Woodfjorden er nå en verden i pastell. Eller, ikke en gang det! Alt er i nyanser av grått, blått og hvitt. Det er så fargeløst som bare Svalbardvåren kan være! I natt er fjorden blikk stille og en hvalross svømmer utrettelig frem og tilbake fremfor stasjonen. Flokker med ærfugl farer forbi, mens små grupper med gås skvaldrer høylydt når de passerer hustaket. Foruten fuglene, er det helt helt stille… Det er som om hele verden står stille her oppe! Det eneste som avslører at tiden beveger seg, er barflekkene som vokser ørlite grann dag for dag. Jeg tror hundene og jeg må ha en barflekkfestival snart for å bryte opp i alt det monotone! Likevel flyr dagene av gårde. Nylig så jeg vårens første ringsel i Laguna! Nå er alt annet isfritt og snadden jobbet nok lenge for å lage hull i den tykke isen som har ligget der siden tidlig i høst. For meg betyr det daglige selspeideturer. Men er det ingen sel der, kan jeg like godt ta en topptur på Tårnfjellet. I går gikk jeg ryggen i strålende solskinn mens jeg hele tiden kunne holde øye med både Lagune-isen og hundene der hjemme. Jeg er alltid litt nervøs når jeg forlater hundene, så det er greit å være i kikkert – og hørevidde så jeg kan skynde meg hjem hvis en innpåsliten bamse kommer på besøk…
A world in black and white
At the moment Woodfjorden is like a world in black and white. It is as colorless as only the Spitsbergen spring can be! With low, grey clouds over the silent fiord, there is no other colors than some faded variations of blue. Otherwise everything is like an old black- and white photo. Tonight the fiord is completely calm and a lonely whalrus is swimming back and foirth at the fiord. Some Eider Ducks and goose makes some noise as they pass the station. Otherwise everything is quiet. Is like time is standing still! But still time flies. Recently I spotted the first ringed seal on the ice in the Laguna. That means I am back to my daily “looking-for-seal-trips”. But when there is no seal, I can do what I want. Yesterday I climbed Tårnfjellet in beautiful sunshine! From there I can watch both the Laguna and the station, so I can keep track of both seals and dogs. I am always a bit nervous when I leave the dogs alone, so it is good to be in hearable distance. In a case a angry polar bear comes along, I can hurry back for their rescue…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar