dette årets kanskje flotteste dager her oppe. Høytid for jakt og fiske – samt de første solnedganger og flotte endringer i lyset. Vakkert!

New stove!
Finally – so many of you have asked... I will now try to make shorter blog chapters – with an English version also…
Happy day today, as I baked my first bread in my excellent Rosa Petra stove. Now I can use driftwood for baking, making dinner, heating water and keeping warm. It’s almost too warm, due ceramic sides and big surface. But I think it will be quite good in the dark and cold season ;-) SvartePer and Frank Johnny were my two companions helping me in the installation of pipes and chimneys. Great work!
Lately the lapse between visitors and time alone has been perfect. SvartePer helped me out searching for reindeer. Not many of them around, and the areas they usually graze in are covered by snow. Also my big fishinglake is still covered by ice and snow, so this season is not at all fitting into the global warming. But I guess more precipitation is…
Had an excellent time e with Eric, France, Leonie, baby in the stomach and rest of the crew at Vagabond last week. It was great to share time with them up here. Excellent people. Check out http://www.vagabond.fr/.
Tonight Torkel forced the ice and came all the way from Ny-Ålesund and here in his own boat. As long as the ice conditions allow it, he will stay for two weeks! I will keep him busy with the fishing rod…
Oddbjørn is now in Tromsø to check out his finger. They will try to save it, which is good. But that also means he will have trouble coming here. So if there are any voluntary hunters lout there, send your application today! Mail 00881641452148@msg.iridium.com

Fangsttid

Fangst i mange varianter preger de siste to ukene. Garnfisket startet 10. August, og mang ei ishavsrøye har gått i garnet på fastfortøyninga like nedenfor hytta. Flott fisk det er artig å eksperimentere med. Alt blir godt! Stekt, bakt, gravet, saltet, fiskekaker og lettsalet. Mmm ;-) Nå er det bare småfisk igjen nedenfor hytta. De store godbitene har nok svømt mot vår nærmeste bistasjon Fiske Bay. Her trekker fisken via laguna opp elva til Vårfluesjøen for å gyte. I år er vannet fortsatt dekket av issørpe! Derfor må jeg satse på å ta det meste på stang ved innløpet. Men det er ingen problem. I går ble det tatt 15 kilo fisk på ei stang i løpet av 1,5 time!! Utrolig gøy. Og med så mye fisk i spannet, er det ikke vanskelig å fylle dagen. Nå står det butt’er klar med både tønnesaltede fileter, lettsaltet fisk som skal røkes, pilsgravet fisk med mer. I tillegg er fiskekrafta tappet på glass og hundene har fått kokte fiskebein. Man blir rene kjerringemnet av å være fangstmann!
Gås og reinsdyr er verre på fakke. Det gikk over 120 fredet ringgås rundt hytta i sommer. Kortnebbgåsa letter nå på opp til 750 meters hold om man ikke er forsiktig. SvartePer (Lund) og jeg har gått med båt langs hele området vårt + tråkket mange mil til fots. Men på ei uke har vi kun spottet fem reinsdyr (pluss sju stk som forsvant i løse luften…)! I dalene dyrene pleier å stå er det fortsatt full vinter, men vi fant til slutt to høvelige typer. Vi lurte oss inn på perfekt skuddhold, men tror du ikke fangstkvinnen bommet! Og snart var både fugl og reinsdyr fløyet langt av gårde. Etterpå oppdaget vi at to skruer hadde løsnet på svingmontasjen til kikkertsiktet mitt. Etter fiksing og ny innskyting gikk alt så meget bedre. I går fant vi dyr igjen. Reinen her er sky og av et annet kaliber enn tamreinen i Longyear, men etter noen timer med sniking og vassing i snø til knes, falt en liten bukk. Kjekt med assistanse til både slakting og bæring fra SvartePer og Frank Johnny. Fordelen med ”dugnadsfangst” er helt klart all lærdommen man suger ut av folk som plutselig kommer med ei hjelpende hånd. Dagens store begivenhet var likevel Lailas vannvittige fiskefangst i fjøra..!
Den siste tida har det vært akkurat passe med besøk på stasjonen. De tre nevnte figurer bor i to flotte flytende ”hytter” i laguna to kilometer herfra. Trivelig med besøk som bidrar til både fellesmiddager, sosialt lag og hjelp til diverse saker jeg må lære meg. Gummibåt og påhengs er nok en ting jeg ikke har erfaring med, og da er det godt med tips fra gamle ringrever. Artig og lærerikt var det også at Berthold seiler ble værende på Mushamna noen dager etter båtturen opp. Han var godt selskap og bidro til sjonglering med mat, prat og diverse. Denne type kontakt med farende folk er nok absolutt frukter av å være alene på stasjonen. Og det beste er at alle de nevnte tar oppvasken!!
I løpet av de siste dagene har det også blitt tid til litt ”feriering”. Eric og France, mine franske venner på seilskuta Vagabond, overbeviste sine forskergjester at brunch på Mushamna var verdt en halv dags stopp (!). Senere skysset Per og jeg oss en tur inn til Bockfjorden, hvor Vagabond lå for anker mens de drev forskning på verdens nordligste (?) varme kilder. Vi servert dem vin under feltarbeidet og etterpå spiste vi opp maten deres. Men de kom likevel innom Mushamna på returen, så det kunne ikke være så ille. Eric og France er et fantastisk par som har seilet nordvest- og nordøstpassasjen samt overvintret på østkysten av Svalbard i tre år. I fjor fikk de sjarmtrollet Leonie, og til jul kommer neste baby. Sjekk ut http://www.vagabond.fr/. Under blogen kan dere lese om de siste dagene.
På det personlige planet har den siste tiden vært vond. Jeg har lært at man ikke kan ta noe for gitt, og at man må nyte sekundene og minuttene som er bra i livet. Derfor prøver jeg også å nyte at midnattssola nesten går i havet, og at lysets gradvise endring har begynt. Utrolig flott her nå, og snart kommer den fantastiske høsten med isolasjon, mørke kvelder og kos. Dette er høysesongen for forberedelsen til vinteren, så jeg må stå på skal jeg berge kjøtt og fisk, gjøre klar resten av veden, GPS-merke revefeller i terrenget etc før snøen kommer. Etter våre opprinnelige planer skulle Oddbjørn komme opp denne uka. Nå er alt uvisst. Fingeren han skadet i april er ikke bra. Blodomløp og nervebaner er i fremgang, men den knuste delen av beinet er langt fra grodd. Oddbjørn har dratt flyplassutbygging i Ny-Ålesund i havn, og nå er han på veg ned til kirurgene i Tromsø. De skal da avgjøre om fingeren skal kappes eller om de skal prøve å berge den. Mange viktige avgjørelser må tas nå, og ting er nesten litt for spennende. Krysser fingre for fingeren! Inn til videre tøffer Torkel opp med båten sin for å være fangstassistent et par uker framover. Dessverre er han ikke her tidlig nok til at jeg rekker å lure meg ned i Elins bryllup... Men jeg sender mange tanker den veien!!! Og så håper jeg alle langveisfarende på tampen av Svalbardsesongen slipper problemer med høststormer og is…

