Ski til Svea med haikehund!

Første Pinsedag gikk turen til Svea på ski. Reindalen bød på etapper med vannski og slutten på turen ble mer dramatisk enn ventet. Men enden var god...

Normal rute fra Longyearbyen til Svea er ca 6 mil. Dersom man benytter bil til Bolterdalen, kortes turen til drøyt 4 mil. Da følger man ca samme rute som Gruveløpet som arrangeres hver vår. De kjappeste tar da turen på 2,5 timer... Uten oppkjørt løype tar turen en del lengre tid. Særlig når man drasser på pulk, ved og diverse utstyr!

http://www.svalbardposten.no/nyheter/klart-gruvel%C3%B8pet
http://www.svalbardposten.no/nyheter/raskest-i-sporet

Vi startet turen i nydelig sol søndag ettermiddag. Tove var sjåfør og satte oss av ved veien opp til Gruve 7. Tundrak kom flyttende fra Ny-Ålesund to dager før. Nå var han lykkelig gjenforent med både oss og "Tante Tove". Endelig var flokken samlet! Med en glad hund i front, skled vi innover Bolterdalen. Et skikkelig drømmescenario; på tur med Tundrak og pulk i sola. Akkurat slik vi vil ha det!

 

Sola sviktet oss tidlig, men flokken holdt seg samlet. Tundrak var i storslag og trakk som bare det. Etter kneika innerst i dalen fortsatte vi ned Tverrdalen, nå med nedbør, vind og dårlig sikt. Fortsatt fint å være på tur, men kjekt å komme fram til Røde Kors hytta i Reindalen. Her ble vi møtt av uvant luksus for oss Ny-Ålesundere. Gedigen hytte med masse utstyr – og mobildekning! Tid for å fyre i peisen og ringe hjem til mor ;-)

 

 

 

 Dagen etter fortsatte turen tvers over Reindalen. Vår uro for vårløsning og høyvanns vading ble gjort til skamme. Etter et par korte etapper med vassing opp til skokanten, var dalen forsert. Og hunden var fortsatt i kjempeslag! Med Tundrak, meg og pulken i front, kunne Kjell-Ove skøyte bak med lett sekk. Snakk om god framdrift!

 

 

Opp Slakbreen var det fortsatt futt i Tundrak.  Men hund foran og vind bak, fulgte vi stikket doserløype opp breen. Kortfellene måtte på en skakket stund. Men når det flatet ut, glei vi atter av gårde.  Snakk om flink hund! Nå skulle vi bare over ei lita kneik og ned snarveien mot Høganesbreen. Sikten hadde blitt dårligere og vi var litt slitne. Et typisk utgangspunkt for dramatikken som var i vente. Jeg var dårlig forberedt og hadde ikke nøyaktig GPS-punkt for traseen vi skulle følge. Men en sjekk mot kart, GPS og siktemerker viste at vi var på rett veg. Nesten. Fram mot bakken ble det stadig brattere. Pulk, hund, bratt nedoverbakke og nedsatt sikt er en dårlig kombinasjon. For sikkerhets skyld løsnet vi lenka og hunden hoppet glad ved siden av oss. Vi hadde oppdaget kanten foran oss og måtte traversere mot venstre før vi kunne renne ned. Akkurat for seint oppdaget jeg at hunden sto på kanten. Før jeg rakk å rope ham tilbake kollapset skavlen og hunden var borte.

 

Det var ingen vits å rope eller si noe. Uten et ord fortsatt vi mot venstre for å komme oss på trygg grunn. Skavlbrudd kan løsne 20-30 meter innefor selve kanten. Selv om sjansen for dette ikke er veldig stor, var vår vanlige sikkerhetsbuffer brutt.  Forsiktig kom vi oss bort i riktig bakke og fortsatte ned mot breen. Først da kunne vi begynne å lete etter hunden. Under fjellsiden hvor hunden forsvant, var det ingen hund å se. Derimot fant vi et langt skavlbrudd med store blokker og til dels dyp skredsnø. Raskt kvittet vi oss med pulk og sekk for å ta et overflatesøk. Hunden hadde både sele og lenke – noe burde vel stikke fram? Det gjorde det ikke. Dermed var det til å stikke med søkestang.

Sjansen var stor for at hunden lå under skredet. Etter 2,5 times iherdig søk begynte det å røyne på for oss begge. Konsentrasjonen begynte å svikte; - hadde jeg virkelig mistet min kjære hund? Min firbente venn var født i Ny-Ålesund. Mange timer etter resten av kullet, fødte Tuna en liten ynkelig tass. Tassen ble stor og var med meg på mange opplevelser i Mushamna. To dager etter Tundraks femårsdag var jeg slett ikke klar for å miste ham. Nå kom sorgen snikende. 

 

Forgjeves lette vi etter spor ut av skredet. Bakken rundt var hardpakket og vindpåvirket. Det var en ørliten sjanse… Svea Nord og gruveinngangen var ikke langt unna. Kanskje hadde hunden søkt mot folk? Jeg fikk liv i iridiumtelefonen og ringte Bjørn i Svea. Der var det ingen hund. Vi bestemte oss for å søke litt til… 10 minutter senere ringte det i iridiumen. Beskjeden var utrolig: hunden har kommet til Longyearbyen! ”Pisspreik”, tenkte jeg. Det kunne ikke være min hund. Men vi måtte uansett ned til Svea for på spise og varme oss. Planen var å hente en scooter for å lete mer. Kanskje hunden virkelig hadde kommet seg ut av skredet?

Ved Svea Nord ventet Bjørn og vi losset oss inn i bilen. Her var mobildekning og spent ringte jeg Sysselmannens vakttelefon. Og for en lettelse! Tundrak var vel tilbake i Longyearbyen og allerede hentet av ”Tante Tove”. En kjapp telefon til Tove bekreftet påstanden. Med hundeglam i bakgrunnen svarte hun fra en travel Hundegård. Jo da, hun var allerede i gang med foringa!

Historien er temmelig utrolig. Tundrak kom seg ut av skredet og var trolig på leting etter oss. Da han ikke fant oss, ”backtracket” han sporet vi kom fra. Et scooterfølge fra Svea fant en ensom hund i doserløypa på Slakbreen, kun et par hundre meter fra stedet hvor vi mistet ham. Pelsen var full av isklumper etter ferden ned fjellsiden. Og han var tydelig glad for å se folk. 

Tundrak - Hund på haiketur!

-          Da vi stoppet kom han løpende mot oss, fortalte de gode hjelperne. – Han var tydelig glad for folk og kos. Vi så ingen i nærheten og kunne ikke la ham være på breen alene. Da vi klappet på scootersadelen mellom oss, hoppet han opp og fikk haik til Longyearbyen.

Finnerne var tydelig overrasket da jeg fortalte at Tundrak aldri har ”ridd” på et scootersete før. Nå lå han stille mellom to store karer på en seks mils scootertur tilbake til byen. Finnerne stoppet ved Hundegården, men ingen kjente hunden. Dermed fikk Tundrak skyss til Sysselmannen. Samtidig la Linda i scooterfølget ut bilde av Tundrak på Facebook. – ”Enslig hund funnet på Slakbreen!” Minutter etter så Steinar i Ny-Ålesund bilde av Tundrak på nett. Steinar har vært fast hundepasser for Tundrak i Ny-Ålesund. Nå ble han bekymret. Hva hadde skjedd med oss og hvorfor var hunden alene? Steinar varslet Tove, som igjen varslet Sysselmannen og hentet hunden. Etter nok en lykkelig gjenforening, tok hunden avskjed med sine redningsmenn og ble med Tove hjem. En sliten hund fikk en liten hvil før han fikk mat og hus i Hundegården. Og alt dette mens vi fortsatt lette i skredet ved Svea… Kommunikasjonens og venners handlingers vidunder!

En svært lettet Linda kunne krype til køys i Svea. Tankene turnerte mellom Tundrak i hundegården og skituren til Svea. Jaggu bra det gikk godt til slutt. En evig takk til John Arthur, Raymond, Linda og de andre i følget som fant Tundrak og brakte han hjem. Og til Steinar og Tove som handlet så raskt. Tusen takk!

http://www.svalbardposten.no/nyheter/hund-p%C3%A5-ville-veier

 

Hitch-hike hound!

Normal route from Longyearbyen to Svea is approximately 60 kilometers. If you drive car to Bolterdalen, the trip is shortened to approx. 40 kilometers. We started the walk on a beautiful sunny Sunday afternoon. With a happy dog ​​in front, we skied into the valley. Easter feeling!

The clouds chased the sun away and soon we had wind and snow. But it was still nice to be on tour. Tundrak was in splendor and pulled like crazy. 20 kilometres later we arrived at the Red Cross Cabin in Reindalen. A big luxury hut. And we even had mobile phone coverage!

 

The next day we continued across Reindalen. It was not as wet as expected and we soon reached Slakbreen. Now it was uphill for some kilometers before reaching the last slopes downhill towards Svea. The visibility became poorer and the wind got chillier. We were a bit tired and happy to be close to our destination. Of course that was when the drama started. 

 

 

A slightly wrong turn brought us out of course. A glance at GPS, maps and the surroundings proved we were close to the track, but approx. 150 meters too far to the right. It was a steep downhill and we realized there was an edge in front of us. A pulling dog was not very safe to handle in this situation. We decided to let him loose until we got back on track and safely down to the glacier. Tundrak was happy and ran some meters below us. I spotted him in the edge but did not have time to call him before the snow under him collapsed. The dog was gone.

 

We continued towards safe ground and down to the glacier. As we arrived below the mountain side where Tundrak disappeared, we spotted a long avalanche. We started an immediate search for any sign of the dog. But no sign of fur, blood, leash or harness was to be found. And no tracks out of the avalanche... For 2.5 hours we were searching with avalanche probes, but still nothing to be found. We were close to Svea and I finally called my colleague on the satellite phone. Still no dog found. We continued searching and a few minutes after the phone rang: Your dog is in Longyearbyen!

 I thought this was impossible. But anyway we had to eat and heat up before we could continue the search. Back in Svea I called Sysselmannen. To my surprise, Tundrak was already taken care of by Tove! The dog was found by a group of scooters on their way from Svea to Longyearbyen. Obviously the dog was caught by the avalanche, but managed to get out of it alive. He was probably looking for us. He was found close to our tracks on top of the mountain and then brought back to Longyearbyen. Despite that the fury hitch-hiker is afraid of snowmobiles, he rode for 60 kilometers back to Longyearbyen! One of the drivers put out a note on Facebook and Tundraks’ picture was seen by Steinar in Ny-Ålesund. He called Tove in Longyearbyen and soon after she picked up the dog. While we were still searching in the avalanche, the dog was already safe in the dogyard in Longyearbyen! An incredibly journey - and an amazing use of Facebook as a tool. I am forever grateful to the group of scooter drivers and my friends helping. Thank you so much for bringing “my little man” back! And thank Good for happy endings!