English version follows
Påsken er her og det er "prime time" for langturer på Svalbard! Jeg elsker kvelden før "første" langtur. Da skal ditt & datt pakkes og dill & dall fikses. Frydefull forventning og lett stress ligger i luften. Alle virrer rundt og forsøker å huske alt. Vanligvis blir kvelden lang før zargesser og bensinkanner stroppes på scootersleden. Mye skal sjekkes og ordnes. Virker multifuelbrenneren som den skal? Har noen med ekstra krok til sleden? Har vi to sett
breredningsutstyr? Hvem tar med øks til å sjekke isen? Hvor mange telt har vi? Og snublebluss, har vi det? Mangt må være i orden i fall vi treffer uvær og må campe under veis. Videre må rute eller sporlogg inn på GPS. Distanser og alternativer må vurderes. Hvor mange liter bensin trenger vi? Er den breen trygg i år? Har noen kjørt der denne sesongen? Er det farbar is dit vi skal? Alt sjekkes selvsagt underveis, men det er greit å ha en plan - og retrettplan - i bunn. Denne gang skulle turen gå til Krosspynten i Wijdefjorden. Under lunsjen fredag spurte noen hvor lang tid vi regnet med å bruke. - "Alt fra tre til ti timer, - eller to døgn”, svarte jeg. Det skulle vise seg å gå troll i ord. Klokken to var vi av gårde, men målet var ikke nådd før midnatt samme kveld. Første forsinkelse var et område med skavlete bre. Når sleden veier ørten kilo, nytter det ikke å rase av gårde over humpene. Da må man bare ta det med ro. Men enkelte tok det tydeligvis ikke rolig nok. Første stopp kom da Linda ødela kroken på scooteren og mistet sleden. Det viste seg umulig å banke på plass kroken med øks. Dermed ble det demontering av Arnsteins ekstrakrok og påmontering av ny på "min" scooter. Neste stopp kom da "min" scooter gikk i stå i en bratt oppoverbakke. Det var tydelig at 700'en jeg hadde lånt fra Carl Petter ikke gikk for full maskin! Greit å ha en mekaniker og scooterkyndige folk med på laget. Det ble raskt 
konstatert at scooteren gikk på to av tre sylindre. Videre skapte en "blow out" lekkasje i eksossystemet. Her var det fare på ferde; var scooteren skjært? Må Linda haike på ”barnesete” resten av veien? Hva med alt utstyret, kan vi fordele alt på tre scootere? Til alt hell kunne eksossystemet tettes ved stramming av fjærklemmene. Og enda større hell: scooteren var ikke skjært. Det var nok å skifte plugger, så jobbet alle sylindre som de skulle! Fornøyde raste vi av gårde opp til Millarpasset. De siste solstrålene skinte i nakken på oss og alt var såre vel da vi bikket ned Lisbetbreen mot Vestfjorden. Men så tok også hellet slutt for ei stund. Breen er full av dype smeltevannskanaler og vi visste at god sikt var påkrevd. Det skulle vise seg å stemme veldig bra! Første forsøk gikk midt ned breen. Dette strandet i en smeltevannskanal forut og fastkjørte scootere i snuoperasjonen. Forsøk nummer to gikk på venstre side av breen. Dette endte i en bratt retrett i ei sidemorene, og 
sledevelt som resulterte i en lang trikse-og-mikse-jobb med stropper, skruer og spiker. Det tok sin tid, men snart var Hennings treslede rede til å følge geita. Endelig ferdig, var vi kalde og slitne. Temperaturen lå godt under 25 og det var et jevnt, surt vinddrag i lufta ned breen. Perfekte forhold for ising på visirene og forfrosne fingre dersom hanskene måtte av. Turen hadde vart i åtte timer og vi var sultne og slitne. Nå var det viktig å bevare vurderingsevnen og ta fornuftige avgjørelser! Vi ville så gjerne ned breen og spare en åtte mils omveg for å komme til Krosspynten. En rask rådslagning måtte til: ”Vi forsøker en gang til. Går det ikke, camper vi her.” Til alt hell fant vi en veg ned høyre side av breen. Og enda mer hell: Krosspynten var ledig! Sjelden har vel hamburgere og øl smakt bedre. Men feiringa ble kort før fire slitne sjeler sovnet i soveposene. Dagen derpå varte natta til langt på dag, og vi var vel alle litt støle og stive i kroppen. Men etter en kraftig frokost våknet turinstinktet til live. Nå ble det hyttesafari på en padde flat Wijdefjord. Gamle minner fra fjoårets skitur ble vekt til live på Villa Purpur. Men tur til Villa Møen måtte vike for 6 kilometer heftig baks. I stedet dro vi til rett til Elise og Tommy på Austfjordnes. I hyggelig lag ble det både øl og pølse fortært før turen gikk tilbake til Krosspynten. Nå var det kraftig vind fra nord, snøfokk og nullsikt. Så GPS var godt å ha! Uværet fortsatte til langt ut på neste dag. Det var sjelden kaldt og sette stumpen i været for å foreta morgentoalettet i stiv kuling a la minus 25! Men heldigvis løyet vinden utpå ettermiddagen. Sleder ble gravd fram fra snøskavlene og hytta ryddet. Klokka seks salet vi opp scooterne og kjørte ”track-back” hjem. Denne gang tok turen tre timer i til dels nydelig vær. 
