Mørketid

English verison follows...

Hver gang jeg går ut døra på dagen blir jeg fortsatt litt forundret. Er det virkelig så mørkt? I min femte vinter på Svalbard overraskes jeg fremdeles over at dagen virkelig er natt. Når folk klager over at det ikke lysner før langt på dag hjemme, kan jeg bare riste på hodet: Her lysner det ikke før i februar! Vi har hatt en periode med overskyet vær, og da ser man virkelig ingen ting. Ikke en gang måne og stjerner kan vi se! Likevel går tiden fort. Arbeidsdagen får oss opp og ut, og kveldene flyr av gårde med trening og sosiale aktiviteter. Tundrak er en trivelig tidstyv som tar meg ut på tur hver dag. Uten snø, blir det utallige joggeturer med piggsko på de få kilometerne veg vi har her oppe. Heldigvis venner øynene seg til mørket slik at vi ser LITT rundt oss når været er bra og NILUs stasjon lyser oppe på Zeppelinfjellet. Terrenget er fortsatt dekt av is, men fjellene såpass hvite at de gir en viss albedoeffekt; - i alle fall når månen dukker fram bak en sky. Ellers har november måned vært utrolig mild og det er faktisk mer snø hjemme enn her. Yr melder nedbør i tid og utide, men her har vi ikke sett snurten til skiføre på enn så lenge. Heldigvis var det mer snø i fjor! I Mushamna hadde stort sett snø i lufta på denne tiden. Det betydde mye mindre mørkesikt enn i år. Men tung snø var tross alt bedre enn is… Mørketiden i Mushamna fortoner seg uendelig ulik mørketiden i Ny-Ålesund: Ett fordi vi var ute på tur i mørket hele dagen, hver dag… To fordi vi var så mutters alene. Her er det lys både på fjelltopper og i terrenget, samtidig som byen er synlig på alle turer nå som aksjonsradiusen vår er så begrenset. Jeg føler at mørket trøtter mer enn før. Men i motsetning til Mushamna, har vi nå fast døgnrytme med både jobb og måltid til ”normale” tider. Dermed blir vi ikke døgnville på tross av stabilt mørke. I tillegg har jeg daglampe på kontoret, noe som faktisk har bra virkning. Og selv om man blir litt lei av å labbe rundt i mørket, kommer man ikke unna at mørketiden i Ny-Ålesund er ei fantastisk trivelig tid med en rolig ”paste” og behagelig stemning. Nå gleder vi oss over at fullmånen kom en klarværsdag og fikk vise oss hvilket fantastisk landskap vi lever i. Så husker vi det til neste måne…

Dark season
Every time I walk out the door during the day, I feel surprised over how dark it is. Even in my fifth winter at Spitsbergen, I am amazed that “day is totally night”. When people at home complain about dark mornings and short days, I can reply that my night will last until late February. We’ve had cloudy weather for quite some time, which means no light what so ever. November has been mild, and we also have a lack of snow. The mountains are luckily white and give some albedo effect, but it is only ice in the terrain. Tundrak and I go out every night, - so far with no use for skis. Running at the roads with “spike shoes” is the only option. This makes me happy that last winter was different. During the dark season at Mushamna we were out many hours every day checking traps etc. Snowy days made the visibility even poorer, but at least we could ski! By all means, the dark season is totally different in Mushamna compared to Ny-Ålesund. Up there we saw no lights at all. Here we have a lot of lights in town, and also in the surroundings. Lights for the airport, lights at the Zeppelin station etc. The other thing is that we always keep to the daily rhythm in NY-Ålesund: work every morning, meals at set times and social evenings. All together this means that the dark season is a cozy period of time, where you do not really feel the darkness in the same way as out in the wild. Still I FEEL the darkness more than before this year. I feel more tired, but realized that a daylight lamp by my office desk really helps. Now we enjoy a full moon that shows us the beautiful surroundings for a day or two. Enough to make us remember until the next moon…