Kobbefangst - med eller uten Sti(h)l

Skal man på fangst, må man fangste. Og har man hund, fangster man gjerne uansett. I alle fall hvis man bor på Svalbard og hundegården er full av polarhunder som vil trekke langt og spise mye. Selkjøtt er beste mat en trekkhund kan få.
Våre erfaringer med selfangst er ikke veldig store. Jeg skjøt min første steinkobbe i skjærgården utenfor Florø for noen år siden. En stor opplevelse. På Svalbard har vi jaktet på fjordis, men jakt på isflak fra båt er også vanlig. Om sommeren kan man komme på kloss hold til storkobba når den ligger og koser seg på isflakene. Det er ikke særlig kjekt å se dyret inn i øynene og tenke: Deg skal vi drepe! Sånn sett er det lettere når selen ligger 100-200 meter unna på isen. Men når det gjelder sikker jakt, er jo korte hold og rolige dyr absolutt det beste. Et stadig tilbakevendende tema som også gjelder rype. Det kjennes mer som slakt enn jakt når man skyter dyr som tusler rolig rundt beina på en. Men for dyras skyld er det kanskje det beste? Ingen adrenalin og frykt, og ”umulig” å skadeskyte. Sannelig om jeg blir enig med meg selv på den der. Uansett føler jeg alltid et stikk av vemod og sorg når dyret ligger der dødt. Det å ta liv er ingen spøk, uansett hvilke dyr det er. Derfor vil vi bestrebe sikker jakt, samt utnytte dyret mest mulig.
Vår kjære kobbe ble slaktet ved iskanten. Iført gummistøvler og med nyslipede kniver lager vi et blodig kav uten like. Synet er unektelig makabert. Det ser ut som en isbjørn har vært på ferde! Storkobba vår veier anslagsvis 300 kilo, og spekklaget er fem centimeter tjukt. Jobben er tung og knivene sløves raskt. Nå gleder vi oss til vi får nye kniver fra Brusletto! Vi savner også motorsaga fra Stihl, men vi klarer å hogge opp langs brystkassa og dele dyret i to. innvollene veltes ut og legges igjen til reven. Det er ferske spor på isen, så han er nok ikke langt unna. Jeg vil tro at den stramme lukta fra slaktet trekker til seg dyr selv på langt hold.
På grunn av faren for spekkfinger, bruker vi hansker under hele flåinga. Det er i grunnen bra uansett. Kobbelukta setter seg i hud og klær om man bare så vidt er i kontakt med dyret. Og selv om vi har gamle kjeldresser utenpå klærne, lukter det inn i h…. stygt. Alt av klær må vaskes og luftes utendørs i dagevis. Lukta setter seg i alt. Det gir ikke akkurat lysten på kjøttet, men filetene er god menneskemat. De skal marineres i rødvin og honning, før de grilles hardt i tynne skiver. Mmmm.. Mat for Mons.
For hundenes del er det enklere. De spiser dyret rått. Noen mener at kjøttet skal kokes på grunn av faren for trikiner. Vi kutter opp spekk og kjøtt i passe biter og henger det i kjøttstativet. Her tørker det og gis til hundene bit for bit. De fleste hundene elsker selkjøtt, men mange av dem var skeptiske til ferskt kjøtt. Kanskje er det hardere å fordøye enn den tørkede versjonen? Uansett er kjøttet i stativet et tilfredsstillende syn for alle hundeeierne. Nå trenger vi ikke jakte mer på ei stund. Og folket i byen får snart smake grillet selkjøtt. Ytrefiletene av ett dyr er mer eller nok til å mette hele vår forskerlandsby – som for tiden har 69 innbyggere fra alle verdens hjørner. Og så håper vi at ingen ble skremte av våre spor etter veltet slede i de bratte bakkene mellom fangstbukta og Ny-Ålesund. Når man snakker om makabert… Ja, se det var ei anna historie!

Kald rekognosering til Mushamna

Kald rekognosering til Mushamna

Da er vi i gang. Første tiltaksfase har begynt! For oss starter planleggingen med tur til Mushamna for å besøke Ketil, Bård og Sølve som regjerer der oppe inneværende sesong. De har ingen snøscooter, kun ski og fem hunder. Og masse muskelkraft.
Vi må ta hestekreftene i bruk for å komme oss til stasjonen. Mushamna ligger 16 mil unna Ny-Ålesund. I fjor kom vi oss frem på fjerde forsøk… De siste årene har isforholdene på Svalbard vært særdeles dårlige. Frem til 2005-06 kunne man kjøre strake vegen på Woodfjorden og ”legge til” like ved Mushamna. Enkelt og greit! De to siste sesongene har isforholdene endret seg betraktelig. Det fører til at vi må krongle oss gjennom trange og bratte fjellpass de siste milene frem til hytten. Dette er en trase som krever god sikt, fremkomstdyktige scootere og stabile snøforhold. Skredfaren er stor.
På godt GPS-track fra i fjor, går årets første jomfrutur til Mushamna uten forviklinger. Under vårt første besøk har vi enda ikke gitt Sysselmannen klart svar på om vi vil være fangstfolk neste sesong. Ved synet av hytten kribler det godt i magen. Etter mange besøk på Mushamna de siste årene har vi fått et personlig forhold til hytten – og stedet. Det er derfor vi vil nettopp dit, selv om vi vet at fangstforholdene er bedre på Austfjordnes i Wijdefjorden. Antagelig er revefangsten bedre i Ny-Ålesund enn på Mushamna! Men fangst eller ikke fangst. Når vi sitter i sofakroken på Mushamna og får servert kobbepizza av Bård og Sølve, vet vi at det er her vi ”hører til”. I alle fall for en sesong. Vi sluker i oss historier om årets erfaringer, og nikker takknemmelige over gjestfriheten når vi får tilbud om å sove på gulvet. Neste morgen vekkes vi av hundeglam. Isbjørnen står like ved vinduet og kikker på snorkende turfolk i trange soveposer. Men rutinert jages bjørnen bort av Sølve, Bård og to av hundene. En dagligdags affære for guttene. De har jaget bjørn med motorsag, hunder og rop hele vinteren.

Tilbake i Mushamna tre uker senere, er avtalen med Sysselmannen signert. Vi kunne ikke vente med å realisere denne drømmen! Foruten post og ferske grønnsaker til fangstfolket, har vi med en scooter som settes igjen til låns frem til vi selv overtar. Videre er sleden pakket av tresleiv og ekstra krus til bistasjonen Fiske Bay noen kilometer unna. Eierforholdet til stasjonen er allerede voksende. Vi er svangre fangstferskinger som suger til oss informasjon om vindmølla, gåsejakta og bjørnens plyndring av fellene. Neste gang er det vår tur, og vårt ansvar. Løsninger og ideer diskuteres, og hyttas utstyr gjennomgås. Vi er utrolig privilegerte som kan nye godt av familien Pettersens gjestfrihet. Det å kunne reise for å ta forholdene på stasjonen under nærmere ettersyn, er et fortrinn mange søkere ikke har anledning til. Etter noen timer med diskusjoner rundt havregryn, plastbøtter, spader, lyspærer etc., vet vi allerede mye om hva v i trenger eller ei. Excelfila der hjemme vokser fort.
Men påsketuren gir oss også en påminnelse om at ett år på fangst er mer enn drømmende romantikk. Med minus 20-30 grader og isende vind, fryser fingre og kinn på ett blunk. Jeg slurver og løfter ei zargeskasse uten å ta på hansker. Metallets spor svir i fingrene lenge etter at kassa er løftet på plass og jeg banner for meg selv. Så uproff kan jeg ikke være neste år! Hansker må alltid være på under håndtering av bensinkanner og skifting av plugger. Og jada, det er kaldt for maskinene og. En scooter skar motoren, og dermed ble det scooter på slep også på turen hjem. Etter fem hutrende timer på scooter er alle i turfølget enige om at vi ikke skal kjøre scooter på ei lang stund. Selv under lag på lag med ull, scooterdress og hjelm med pustemaske er det beinende kaldt både langs isen på Woodfjorden og over Holtedalsfonna. I løpet av påsken har flere fått små forfrysninger på fingertuppene; langt fra farlig, men akkurat nok til at huden flasser og det er umulig å fikle med åpningsmekanismen på colaboksen. Vi er glade for at vi kan sitte igjen på Mushamna når påsketuristene drar sørover neste år…

Tid for forberedelser

Innskyting og ibux-kjøp på fastlandet
Det er ikke måte på hvor mye som må organiseres når man skal på hyttetur for ett år. Koster gjør det også! Heldigvis har vi som fastboende turfolk på Svalbard alt vi trenger av ”ordinært turutstyr”. Alt av klær og supervarme soveposer, ansiktsmasker og briller, scooterklær, sleder, Zargeskasser, stropper, pulk etc. Verre er det med alt det særegne for fangst og hushold for ett år.
Hvor mye mel trenger man? Hvor mange poser gjær? Tåler hermetikk frost? Provianteringen er en utfordring som krever flere små grå enn vi har til rådighet. Kontakten med tidligere fangstfolk er gull verdt. Vi trekker fra og legger til og trekker slutninger ut fra ulike erfaringer og vaner. Kjøkkenmaskin med kvern går i handlekurven. Likeså ”pølsesnabel” og kokebøker fra Bestemors tid. Og ei krafig symaskin bør vi ha. Det er greit å kunne fikse på klær og utstyr som går i stykker. Videre blir det tur til apokteket for å kjøpe remedier for ett år. Apokteren skuler på meg og spør hvorfor jeg skal ha så mange pakker Ibux. Jeg peker på haugen av p-pillerbett for 12 måneder: - Jeg skal være borte ett år, skjønner du.

Mye må ordnes i løpet av ei uke på fastlandet. Tannlegeregninga ble drøy, men reisen blir lang hvis man må hentes med helikopter midtvinters på grunn av tannpine. Ei anna pine vi vil unngå er dårlig våpen. På tross av egne våpen fra før, må lageret utvides. Begge manglet vi gode hagler. Men Voigts jakt og våpen i Heggelia visste råd! På skytebanen fikk vi skutt oss inn på riktig valg av hagle til bruk på både rype, havhest – og kanskje snadd. I tillegg fikk vi kjøpt inn pumpehagle til bruk for isbjørnbeskyttelse. Planen er å ha riflene innomhus og til jakt på reinsdyr og storkobbe. Pumpehagla blir vår følgesvenn på dobesøk og fellerunder. Med høy isbjørntetthet, er revolver minimum beskyttelse. Et skikkelig våpen gir bedre trygghet. Apropo trygghet, kreves også motorsag på soverommet som nødhjelp ved brann i hytten. At årets fangtsfolk benytter motorsaga til isbjørnskremming, ligger i bakhodet når vi tusler tundt på Stihl-butikken på Olsborg. Men trygghetsmessig er kanskje verneutstyr vel så viktig. Motorsag i beinet bør unngås når man er timesvis fra folk og hjelp.
Godt at vi rakk å ta oss litt fri midt i det hele. Hundene og vi fikk nyte noen dager med sol og vinterføre - forhåpentligvis en forsmak på enste vår? Vi gleder oss i alle fall til vi kan "gli inn i solnedgangen" på Mushamna slik Jane gjorde da vi var på påsketur til Mushamna i fjor. Det er slik drømmen om fred og ro på Mushamna ser ut.