Brøgger rundt

English verison follows...



Det var ei av de helgene et hvert fornuftig menneske holder seg mest mulig innendørs. Et fastlandsmenneske ville sikkert ha gått på kafé, bakt brød eller invitert venner på middag. I Ny-Ålesund prioriterte folket selvangivelse, kontorarbeid, 3-kaffe, lørdagsmiddag og fest. Men ikke alle. I frisk østavind og snøfokk spente to stk luringer sekken på ryggen og ski på bein. To firbente ble purret ut for anledningen. Motstridende måtte de til å trekke – med snøfokk og rim på snuten. Vi kunne jo ha lyttet til værmeldingene og utsatt turen. Eller i det minste reversert ruta for å få ”noe gratis”! Medvind i liten kulings styrke bærer godt og er motiverende for ivrige hunder. Men, nei da, - turen gikk som planlagt. Fredag kveld startet turen til Jensebu. Ruta via Tyskerhytta, morenehauger og Kongsbreen tok akkurat to ganger så lang tid som forventet – i motvind, nullsikt og til dels hålkeføre. Det var fire lykkelige vesener som tok tak opp de siste bakkene til den vesle hytta. Tomatsuppe klokka halv tre om natta smakte fortreffelig! Neste dag var vi gledelig overrasket over at vinden fortsatt lå på øst, stikk i strid med meldingene. Grått var det, men vi var riktig så lystelig da Henning kom innom på beltedyret sitt. Han hadde ventet å finne oss halvveis til neste hytte, men der tok optimisten feil. Trekaffe ble inntatt på hytta før vi tråkket av gårde. Fem minutter før avgang slo det ned i ovnen; vinden snudde på vest og for første gang på 2,5 måneder ble det skikkelig snøvær! Scootersporene på Uværsbreen har ligget uforstyrret evigheter. Nå ble selv Hennings spor borte på et blunk. Opp breen til toppen av Uværsbreen mistet selv sporhund Tundrak ferten av beltespor under snøen. Det ble tung brøyting til topps - men så skulle vi endelig renne nedover. Skuffelsen var stor da nedoverbakkene ”aldri” kom. I vestavind, snø og nullsikt (igjen) vasset vi oss ned breen. Hund nummer èn var uforstående til hele prosjektet, mens hund nummer to klokelig gikk på mine ”bakski” for å lette strabasene sine. 2,5 timer (!) senere var vi endelig i morenene ved Uværsbreen. ”Gratisetappen” ble tyngst av alle etappene, og plutselig gledet jeg meg til den uendelige sletta ut til Dærten. Dit kom vi i høvelig tid og fikk oss litt mat og drikke før siste korte etappe til Stenehytta. Deilig å komme til lunken hytte og innta forsinket lørdagsmiddag. Men cognacdrikking og festivitas ble det lite av!
Søndag våknet vi til relativt klart og stille vær. Etter pannekaker til oss og middagsrester til hundene, labbet vi videre på vår vei mot vest. Denne gang så vi faktisk litt av fjellene på etappen mellom Stenehytta og Geopol. Men kraftig vindkast ned Kjærsdalen avslørte hva som var i vente. Da vi rundet Brøggerhalvøyas nordvesthjørne ble alt atter hvitt. Sjelden har vel mila hjem fra Geopol vært tyngre; - i motvind, tett snøvær og toskete rutevalg på grunn av scooterspor uegnet for hund og slitne kropper. Det var godt å komme hjem til hundegården og slenge sekkene på gulvet. Hundene fikk seg et godt måltid mat, mens vi stabbet oss hjem til dusjen og videre til en bedre middag i Messa. Vinden ulte rundt hushjørnene og snøen lavet ned. Men både bikkjene og vi var i hus og fornøyd med turen tross alt. Tusen takk for lånet av Foss, Bjarte!

