Fredag opprant med gråvær og sludd. Heldigvis, tenkte byens toppturentusiaster. Vi vil hvile! Men som vi gikk til middag, kom sola. Og vi sukket tungt: - ”Å nei, vi må ut i dag og! Man kan jo ikke la sol og godt føre gå fra seg…”
Etter en lengre powernap var vi klare for tur. De fleste var allerede av gårde Kåre, så det ble bare to tobente og en hund på turen vår. Siden forrige uke har vi ”siklet” på vestsida av Scheteligfjellet. Fra andre siden av fjorden så den virkelig flott ut! Og ingen har vært der på ski de siste årene. Straks vi kom bort til fjellet, fikk vi bekreftelse på årsaken. Her var det avblåst og mye stein! Men et felt midt i fjellet så relativt bra ut. Første hint fikk vi allerede da. På toppen blåste det friskt. Snøen kovet seg opp fra ryggen bak og landet på le-sida. Men vi tråkket av gårde og snøen så bra ut. Like før toppen av ryggen ble det imidlertid mer snø og forholdene endret seg. Dette var andre advarsel. Vi snakket om at snøen så ”uggen” ut og jeg forsikret meg at håndtaket på ABS-sekken var på plass. Sekken har en gassflaske som blåser opp to ”ballonger” på hver side av sekken. Dersom man drar i utløseren, ser man ut som en sommerfugl! Ballongene skal hjelpe deg å komme til overflaten av et eventuelt skred. Og de har vist seg å fungere bra.
Okke som. Snøen var tydelig lagdelt, og den var dyp. Vi var 5-10 meter fra toppen av ryggen og labbet videre mot området med lite snø. Sekunder etter skalv grunnen seg under oss og alt gikk fryktelig fort. Jeg grep etter håndtaket på sekken, men trodde først at snøen ville stoppe opp. Jeg rutsjet ned halve fjellsiden med små snøflak rundt meg og det virket veldig ufarlig. Men så eskalerte både fart og snømasser. Jeg hadde mer enn nok med å kave for å holde meg på overflaten, og klarte ikke å få tak i utløseren på sekken. I stedet gikk det hodestups nedover. Det var som å være i en gedigen tørketrommel full av snø! Selv om det var et relativt lite flakskred, ble halsen full av små snøpartikler. Jeg var under snøen 3-4 ganger, men kun i kort tid. Likevel klarte jeg ikke puste, selv når hodet var over snøen. Jeg ble ikke skikkelig redd, for jeg følte at skredet var grunt og at det ikke kunne bli veldig stort. Dessuten visste jeg at Kjell-Ove hadde skredsøker på og at han alltid har søkestang og spade i sekken. Han ville finne meg og grave meg fort fram. Likevel var jeg bekymret for å bli liggende med hodet under snøen. Siden jeg ikke klarte å puste med hodet over snøen, ville jeg nok besvime fort hvis jeg ble begravd!
Heldigvis ble det ikke slik. Jeg stoppet midt i skredet med bare ryggsekken begravd i snøen. Jeg kunne ikke rope, men reiste meg så fort jeg klarte så Kjell-Ove kunne se jeg var uskadd. Heldigvis hadde han klart å jumpe av skredet og kom løpende nedover bakken. Dramaet var over og ingen var skadd. Mitt eneste men var bøyd skistav, en annen stav vi aldri fant og en snodig stemme som forble rar resten av kvelden. Halsen hadde nok blitt kraftig nedkjølt! Etter to døgn føles det fortsatt som en liten halsbetennelse. Kanskje ble det også litt fukt i lungene, uten at jeg vet det sikkert. Ellers slapp jeg både blåflekker og ”bank”. Men en liten ”reminder” fikk vi! I Ny-Ålesund er skredfare ofte et tema blant ski- og scooterfolk. Vi har flere ganger snudd – eller latt være å dra på tur – på grunn av skredfaren. Jeg har alltid vært redd for skred. Når jeg vet hvordan det føles å bli tatt av et lite flakskred, tør jeg knapt tenke på et stort skred. Jeg kan lett skjønne drukning/kveldning i løssnøskred og kreftene i et stort flakskred. Så for all del folkens; - vær forsiktige! Førsteprioritet er selvsagt å unngå skred. Men ta med spade/søkestang så du kan berge turkompisen din hvis uhellet er ute…
Avalanche!
Friday evening I was caught in an avalanche! Luckily it was not very big. But big enough to make me slide down the mountainside, sometimes with my head under the snow. The small particles in the air made me breathless already after a few seconds. I was worried that I would be caught with my head under the snow. Then I would panic quite fast. Even with my head over the snow, I could hardly breathe! Buried under the snow, I would probably faint after a minute. But I still thought the avalanche was relatively small, and that Kjell-Ove would be able to dig me out quite fast if I got stuck. We had both avalanche beacons on us, and I knew he had a shovel and a probe in his backpack. He could locate me and dig me out quickly.
Luckily the avalanche stopped as I had my head above surface and I could get up by myself. Kjell-Ove had managed to jump off the moving snowflake and was running down the mountainside behind the avalanche. We were both well with only a bent skipole – and pole we never found. Apart from that, I had a funny voice and a throat that is still sore from all the cold snow.
The avalanche was a reminder to be careful- and to use the right equipment. In Ny-Ålesund we discuss avalanche danger quite often. Most people wear beacons when they go on ski- or snowmobile-trips. I hope people also bring shovels. Imagine how terrible it would be if you were not able to save your friend….
På tide å kjøre hjem og få varmen i seg...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar