Om bruk av Mushamna

Leserinnlegg til Svalbardposten....

Viser til oppslag i Svalbardposten nr. 16/2011, hvor mine sitat er satt inn i en sammenheng jeg ikke helt vil stå inne for.

Først og fremst vil jeg presisere at min erfaring med Sysselmannsetaten før, under og etter mitt opphold på Mushamna har vært udelt positiv! Det gjelder også deres behandling av min forespørsel om å låne Mushamna i vår. På muntlig forespørsel indikerte Sysselmannen selv at jeg måtte forvente avslag, så svaret var dermed ikke overraskende. Samtidig fikk jeg beskjed om at Sysselmannens folk skulle være i Mushamna i Påska. De ønsket meg hjertelig velkommen og jeg hadde full anledning til å hente mine eiendeler mens jeg likevel var i området. Da mitt reisefølge tilfeldigvis hadde fått tilslag på Gråhuken denne påsken, ble dette en grei løsning for meg. Sysselmannens folk ønsket meg også velkommen til Mushamna da jeg ferierte i området forrige påske, noe jeg setter stor pris på. Når Mushamna først er "erklært" som tjenestehytte, synes jeg det er rettferdig at alle søknader om lån av hytten behandles likt. Jeg ønsker ingen særbehandling i så måte. Jeg skjønner også at Sysselmannen vegrer seg for å låne ut ei hytte med mye utstyr + at det er vanskelig å sette grenser for utlån hvis dette ikke definert. Derfor synes jeg det er flott at Sysselmannen benytter hytten selv. De burde ha brukt den mer! For meg personlig ville det vært langt mer vemodig å komme til ei tom og låst hytte.

Når dette er sagt, håper jeg inderlig at bruken av Mushamna vil endres de kommende årene. Det er utrolig trist at et slikt bygg skal stå tomt! Jeg har forståelse for at løsningen med "forsøksfangstere" som meg kan være arbeidskrevende for Sysselmannsetaten. Nye folk hvert år vil nødvendigvis generere merarbeid, særlig under behandling av søknader osv. Den økonomiske delen med utsetting, transport osv. kan spares ved at folk må dekke dette selv. Det er nok av folk som likevel ønsker ett år på fangst! Men det er vanskelig å tenke seg at noen kan leve av fangst over en lengre periode i Mushamna. Fangstområdet er rett og slett for dårlig. Man må flere mil unna Mushamna for å finne reinsdyr, det er alt for mye snø, lite rev osv. Forskjellene fra Wijdefjordens yrende dyreliv kan gjøre enhver Woodfjordfangster misunnelig! To-tre års "pause" vil trolig ikke "redde" et leveverdig grunnlag for fangst i så måte. På bakgrunn av dette vil jeg tro Mushamna først og fremst ville egne seg som base for forskning. Forskerne kunne samtidig fått i oppgave å holde hovedstasjon og bistasjoner ved like. Hyttene forfaller fort når de ikke er i bruk, noe som var svært tydelig i år. Flere av hyttene var ikke reparert etter isbjørninnbrudd og forfallet var påfallende siden påsken i fjor. Tette hytter med ovn og ved kan redde folk i en nødsituasjon. Ei varm hytte med folk, mat og hjelp kan være direkte livreddende! Senest denne påsken opplevde vi en situasjon der det var gunstig at den skadde kunne varme seg i Mushamna. Når jeg selv var på fangst, opplevde jeg at forskere og turfolk hadde fordeler av at jeg hadde kommunikasjon, muligheter til å lade irdiumtelefoner etc. Ved en nødsituasjon der Sysselmannen eller andre hadde behov for hele hytten, ville det vært uproblematisk å flytte ut for en kortere periode. I så måte vil jeg absolutt tro at "bemanning" av utestasjoner på Svalbard er en stor verdi, være seg fangstfolk, forskere, fotografer eller hva det enn skulle være.

Når det gjelder fangstmannsordningen, håper jeg myndighetene verdsetter ordningen som en kulturbærende aktivitet. Nå som Tommy gir seg på Austfjordnes, blir et godt fangstområde uten fangstfolk - i alle fall for kommende sesong (?). Jeg forstår at vi uerfarne "ettårsfangstere" er mindre verdifulle tradisjonsbærere enn dyktige fangstfolk som driver over tid. Men det er vel slik at kunnskap varer lengre hvis flere innehar den? Jeg burde ha lært langt mer om fangst, fangstteknikker og videreforedling av mat i forkant av fangståret. Men Tommy, Hans & Marianne og tidligere ettårsfangstere i Mushamna ga meg mange gode tips, samtidig som jeg lærte mye fra medbrakt litteratur og fra folk som er interessert i temaet. Jeg ble aldri noen dyktig fangstkvinne, men jeg gjorde mitt beste. Og jeg tror barn i grunnskolen og andre som hører mine foredrag lærer om Svalbard, dyreliv og fangsttradisjon. Slik kan til og med opplevelsesfangstere bidra i et større perspektiv om videreformidling av en "kultur i forfall".

Jeg vil ønske Sysselmannetaten og de aktuelle myndigheter lykke til med det videre arbeidet for å finne en god løsning på bruk av fangststasjoner og hytter på Svalbard. Jeg håper flere får anledning til å oppleve "ett år på fangst..."

Mvh Linda Bakken
Siste "fangstmann" i Mushamna