Around Brøgger
It was one of these weekends when all sensible creatures stay inside as much as possible. The wind was blowing hard and the snow kept falling. But even so; we had plans for the weekend. Friday evening we got two dogs out of the dog yard and started walking towards Jensebu. In heavy winds from the east, we could have reversed the route and had a flying start towards a cabin to the west. But no, we wanted to do the original plan! The 20 kilometers walk along icy ground, moraines and Kongsvegen glacier took us twice as long as expected. Both the dogs and we were more than happy to arrive at the small cabin Jensebu late Friday night. Dinner was excellent and Saturday started late. Henning came by to say hello and expected us to be “half way on day two”. But we waited until 3 o’clock coffee was done; - just in time for the wind to turn from east to west! We spent 2.5 hours to get up to Uværsbreen and down to the front of the glacier. Henning’s tracks were already gone, the wind was blowing in our faces and due the snow we could not see anything. Puh, - and I thought that would be the easy part of the route! Arriving at the moraines and starting the long flat area towards Dærten was a relief. Reaching the cabin even better! After a late lunch we continued to Stenehytta with happy, pulling dogs. And for the first time we could actually see the surroundings! Nice…
Sunday started with OK weather, and for the first kilometers there were mostly “quiet winds from all directions”. But once we came to Geopol, we had the wind straight towards us. Again! Heavy snow and wind from the east accompanied us all the way home. We could not even see the town until we reached the airport. But by then we were just happy to be home – and in time for dinner. Most people thought we were mad, and so did we. But at least we could say we had some exercise this weekend!

Familieforøkelse

English version follows

Hundegårdens "far" fikk seg en overraskelse da han kom hjem fra årets påsketur. Bjartes fire hunder hadde blitt åtte! Familieforøkelsen skjedde på tampen av påska. Og selv om den lykkelige hendelsen ikke var helt etter planen, kan man vanskelig la være å glede seg over hendelsen. De små nøstene suger velvillig til seg næring fra ei godmodig mor. Lava har funnet seg til rette i valpebingen og de små malamuttene vokser fort! Heldigvis har de allerede fått kommende eiere, så alle får lov å vokse seg store. Her viser hundepasser Fiona Banks fra, to av de små nykomlingene i familien.
Hundegården er populær, og det sosiale aspektet rundt dyrene er viktig. Folk treffes - og kommer seg ut på tur. Hundegården rommer nå 12 store, 1 liten (Karins Salmiak) og 4 små polarhunder. I løpet av april økes antallet med ytterligere 5. Ny-Ålesund Øl og Hundeklubb ble grunnlagt av Sverre Bjørn Lidtveit og Stein "Bestefar Woldengen" i 2005. Nå er klubben en aktiv klubb som straks må til med utbygging av "rekkehus" - og byens eneste generasjonsbolig!

A growing family

Bjarte was met by a surprise as he returned home after his Easter Holiday. In the dog yard he had 4 dogs. Suddenly they were 8! Lava had given birth to 4 small malamute dogs. The happy happening was not planned, but who can be sad for such an event!? Mum and puppies are doing well, and the small young ones already have coming owners. That means they are all allowed to grow up and become proper sledge dogs. Fiona Banks does not mind to look after them every now and then... And neither does other inhabitants of Ny-Ålesund. Ny-Ålesund Øl og Hundeklubb (Beer and dog club!) was grounded in 2005 by Sverre Bjørn Lidtveit and Stein "Bestefar" Woldengen. At this stage it was three dogs in the dog yard. Now there are 12 grownups, 1 puppy and 4 new born. Within end of May it will be 5 more. The dog yard is an important social arena for the inhabitants of Ny-Ålesund. And it makes people get out in all kinds of weather all year 'round...

Siste rødskjær

Det er bare en drøy måned siden sola kom tilbake til Ny-Ålesund. Likevel er det forsvinnende få solnedganger igjen på denne siden av sommeren. Snart er midnattssolen her og det er slutt på fargekalas i rødt ved soloppgang og solnedgang. Kveldene er lange og nettene nesten fraværende.

Det er deilig å kunne nyte sola i solveggen på Gult etter jobb, for så å tråkke inn i solnedgangen med Tundrak. På grunn av sløvskap og høy skredfare, har toppturiveren så langt vært laber. Men vi håper det kommer seg når sola skinner på toppene til langt på kveld...


Last sunsets

It is only one month since the sun came back to Ny-Ålesund. But already we have soon seen the last sunsets on this side of "summer". The evenings are long and the night is light. Now we can enjoy many hours of sun after work. And the

midnight sun is soon here. Time to enjoy evening trips in the sun. Now we hope the snow stabilize so we can have some nice "toppturs" with less

avalanche danger!

Perfekt påskeferie

Å heisann og hoppsann og flaks må man ha!
Årets påske gikk inn i historien som en tilnærmet perfekt påske. Vannvittig vakkert vær, fantastisk føre, slett is, god mat og topp turfølge. Aldri har jeg vært på langtur så fri for uhell eller vanskelige værforhold. I løpet av 45-50 mil på scooter, treffer man ”alltid” områder med dårlig sikt, vind eller blindeføre. Og det er ”alltid” en slede som ryker når tre personer sleper hver sine hundre liter bensin og tungt nødutstyr. Denne gang var det ikke så mye som en eneste knekt demper. Ei heller en eneste fastkjøring. Vi kjørte på fersk sporlogg fra Ny-Ålesund via Isachsenfonna og Monaccobreen uten å se så mye som en bresprekk. Deretter fulgte vi Arnsteins båtlogg (!) fra brefronten over Liefdefjorden til Texas Bar. Den ærverdige gamle hytta står på Sysselmannens liste over hytter man kan låne i påsken. Henning, Arnstein og jeg hadde hellet med oss og ble trukket ut som høytidens husvarmere. Dermed kunne vi kose oss kostelig i solveggen i to dager til ende – i vindstille og vakkert vær... Det ble rolige dager med godt selskap og lite besøk. To scootere kom innom, men ingen bamser banket på vår dør. Vi labbet noen runder på isen og på småtopper rundt om kring. Ellers var utebaren åpen og vi hadde det akkurat så artig som humorist Henning og historieforteller Arnstein gjorde det til. Innimellom pugget vi Boknakarains påskeschlager ”Opp i Øverbygd”, valfartet til våre naboer ved Worsleyhamna og dro på megapixelsafari til en rødlig solnedgang i Raudfjorden. Lørdag var det tid for gjensyn med Mushamna. Vi feiga ut på første forsøk over fjordisen. Dype øksehugg til tross, følte vi oss ikke sikre på grunnen under oss. Og da er det best å snu! Men plutselig kom følget fra Mushamna durende over isen litt lengre nord. Dermed var det bare å henge seg på tilbake til mitt gamle hjem. Fangststasjonen står tom i år, men heldigvis var den bemannet av Anders fra Sysselmannseteaten i påska. Til alt overmål var det to hunder i hans turfølge. Det gjorde godt for fangstdamehjertet. En tom fangststasjon ville vært et vemodig gjensyn. Det skal bo folk i husan og det skal være hunder på tunet! Brodden av ei tom fangsthytte ble lettere å bære når to stk firbente hadde tatt hundehusa i bruk. Så får det heller være at bikkja med boblejakke og reinsskinn ikke var av fangsthundkaliber!
Det ble en hyggelig kveld på Mushamna med lammesteik og ferske grønnsaker. En salig smaksopplevelse for oss Ny-Ålesundere! Det ble ikke verre når vi fikk fersk melk og juice til frokost. Ferskvarer av alle sorter er mangelvare i Ny-Ålesund. Der går det i tørrmelk og fosne grønnsaker. Vi måtte sågar til med egenbestilling fra Longyearbyen for å få appelsiner til påske! Da er det finurlig å få ferske frukter på en fangststasjon langt i gokk. Kombinert med at fangstdama fikk slippe til og bake grovbrød i steikovnen, ble døgnet i Mushamna en kulinarisk høydare. God og mette i magen durte vi sørover på en islagt Woodfjord søndag ettermiddag. Med fjorårets dårlige isforhold ferskt i minne, var det nesten irriterende å kjøre ”stuegulv” hele Woodfjorden. Nesten så jeg ble glad for at vi måtte forsere seks kilometer isbaks nord for Kapp August. Litt slit må det vel være i år og! Men turen i det hele var velsignet fri for baksing og basking. Solsteika ble kun avløst av skyer et lite stykke opp Vonbreen til Holtedahlsfonna. Bak Exilpasset skinte den atter en gang og det var så vakkert som bare det. Prikken over I’en kom like ved Dærten, hvor Damien og hans familie var på skitur. Fremst i følget tronet en lykkelig Tundrak, på soltur med tre hannhunder fra Vagabond. Tydelig at den karen også hadde hatt ei fin påske, noe matmors samvittighet satte stor pris på. Vi durte over Skaret hjem til Ny-Ålesund og rakk akkurat middag med is til dessert. Og enda ventet en bonusdag med frihet før jobben kalte. Bedre påske kan man ikke ønske seg!

Epic Easter
This Easter has been an epic one! I have never experienced such an easy going trip at this time of year. Four calm days with sunshine and easy living. During the whole trip we had no bad weather, no accidents, no polar bears visiting the cabin, no broken scooters and not even a broken sledge! Usually you always meet some kind of trouble on a trip lasting 450-500 kilometers. There is “always” an area with heavy wind or bad visibility. Somebody “always” gets stuck. And one of the sledges loaded with 100 liters of petrol and emergency equipment “has to” break down at one stage. On this trip, nothing like this happened! We drove safe and sound from Ny-Ålesund via Isachsenfonna and Monaccobreen. Across Liefdefjorden we followed Arnsteins GPS boat track (!) to Texas Bar, were we were allowed to stay during Easter. After two sunny days at the hut, we continued across the fiord to Mushamna. At our first attempt we went back due an area with “strange looking ice”. But as we enjoyed the view of a polar bear at the ice, we spotted some scooters coming the opposite direction; soon after we could follow the group staying at Mushamna back across the fiord. Strange to drive on such a good ice in Woodfjorden. Thinking about the poor conditions last year, it was almost a bit annoying! But even then I was very grateful to go back to Mushamna. It is actually my fifth Easter there so it is kind of a tradition! Seeing my home for a year again made many feelings coming up to the surface. It is very sad to know the station is empty this year. I am happy there were both dogs and people there for Easter! I must admit four legged creatures wearing down jackets does not look like real trappers dogs. But even so ;-)
We enjoyed a great evening at Mushamna eating dinner with fresh vegetables! A seldom treat for the three of us coming from Ny-Ålesund. At home we haven’t seen anything like it for a long time. We had to order our own Easter oranges from Longyearbyen and until the next boat in May we only have milk powder. So breakfast at Mushamna with fresh milk, juice and bread from the wooden stove was something to remember! Happy and smiling we drove home, southward on Woodfjorden in the sun. Some hours after we met Damien and his family skiing at the south side of Skaret – with a happy Tundrak in front. Nice to see my dog had a great Easter also. We were home just in time for dinner and ice cream knowing we had one more day in spare before we had to start working again. What a perfect Easter! ;-)

