Jeg elsker snøen og fjellene. Men forrige
helg hatet jeg begge deler. Det startet så greit. Ekstremvær, snø og vind?
Ingen problem. Vi er vant til at Svalbardsnøen ikke ligger stille; - den virvler,
føyker og surrer – etterlater seg bare flekker og meterhøye fonner. På Svalbard
liker vi at været røsker i oss! Etter ett døgn inne med ettåringen, var det en
fryd da vinden løyet lørdag formiddag. Verden var et eventyr! Hus julepyntet av
naturen sjøl og gater med snøfonner høye som hus. Biler var nedsnødd og noen
brukte vinduet for å komme seg ut. Men ingen var skadet og alt var bare skøy.
Men så rammet
katastrofen oss. Øyeblikket sitter i oss for alltid; - damen som kom løpende og
sa at spisshusene lå hulter til bulter. Synet som møtte oss: Bruddsonen i
fjellsiden og husene som sto på feil plass. Vissheten om venner som bodde der,
- flere med bittesmå barn! Jeg grøsser og finner fram telefonen for å varsle,
men første utrykningskjøretøy er allerede på plass. Snart er verden lys, biler,
spader og løpende folk. Jeg vil løpe med dem – opp til husene, grave og redde
liv. Men jeg er alene med et barn på ett år. Jeg scanner hjernen for
barnepassere, men alle våre venner vil grave. I stedet for å berge liv, står
jeg sidelinjen. I ettertid angrer jeg sårt. Jeg kunne bedt hvem som helst om å
passe gutten min– han tåler jo litt skriking! Men jeg fant ingen, og snart var
ulykkesområdet fullt av folk. Jeg trøster noen evakuerte. Til slutt går jeg
hjem, sender bønner til gud vet hvor. Gir gutten min mat og legger ham til å
sove i en varm seng. Vet vi er heldige. Skanner hjernen for hva jeg kan
gjøre for å hjelpe. Finner fram klær til de som brått er husløse. Lager suppe
til graverne. Føler meg maktesløs. Venter - og håper. Hvordan går det med små
og store der oppe i skredet?
Det var en
tragedie som rammet oss sist helg. Jeg gråter for tre som har mistet sin pappa,
for mange som har mistet en venn. Tårene strømmer for ei lita jente som aldri
mer vil våkne til søster, mor og far. Tenk å miste et barn. Det er så ufattelig
trist... Samtidig er jeg glad og lettet for alle som ble berget. Mennesker som
reddet naboer og venner. Tanken om at flere kunne vært rammet om skredet kom
noen timer tidligere, om været ikke var så bra, om flere var hjemme i husene. Mange
opplevde voldsomme traumer og syn de helst vil glemme. Vi tilegnet oss erfaring
vi ikke ville ha! Men nå har vi fått den – og vi må bruke den.
I flere år har skred
vært min store frykt. Vi er vant til å vurdere skredfare før vi drar på tur, og
vi har trent på å berge hverandre. Men vi er ikke vant til å tenke skredfare i hjemmet,
vår egen trygge hule. Ingen bruker skredsøker i sofaen! Og ingen har trent på
søk blant husrester, møbler, julegaver og klær. Fra nå av vil vi tenke
annerledes. Vi skal vurdere farene og ta konsekvensene, - både hjemme og på
tur. Men vi må finne tilbake til freden i hjemmene våre. Vi skal ta tilbake
gleden over snøen og fjellene. Vi må ha respekt og kunnskap – men ikke
uforbeholden frykt. Vi må fortsette å ta forhåndsregler, vurdere rutevalg og
endre planene når vi bør. Men vi må ikke slutte å bruke naturen.
Snøen og
fjellene er en del av grunnen til at vi er her
– tross alt.
Stjernene hilser til alle som har mistet en kjær.
Ta vare på hverandre.
