Kald rekognosering til Mushamna
Da er vi i gang. Første tiltaksfase har begynt! For oss starter planleggingen med tur til Mushamna for å besøke Ketil, Bård og Sølve som regjerer der oppe inneværende sesong. De har ingen snøscooter, kun ski og fem hunder. Og masse muskelkraft.
Vi må ta hestekreften
e i bruk for å komme oss til stasjonen. Mushamna ligger 16 mil unna Ny-Ålesund. I fjor kom vi oss frem på fjerde forsøk… De siste årene har isforholdene på Svalbard vært særdeles dårlige. Frem til 2005-06 kunne man kjøre strake vegen på Woodfjorden og ”legge til” like ved Mushamna. Enkelt og greit! De to siste sesongene har isforholdene endret seg betraktelig. Det fører til at vi må krongle oss gjennom trange og bratte fjellpass de siste milene frem til hytten. Dette er en trase som krever god sikt, fremkomstdyktige scootere og stabile snøforhold. Skredfaren er stor.
På godt GPS-track fra i fjor, går årets første jomfrutur til Mushamna uten forviklinger. Under vårt første besøk har vi enda ikke gitt Sysselmannen klart svar på om vi vil være fangstfolk neste sesong. Ved synet av hytten kribler det godt i magen. Etter mange besøk på Mushamna de siste årene har vi fått et personlig forhold til hytten – og stedet. Det er derfor vi vil nettopp dit, selv om vi vet at fangstforholdene er bedre på Austfjordnes i Wijdefjorden. Antagelig er revefangsten bedre i Ny-Ålesund
enn på Mushamna! Men fangst eller ikke fangst. Når vi sitter i sofakroken på Mushamna og får servert kobbepizza av Bård og Sølve, vet vi at det er her vi ”hører til”. I alle fall for en sesong. Vi sluker i oss historier om årets erfaringer, og nikker takknemmelige over gjestfriheten når vi får tilbud om å sove på gulvet. Neste morgen vekkes vi av hundeglam. Isbjørnen står like ved vinduet og kikker på snorkende turfolk i trange soveposer. Men rutinert jages bjørnen bort av Sølve, Bård og to av hundene. En dagligdags affære for guttene. De har jaget bjørn med motorsag, hunder og rop hele vinteren.
Vi må ta hestekreften
e i bruk for å komme oss til stasjonen. Mushamna ligger 16 mil unna Ny-Ålesund. I fjor kom vi oss frem på fjerde forsøk… De siste årene har isforholdene på Svalbard vært særdeles dårlige. Frem til 2005-06 kunne man kjøre strake vegen på Woodfjorden og ”legge til” like ved Mushamna. Enkelt og greit! De to siste sesongene har isforholdene endret seg betraktelig. Det fører til at vi må krongle oss gjennom trange og bratte fjellpass de siste milene frem til hytten. Dette er en trase som krever god sikt, fremkomstdyktige scootere og stabile snøforhold. Skredfaren er stor.På godt GPS-track fra i fjor, går årets første jomfrutur til Mushamna uten forviklinger. Under vårt første besøk har vi enda ikke gitt Sysselmannen klart svar på om vi vil være fangstfolk neste sesong. Ved synet av hytten kribler det godt i magen. Etter mange besøk på Mushamna de siste årene har vi fått et personlig forhold til hytten – og stedet. Det er derfor vi vil nettopp dit, selv om vi vet at fangstforholdene er bedre på Austfjordnes i Wijdefjorden. Antagelig er revefangsten bedre i Ny-Ålesund
enn på Mushamna! Men fangst eller ikke fangst. Når vi sitter i sofakroken på Mushamna og får servert kobbepizza av Bård og Sølve, vet vi at det er her vi ”hører til”. I alle fall for en sesong. Vi sluker i oss historier om årets erfaringer, og nikker takknemmelige over gjestfriheten når vi får tilbud om å sove på gulvet. Neste morgen vekkes vi av hundeglam. Isbjørnen står like ved vinduet og kikker på snorkende turfolk i trange soveposer. Men rutinert jages bjørnen bort av Sølve, Bård og to av hundene. En dagligdags affære for guttene. De har jaget bjørn med motorsag, hunder og rop hele vinteren.Tilbake i Mushamna tre uker senere, er avtalen med Sysselmannen signert. Vi kunne ikke vente med å realisere denne drømmen! Foruten post og ferske grønnsaker til fangstfolket, har vi med en scooter som settes igjen til låns frem til vi selv overtar. Videre er sleden pakket av tresleiv og ekstra krus til bistasjonen Fiske Bay noen kilometer unna. Eierforholdet til stasjonen er allerede voksende. Vi er svangre
fangstferskinger som suger til oss informasjon om vindmølla, gåsejakta og bjørnens plyndring av fellene. Neste gang er det vår tur, og vårt ansvar. Løsninger og ideer diskuteres, og hyttas utstyr gjennomgås. Vi er utrolig privilegerte som kan nye godt av familien Pettersens gjestfrihet. Det å kunne reise for å ta forholdene på stasjonen under nærmere ettersyn, er et fortrinn mange søkere ikke har anledning til. Etter noen timer med diskusjoner rundt havregryn, plastbøtter, spader, lyspærer etc., vet vi allerede mye om hva v i trenger eller ei. Excelfila der hjemme vokser fort.
