Praktisk anlagt besøk!

English version will follow...

Ei eneste natt har jeg vært så lat at jeg ikke tok ned stigen opp til kjøttstativet! Og slik gikk det. I går morges fant denne praktiske skapningen ut at veien til himmelen var åpen! Riktig så elegant klatret den opp stigen og hentet seg en bit selkjøtt. Et fantastisk skue!! Men etter ei solid ladning gummikuler i baken på særdeles nært hold, fikk den fart på seg. Synet er absolutt verdt kjøttet akrobaten tok – men jeg vil nødig ha alt for frimodige klatrebamser surrende rundt husa…
Ellers har flere hendige sjeler ankommet stasjonen. Torkel kom tøffende på onsdag, mens Tove, Carl Petter og Anne kom i natt. Kjempekjekt med mange hender til fiksing og triksing av diverse småting. Første ladning med kaldrøykt røye er klar, og den ble kjempegod! Suveren fik, den blir god uansett hva man gjør med den. Så nå skal vi ut å fiske mer. Denne tiden er utrolig flott og spennende – vakkert lys og masktid for matauk. Lærer mye!
Trivelig å ha så mange folk til gards på det som nok blir årets siste ”besøkshelg”. I morgen skal vi skåle i champagne til ære for Elin og Stian + Jens og Kristin. Håper det blir fine bryllup!

Practical visitor(s)
Only once I let the ladder stay up during the night. The next morning this acrobat enjoyed an unexpected meal… Amazing! I enjoyed some amusing seconds before I gave him rubber in the ass – at a very short distance. Hope I scared him well…!
I am now enjoying the last weekend with a group of visitors from Ny-Ålesund. Torkel, Carl Petter, Tove and Anne are here – giving me hands on a lot of practical things. Great! This morning we could enjoy the first batch of cold smoked fish. Yummi!!! Now we have to go out and fish more!
All the best for Elin and Stian + Kristin and Jens tomorrow. We will toast in champagne for the new-wedded tomorrow!

Ovn på plass!

Finally – English version will follow..


En ny epoke har startet på Mushamna!! Vår luksuriøse vedfyrte steikovn har siden oppflyttinga stått og okkupert plass på stua.
Nå er den endelig installert – og den er helt rå!!!! Svarte Per og Frank Johnny trådte til som murmestere og orget med piper og rør. Linda lekte feier, og nå er alt på plass og i beste stand. Ovnen snakker italiensk, men vi forstår hverandre ganske godt. Den lyder det stolte navn Rosa Petra, men forhandles av noe så jordnært som Felleskjøpet. Stor steikovn, god plass til fyring og ei enorm plate på toppen gjør den perfekt for alle gårder, setrer og fangstkjerringer! Utrolig bra. Brødene blir steikgode og middagen kan kokes på toppen når en eller flere ringer tas bort. Og keramikkplatene holder på varmen nesten lenger enn godt er. Helt vittig hvordan en huslig installasjon kan varme både kropp og sinn. En uventet positiv greie!
Oddbjørn er nå i Tromsø. De har bestemt seg for å prøve å redde fingeren, hvilket som betyr en rekke operasjoner og opptrening. Vi håper likevel han kan klare å komme hit en tur i løpet av september. Det er allerede lovlig seint for båttransport, men det KAN gå… Ellers er jeg på utkikk etter fangstmann fra september av. Søknader bør sendes kjapt!
Torkel fangstassistent kommet trygt i havn i dag. Han dropper familieferie og blir her i to uker. Jeg er fortsatt lei meg for å ikke kunne delta i Elins bryllup, så det er godt å trøste seg med gode venner og et glass rødvin. Samtidig er dette årets kanskje flotteste dager her oppe. Høytid for jakt og fiske – samt de første solnedganger og flotte endringer i lyset. Vakkert!

New stove!
Finally – so many of you have asked... I will now try to make shorter blog chapters – with an English version also…
Happy day today, as I baked my first bread in my excellent Rosa Petra stove. Now I can use driftwood for baking, making dinner, heating water and keeping warm. It’s almost too warm, due ceramic sides and big surface. But I think it will be quite good in the dark and cold season ;-) SvartePer and Frank Johnny were my two companions helping me in the installation of pipes and chimneys. Great work!
Lately the lapse between visitors and time alone has been perfect. SvartePer helped me out searching for reindeer. Not many of them around, and the areas they usually graze in are covered by snow. Also my big fishinglake is still covered by ice and snow, so this season is not at all fitting into the global warming. But I guess more precipitation is…
Had an excellent time e with Eric, France, Leonie, baby in the stomach and rest of the crew at Vagabond last week. It was great to share time with them up here. Excellent people. Check out http://www.vagabond.fr/.
Tonight Torkel forced the ice and came all the way from Ny-Ålesund and here in his own boat. As long as the ice conditions allow it, he will stay for two weeks! I will keep him busy with the fishing rod…
Oddbjørn is now in Tromsø to check out his finger. They will try to save it, which is good. But that also means he will have trouble coming here. So if there are any voluntary hunters lout there, send your application today! Mail 00881641452148@msg.iridium.com

Fangsttid

Fangst i mange varianter preger de siste to ukene. Garnfisket startet 10. August, og mang ei ishavsrøye har gått i garnet på fastfortøyninga like nedenfor hytta. Flott fisk det er artig å eksperimentere med. Alt blir godt! Stekt, bakt, gravet, saltet, fiskekaker og lettsalet. Mmm ;-) Nå er det bare småfisk igjen nedenfor hytta. De store godbitene har nok svømt mot vår nærmeste bistasjon Fiske Bay. Her trekker fisken via laguna opp elva til Vårfluesjøen for å gyte. I år er vannet fortsatt dekket av issørpe! Derfor må jeg satse på å ta det meste på stang ved innløpet. Men det er ingen problem. I går ble det tatt 15 kilo fisk på ei stang i løpet av 1,5 time!! Utrolig gøy. Og med så mye fisk i spannet, er det ikke vanskelig å fylle dagen. Nå står det butt’er klar med både tønnesaltede fileter, lettsaltet fisk som skal røkes, pilsgravet fisk med mer. I tillegg er fiskekrafta tappet på glass og hundene har fått kokte fiskebein. Man blir rene kjerringemnet av å være fangstmann!
Gås og reinsdyr er verre på fakke. Det gikk over 120 fredet ringgås rundt hytta i sommer. Kortnebbgåsa letter nå på opp til 750 meters hold om man ikke er forsiktig. SvartePer (Lund) og jeg har gått med båt langs hele området vårt + tråkket mange mil til fots. Men på ei uke har vi kun spottet fem reinsdyr (pluss sju stk som forsvant i løse luften…)! I dalene dyrene pleier å stå er det fortsatt full vinter, men vi fant til slutt to høvelige typer. Vi lurte oss inn på perfekt skuddhold, men tror du ikke fangstkvinnen bommet! Og snart var både fugl og reinsdyr fløyet langt av gårde. Etterpå oppdaget vi at to skruer hadde løsnet på svingmontasjen til kikkertsiktet mitt. Etter fiksing og ny innskyting gikk alt så meget bedre. I går fant vi dyr igjen. Reinen her er sky og av et annet kaliber enn tamreinen i Longyear, men etter noen timer med sniking og vassing i snø til knes, falt en liten bukk. Kjekt med assistanse til både slakting og bæring fra SvartePer og Frank Johnny. Fordelen med ”dugnadsfangst” er helt klart all lærdommen man suger ut av folk som plutselig kommer med ei hjelpende hånd. Dagens store begivenhet var likevel Lailas vannvittige fiskefangst i fjøra..!
Den siste tida har det vært akkurat passe med besøk på stasjonen. De tre nevnte figurer bor i to flotte flytende ”hytter” i laguna to kilometer herfra. Trivelig med besøk som bidrar til både fellesmiddager, sosialt lag og hjelp til diverse saker jeg må lære meg. Gummibåt og påhengs er nok en ting jeg ikke har erfaring med, og da er det godt med tips fra gamle ringrever. Artig og lærerikt var det også at Berthold seiler ble værende på Mushamna noen dager etter båtturen opp. Han var godt selskap og bidro til sjonglering med mat, prat og diverse. Denne type kontakt med farende folk er nok absolutt frukter av å være alene på stasjonen. Og det beste er at alle de nevnte tar oppvasken!!
I løpet av de siste dagene har det også blitt tid til litt ”feriering”. Eric og France, mine franske venner på seilskuta Vagabond, overbeviste sine forskergjester at brunch på Mushamna var verdt en halv dags stopp (!). Senere skysset Per og jeg oss en tur inn til Bockfjorden, hvor Vagabond lå for anker mens de drev forskning på verdens nordligste (?) varme kilder. Vi servert dem vin under feltarbeidet og etterpå spiste vi opp maten deres. Men de kom likevel innom Mushamna på returen, så det kunne ikke være så ille. Eric og France er et fantastisk par som har seilet nordvest- og nordøstpassasjen samt overvintret på østkysten av Svalbard i tre år. I fjor fikk de sjarmtrollet Leonie, og til jul kommer neste baby. Sjekk ut http://www.vagabond.fr/. Under blogen kan dere lese om de siste dagene.
På det personlige planet har den siste tiden vært vond. Jeg har lært at man ikke kan ta noe for gitt, og at man må nyte sekundene og minuttene som er bra i livet. Derfor prøver jeg også å nyte at midnattssola nesten går i havet, og at lysets gradvise endring har begynt. Utrolig flott her nå, og snart kommer den fantastiske høsten med isolasjon, mørke kvelder og kos. Dette er høysesongen for forberedelsen til vinteren, så jeg må stå på skal jeg berge kjøtt og fisk, gjøre klar resten av veden, GPS-merke revefeller i terrenget etc før snøen kommer. Etter våre opprinnelige planer skulle Oddbjørn komme opp denne uka. Nå er alt uvisst. Fingeren han skadet i april er ikke bra. Blodomløp og nervebaner er i fremgang, men den knuste delen av beinet er langt fra grodd. Oddbjørn har dratt flyplassutbygging i Ny-Ålesund i havn, og nå er han på veg ned til kirurgene i Tromsø. De skal da avgjøre om fingeren skal kappes eller om de skal prøve å berge den. Mange viktige avgjørelser må tas nå, og ting er nesten litt for spennende. Krysser fingre for fingeren! Inn til videre tøffer Torkel opp med båten sin for å være fangstassistent et par uker framover. Dessverre er han ikke her tidlig nok til at jeg rekker å lure meg ned i Elins bryllup... Men jeg sender mange tanker den veien!!! Og så håper jeg alle langveisfarende på tampen av Svalbardsesongen slipper problemer med høststormer og is…

Fangstferie

Etter seks dager uten å se et menneske eller en eneste båt, braket detplutselig løs. Jeg ble vekt klokka halv ni av Harald Steen på kanal 16.Harald er en forsker jeg kjenner fra Ny-Ålesund. Trivelig fyr! Han var nåforedragsholder på Svalbardkurset og kalte meg opp fra Kongsøy. Spørsmåletvar om han fikk ta med kursdeltakere, ledere og isbjørnvakter på visitttil Mushamna. Jeg sa det var greit, så sant jeg og to stk hunder fikkskyss tilbake til Ny-Ålesund. Harald svarte ja før han fikk sukk for seg,men for meg var saken biff.Kjøring av aggregat og andre forberedelser ble satt i sving. Plutseligspraket det i radioen på nytt. Nå var det Hagbart Waage som hadde seiltfra Kristiansund. Det var 11-12 herremenn om bord, mange med fortid fraNy-Ålesund og Svalbard. Dermed ble det besøk på stasjonen. Flere var fraBrandal på Sunnmøre og dermed sambygdinger og sogar etterkommere etter enviss Brandøling som i si tid var med å grunnlegge Ny-Ålesund og gi stedetdet mer berettigede navnet Brandal City. Artig.Om kvelden tøffet Kongsøy mot Mushamna og 32 mennesker fra diversedepartement etc. toget i land. Apekatten Linda fortalte om sitt sære liv,før hele gjengen tok turen innom hytta for å se hvordan en luksusfangststasjon kan se ut ? Det var blandede følelser i magen da gjengenhjalp meg å skalke alle luker og isbjørnsikre stasjonen. Rart å reiseherifra! Men med årets isforhold må man gripe de muligheter som dukkeropp. Snart var både jeg, hunder og diverse pikkpakk stuvet om bord iKongsøy sammen med masse hyggelige folk og et utrolig vennlig mannskap.Det ble både mat, vin og første dusj på en måned. Jeg fikk til og med ærenav å delta på omvisning i Virgohavn, hvor Thor Bjørn Arlov på mesterligvis viste rundt og var historisk og vittig foredragsholder. Vannvittigbra.Et døgn etter gikk skipet for anker bak Blomstrand. Oddbjørn og Wojtek komi Polarcirkelen og hentet meg + to stk veldig pissatrengte dyr i land.Dermed var det back to reality i Ny-Ålesund igjen. Kjempebra å se folkigjen! Især Oddbjørn, så klart. Godt å legge seg uten å dobbelsjekke våpenog ammunisjon. Videre var det utrolig luksus å ta en joggetur rundt byenuten våpen og med kun en hund!!! Ellers gikk det i jobb for Kings Bay ogdiverse forberedelser jeg ikke rakk før jeg dro opp. I tillegg fikk jegmed meg festen for sommervikarene samt en litt laber kveld på Mellageret.Dessverre endte den i et dødsfall etter at en turist om bord iNordstjernen fikk hjerteinfarkt. Faktisk var det andre kveld på rad meddødsfall av en slik art ved kaia i Ny-Ålesund. Ikke rart når man tenker påaldersgruppen som reiser på cruise, men trist endog. Jeg hadde i alle fallikke ventet å kjøre med en død mann i lasterommet den kvelden… Trist forhans kjæreste, men hun var tross alt glad for at han fikk oppleve en slikutrolig reise på tampen av livet. Kanskje visdom vi alle bør minnes påinnimellom. Etter dødsfallet til Rolf Bae og ei tragisk ulykke hjemme, bledet ei uke som tilsier ettertanke.Da jeg endelig kom til Ny-Ålesund, var hovedspørsmålet hvordan jeg skullekomme meg tilbake til Mushamna. Jeg ville treffe min kjære og gjøre noenfå ting for Kings Bay, men ville ellers opp igjen og passe hus og heim forbjørn og diverse. Det rådet høststemning i byen. Snø, sludd og vind. Etskip ville driste seg til Woodfjorden, men tillot ikke hunder om bord.Løsningen kom som en dalende engel. Berthold i seilbåten Kvitebjørn skullenordover, og tok gladelig på haikere. Da han hørte om meg og mine to dyr,returnerte han gladelig for å plukke oss opp. Jeg var superstressa overalt jeg ikke hadde rukket å utrette. Men han ventet tålmodig til detviktigste var gjort. Dermed bar det mot nord igjen, pussig nok i en båtsom har tilhørt Per Vidar Ottesen fra Florø. Verden er ikke så stor. KonaKari og jeg har felles fortid fra Kristins kammerkor ? (Båten hettidligere Aquilo..?).Det er alltid trist å si farvel og tenke på alt man ikke rakk og alle manikke fikk pratet med. Særlig råder mange usikkerheter rundt Oddbjørn ogfingeren. Den har enda ikke grodd etter ulykka i april. Siste legekontrolltilsier amputasjon, men ekspertene i Tromsø vil også ha et ord med ilaget. I verste fall kommer han seg ikke opp til Mushamna før medjulehelikopteret i desember. September er allerede vinter her oppe, ogdiverse høststormer og is kan gjøre det for farlig å reise opp. Jeg harallerede begynt å se etter ”vikar” for høsten, med Sverre Bjørn som førsteprioritet. Det er fryktelig trist dersom Oddbjørn ikke får komme opp. Jegvil så gjerne han skal få oppleve alt dette! Og vi har ofret mye for atdette skulle bli ”vårt år”. Men nå må vi avvente ekspertenes råd og se hvavi får til.For min del ble turen opp en opplevelse. Fortsatt sludd og snø, men enflott tur med første natt i Sallyhamn inklusive et hasardiøstlettbåtprosjekt for å få hundene i land. Neste dag måtte de ta til takkemed å drite på dekk. Men de trivdes bra som skipshunder og fartet rundt påden 38 fot lange båten med halene til værs. Det ble mye kos og hundehår.Takk og lov for at Berthold liker hunder!Etter to døgn til havs ankret vi opp i laguna Mushamna. På grunn av senkveld og vind tok vi middag om bord og ventet til neste dag før vi gikk iland. Det er fortsatt snø helt ned til sjøkanten i laguna, samt massenysnø i fjellene. Likevel har det smeltet nok til at det nå er mulig å drapå oppdagelsesferd mellom hytta og laguna, samt opp mot rabbene ovenforhytta. Flott turterreng!Det var utrolig godt å komme tilbake til Mushamna og se at alt var vel.Med gluggene åpna og sola på vidt gap, var det en nytelse å sitte isolveggen med Arlovs ”Svalbards historie”. Fyren har gitt megsuperinspirasjon til å lese, og boka er slett ikke så tørr som jeg trodde;-). Berthold viste seg å være en trivelig kar med mye rart å fortelle, så jegangrer ikke på at jeg tilbød ham boplass på Mushamna for noen dager. Vihar gått lange turer med hundene, samt fått gummibåten på sjøen og lagt utigjen fastfortøyninga som antagelig har blitt flyttet av isen. Nå har vinytt et bedre måltid ned nyfisket ishavsrøye og ris. Livet er godt å leve.Ønsker Oddbjørn fikk med seg denne luksusen isteden for å plages med jobbog finger!! Men håper han får sjansen snart...Linkene nedenfor er til Svalbardkurset samt Karines artikkel om meg.Intervjuet på www.nrk.no/nordnytt finnes under morgensendingen 5.August.

PS: Titt gjerne på linkene:

http://www.unis.no/50_INTERNAL/5050_Svalbardkurset/Svalbardkurset2008.htm

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/troms_og_finnmark/1.6164640

Alene igjen

Det er sprøtt å være alene etter en hypersosial periode. Nordsyssel kom med ei stor gruppe folk, og plutselig var både de og alle langhelgens besøk borte. Det var rart, det. Plutselig var det bare hundene, meg, bamsen, gjessene og snøfiller store som tommelfingernegler. Det er jo flott det og. Naturen kommer enda nærmere. Men det hadde vært fint å kunne dele alt med Oddbjørn!
Jeg gikk for en gangs skyld tidlig til sengs, men Frost vekket meg klokka 4. Bamsen hadde listet seg ett hakk nærmere stasjonen. Jeg trodde først det var morgen, men etter frokost og diverse oppdaget jeg at jeg hadde sett på trykket på klokka – den viste fortsatt 1030. Jaja. Døgnvill blir man jo uansett her oppe. Til sengs igjen, men bamsen var oppe klokka sju. Dessverre fant han kjøttet til hundene på taket til røykeriet. Jeg fikk jaget ham på svøm, men neste natt lurte han seg tilbake igjen. Plastslug i ræva hjalp lite, for neste dag lå han igjen på motsatt side av tjernet og trodde han var usynlig. Etter noen timer ble jeg lei av å leke bjørnen sover. Jeg syntes han var innenfor min grense, så jeg fyrte et knallskudd som eksploderte noen meter fra en hvilende bjørn. Da sprang han, og siden har jeg ikke sett ham. Og ingen av familien hans, heller. Faktisk er flere av dem i Kongsfjordtraktene nå! De kan gjerne holde seg der ;-)

Det er ikke til å komme vekk i fra at bjørnene er vakre dyr. Når de ligger der og slumrer og strekker seg over på ryggen innimellom, er de en fryd å se på. Det var artig å observere ham fra motsatt side av tjernet. Fuglene brydde seg ikke om ham i det hele tatt – og han brydde seg ikke om dem. Hele bildet så veldig fredelig ut. Og så langt har alle bamsebesøk vært fredelige. Men jeg forsøker å vokte meg vel. I går leste jeg Kjell-Reidar Hovelsruds historie om da bamsen fulgte etter ham inn i hytta. Huff. Et under at det gikk godt! Nå er historien en av mange flotte fortellinger i ”Svalbard – Et eventyrlig polarliv” – boka til han som bygde Mushamna i 1987. Koser meg med boka nå!

Jeg har egentlig latet meg bra de siste dagene. Jeg føler meg ganske tiltaksløs! Til tider føler jeg meg litt innklemt fordi bamsen ligger og vokter, men uansett kan jeg ikke komme meg veldig langt. Det ligger mye snø i terrenget, og jeg må snirkle meg på barflekker for å få en noenlunde tørr gåtur med hundene. Hundene er også en utfordring. I sitt første leveår har de kun lært å trekke. Jeg hadde gledet meg til å ha god tid til å trene dem her oppe, men det er tungt alene. Jeg lengter etter å gå fremover istedenfor gå på bakbena (les: hælene) og holde igjen! Med halsbånd fremfor sele, testing med kløv og mye prat, går det litt bedre dag for dag. I alle fall helt til tjuvjoen angriper oss og jagerinstinktet overmanner begge hundene til å hoppe to meter opp i lufta og sette inn tredje gir for å ”ta den djevelen”! Da blir ”Mor” sint og vi går hjem. Det er sprøtt hvordan hundene kan irritere og gjøre meg fly forbanna, samtidig som de er uerstattelig kos, selskap og beskyttelse. Det siste litt i overkant i det siste. Frost irriterer seg over reven, den lille puslingen av en rival som løper og får lov å gjøre alt Frost ikke får. Dermed varsles rev på lik linje med bjørn, og jeg får oppstykket nattesøvn med mange ekstraturer i vinduet på grunn av ren sjalusi.

Reven er forresten en tøff skapning. Ikke redd i det hele tatt! Men så lever han jo midt i matfatet uten mange fiender. Han tar egg fra terner og andre fugler og farter mellom husene her støtt og stadig. Det er nesten ingen nyklekkede fugler å se, men det skyldes nok sein vår i tillegg til rev. I går talte jeg over 120 ringgjess mellom sjøen og tjernet, så han har mye godt å ta av. For vår del er ringgåsa fredet, men reven kan vi ta når vinteren kommer… Synd, flott som han er, men jaggu er han en utspekulert og sulten luring. Jeg får tenke på de fine fuglene når han ligger i fella i november.

Nå har jeg vært mutters alene i fem dager, og det er ganske pussig. Ikke sett ett menneske!! Rart å ikke prate med annet enn hunder, gjess og folk på dårlig telefonlinje. Ble nesten glad da vedlagene til Lancegjengen gikk i bakken. Savner faktisk vedarbeid! Isteden går det i rydding og pusling, pluss at jeg aktiviserer hundene med å trekke drivved opp fra fjøra til kappedungen. Jeg flytter også hundene med meg rundt hytta mens jeg jobber. Det er mange gamle forankringer rundt om kring. Nye lukter og ny utsikt er bra stimuli, pluss at det er gjensidig glede i å være i nærheten av meg. Samtidig er det en ekstra trygghet for bjørnevarsling.

Jeg har hatt noe snev av hjemlengsel nå som jeg har vært alene. Etter å ha lest mailer fra dere der hjemme, har jeg lyst på familiesammenkomst i Signaldalen, se nevøene mine på LS, være med mamma og alle de andre hjemme, dra til Åslaugs moreller i Hardanger osv. Men jeg gleder meg stort over mailene! Og det er Oddbjørn jeg savner mest. Og jeg skulle så gjerne hatt ham her! Alt det andre skal vi jo ta igjen senere. Nå prøver jeg likevel å komme meg til Ny-Ålesund i løpet av uka. Venter veldig mye besøk senere i måneden, så det passer best å dra ned nå. Senere vil det jo også være mindre snø, pluss at garnfisket og diverse jaktsesonger kommer i gang. Så akkurat nå krysser jeg fingrene for å komme meg til NyÅ på skapelig vis. Men mest av alt at for at Oddbjørn kommer seg til Longyear og at fingeren er bra!

Ellers går mine tanker i dag til Cecilie. Det gjør meg vondt å vite at hun har mistet sin Rolf til fjellet…

Linda.

Sommerleir med Stihl!