Med unntak av iståke, kalde fingre og ising på visirene, fungerte alt som det skulle. Over Holtedahlsfonna kunne vi nyte en nydelig solnedgang i over fjellene i nordvest, og bak Tre Kroner lyste rødskjæret over fjellene. Vel tilbake i Ny-Ålesund steg månen opp over fjellene og ønsket oss velkommen hjem. Folk på Vest-Spitsbergen hadde nytt ei flott helg med vindstille og sol. Vi hadde hatt ”godt innevær” og ”vær for gode klær”. Men ingen av oss var i tvil; - det var en fantastisk tur! Takk for ei flott helg, gode turkamerater!! Og god påske til alle der ute ;-)
Hut trip to Wijdefjord
Easter is Prime Time for long trips at Spitsbergen. The snow and ice conditions are good – and the daylight last almost 24 hours. We plan to go up North to Liefdefjord and maybe Mushamna during Easter. But first we wanted to head east for Austfjordnes. The trip started
from Ny-Ålesund at two o’clock Friday afternoon. A long job on the work shop was over with; there are always a lot of things to fix before heading far out on scoters! Long trips also take some planning of equipment. Are the multi fuel stoves working fine? How many tents do we bring? Axes for checking the ice; shovels, avalanche beacons; emergency transmitter, phone and batteries. And then we have to figure out which route to choose. How far is it? How much petrol do we need? What are the options if we have to go another way? The planning takes time, and we had many different options. The shortest route demanded good visibility down the Lisbet glacier. For the “safest and longest” route we need a lot of extra fuel. Anyways, we were soon able to leave town and head out in the outback. The first part of the trip was smooth. Then we reached an area with rough snow. We had to go slowly not to ruin hooks for 
heavy sledges. But obviously I did not go slowly enough… My sledge hook broke and I had to put on a new one. Some kilometers later I caused one more unplanned brake; the scooter stopped in the middle of a steep hill! It was obvious that the 700’ scooter was not working as it should. Luckily it was due a bad plug and a leaking exhaust system. For a while I feared a broken cylinder and a sudden stop for my weekend off! But with a mechanic on the team, problems were solved fast and we could head further up the glaciers. At Millarpasset we had the sunset behind us and a new glacier in front. We knew Libetbreen needed good visibility due deep melting channels. This proved to be true! We spent many hours searching for a safe route down. But most of all we were slowed down by a broken wooden sledge. To start with we could nearly light a fire with the broken bits and pieces, but with some tools and three handy men the situation was solved. At this time we were all cold and hungry after eight hours driving in minus 20-35 degrees. In this state one can easily make stupid decisions! But after a quick talk we decided one more attempt. If we did not succeed this time, we would set up a camp and drive the long route the following day. Luckily we managed to find a safe route down AND the cabin we headed for was empty. For sure the evening meal tasted terrific - and soon we were all sound asleap...
Påsken er her og det er "prime time" for langturer på Svalbard! Jeg elsker kvelden før "første" langtur. Da skal ditt & datt pakkes og dill & dall fikses. Frydefull forventning og lett stress ligger i luften. Alle virrer rundt og forsøker å huske alt. Vanligvis blir kvelden lang før zargesser og bensinkanner stroppes på scootersleden. Mye skal sjekkes og ordnes. Virker multifuelbrenneren som den skal? Har noen med ekstra krok til sleden? Har vi to sett
breredningsutstyr? Hvem tar med øks til å sjekke isen? Hvor mange telt har vi? Og snublebluss, har vi det? Mangt må være i orden i fall vi treffer uvær og må campe under veis. Videre må rute eller sporlogg inn på GPS. Distanser og alternativer må vurderes. Hvor mange liter bensin trenger vi? Er den breen trygg i år? Har noen kjørt der denne sesongen? Er det farbar is dit vi skal? Alt sjekkes selvsagt underveis, men det er greit å ha en plan - og retrettplan - i bunn. Denne gang skulle turen gå til Krosspynten i Wijdefjorden. Under lunsjen fredag spurte noen hvor lang tid vi regnet med å bruke. - "Alt fra tre til ti timer, - eller to døgn”, svarte jeg. Det skulle vise seg å gå troll i ord. Klokken to var vi av gårde, men målet var ikke nådd før midnatt samme kveld. Første forsinkelse var et område med skavlete bre. Når sleden veier ørten kilo, nytter det ikke å rase av gårde over humpene. Da må man bare ta det med ro. Men enkelte tok det tydeligvis ikke rolig nok. Første stopp kom da Linda ødela kroken på scooteren og mistet sleden. Det viste seg umulig å banke på plass kroken med øks. Dermed ble det demontering av Arnsteins ekstrakrok og påmontering av ny på "min" scooter. Neste stopp kom da "min" scooter gikk i stå i en bratt oppoverbakke. Det var tydelig at 700'en jeg hadde lånt fra Carl Petter ikke gikk for full maskin! Greit å ha en mekaniker og scooterkyndige folk med på laget. Det ble raskt 
konstatert at scooteren gikk på to av tre sylindre. Videre skapte en "blow out" lekkasje i eksossystemet. Her var det fare på ferde; var scooteren skjært? Må Linda haike på ”barnesete” resten av veien? Hva med alt utstyret, kan vi fordele alt på tre scootere? Til alt hell kunne eksossystemet tettes ved stramming av fjærklemmene. Og enda større hell: scooteren var ikke skjært. Det var nok å skifte plugger, så jobbet alle sylindre som de skulle! Fornøyde raste vi av gårde opp til Millarpasset. De siste solstrålene skinte i nakken på oss og alt var såre vel da vi bikket ned Lisbetbreen mot Vestfjorden. Men så tok også hellet slutt for ei stund. Breen er full av dype smeltevannskanaler og vi visste at god sikt var påkrevd. Det skulle vise seg å stemme veldig bra! Første forsøk gikk midt ned breen. Dette strandet i en smeltevannskanal forut og fastkjørte scootere i snuoperasjonen. Forsøk nummer to gikk på venstre side av breen. Dette endte i en bratt retrett i ei sidemorene, og 
sledevelt som resulterte i en lang trikse-og-mikse-jobb med stropper, skruer og spiker. Det tok sin tid, men snart var Hennings treslede rede til å følge geita. Endelig ferdig, var vi kalde og slitne. Temperaturen lå godt under 25 og det var et jevnt, surt vinddrag i lufta ned breen. Perfekte forhold for ising på visirene og forfrosne fingre dersom hanskene måtte av. Turen hadde vart i åtte timer og vi var sultne og slitne. Nå var det viktig å bevare vurderingsevnen og ta fornuftige avgjørelser! Vi ville så gjerne ned breen og spare en åtte mils omveg for å komme til Krosspynten. En rask rådslagning måtte til: ”Vi forsøker en gang til. Går det ikke, camper vi her.” Til alt hell fant vi en veg ned høyre side av breen. Og enda mer hell: Krosspynten var ledig! Sjelden har vel hamburgere og øl smakt bedre. Men feiringa ble kort før fire slitne sjeler sovnet i soveposene. Dagen derpå varte natta til langt på dag, og vi var vel alle litt støle og stive i kroppen. Men etter en kraftig frokost våknet turinstinktet til live. Nå ble det hyttesafari på en padde flat Wijdefjord. Gamle minner fra fjoårets skitur ble vekt til live på Villa Purpur. Men tur til Villa Møen måtte vike for 6 kilometer heftig baks. I stedet dro vi til rett til Elise og Tommy på Austfjordnes. I hyggelig lag ble det både øl og pølse fortært før turen gikk tilbake til Krosspynten. Nå var det kraftig vind fra nord, snøfokk og nullsikt. Så GPS var godt å ha! Uværet fortsatte til langt ut på neste dag. Det var sjelden kaldt og sette stumpen i været for å foreta morgentoalettet i stiv kuling a la minus 25! Men heldigvis løyet vinden utpå ettermiddagen. Sleder ble gravd fram fra snøskavlene og hytta ryddet. Klokka seks salet vi opp scooterne og kjørte ”track-back” hjem. Denne gang tok turen tre timer i til dels nydelig vær. 
Med unntak av iståke, kalde fingre og ising på visirene, fungerte alt som det skulle. Over Holtedahlsfonna kunne vi nyte en nydelig solnedgang i over fjellene i nordvest, og bak Tre Kroner lyste rødskjæret over fjellene. Vel tilbake i Ny-Ålesund steg månen opp over fjellene og ønsket oss velkommen hjem. Folk på Vest-Spitsbergen hadde nytt ei flott helg med vindstille og sol. Vi hadde hatt ”godt innevær” og ”vær for gode klær”. Men ingen av oss var i tvil; - det var en fantastisk tur! Takk for ei flott helg, gode turkamerater!! Og god påske til alle der ute ;-)Hut trip to Wijdefjord
Easter is Prime Time for long trips at Spitsbergen. The snow and ice conditions are good – and the daylight last almost 24 hours. We plan to go up North to Liefdefjord and maybe Mushamna during Easter. But first we wanted to head east for Austfjordnes. The trip started
from Ny-Ålesund at two o’clock Friday afternoon. A long job on the work shop was over with; there are always a lot of things to fix before heading far out on scoters! Long trips also take some planning of equipment. Are the multi fuel stoves working fine? How many tents do we bring? Axes for checking the ice; shovels, avalanche beacons; emergency transmitter, phone and batteries. And then we have to figure out which route to choose. How far is it? How much petrol do we need? What are the options if we have to go another way? The planning takes time, and we had many different options. The shortest route demanded good visibility down the Lisbet glacier. For the “safest and longest” route we need a lot of extra fuel. Anyways, we were soon able to leave town and head out in the outback. The first part of the trip was smooth. Then we reached an area with rough snow. We had to go slowly not to ruin hooks for 
heavy sledges. But obviously I did not go slowly enough… My sledge hook broke and I had to put on a new one. Some kilometers later I caused one more unplanned brake; the scooter stopped in the middle of a steep hill! It was obvious that the 700’ scooter was not working as it should. Luckily it was due a bad plug and a leaking exhaust system. For a while I feared a broken cylinder and a sudden stop for my weekend off! But with a mechanic on the team, problems were solved fast and we could head further up the glaciers. At Millarpasset we had the sunset behind us and a new glacier in front. We knew Libetbreen needed good visibility due deep melting channels. This proved to be true! We spent many hours searching for a safe route down. But most of all we were slowed down by a broken wooden sledge. To start with we could nearly light a fire with the broken bits and pieces, but with some tools and three handy men the situation was solved. At this time we were all cold and hungry after eight hours driving in minus 20-35 degrees. In this state one can easily make stupid decisions! But after a quick talk we decided one more attempt. If we did not succeed this time, we would set up a camp and drive the long route the following day. Luckily we managed to find a safe route down AND the cabin we headed for was empty. For sure the evening meal tasted terrific - and soon we were all sound asleap... Saturday started late - with a huge breakfast. Then we were all ready to continue exploring. This time we visitted som huts by Wijdefjord, among them Austfjordnes where Tommy is still trapping. Nice to see him again!! Sunday was time to return home, but we had heavy winds from the north. Luckilly it calmed down in the afternoon and we could dig the sledges out. Our return was smooth and nice - three hours including a lot of stops to take pictures of the magnificent views. Thank you guys, for a great trip! And Happy Easter to everybody!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar