Svalbardliv: Quadratlon

http://svalbardseilforening.com/

We joined Svalbard Quadratlohn by impulse. It's fun - you should join in next year! ;-)

Infomøte

Lørdag morgen var friuka på hell. Under frokosten planla vi båtvask og fjelltur. Men så sjekket jeg Facebook. Der hadde Svalbard Seilforening lagt ut link om Quadratlon. Hm, Quadratlon, har de det i Longyearbyen? Det visste jeg ikke. Så artig. Når er det? La meg se. Jo, det er i dag. Om to timer. Tja, skal vi slenge oss med? Vi scrollet oss ned over seilforeningens informasjon. Kajakk? Tja, jeg har i alle fall padlet en gang i år… Sykling? Tja… Og skyting? Det kan vi vel. Og så jogging da. Huff. Og hva skal man ha på seg? Ned for å lete i skapet. Halvlangt ullundertøy får duge. Og hjelm? Vi har jo bare en? Javel, så blir det skihjelm på den ene. Og sykkel? Vi hører med Tove om vi kan låne hennes!

Noen hektiske minutter senere er vi på veg mot sjøkanten på let etter seilforeningens base. Vi finner en haug med kajakker i friske farger. Og en haug mennesker i det samme. Klokken elleve er vi klare for å lete etter tørrdrakt og tilpasse kajakk. Så er det informasjonsmøte. Vi skjønner at vi har begitt oss ut på galskap, men hører godt etter. – Noen som ikke vet hvor skytebanen er? Jeg rekker opp hånda og dama forklarer. Så er det bare å gjøre seg klar.

Plutselig er klokka mye og vi skal i gang om få minutter. Vi haster i kajakken og skyver oss utpå. Jeg kjenner med en gang at jeg må strekke føttene langt for å nå fram til pedalene. Men det er for seint å justere. Startskuddet går og vi forsøker å fosse av gårde… Jaja.

Pause på skytebanen

Turen går til småbåthavna og tilbake. På returen er vi mange som er relativt likt. Det er bare å raske på! Opp på stranden, av med drakta og på med joggesko og hjelm. Så tar vi syklene fatt ut mot flyplassen. Jeg ante ikke at skytebanen lå så langt oppe! Må medgi jeg var ganske varm i skolten davi ankom skytebanen – med skihjelmen min. Jauda. Men ved banen er det bananer, saft og mange å jabbe med. Pausen skal være 20 minutter. Pulsen er lav når jeg skal inn for å skyte. Ikke er jeg spent heller, dette er jo den eneste av øvelsene jeg har litt kontroll på! Trodde jeg. To bom og to strafferunder! OMG!!!! At det går an. Jeg jabber videre med noen av de andre og plutselig blir jeg ropt opp. 20 sekunder til avgang! Oj, jeg skulle jo ut og tisse og alt! Nå må jeg bare på med hjelmen og løpe ut. I gang igjen.

Retur fra skytebanen

Ned bakkene er jo gøy! Men strafferundene treige og utrolig irriterende. Andre deltakere suser forbi nedover veien. Æsj, det var fangstdama si det, som ikke kan skyte en gang! Det er bare å hive seg på pedalene for å prøve å nå igjen noen av de andre. Men jeg sykler hele Burmaveien alene og kommer ensom i mål. Jeg regner med jeg er milevis bak de andre! Sykkelturen ble litt kald og jeg er stivfrossen i beina når jeg begynner å løpe. Men man blir fort varm… I svingen ved Skjæringa kommer en syklist i full fart ned Burmaveien og klarer nesten ikke svingen. Oj, jeg var ikke sist likevel! Jeg øker farten og peser meg mot Huset. Endelig møter jeg folk som allerede er på retur nedover dalen. Og sannelig, når jeg snur, møter jeg også en og annen løper. Jeg er ikke helt sist! Jeg tror det er langt bak til nestemann, men plutselig merker jeg at ei dame haler innpå. Hun løper fort. Mye fortere enn meg! Nede ved hovedveien fosser hun forbi. Vi er noen hundre meter fra mål, men jeg har ikke sjanse til å holde meg foran henne. Jaja. Jeg gratulerer henne når vi kommer i mål. ”I am a runner”, svarer jenta og smiler bredt. Jaja, det er ikke jeg! Men quadratlon var da en artig greie. Kanskje vi skal trene litt før neste år? Muligens kjøpe en vindtett tights og blåse litt luft i dekka på sykkelen? Og kanskje ta en kajakktur eller to i forkant? Og trene på skyting uten sikte…? Pallplass blir det neppe uansett, men artig var det jo. Og løpedama fikk en bronseplass. Vi får satse på å forbedre vår egen tid i alle fall. Og arrangementet er jo knalltøft. Bare å reklamere for neste år!