Fangstferie

Etter seks dager uten å se et menneske eller en eneste båt, braket detplutselig løs. Jeg ble vekt klokka halv ni av Harald Steen på kanal 16.Harald er en forsker jeg kjenner fra Ny-Ålesund. Trivelig fyr! Han var nåforedragsholder på Svalbardkurset og kalte meg opp fra Kongsøy. Spørsmåletvar om han fikk ta med kursdeltakere, ledere og isbjørnvakter på visitttil Mushamna. Jeg sa det var greit, så sant jeg og to stk hunder fikkskyss tilbake til Ny-Ålesund. Harald svarte ja før han fikk sukk for seg,men for meg var saken biff.Kjøring av aggregat og andre forberedelser ble satt i sving. Plutseligspraket det i radioen på nytt. Nå var det Hagbart Waage som hadde seiltfra Kristiansund. Det var 11-12 herremenn om bord, mange med fortid fraNy-Ålesund og Svalbard. Dermed ble det besøk på stasjonen. Flere var fraBrandal på Sunnmøre og dermed sambygdinger og sogar etterkommere etter enviss Brandøling som i si tid var med å grunnlegge Ny-Ålesund og gi stedetdet mer berettigede navnet Brandal City. Artig.Om kvelden tøffet Kongsøy mot Mushamna og 32 mennesker fra diversedepartement etc. toget i land. Apekatten Linda fortalte om sitt sære liv,før hele gjengen tok turen innom hytta for å se hvordan en luksusfangststasjon kan se ut ? Det var blandede følelser i magen da gjengenhjalp meg å skalke alle luker og isbjørnsikre stasjonen. Rart å reiseherifra! Men med årets isforhold må man gripe de muligheter som dukkeropp. Snart var både jeg, hunder og diverse pikkpakk stuvet om bord iKongsøy sammen med masse hyggelige folk og et utrolig vennlig mannskap.Det ble både mat, vin og første dusj på en måned. Jeg fikk til og med ærenav å delta på omvisning i Virgohavn, hvor Thor Bjørn Arlov på mesterligvis viste rundt og var historisk og vittig foredragsholder. Vannvittigbra.Et døgn etter gikk skipet for anker bak Blomstrand. Oddbjørn og Wojtek komi Polarcirkelen og hentet meg + to stk veldig pissatrengte dyr i land.Dermed var det back to reality i Ny-Ålesund igjen. Kjempebra å se folkigjen! Især Oddbjørn, så klart. Godt å legge seg uten å dobbelsjekke våpenog ammunisjon. Videre var det utrolig luksus å ta en joggetur rundt byenuten våpen og med kun en hund!!! Ellers gikk det i jobb for Kings Bay ogdiverse forberedelser jeg ikke rakk før jeg dro opp. I tillegg fikk jegmed meg festen for sommervikarene samt en litt laber kveld på Mellageret.Dessverre endte den i et dødsfall etter at en turist om bord iNordstjernen fikk hjerteinfarkt. Faktisk var det andre kveld på rad meddødsfall av en slik art ved kaia i Ny-Ålesund. Ikke rart når man tenker påaldersgruppen som reiser på cruise, men trist endog. Jeg hadde i alle fallikke ventet å kjøre med en død mann i lasterommet den kvelden… Trist forhans kjæreste, men hun var tross alt glad for at han fikk oppleve en slikutrolig reise på tampen av livet. Kanskje visdom vi alle bør minnes påinnimellom. Etter dødsfallet til Rolf Bae og ei tragisk ulykke hjemme, bledet ei uke som tilsier ettertanke.Da jeg endelig kom til Ny-Ålesund, var hovedspørsmålet hvordan jeg skullekomme meg tilbake til Mushamna. Jeg ville treffe min kjære og gjøre noenfå ting for Kings Bay, men ville ellers opp igjen og passe hus og heim forbjørn og diverse. Det rådet høststemning i byen. Snø, sludd og vind. Etskip ville driste seg til Woodfjorden, men tillot ikke hunder om bord.Løsningen kom som en dalende engel. Berthold i seilbåten Kvitebjørn skullenordover, og tok gladelig på haikere. Da han hørte om meg og mine to dyr,returnerte han gladelig for å plukke oss opp. Jeg var superstressa overalt jeg ikke hadde rukket å utrette. Men han ventet tålmodig til detviktigste var gjort. Dermed bar det mot nord igjen, pussig nok i en båtsom har tilhørt Per Vidar Ottesen fra Florø. Verden er ikke så stor. KonaKari og jeg har felles fortid fra Kristins kammerkor ? (Båten hettidligere Aquilo..?).Det er alltid trist å si farvel og tenke på alt man ikke rakk og alle manikke fikk pratet med. Særlig råder mange usikkerheter rundt Oddbjørn ogfingeren. Den har enda ikke grodd etter ulykka i april. Siste legekontrolltilsier amputasjon, men ekspertene i Tromsø vil også ha et ord med ilaget. I verste fall kommer han seg ikke opp til Mushamna før medjulehelikopteret i desember. September er allerede vinter her oppe, ogdiverse høststormer og is kan gjøre det for farlig å reise opp. Jeg harallerede begynt å se etter ”vikar” for høsten, med Sverre Bjørn som førsteprioritet. Det er fryktelig trist dersom Oddbjørn ikke får komme opp. Jegvil så gjerne han skal få oppleve alt dette! Og vi har ofret mye for atdette skulle bli ”vårt år”. Men nå må vi avvente ekspertenes råd og se hvavi får til.For min del ble turen opp en opplevelse. Fortsatt sludd og snø, men enflott tur med første natt i Sallyhamn inklusive et hasardiøstlettbåtprosjekt for å få hundene i land. Neste dag måtte de ta til takkemed å drite på dekk. Men de trivdes bra som skipshunder og fartet rundt påden 38 fot lange båten med halene til værs. Det ble mye kos og hundehår.Takk og lov for at Berthold liker hunder!Etter to døgn til havs ankret vi opp i laguna Mushamna. På grunn av senkveld og vind tok vi middag om bord og ventet til neste dag før vi gikk iland. Det er fortsatt snø helt ned til sjøkanten i laguna, samt massenysnø i fjellene. Likevel har det smeltet nok til at det nå er mulig å drapå oppdagelsesferd mellom hytta og laguna, samt opp mot rabbene ovenforhytta. Flott turterreng!Det var utrolig godt å komme tilbake til Mushamna og se at alt var vel.Med gluggene åpna og sola på vidt gap, var det en nytelse å sitte isolveggen med Arlovs ”Svalbards historie”. Fyren har gitt megsuperinspirasjon til å lese, og boka er slett ikke så tørr som jeg trodde;-). Berthold viste seg å være en trivelig kar med mye rart å fortelle, så jegangrer ikke på at jeg tilbød ham boplass på Mushamna for noen dager. Vihar gått lange turer med hundene, samt fått gummibåten på sjøen og lagt utigjen fastfortøyninga som antagelig har blitt flyttet av isen. Nå har vinytt et bedre måltid ned nyfisket ishavsrøye og ris. Livet er godt å leve.Ønsker Oddbjørn fikk med seg denne luksusen isteden for å plages med jobbog finger!! Men håper han får sjansen snart...Linkene nedenfor er til Svalbardkurset samt Karines artikkel om meg.Intervjuet på www.nrk.no/nordnytt finnes under morgensendingen 5.August.

PS: Titt gjerne på linkene:

http://www.unis.no/50_INTERNAL/5050_Svalbardkurset/Svalbardkurset2008.htm

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/troms_og_finnmark/1.6164640

Alene igjen

Det er sprøtt å være alene etter en hypersosial periode. Nordsyssel kom med ei stor gruppe folk, og plutselig var både de og alle langhelgens besøk borte. Det var rart, det. Plutselig var det bare hundene, meg, bamsen, gjessene og snøfiller store som tommelfingernegler. Det er jo flott det og. Naturen kommer enda nærmere. Men det hadde vært fint å kunne dele alt med Oddbjørn!
Jeg gikk for en gangs skyld tidlig til sengs, men Frost vekket meg klokka 4. Bamsen hadde listet seg ett hakk nærmere stasjonen. Jeg trodde først det var morgen, men etter frokost og diverse oppdaget jeg at jeg hadde sett på trykket på klokka – den viste fortsatt 1030. Jaja. Døgnvill blir man jo uansett her oppe. Til sengs igjen, men bamsen var oppe klokka sju. Dessverre fant han kjøttet til hundene på taket til røykeriet. Jeg fikk jaget ham på svøm, men neste natt lurte han seg tilbake igjen. Plastslug i ræva hjalp lite, for neste dag lå han igjen på motsatt side av tjernet og trodde han var usynlig. Etter noen timer ble jeg lei av å leke bjørnen sover. Jeg syntes han var innenfor min grense, så jeg fyrte et knallskudd som eksploderte noen meter fra en hvilende bjørn. Da sprang han, og siden har jeg ikke sett ham. Og ingen av familien hans, heller. Faktisk er flere av dem i Kongsfjordtraktene nå! De kan gjerne holde seg der ;-)

Det er ikke til å komme vekk i fra at bjørnene er vakre dyr. Når de ligger der og slumrer og strekker seg over på ryggen innimellom, er de en fryd å se på. Det var artig å observere ham fra motsatt side av tjernet. Fuglene brydde seg ikke om ham i det hele tatt – og han brydde seg ikke om dem. Hele bildet så veldig fredelig ut. Og så langt har alle bamsebesøk vært fredelige. Men jeg forsøker å vokte meg vel. I går leste jeg Kjell-Reidar Hovelsruds historie om da bamsen fulgte etter ham inn i hytta. Huff. Et under at det gikk godt! Nå er historien en av mange flotte fortellinger i ”Svalbard – Et eventyrlig polarliv” – boka til han som bygde Mushamna i 1987. Koser meg med boka nå!

Jeg har egentlig latet meg bra de siste dagene. Jeg føler meg ganske tiltaksløs! Til tider føler jeg meg litt innklemt fordi bamsen ligger og vokter, men uansett kan jeg ikke komme meg veldig langt. Det ligger mye snø i terrenget, og jeg må snirkle meg på barflekker for å få en noenlunde tørr gåtur med hundene. Hundene er også en utfordring. I sitt første leveår har de kun lært å trekke. Jeg hadde gledet meg til å ha god tid til å trene dem her oppe, men det er tungt alene. Jeg lengter etter å gå fremover istedenfor gå på bakbena (les: hælene) og holde igjen! Med halsbånd fremfor sele, testing med kløv og mye prat, går det litt bedre dag for dag. I alle fall helt til tjuvjoen angriper oss og jagerinstinktet overmanner begge hundene til å hoppe to meter opp i lufta og sette inn tredje gir for å ”ta den djevelen”! Da blir ”Mor” sint og vi går hjem. Det er sprøtt hvordan hundene kan irritere og gjøre meg fly forbanna, samtidig som de er uerstattelig kos, selskap og beskyttelse. Det siste litt i overkant i det siste. Frost irriterer seg over reven, den lille puslingen av en rival som løper og får lov å gjøre alt Frost ikke får. Dermed varsles rev på lik linje med bjørn, og jeg får oppstykket nattesøvn med mange ekstraturer i vinduet på grunn av ren sjalusi.

Reven er forresten en tøff skapning. Ikke redd i det hele tatt! Men så lever han jo midt i matfatet uten mange fiender. Han tar egg fra terner og andre fugler og farter mellom husene her støtt og stadig. Det er nesten ingen nyklekkede fugler å se, men det skyldes nok sein vår i tillegg til rev. I går talte jeg over 120 ringgjess mellom sjøen og tjernet, så han har mye godt å ta av. For vår del er ringgåsa fredet, men reven kan vi ta når vinteren kommer… Synd, flott som han er, men jaggu er han en utspekulert og sulten luring. Jeg får tenke på de fine fuglene når han ligger i fella i november.

Nå har jeg vært mutters alene i fem dager, og det er ganske pussig. Ikke sett ett menneske!! Rart å ikke prate med annet enn hunder, gjess og folk på dårlig telefonlinje. Ble nesten glad da vedlagene til Lancegjengen gikk i bakken. Savner faktisk vedarbeid! Isteden går det i rydding og pusling, pluss at jeg aktiviserer hundene med å trekke drivved opp fra fjøra til kappedungen. Jeg flytter også hundene med meg rundt hytta mens jeg jobber. Det er mange gamle forankringer rundt om kring. Nye lukter og ny utsikt er bra stimuli, pluss at det er gjensidig glede i å være i nærheten av meg. Samtidig er det en ekstra trygghet for bjørnevarsling.

Jeg har hatt noe snev av hjemlengsel nå som jeg har vært alene. Etter å ha lest mailer fra dere der hjemme, har jeg lyst på familiesammenkomst i Signaldalen, se nevøene mine på LS, være med mamma og alle de andre hjemme, dra til Åslaugs moreller i Hardanger osv. Men jeg gleder meg stort over mailene! Og det er Oddbjørn jeg savner mest. Og jeg skulle så gjerne hatt ham her! Alt det andre skal vi jo ta igjen senere. Nå prøver jeg likevel å komme meg til Ny-Ålesund i løpet av uka. Venter veldig mye besøk senere i måneden, så det passer best å dra ned nå. Senere vil det jo også være mindre snø, pluss at garnfisket og diverse jaktsesonger kommer i gang. Så akkurat nå krysser jeg fingrene for å komme meg til NyÅ på skapelig vis. Men mest av alt at for at Oddbjørn kommer seg til Longyear og at fingeren er bra!

Ellers går mine tanker i dag til Cecilie. Det gjør meg vondt å vite at hun har mistet sin Rolf til fjellet…

Linda.