Fangstfolk på Mushamna

Så er det avgjort. Mushamna blir hjemmet vårt vinteren 2008-09!
Dermed begynner en drøm å gå i oppfyllelse. Vi blir "Fangstfolket på Mushamna". Bedre avslutning på Svalbardlivet kan man vanskelig tenke seg!
Da vi så søkerne til fangståret, trodde vi absolutt ikke at vi hadde noen sjanse. Vi konset på fordelene ved å søke igjen neste år: Ett år til i Ny-Ålesund, få med oss bryllupene vi så gjerne vil i, farte rundt på Svalbard ett år til, ta fri til å besøke familie og venner på fastlandet + forhåpentligvis forberede ett år på fangst fra neste år...
Men så fikk vi tilbudet likevel!
Det ble vemod og jubel i skjønn forening. Som folk flest er vi så heldige at vi har et nettverk med mennesker rundt oss - mennesker vi har lyst å tilbringe tid sammen med. Å bryte opp for ett år, betyr mye ofring. Det å kanskje ikke kunne delta i Elins bryllup er Lindas største offer. Videre har vi en skare av små og store nieser og nevøer, foreldre og søsken, et superatig miljø i Ny-Ålesund og venner vi har sett alt for lite til. Alt dette må ofres for et superegoistisk år 16 mil fra nærmeste sivilisasjon.
En annen ulempe er at Oddbjørn har sagt ja til å være anleggsbas for utbygging av "min flyplass" i sommer. Det vil si intens anleggsaktivitet gjennom hele juli og august. Når Sysselmannens utsettingstokt til fangststasjonenen starter fra Longyearbyen 4. juli, sier det seg selv at kombinasjonen er umulig. Som flyplassleder for Kings Bay AS har jeg jobbet med flyplassutbyggingen i hundrevis av timer, så for meg er det som å gå svanger ett og stikke av når veene starter. Men min planleggingsjobb er snart i mål, og jeg er ikke mye tess som anleggsbas. Dermed er valget enkelt: Jeg blir ensom fangstkvinne i sommer, og Oddbjørn kommer etter så snart han kan... Tanken på å utsette Mushamna og kanskje få nei fra Sysselmannen neste år, avgjorde slaget. Det passer aldri. Men drømmen om Mushamna er sterk og klar. Den må gjennomføres!
Nå råder en skrekkblandet fryd over drømmen som blir virkelighet ispedd tårer over det som ofres. Noen ganger gjør det meg motløs. Men etter hvert som drømmens virkelighet manifisteres gjennom tanker om "hvor mange kilo mel og hvor mange batteri trenger vi", settes fokusen mer og mer på gleden over å skulle være ett år på Mushamna. Det blir deilig å kjenne på tiden og "være der man er". Resten av livet venter etterpå ;-)
Linda, Oddbjørn, Frost og Tundra