Men påsketuren gir oss også en påminnelse om at ett år på fangst er mer enn drømmende romantikk. Med minus 20-30 grader og isende vind, fryser fingre og kinn på ett blunk. Jeg slurver og løfter ei zargeskasse uten å ta på hansker. Metallets spor svir i fingrene lenge etter at kassa er løftet på plass og je
g banner for meg selv. Så uproff kan jeg ikke være neste år! Hansker må alltid være på under håndtering av bensinkanner og skifting av plugger. Og jada, det er kaldt for maskinene og. En scooter skar motoren, og dermed ble det scooter på slep også på turen hjem. Etter fem hutrende timer på scooter er alle i turfølget enige om at vi ikke skal kjøre scooter på ei lang stund. Selv under lag på lag med ull, scooterdress og hjelm med pustemaske er det beinende kaldt både langs isen på Woodfjorden og over Holtedalsfonna. I løpet av påsken har flere fått små forfrysninger på fingertuppene; langt fra farlig, men akkurat nok til at huden flasser og det er umulig å fikle med åpningsmekanismen på colaboksen. Vi er glade for at vi kan sitte igjen på Mushamna når påsketuristene drar sørover neste år…
fangstferskinger som suger til oss informasjon om vindmølla, gåsejakta og bjørnens plyndring av fellene. Neste gang er det vår tur, og vårt ansvar. Løsninger og ideer diskuteres, og hyttas utstyr gjennomgås. Vi er utrolig privilegerte som kan nye godt av familien Pettersens gjestfrihet. Det å kunne reise for å ta forholdene på stasjonen under nærmere ettersyn, er et fortrinn mange søkere ikke har anledning til. Etter noen timer med diskusjoner rundt havregryn, plastbøtter, spader, lyspærer etc., vet vi allerede mye om hva v i trenger eller ei. Excelfila der hjemme vokser fort.Men påsketuren gir oss også en påminnelse om at ett år på fangst er mer enn drømmende romantikk. Med minus 20-30 grader og isende vind, fryser fingre og kinn på ett blunk. Jeg slurver og løfter ei zargeskasse uten å ta på hansker. Metallets spor svir i fingrene lenge etter at kassa er løftet på plass og je
g banner for meg selv. Så uproff kan jeg ikke være neste år! Hansker må alltid være på under håndtering av bensinkanner og skifting av plugger. Og jada, det er kaldt for maskinene og. En scooter skar motoren, og dermed ble det scooter på slep også på turen hjem. Etter fem hutrende timer på scooter er alle i turfølget enige om at vi ikke skal kjøre scooter på ei lang stund. Selv under lag på lag med ull, scooterdress og hjelm med pustemaske er det beinende kaldt både langs isen på Woodfjorden og over Holtedalsfonna. I løpet av påsken har flere fått små forfrysninger på fingertuppene; langt fra farlig, men akkurat nok til at huden flasser og det er umulig å fikle med åpningsmekanismen på colaboksen. Vi er glade for at vi kan sitte igjen på Mushamna når påsketuristene drar sørover neste år…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar