Våren har kommet til Svalbard! Luften er full av kvitrende snøspurv og skvaklende gås. På Kongsfjorden har store grupper ærfugl samlet seg og begynt leting etter sin make. Hannens mørke ”oooa” sender tankene tilbake til mai i Mushamna. Når
isen gikk og vårsola kom, våknet Woodfjorden til liv. Hundrevis av ærfugl – og mange praktærfugl – holdt et deilig ”lurveleven” i fjæra. Snart trakk de opp snøbakkene for ”å sjekke forholdene” på sine gamle hekkeplasser. En ørliten berrflekk var nok til at ea testet leiet. Jeg tok daglige runder med askebøtta for å hjelpe snøsmeltingen. Fuglene ønsket å bli askefast! Og etter ei drøy uke med reirtesting, var de endelig klare. I borettslaget nord av hytta lå damene tett i tett og nappet dun mens herrene valset omkring for å passe på. Litt etter verpet sjefsaea årets første egg og hannen stakk til havs. Da startet jobben for fangstfolket. Det er klart vi lot oss friste etter en lang vinter uten fersk mat. Men mennesket tar ett av fire egg og lar resten ligge under mor. Verre var det med bamsen. Sultne ungbjørner tok sats for å grafse til seg godsakene i ett jafs. Labben feide dun og fugl unna, mens eggene gikk i kjeften. Eggeskall og rester lå igjen til reven, mens bamsen valset videre til neste reir. På dette viset kunne hele borettslaget bli massakrert på minutter! Heldigvis hadde vi hunder som varslet, og vi var snare opp av dyna når det gjaldt. Jevnt over jaget vi bjørn ca sju ganger i døgnet på denne tiden. Vi turte knapt å forlate fangststasjonen i frykt for å finne fugler uten rede når vi kom hjem. Vi jagde bamse og fuglene lå standhaftige – til og med da snøen la seg så kun nebbet stakk opp! Men vårt vakthold bar frukter. Utpå vårparten kom hundrevis av ærfugltanter labbende opp på tunet for .JPG)
å ekskortere nøster av dun ned til fjæra. Og snart var fjorden full av ”gakkgakk’damer” som voktet små bein på sin første svømmetur. Neste generasjons mest farefulle epoke var over.
Jeg burde ha kastet meg inn i fangstdebatten for lenge siden. I alle fall tidsnok til å sikre vakthold i Mushamna gjennom ærfuglens hekkesesong! Nå er vi for seint ute til å sikre årets regenerasjon. Og lite vet jeg om hvilke følger en dårlig sesong har for ærfuglbestanden? Men det er vanskelig å tenke seg at ærfuglene overhodet berger egg fra Mushamna i år. De godmodige.JPG)
fuglene har lite å stille opp med mot bamsen! Og i år kan de ikke regne med hjelp fra fangsfolket. Men forhåpentligvis kan menneskene atter hjelpe neste år? Fuglene har i årevis levd tett mennesket for å få beskyttelse. Det i seg selv er nesten nok til at Mushamna bør bemannes! En annen sak er det sikkerhetsmessige med å ha folk på utposter rundt på Svalbard; - et ekstra nett for langsveisfarende som ønsker rapport om is og føreforhold. Ei låst hytte er en tungvindt nødstasjon! Men kanskje veier bevaring av fangst som en levende tradisjon tyngst i en slik debatt. Ettårig ”opplevelsesfangst” har sine for- og bakdeler. I løpet av året lærer man ”alt” man burde kunne for å gjøre en god jobb under år nummer to. Men ikke alle har mulighet til å leve flere år i isolasjon. Derfor blir få av oss like dyktige fangstfolk og gode tradisjonsbærere som Tommy Sandal og andre som er på fangst over tid. Men både Tommy og andre fangstfolk har villig latt meg og andre ”forsøksfangstere” ta del i sin kunnskap. Det betyr at vi kan ta vare på en del av den – og spre en ørliten del videre til .JPG)
tusenvis av andre. Interessen for Svalbard er enorm, og folk liker å høre om tradisjonelt fangstliv i et moderne samfunn. Derfor vil hver eneste fangster kunne spre kunnskap. Jeg mener mangeårige fangstfolk er til det beste for fangstkulturen på Svalbard. Men dersom man mangler folk som kan og vil være på fangst over flere år, er vi ettårsfangstere et substitutt som bidrar til å holde liv i og formidle en gammel tradisjon. Det er dyrt og risikabelt å bemanne stasjonen på nytt hvert år. Og i fangstområder som Woodfjorden er det ikke lett å leve av fangsten over tid. Men fangstfolket kan lett pålegges ansvar for overvåking av vær, is, snø, flora .JPG)
og fauna. Det vil øke verdien av opplevelsen og gjøre fangståret enda mer innholdsrikt. Jeg håper Sysselmannen i samarbeid med forskningsetaten kan finne en løsning for en bærekraftig bemanning av fangstasjonene. Det er synd om slike flotte bygg skal stå til forfalls uten at flere får mulighet til å oppleve livet på fangst. Jeg var en av de heldige og er Sysselmannsetaten evig takknemmelig for mitt fantastiske år i Mushamna! Tusen takk!