Hyttetur til Widjefjorden

English version follows

Påsken er her og det er "prime time" for langturer på Svalbard! Jeg elsker kvelden før "første" langtur. Da skal ditt & datt pakkes og dill & dall fikses. Frydefull forventning og lett stress ligger i luften. Alle virrer rundt og forsøker å huske alt. Vanligvis blir kvelden lang før zargesser og bensinkanner stroppes på scootersleden. Mye skal sjekkes og ordnes. Virker multifuelbrenneren som den skal? Har noen med ekstra krok til sleden? Har vi to sett breredningsutstyr? Hvem tar med øks til å sjekke isen? Hvor mange telt har vi? Og snublebluss, har vi det? Mangt må være i orden i fall vi treffer uvær og må campe under veis. Videre må rute eller sporlogg inn på GPS. Distanser og alternativer må vurderes. Hvor mange liter bensin trenger vi? Er den breen trygg i år? Har noen kjørt der denne sesongen? Er det farbar is dit vi skal? Alt sjekkes selvsagt underveis, men det er greit å ha en plan - og retrettplan - i bunn. Denne gang skulle turen gå til Krosspynten i Wijdefjorden. Under lunsjen fredag spurte noen hvor lang tid vi regnet med å bruke. - "Alt fra tre til ti timer, - eller to døgn”, svarte jeg. Det skulle vise seg å gå troll i ord. Klokken to var vi av gårde, men målet var ikke nådd før midnatt samme kveld. Første forsinkelse var et område med skavlete bre. Når sleden veier ørten kilo, nytter det ikke å rase av gårde over humpene. Da må man bare ta det med ro. Men enkelte tok det tydeligvis ikke rolig nok. Første stopp kom da Linda ødela kroken på scooteren og mistet sleden. Det viste seg umulig å banke på plass kroken med øks. Dermed ble det demontering av Arnsteins ekstrakrok og påmontering av ny på "min" scooter. Neste stopp kom da "min" scooter gikk i stå i en bratt oppoverbakke. Det var tydelig at 700'en jeg hadde lånt fra Carl Petter ikke gikk for full maskin! Greit å ha en mekaniker og scooterkyndige folk med på laget. Det ble raskt konstatert at scooteren gikk på to av tre sylindre. Videre skapte en "blow out" lekkasje i eksossystemet. Her var det fare på ferde; var scooteren skjært? Må Linda haike på ”barnesete” resten av veien? Hva med alt utstyret, kan vi fordele alt på tre scootere? Til alt hell kunne eksossystemet tettes ved stramming av fjærklemmene. Og enda større hell: scooteren var ikke skjært. Det var nok å skifte plugger, så jobbet alle sylindre som de skulle! Fornøyde raste vi av gårde opp til Millarpasset. De siste solstrålene skinte i nakken på oss og alt var såre vel da vi bikket ned Lisbetbreen mot Vestfjorden. Men så tok også hellet slutt for ei stund. Breen er full av dype smeltevannskanaler og vi visste at god sikt var påkrevd. Det skulle vise seg å stemme veldig bra! Første forsøk gikk midt ned breen. Dette strandet i en smeltevannskanal forut og fastkjørte scootere i snuoperasjonen. Forsøk nummer to gikk på venstre side av breen. Dette endte i en bratt retrett i ei sidemorene, og sledevelt som resulterte i en lang trikse-og-mikse-jobb med stropper, skruer og spiker. Det tok sin tid, men snart var Hennings treslede rede til å følge geita. Endelig ferdig, var vi kalde og slitne. Temperaturen lå godt under 25 og det var et jevnt, surt vinddrag i lufta ned breen. Perfekte forhold for ising på visirene og forfrosne fingre dersom hanskene måtte av. Turen hadde vart i åtte timer og vi var sultne og slitne. Nå var det viktig å bevare vurderingsevnen og ta fornuftige avgjørelser! Vi ville så gjerne ned breen og spare en åtte mils omveg for å komme til Krosspynten. En rask rådslagning måtte til: ”Vi forsøker en gang til. Går det ikke, camper vi her.” Til alt hell fant vi en veg ned høyre side av breen. Og enda mer hell: Krosspynten var ledig! Sjelden har vel hamburgere og øl smakt bedre. Men feiringa ble kort før fire slitne sjeler sovnet i soveposene. Dagen derpå varte natta til langt på dag, og vi var vel alle litt støle og stive i kroppen. Men etter en kraftig frokost våknet turinstinktet til live. Nå ble det hyttesafari på en padde flat Wijdefjord. Gamle minner fra fjoårets skitur ble vekt til live på Villa Purpur. Men tur til Villa Møen måtte vike for 6 kilometer heftig baks. I stedet dro vi til rett til Elise og Tommy på Austfjordnes. I hyggelig lag ble det både øl og pølse fortært før turen gikk tilbake til Krosspynten. Nå var det kraftig vind fra nord, snøfokk og nullsikt. Så GPS var godt å ha! Uværet fortsatte til langt ut på neste dag. Det var sjelden kaldt og sette stumpen i været for å foreta morgentoalettet i stiv kuling a la minus 25! Men heldigvis løyet vinden utpå ettermiddagen. Sleder ble gravd fram fra snøskavlene og hytta ryddet. Klokka seks salet vi opp scooterne og kjørte ”track-back” hjem. Denne gang tok turen tre timer i til dels nydelig vær. Med unntak av iståke, kalde fingre og ising på visirene, fungerte alt som det skulle. Over Holtedahlsfonna kunne vi nyte en nydelig solnedgang i over fjellene i nordvest, og bak Tre Kroner lyste rødskjæret over fjellene. Vel tilbake i Ny-Ålesund steg månen opp over fjellene og ønsket oss velkommen hjem. Folk på Vest-Spitsbergen hadde nytt ei flott helg med vindstille og sol. Vi hadde hatt ”godt innevær” og ”vær for gode klær”. Men ingen av oss var i tvil; - det var en fantastisk tur! Takk for ei flott helg, gode turkamerater!! Og god påske til alle der ute ;-)