Siden sist har det vært rene arbeidsleiren på Mushamna. Carl Petter kom tøffende med Bodil og Tove som mannskap torsdag ettermiddag. Dermed var det duket for en trivelig kveld med hvalsafari fra vinduet. Vågehval holdt seg her flere dager, og midt i middagslaginga kom også en stim med kvitnos. Tror vi. De var i alle fall grå og mange!
Neste dag møtte oss med sol og melding fra Karine. Og da vi nøt formiddagskaffen i solveggen, kom Lance med både Geir Wing, Peter, Micha, Phillip og Karine. Geir var som vanlig blideste mannen på jorden og helt over seg over å finne mange gamle venner så langt mot nord. Trivelig. De andre måtte dessverre dra videre på sin søken etter arktisk vann, mens Karine og ble med oss i båten og dro på jobb. Karine og Tove var gode hjelpere på Lille Krypinn, mens hele skokken satte inn en megainnsats på Elvetangen, den av våre bistasjoner som er lengst vekk fra Mushamna. For meg var det gull verdt å få ordnet veden på de to hyttene i Widjefjorden. For meg alene ville det vært håpløst med hunder, motorsager og bensin i gummibåten.
Sola kom som bestilt da vi var tilbake på Mushamna. Det var bare å sette seg i solveggen og vente på neste pulje. Det varte og det rakk, og så peip det i telefonen. Torkel, Junior og Ireen hadde rundet Velkomstpynten, men en flytende stokk hadde truffet i det beste laget og ødelagt undervannshuset på hovedmotoren. Dermed gikk det i ”to pilsener i en snor-fart” helt inn til Mushamna. Heldigvis var sjøen flat som ei pannekake, så de tre nøyt turen og kom smilende til lands seint på natt. Da smakte fersk røye med creme fraiche! Og lite er sagt om redningsbåten som ikke fant de ”skipbrudne”…
Det er fantastisk bra å ha ei stor hytte når man er åtte ”til sengs”. Likevel valgte Junior og jeg å sove på skråtaket i sola. Vi våknet til en om mulig enda finere dag o gjengen ble nå delt i flere arbeidslag. Torkel fisket og ”passet hytta”, mens Tove, Bodil og Karine tok med hundene og gikk mot Vårfluesjøen. Carl Petter, Junior, Ireen og jeg tøffet ut til Gråhuken for å kappe ved. Vi var visst dårlige kjedefilere, så denne gang fikk begge Stihlsagene flett nye kjeder. Med gode håndlangere og snø til å kappe stokkene på, gikk arbeidet som en drøm. Selve hytta på Gråhuken ligger på en merkelig plass. Om vinteren føyker den ned og man ser kun taket. Fremdeles var det snø langt opp etter hytteveggen, og derav rått inne. Det var helt bart både lengre opp og lengre ned. Men det rant en bekk gjennom vedbua… Dermed tok vi en Elvetangenvri og brukte taket som korttidslagring for kappede kubber. Håper ingen reagerer på det…
Etter økta satte vi kursen sørover mot Fiske Bay-hytta. Der ventet tre våte damer og to superlykkelige hunder. De hadde vassa snø og vann for å komme seg over elvene, og måtte skysses de siste meterne for å slippe en svømmetur over elva ved hytta. Jaggu er det mye snø i terrenget enda! Vårfluesjøen er fortsatt dekket av snø og isslaps. Etter pølsegrilling satte syv stk i gang med en utrolig arbeidsinnsats, mens hundene sov i lykkerus. Nå er hytta proppende full av nykløyvd ved, og kubbene er pent stablet til tørk utenfor. Tusen takk alle sammen!!! Dere har vært til stor hjelp! Å forberede en fangstvinter alene uten hjelp fra snille venner med båt, ville vært en tung bøyg. Særlig når snøen ligger som den gjør. Mr. Nilesen lanserte godmodig uttrykket ”Konsentrasjonsleir”, men det likte vår venninne Ireen fra det gamle Øst-Tyskland dårlig. Historien er nærmere enn vi tror. Men ordet sommerleir kan vi trygt bruke. Det ble både aktiviteter, bading, sol og sommer ☺.
Bodil og Tove fant roen på Fiske Bay, mens Carl Petter skysset oss hjem. De tre nevnte brukte Fiske Bay som base fra lørdag til mandag. På Mushamna ble vi fire som brukte de solrike nettene godt. Middag ble servert på nordsiden av hytta klokken to om natta. Og vi var sjelden i seng før fem-seks. Men det passet i grunnen greit. Været kan skifte på et blunk her oppe. Søndag våknet jeg av at rødnebbternas soldans ble avløst av drivende skodde og vind i løpet av sekunder. Klærne på tørkesnora måtte reddes før jeg tuslet meg selv i hus og under dyna. Da vi alle sto opp klokka tolv, skinte sola atter en gang. Ingen trodde min beretning om uvær og vind, og det forstår jeg godt! Men vi sov i alle fall på riktig tidspunkt. Nå kunne vi nyte fruktsalat med yoghurt (!) i sola før vi jentene tok til med vedhost i BH. Gutta tok frem symaskin for å fikse garnet mitt… De følte seg litt lite mandige av arbeidsfordelingen! Men det ble fantastiske fiskeburgere til middag den natta – og Torkel fikk lov å kløyve de aller største kubbene dagen etter…


Mandag skulle de skipbrudne egentlig hjemover. Carl Petter og co kom og tok med seg Ireen som skulle rekke fly til Tyskland på torsdag. Men mer enn fire i båten var ikke forsvarlig på en så lang tur. Dermed var det tre små negerbarn igjen på Mushamna. Alternative båter ble diskutert, men Nordstjernen hadde allerede meldt at de ikke kom seg hit denne uka. Snart måtte vi vel begynne å kalle opp russiske båter via nødkanalen! Eller belage oss på å bli fire ei stund til… Med en så fin gjeng, hadde det ikke vært meg i mot! Nordssyssel kom forbi seint på kveld, og Karina speidet etter sin kjære Kai. Men båten skulle nordover. Først tirsdag kveld kom de på besøk til ei superlykkelig Karine som lengtet etter kjjæresten, pluss tre stk som hadde veldig lyst å treffe Dagfrid og de andre på søppeltoktet. Med Petter, Anders og Hallvard i spissen, kom hele gjengen tuslende til gårds og det ble en særdeles hyggelig kveld. Mine tre gjester var fortsatt låst her, for Nordyssel skulle være i nord fram til helga. Men en telefon fra Inge i Longyear endret alt. Super Pumaen sto på bakken på grunn av teknisk feil. Dermed måtte Nordsyssel gå til Longyear for å hente neste søppelplukkegruppe! Plutselig ble det en løsning på alt. Både Karine, Torkel og Junior fikk sporenstreks skyss hjem. På toppen av det hele ble Kamikaze også heiset om bord! I løpet av en hektisk time var alt snudd på hodet og alle var borte. Det var litt snodig og tusle tilbake til ei tom hytte når jeg hadde belaget meg på å ha besøk noen dager til. Nå venter jeg ingen andre gjester enn bamsen som har vært på tunet to dager på rad. Jeg lover at ingen andre enn ham får plastslugs i ræva om de kommer på overraskelsesbesøk til Mushamna… ☺

Besøk over alle grenser

Epokene ruller like fort som snøen smelter på Mushamna. Jag hadde knapt vent meg til å være alene, før besøkene ramlet inn. Det begynte med et boff fra Frost om natta. Jeg spurtet fra seng til stuevindu og kikket mot kjøttstativet, men hundene kikket en annen veg. Og der – to meter fra kjøkkengluggen (som heldigvis er liten) sto en bamsefar (som var ganske stor…).
Jeg fikk opp gluggen og smelte av et bluss så både bamse og hunder ble livredde. Jeg håper bamse skvatt like mye som meg! Jeg er glad for tykke tømmervegger mellom ærfuglenes fristende egg og min seng.
Noen timer senere, våknet jeg på ny fra tiltrengt skjønnhetssøvn. Et anker gikk i sjøen like utenfor stranda. Jeg var langt fra skjønn da jeg kikket ut på MS Bremen som satte anker – mens hundene sov som dverger og Snøhvit sto på to bein under kjøttstativet. Isbjørnjaging kan nok være show for de langveisfarende, men jeg foretrekker Snøhvit fremfor 160 tyskere på tunet! Det endte med at de fikk gå i land, uten å komme for nær hund og hytte. Så står man der som en apekatt og angrer på at man ikke var streng nok til å si nei… Heldigvis kom jeg i prat med ei trivelig jente som jobbet som fotograf om bord, mens skipslegen kom med øyedråper til Frost og vin til meg. Da var det verdt det likevel. Fire dager etter var Frost sine øyne friske – på grunn av dyre dråper tiltenkt ei styrtrik gammel tyskerrøye. Og jeg kunne nyte min kalde Chablis til ishavsrøya.
Snøhvit la seg til å sove i passe avstand fra hytta den dagen. Lett å holde øye med.