isen gikk og vårsola kom, våknet Woodfjorden til liv. Hundrevis av ærfugl – og mange praktærfugl – holdt et deilig ”lurveleven” i fjæra. Snart trakk de opp snøbakkene for ”å sjekke forholdene” på sine gamle hekkeplasser. En ørliten berrflekk var nok til at ea testet leiet. Jeg tok daglige runder med askebøtta for å hjelpe snøsmeltingen. Fuglene ønsket å bli askefast! Og etter ei drøy uke med reirtesting, var de endelig klare. I borettslaget nord av hytta lå damene tett i tett og nappet dun mens herrene valset omkring for å passe på. Litt etter verpet sjefsaea årets første egg og hannen stakk til havs. Da startet jobben for fangstfolket. Det er klart vi lot oss friste etter en lang vinter uten fersk mat. Men mennesket tar ett av fire egg og lar resten ligge under mor. Verre var det med bamsen. Sultne ungbjørner tok sats for å grafse til seg godsakene i ett jafs. Labben feide dun og fugl unna, mens eggene gikk i kjeften. Eggeskall og rester lå igjen til reven, mens bamsen valset videre til neste reir. På dette viset kunne hele borettslaget bli massakrert på minutter! Heldigvis hadde vi hunder som varslet, og vi var snare opp av dyna når det gjaldt. Jevnt over jaget vi bjørn ca sju ganger i døgnet på denne tiden. Vi turte knapt å forlate fangststasjonen i frykt for å finne fugler uten rede når vi kom hjem. Vi jagde bamse og fuglene lå standhaftige – til og med da snøen la seg så kun nebbet stakk opp! Men vårt vakthold bar frukter. Utpå vårparten kom hundrevis av ærfugltanter labbende opp på tunet for .JPG)
å ekskortere nøster av dun ned til fjæra. Og snart var fjorden full av ”gakkgakk’damer” som voktet små bein på sin første svømmetur. Neste generasjons mest farefulle epoke var over.Jeg burde ha kastet meg inn i fangstdebatten for lenge siden. I alle fall tidsnok til å sikre vakthold i Mushamna gjennom ærfuglens hekkesesong! Nå er vi for seint ute til å sikre årets regenerasjon. Og lite vet jeg om hvilke følger en dårlig sesong har for ærfuglbestanden? Men det er vanskelig å tenke seg at ærfuglene overhodet berger egg fra Mushamna i år. De godmodige
.JPG)
fuglene har lite å stille opp med mot bamsen! Og i år kan de ikke regne med hjelp fra fangsfolket. Men forhåpentligvis kan menneskene atter hjelpe neste år? Fuglene har i årevis levd tett mennesket for å få beskyttelse. Det i seg selv er nesten nok til at Mushamna bør bemannes! En annen sak er det sikkerhetsmessige med å ha folk på utposter rundt på Svalbard; - et ekstra nett for langsveisfarende som ønsker rapport om is og føreforhold. Ei låst hytte er en tungvindt nødstasjon! Men kanskje veier bevaring av fangst som en levende tradisjon tyngst i en slik debatt. Ettårig ”opplevelsesfangst” har sine for- og bakdeler. I løpet av året lærer man ”alt” man burde kunne for å gjøre en god jobb under år nummer to. Men ikke alle har mulighet til å leve flere år i isolasjon. Derfor blir få av oss like dyktige fangstfolk og gode tradisjonsbærere som Tommy Sandal og andre som er på fangst over tid. Men både Tommy og andre fangstfolk har villig latt meg og andre ”forsøksfangstere” ta del i sin kunnskap. Det betyr at vi kan ta vare på en del av den – og spre en ørliten del videre til .JPG)
tusenvis av andre. Interessen for Svalbard er enorm, og folk liker å høre om tradisjonelt fangstliv i et moderne samfunn. Derfor vil hver eneste fangster kunne spre kunnskap. Jeg mener mangeårige fangstfolk er til det beste for fangstkulturen på Svalbard. Men dersom man mangler folk som kan og vil være på fangst over flere år, er vi ettårsfangstere et substitutt som bidrar til å holde liv i og formidle en gammel tradisjon. Det er dyrt og risikabelt å bemanne stasjonen på nytt hvert år. Og i fangstområder som Woodfjorden er det ikke lett å leve av fangsten over tid. Men fangstfolket kan lett pålegges ansvar for overvåking av vær, is, snø, flora .JPG)
og fauna. Det vil øke verdien av opplevelsen og gjøre fangståret enda mer innholdsrikt. Jeg håper Sysselmannen i samarbeid med forskningsetaten kan finne en løsning for en bærekraftig bemanning av fangstasjonene. Det er synd om slike flotte bygg skal stå til forfalls uten at flere får mulighet til å oppleve livet på fangst. Jeg var en av de heldige og er Sysselmannsetaten evig takknemmelig for mitt fantastiske år i Mushamna! Tusen takk!
