torsdag 17. september 2015
lørdag 5. september 2015
Tusen tårer for en Syrisk sønn
Tusen tårer for en Syrisk sønn
Tenk å se barnet ditt tørste – og ikke kunne gi det vann? Tenk å se det bli misbrukt – og ikke kunne stoppe handlingene? Tenk å se barnet ditt kveles – uten at du kan åpne døren og slippe inn luft? Tenk deg følelsen når du glipper taket – når barnet glir fra deg i frådende vann; frykten i barnets øyne – et siste blikk, som du aldri får se igjen?
Å bli mor er en smertefull opplevelse. Men det er bare starten på en smerte som varer livet ut; - den inderlige sterke intuisjonen i det å være mor. De siste dagers nyhetsstrøm har gjort mammahjertets smerter nærmest uutholdelige.
70 mennesker i en lastebil langs en veikant. Heldigvis kan vi bare ane oss en vag kontur av ferden. Uendelige timer, dager og uker i det trange, varme, stappfulle rommet. Barnet som ikke får ny bleie. Som ikke får mat. Som ikke får vann. Skriket du ikke klarer å stille – men som etter hvert blir helt borte. Et hjelpeløst barn. Et utmattet blikk uten liv. De små lungene som til slutt ikke får oksygen nok.
Døde mennesker på en strand. Båtferden, frykten. Lille Aylan. Dette flotte, lille mennesket som så vidt har startet på et liv. Hva skulle han bli når han ble stor?
Bildet av en liten kropp i sanden har brent seg inn på netthinnen. Aylan og broren hans har blitt et symbol for de tusener som dør i flukten. En fortvilt pappa som mistet kone og to barn. En gråtende tante som lånte dem penger til flukten. Flukten som skulle bringe dem til et bedre liv.
Tenk deg å være foreldre i en verden som ikke er som vår. I en verden som ikke gir deg forutsetninger til å ta vare på ditt eget barn. I en verden som er så hjerterå at du velger å risikere ditt og barnets liv for å slippe unna.
Det finnes ingen utvei. For mange ender det mer grusomt enn man kan forestille seg. Tenk deg ferden på havet. Den stappfulle båten. Kantringen. Tenk deg smerten – siste gang du ser ditt barn i live? Øyeblikket som forfølger deg resten av ditt liv.
Kjære mødre og fedre. Heldigvis klarer vi ikke å forestille oss dette. Smerten vi kjenner, er bare en brøkdel av disse foreldrenes fortvilelse. Og dette pågår for fullt. I vår lille verden, ikke langt unna.
Jeg håper inderlig det finnes en utveg. At vi kan hjelpe disse menneskene. Og at jeg i min hjelpeløshet kan få gode råd om hvordan jeg best kan bidra. I mellomtiden gråter jeg tusen tårer for en Syrisk mor i en trailer i Østerrike. Tusen tårer for lille Aylan og familien hans. Og tusen tårer for foreldre og barn som er på flukt i dette øyeblikk. Nå må verdenssamfunnet gjøre tiltak så vi kan se nyheter uten å bli overveldet av sorg. Så vi kan se at flyktninger får mat, seng og et liv i verdighet. Så vi kan se vårt eget barn i øynene og si – Ja, det var en stor flyktningestrøm, og mange døde før vi skjønte alvoret. Men nå klarer vi å hjelpe dem, alle som en.
Linda Bakken, Mammahjerte.
Tenk å se barnet ditt tørste – og ikke kunne gi det vann? Tenk å se det bli misbrukt – og ikke kunne stoppe handlingene? Tenk å se barnet ditt kveles – uten at du kan åpne døren og slippe inn luft? Tenk deg følelsen når du glipper taket – når barnet glir fra deg i frådende vann; frykten i barnets øyne – et siste blikk, som du aldri får se igjen?
Å bli mor er en smertefull opplevelse. Men det er bare starten på en smerte som varer livet ut; - den inderlige sterke intuisjonen i det å være mor. De siste dagers nyhetsstrøm har gjort mammahjertets smerter nærmest uutholdelige.
70 mennesker i en lastebil langs en veikant. Heldigvis kan vi bare ane oss en vag kontur av ferden. Uendelige timer, dager og uker i det trange, varme, stappfulle rommet. Barnet som ikke får ny bleie. Som ikke får mat. Som ikke får vann. Skriket du ikke klarer å stille – men som etter hvert blir helt borte. Et hjelpeløst barn. Et utmattet blikk uten liv. De små lungene som til slutt ikke får oksygen nok.
Døde mennesker på en strand. Båtferden, frykten. Lille Aylan. Dette flotte, lille mennesket som så vidt har startet på et liv. Hva skulle han bli når han ble stor?
Bildet av en liten kropp i sanden har brent seg inn på netthinnen. Aylan og broren hans har blitt et symbol for de tusener som dør i flukten. En fortvilt pappa som mistet kone og to barn. En gråtende tante som lånte dem penger til flukten. Flukten som skulle bringe dem til et bedre liv.
Tenk deg å være foreldre i en verden som ikke er som vår. I en verden som ikke gir deg forutsetninger til å ta vare på ditt eget barn. I en verden som er så hjerterå at du velger å risikere ditt og barnets liv for å slippe unna.
Det finnes ingen utvei. For mange ender det mer grusomt enn man kan forestille seg. Tenk deg ferden på havet. Den stappfulle båten. Kantringen. Tenk deg smerten – siste gang du ser ditt barn i live? Øyeblikket som forfølger deg resten av ditt liv.
Kjære mødre og fedre. Heldigvis klarer vi ikke å forestille oss dette. Smerten vi kjenner, er bare en brøkdel av disse foreldrenes fortvilelse. Og dette pågår for fullt. I vår lille verden, ikke langt unna.
Jeg håper inderlig det finnes en utveg. At vi kan hjelpe disse menneskene. Og at jeg i min hjelpeløshet kan få gode råd om hvordan jeg best kan bidra. I mellomtiden gråter jeg tusen tårer for en Syrisk mor i en trailer i Østerrike. Tusen tårer for lille Aylan og familien hans. Og tusen tårer for foreldre og barn som er på flukt i dette øyeblikk. Nå må verdenssamfunnet gjøre tiltak så vi kan se nyheter uten å bli overveldet av sorg. Så vi kan se at flyktninger får mat, seng og et liv i verdighet. Så vi kan se vårt eget barn i øynene og si – Ja, det var en stor flyktningestrøm, og mange døde før vi skjønte alvoret. Men nå klarer vi å hjelpe dem, alle som en.
Linda Bakken, Mammahjerte.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