Da det stundet mot kveld, følte jeg meg alene for første gang. Når man er innstilt på å være alene, er alt greit. Men når man går og speider etter to båter fra Ny-Ålesund, er det helt annerledes. Å nei – kommer de ikke likevel? Fikk de problemer på turen? Blir jeg alene i helga? Til slutt måtte jeg slutte å synes synd på meg selv. Og da jeg endelig hadde rigget meg opp for tur med hundene, kom Torkel og Erlends Bustere i fin driv inn fjorden. Sammen med de nevnte redere, kom mannskapet Elin, Arnstein og Mareike. Det ble ei uforglemmelig helg og en perfekt åpning på besøkssesongen. Grillnatt og vin i solveggen sammen med gode venner, er ikke å forakte. Liketil like lyse morgen ble vi sittende, mens rev, gås og ærfugl showet rundt oss. Først langt på neste dag arrangerte Snøhvit vekking i kjøttstativet. Torkel beviste at hundeskåler skremmer like bra som kuler og krutt, mens Erlend sov som et barn på hemsen og måtte vekkes med ærfuglomelett med franske krydder.
Apropos ærfuglomelett, skulle egg plukkes. Øyene vi har tillatelse til å plukke egg og dun på, ligger et godt stykke fra stasjonen. Dermed var det bare å sale opp båt og folk. Det ble 10 gram dun og ett egg som ikke var for vegetarianere. Men turen var fin! Nesten flatt hav, fugleliv, brefront på Monaccobreen og ølpause på Texas Bar. Mot slutten av dagen ville jeg hjem til mine firebente så fort som F. Som den hønemor jeg er, var jeg livende redd for at alle bjørnene hadde spist dem opp allerede. Men bamsemor hadde nok med sine egne små. På ei øy oppdaget jeger Arnstein ei binne med to små. Et vakkert syn… Og der gikk et par hundre pixler opp i bjørn, igjen.
Kvelden var ennå ung da vi kom hjem, og til min aller største glede var hundene like hele. De fikk en rusletur til trøst, mens Arnstein hentet snø til drikkevann uten å være litt lei seg over å kjøre scooter 19. Juli. På veien fikk han også skremt Snøhvit et stykke lenger bort. Ikke rart Torkels Fois Gras og Duck Confit smakte godt etterpå J . Vi lever farlig godt. Neste dag gikk turen mot nord. Mellom drivis på 79°56’ nøyt vi sjokolade og synet av sel mens vi speidet etter isbjørn. Bamsen fant vi først da vi nådde land igjen, og hvalross likeså. En enslig koloss lå på stranda ved bistasjonen vår Vårfluesjøen. Opplevelsene ble summert fra vinduet på Mushamna samme kveld; - en bamse mot sør, en hvalross mot vest og 1001 rødnebbterner mot nord. Kanskje var de bare 1000… Men bamsen var alene, og denne gang behørig jaget av seks stk Ny-Ålesundere med Arnstein i tet. Ikke rart karen la på svøm.
På tross av medbrakt kost, ville gjengen ”betale” for losji. Mandag satte de i gang i en h… fart. Arnstein og Erlend svingte øksa i svingslag, mens Torkel, Elin og Mareike stablet + kjørte grus fra fjæra og opp. På få timer var store mengder ved både kappet, kløyvd og stablet – og vår vesle biotop tok seg bedre ut. Og best av alt, oppvasken var tatt og hytta støvsugd (tusen takk, Mareike). Slikt besøk er kjekt å ha! Midt i det hele kom flere besøk. Airlift skulle bare ha litt Jet A1 til sin Dauphin, men endte opp med to lykkelig jenter som fikk helikopterhaik til Magdalenafjorden. Gutta jobbet videre og fikk nyte grillmat i solveggen før Vågehvalen blåste dem god tur sørover. Takk til dere alle, - det var kjempekjekt!
Jeg var stuptrøtt etter helgen, men hadde fortsatt folk til gårds. Steinar fra Jason Robert Productions og John fra BBC ville filme isbjørn angrepet av rødnebbterne (neida, ikke omvendt…!)! De to fikk sove blant fiskegarn og hundehalm i Hilmar Nøis sin gamle hytte, som vi bruker som ”naust og nødbu. Jeg følte meg som dronninga på haugen og sov som prinsessa på erten med døgnkontinuerlig isbjørnvakt på tunet. Neste dag kom to bamser på besøk, men ingen av dem særlig spektakulære. Jeg var ikke overmotes begeistret over å bli filmet, men noen få minutter på tape var enkel motytelse for å bli voktet med gevær mens jeg satte garn etc. Samtidig lærte de begge meg mangt om fugle- og dyreliv her oppe – og verden rundt. John har filmet tigre, ulver og det som verre er. Og Steinar har sett flere isbjørn enn meg. Mange flere! Et høflig og trivelig besøk som fortjente kveldens oppvartning med ishavsrøyeburgere og salat. (Svingodt, om jeg skal si det selv. Man lever så godt at man nesten skjems her oppe!)
Neste besøk fortjente også sin bevertning på Mushamna. Det ble litt folksomt med det samme to lettbåtlaster med kjentfolk og studenter fra forskningsskipet Lance kom i land. Karina brakte postpakker og et vell av grønnsaker fra Svalbardbutikken. Og Rikards nest siste brett med evighetsmelk… Etter kaffe, kjeks og tusen spørsmål inne i hytta, satte Karina, Peter, Micha og Ida i gang med dugnad. På kun kort tid var det mer ren grus rundt husnovene, og vedstabelen vokste meterhøy. Det må innrømmes at kvantiteten langt oversteg kvaliteten, så stabelen overlevde ikke tyngdekraftens lover. Men det var det ingen av dem som så. Og innsats og arbeidsiver var en fryd å se på. Det er neppe noen fangstmann som får mer hjelp enn den kvinnelige solosorten med mange bekjente på Svalbard!
Det var godt å puste ut da alle var reist. Faktisk så jeg beint frem til en kveld alene. Jeg ville ha tid til å slappe av på fangstkvinnevis, puste ut og glede meg til morgendagens nye innrykk fra Ny-Åleby (hvis vær, sjø og is tillater). Hundene var fornøyde etter sesongens siste skitur og jeg hadde god oversikt over en bamse som ligger 4-5 hundre meter bortenfor oss. Jeg var stuptrøtt og sukket nesten da to enslige padlere fra Longyearbyen vraltet opp fra fjæra. Men folk flest er trivelige – Tommy og Ann Kristin intet unntak. Enda mer fornøyd ble jeg da de etter veldig enkel servering hjalp meg å skifte parafinfatet til parafinovnen. En for meg umulig oppgave alene. En enslig kvinne lærer ikke alltid å spinne, men hun kan gjerne koke kaffe så andre trår til når egen kunnskap og muskelkraft ikke strekker til!
Ei av 90 gås i flukt fra utløste et snublebluss de hadde spent opp rundt Nøisbu og kajakker. Men nå skal vi alle sove trygt, mens ”gårdens” tre rever jager de nevnte 90 gås frem og tilbake fra beiteplass til trygg sjø. God natt!