Hut trip to Wijdefjord
Easter is Prime Time for long trips at Spitsbergen. The snow and ice conditions are good – and the daylight last almost 24 hours. We plan to go up North to Liefdefjord and maybe Mushamna during Easter. But first we wanted to head east for Austfjordnes. The trip started from Ny-Ålesund at two o’clock Friday afternoon. A long job on the work shop was over with; there are always a lot of things to fix before heading far out on scoters! Long trips also take some planning of equipment. Are the multi fuel stoves working fine? How many tents do we bring? Axes for checking the ice; shovels, avalanche beacons; emergency transmitter, phone and batteries. And then we have to figure out which route to choose. How far is it? How much petrol do we need? What are the options if we have to go another way? The planning takes time, and we had many different options. The shortest route demanded good visibility down the Lisbet glacier. For the “safest and longest” route we need a lot of extra fuel. Anyways, we were soon able to leave town and head out in the outback. The first part of the trip was smooth. Then we reached an area with rough snow. We had to go slowly not to ruin hooks for heavy sledges. But obviously I did not go slowly enough… My sledge hook broke and I had to put on a new one. Some kilometers later I caused one more unplanned brake; the scooter stopped in the middle of a steep hill! It was obvious that the 700’ scooter was not working as it should. Luckily it was due a bad plug and a leaking exhaust system. For a while I feared a broken cylinder and a sudden stop for my weekend off! But with a mechanic on the team, problems were solved fast and we could head further up the glaciers. At Millarpasset we had the sunset behind us and a new glacier in front. We knew Libetbreen needed good visibility due deep melting channels. This proved to be true! We spent many hours searching for a safe route down. But most of all we were slowed down by a broken wooden sledge. To start with we could nearly light a fire with the broken bits and pieces, but with some tools and three handy men the situation was solved. At this time we were all cold and hungry after eight hours driving in minus 20-35 degrees. In this state one can easily make stupid decisions! But after a quick talk we decided one more attempt. If we did not succeed this time, we would set up a camp and drive the long route the following day. Luckily we managed to find a safe route down AND the cabin we headed for was empty. For sure the evening meal tasted terrific - and soon we were all sound asleap...

Saturday started late - with a huge breakfast. Then we were all ready to continue exploring. This time we visitted som huts by Wijdefjord, among them Austfjordnes where Tommy is still trapping. Nice to see him again!! Sunday was time to return home, but we had heavy winds from the north. Luckilly it calmed down in the afternoon and we could dig the sledges out. Our return was smooth and nice - three hours including a lot of stops to take pictures of the magnificent views. Thank you guys, for a great trip! And Happy Easter to everybody!

Ettermiddagsski

English version follows

Forrige uke var dagene endelig lange nok til at vi rakk et streif av sol under skituren etter jobb. Med enda mer sol og sommertid, blir det enda bedre denne uken. Vi har hatt utrolig mye bra vær på Svalbard den siste tiden. Kaldt og klart. Og kveldene er fanget av et fantastisk rødlig skjær. Nå håper vi dette blir årets påskevær...

På bildene er Bodil på tur med Tundrak. Kiva og jeg følger bak.

Afternoon ski

Last week we could finally reach some rays of sun after dinner. This week it will be even better. Days are longer and we also changed the clock until "summer time". We've had extreemly nice weather at Spitsbergen lately. Days with sun and evenings with a red glowing sky. We hope the nice weather will last through Easter...!!

On the photos Bodil is walking with Tundrak while Kiva and I follow behind.

Telttest

English version follows

Før man legger ut på langtur må nødutstyret testes. Vi testet teltet på toppen av Uværsbreen. I løpet av natten blåse det opp og breen viste sitt navn til rette. Det er en utfordring med teltliv når vinden uler og temperaturen synker under 20. Og det teltduken laga et steika leven for to stakkarer som forsøkte å sove! Men teltet sto, så nå er vi klare for tur ;-)

Testing tent

Before heading out on long Svalbard trips, the emergency equipment needs to be tested. We tested the tent on the very top of the Uværsbreen glacier. During the night, the glacier prooved to deserve its name. It started blowing a lot, and combined with less than 20 degrees Celcius, we agreed on that the test was "bad enough". It was noisy as a running train inside the tent, but it least it was standing. So now we are ready for the longer trips... ;-)