Searching for sun

Scroll down for English version

SEARCHING FOR SUN

Fredag kveld dro vi avgårde i Velferdens Buster L. Det var fantastisk klarvær med en bristefull måne på blårosa tapet over fjellene. Kaptein Linda hadde knapt tid til å sykle til kaia. Så mange flotte motiv!!! Selv etter fem år på Svalbard dukker det fortsatt opp dager da man knipser seom gal - verre enn de fleste turister, vil jeg tro... Resultatet av denne dagen er å finne på forrige blogg... Matros Nina ble nok aldri så lite utålmodig av mitt megabyteforbruk i løpet av helga. Og båtsmann Tundrak er konstant utålmodig på gyngende grunn... Men helga var lite annet enn fantastisk.

Fredag var det allerede skumring da vi entret Krossfjorden. Ved munningen slakket vi ned for å vente på Thomas. Samtidig som den røde båten kom til syne bak oss, dukket merkelig "skyer" opp foran oss. Ledsaget av en prustende lyd, skjønte vi plustelig at det var hval. For et skue! I 10 minutter var vi på vågehvalsafari omkranset av fullmåne, breer, fjell og en rød vesthimmel. De fleste må betale ei månedslønn for slikt!

Etter hvert måtte vi tøffe oss lengre inn i fjorden. Thomas med plastbåt lekte isbryter da vi måtte forsere et belte av nyis ispedd klumper fra kalvende breer. Klokka ti om kvelden ankret vi opp ved Camp Zoe; hytten som ble bygd av August Olofson og den berømte fangstmannen Henry Rudi i 1911. Hytten ble bygd på oppdrag av Engelskmannen Mansfield, som ville kalle hytten opp etter sin datter Zoe. I 1911 bygde Ernest Mansfield en hel liten by på Blomstrand i sin iver for å starte innbringende marmorutvinning. Skuffelsen var stor da marmoren ble fraktet til varmere strøk og smuldret opp foran øynene på folk. Men minnene etter mannen og hans Northern Exploration Company Ltd står fortsatt. Vi fikk en fin og frostig kveld i og foran hytten, hvor en grue er laget med ypperlig skue mot Langskipet og indre del av Krossfjorden. Les mer om hytta nederst på siden dersom du er interessert!

Dagen derpå var like grå som natten var klar og fager. Thomas dro hjem, mens Nina, Tundrak og jeg pakket for å søke sol i Krossfjorden. Like før avgang kom det et gløtt i skylaget, og vi rakk en liten spasertur før det igjen var grått. Tilbake ved stranden møtte vi Steinar og Max som kom på besøk. Men vi ville på sightseeing til Lilliehöökfjorden. Ikke mye å se, men fascinerende med lave skyer og en 190 graders brefront i det fjerne. Indre del av fjorden var dekket av is, så vi snudde nesen mot solstrålene. Ved 14. juli-breen fant vi dem endelig. Og snart var vi tilbake i Krossfjorden. Heldigvis møtte vi Christian undeveis, for våre planer endret seg like kjapt som skylaget. På Gorilla var det enda litt sol. Da drar vi dit! Vi rakk nesten fram før sola forsvant fra verandaen. Nok en gang fikk vi en trivelig kveld i hytta og en fantastisk natt på taket. Buldringene fra breene ville ingen ende ta. De lengste varte i 43 sekunder! Tenk å se noe slikt på nært hold!!?

Man måtte tidlig opp for å nye sola neste dag. Innen frokosttid kom skyene sigende. Nå var det takk for oss for denne gang - og kanskje siste Blomstrandbesøk før vinteren? Nå avhenger alt av frost og vær og vind....

Searching for sun!

The boat season is soon over. Neither Nina nor I had been to Krossfjorden this year, so a trip to Camp Zoe was about time! Early Friday evening we headed out the fiord. The full moon was glowing on a pink sky - and it was incredibly beautiful! We were not less amazed as we spottet a minkey whale in Krossfjorden. Amazing!

Now Thomas joined us with his red little vessel. And that was good! A plastic boat is better than aluminium when you have to "play" icebreaker through quite some heavy ice... But the belt of fresh ice was not too wide, and soon we were again in open water. At ten o'clock in the evening we anchored up at Camp Zoe, the old trapper hut built by Henry Rudi and August Olofson sometime in 1911. The job was payed by Ernest Mansfield - and named after his daughter Zoe. Mansfield also built a "town" at Blomstrand, where they found marmor.

We enjoyed a cold and beautiful evening by the campfire before heading to bed. The night was clear with a little bit of Aurora. But unfortuneately the morning was grey. Thomas went home for work, while Nina and I went looking for sun. A little bit of clear sky tempted us for short walk before heading to Lilliehöökfjorden. Low clouds and a lot of ice, forced us into a new change in plans. Now we headed for Blomstrand! On the way we saw some sun by the 14th of July glacier - and we also tried to anchor up outside Ragnahytta to climb Olssontoppen. Again we were stopped by ice and it did not feel safe to leave the boat for long. Luckily we met Christian, and together we ended up at Gorilla. We nearly made it in time for the sun on the porch. Nearly! But we did get there in time for a beautiful sunset and an astonishing night with moon, clear skies and nosiy, calving glaciers. The next morning we nearly had time for breakfast in the sun before the clours came rolling from the west. Despite the troubles in finding the sun; a nice and special weekend in deed...

CAMP ZOE

Bygd av Henry Rudi og August Olofson fra Småland, for Ernest Mansfield i 1911 før Northern Exploration Company Ltd. formelt var stiftet. Hytta er oppkalt etter Mansfields datter Zoe. Rudi lå her som vaktmann og drev med fangst.
Fangsten i Krossfjorden startet for alvor i 1914- 15 og nesten hver sesong deretter fram til annen verdenskrig har det vært drevet overvintringsfangst i området. Blant annet lå Georg Nilsen på fangst på Camp Zoe i 1921-22. Han var ventet til Kings Bay julen 1921, men dukket ikke opp. Det ble derfor satt i gang en leteaksjon etter ham. Den endte med at Møkleby og Simonsen fra den Geofysiske stasjonen på Kvadehuken dro ut for å lete, og omkom på Danskeøya da robåten de satt i, ble tatt av issørpe og drev nordover. I 1965 ble det funnet ei rifle med en uavfyrt patron ved Kapp Guissez. Like ved lå menneskeknokler. Dette kan tyde på at Georg Nilsen møtte en isbjørn.

Paal Y. Johansen, kokk i Kings Bay, har på 1970-tallet gjort mye arbeid på hytta, blant annet satt inn to senger i inngangspartiet. Da hytta ble tatt i bruk av Velferden hadde den ikke vært brukt på lenge, ettersom det var langt å ro og hestekreftene på småbåtene i Ny-Ålesund var få.